Blir man deprimert av å ikke glede seg over det å gi kjærlighet?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på en sak. Jeg har en venn som er på utkikk etter kjæreste og han ser da etter en dame som skal støtte han opp og nærmest løfte han ut av depresjon. Det er faktisk det han ser etter. Han har to barn. Når jeg snakket med han nylig så handlet det bare om hvor ensom han er. Hvor lite han har å glede seg over. Hvor mye han trenger å bli sett og elsket. Bare han finner rette dama som gir han utømmelig kjærlighet, så skal han få det bra, Da skal han få det bedre. Han hadde ikke gjort seg opp noen tanker om hvordan barna hans har det. Eller hvem han vil være for dem. Eller om han finner noe lykke i å være pappa. Han ville bare få kjærlighet, det blir han lykkelig av, ikke av å gi..? 🤔

Jeg er også alene og alt handler om å greie å gjøre en god jobb på jobben, og møte mitt barn på følelser. Jeg kan også gråte på merkedager fordi jeg er ensom og jeg har tidvis panikkangst og er antageligvis deprimert. Men jeg ser jo at mitt liv handler om å ivareta mitt barn. Jeg er jo mamma. Jeg kan jo ikke få en mann som jeg skal løfte opp og ha ansvar for å tømme kjærlighet på. 🤔 Et parforhold handler om å støtte hverandre i å være gode foreldre, gode arbeidstagere, god venn og god kjæreste, være forståelsesfull og gi plass til hobbyer og ha et liv fylt med glede og med minst mulig stress. Men ikke bare om hva man kan Få fra andre. 

Jeg kom i snakk med en terapaut på tinder som snakket om dette, at mange som er langt nede er deprimerte mellomannet fordi de ikke får det dem trenger av kjærlighet. Men de tenker ikke på hvordan de gir og om det gleder dem å gi. Om det ikke gleder dem å gi, eller de ikke har planer om å gi tilbake, hvordan skal de da fungere godt i et forhold? 

Jeg funderer på er det sånn at folk som tenker meg meg meg, er det dem som er mest ulykkelige som voksne, for hvilken voksen blir vel sett som man ser et barn? Som voksen har man mange roller og ansvar. 🤔 Man kan jo ikke bare ta? 

Anonymkode: a1b68...3f5