Dere som bor langt unna foreldrene deres, hvordan takler dere det?

[AnonymBruker]

Jeg bor et par timer unna foreldrene mine, og syns det er så vanskelig.. har samboer, eier hus, ikke barn. Vi har et godt forhold, jeg liker huset vårt. Men klarer ikke slå meg til ro eller kose meg her.. selv når de skal besøke oss, klarer jeg ikke tenke annet enn hvor mye enklere det var om jeg bodde nærmere.. for dem, slippe kjøre par timer for å besøke oss. 

Dette overskygger alt for meg.. klarer ikke føle dette er hjemme. Har og dårlig samvittighet ovenfor dem, tenke de sitter der alene.. de er skilt, mitt søsken bor i et annet land. 

Hvordan takle/ komme over disse følelsene?

Anonymkode: a0522...a6a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kanskje bør snakke med en psykolog mtp tidligere innlegg fra deg om det samme. Man kan være for tilknyttet og for avhengig av foreldrene sine og.

Jeg bor på motsatt side av landet som mine foreldre. Går helt fint, som hos de aller fleste andre voksne mennesker. 

Anonymkode: 1e43b...78d

[Fighter83]

Har aldri slitt med dette men har jo slitt med savn etter noen som bor et stykke unna. En telefonsamtale/facetime o.l er jo lett å få unna når savnet er stort. 

Men jeg tenker jo umiddelbart på at du må nok lære deg å leve livet ditt uten dem. Få flere hobbyer, ny vennekrets osv. Foreldrene dine er eldre enn deg, statistikken tilsier at de skal dø en god stund før deg. Så du vil oppleve å måtte leve uten dem en dag dessverre💞

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har ikke mye interesse for meg, så ikke forskjell om jeg bor nære eller noen timer unna, ser de uansett bare maks noen ganger i året.

Anonymkode: a737e...fcd

[AnonymBruker]

Jeg bor bare ca. 30 min unna foreldrene mine. Før bodde jeg omtrent 4-4,5 timer unna og syns det egentlig var kjempegodt helt ærlig. Nå føler jeg at jeg har de for nærme.

Litt kontekst så er min familie sånne "fiksere" så hvis noe skjer med noen så skal alle liksom umiddelbart hoppe til unnsetning og komme og hjelpe deg. Selv om du ikke har bedt om hjelp. Til og med hvis du sier NEI, jeg ønsker ikke hjelp så gir de blaffen i det og kommer allikevel og skal "fikse" for deg. Det var ganske deilig når jeg bodde langt unna fordi da kunne jeg være ærlig hvis ting ble ødelagt f.eks. bilen eller noe annet sånt. Fordi jeg visste at det var en såpass lang kjøretur at de ikke hadde mulighet eller tid til å bare komme for noe småtteri. 

Men nå er jeg tilbake dit at jeg bor "for nærme" og kan ikke si noe til de fordi jeg vil ikke ha de på døra for hver minste ting. De var spesielt ille når jeg var veldig ung og bodde bare 30 min unna, da kjørte de og kom og hamret på døra for å se at det gikk bra med meg og at jeg var hjemme hvis jeg f.eks. hadde sovnet og ikke svart de på et par timer når de hadde sendt meg en melding sent på kvelden.. Heldigvis gjør de ikke det nå lengre.. Da hadde jeg fått fnatt.

Anonymkode: a7d79...068

[katties]

Jeg kjenner folk som har flyttet fra stor leilighet i Oslo til småby med mange færre muligheter primært for å være nær foreldrene. Kjenner også folk som bor i samme hus som doreldrene fordi de er glad i dem. Synes ikke noe er galt ved å ville bo nær slekt.

[AnonymBruker]

Har aldri vært et problem for meg, da jeg generelt har et svært lite behov for å være sammen med foreldrene mine.

Anonymkode: 9af6f...97c