Pårørende til Borderline / emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg dater en mann som sliter følelsesmessig og spesielt med selvmordstanker. Jeg har nå etterhvert som jeg har blitt godt kjent med han, og etter å ha diskutert problemer som har oppstått med en venninne i helsevesenet, blitt klar over at han har denne personlighetsforstyrrelsen. Alt stemmer, det er virkelig ingen tvil. Jeg har satt meg godt inn i saken fra fornuftige kilder. Vær så snill å ta utgangspunkt i at det stemmer, selv om jeg ikke er helsepersonell og i stand til å diagnostisere. 

Han er ikke klar over dette selv, men har hatt det vanskelig siden ungdommen. 

Nå er problemet mitt om jeg skal ta dette opp med han, og eventuelt hvordan. Vil så gjerne hjelpe han, men i ogmed at han reagerer sterkt på ting jeg sier som er "feil," og som han blir såret av, er jeg naturlig nok redd for å bare støte han bort ved å dele disse tankene. 

Hvordan reagerte dere selv på å få diagnosen? 

Anonymkode: 197ab...490

[AnonymBruker]

Du står ovenfor en enorm utfordring. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en stor belastning både på pårørende og helsevesenet. En av de verste diagnosene man kan ha spør du meg, sett bort ifra alvorlig schizofreni. 

Han må til utredning og få behandling. Alt stemmer med meg også, men jeg har ikke diagnosen, jeg har en annen personlighetsforstyrrelse. Det er ikke så lett å diagnosere, jeg ser at du "ber" om å ikke få slike svar, men jo, du må få de. Det blir det samme som å si at du tror typen har kreft men han har ikke fått diagnosen, så hva kan man spise eller gjøre for at det skal bli litt bedre. 

Rett til fastlegen, innom DPS osv. Noe mer kan du ikke gjøre, har han diagnosen kan dere få råd og veiledning fra helsevesenet. 

Anonymkode: d66c0...18b

[AnonymBruker]

Jeg var sterkt i opposisjon og gikk rett i offerrollen. Men etter å ha lest mye om diagnosen så aksepterte jeg det. Det var først når jeg hadde akseptert at jeg kunne begynne å jobbe med å bli friskere. Nå er jeg ganske normal, men kan fortsatt av og til slite med å regulere følelsene mine om det skjer noe stort. Vanlige ting som folk ikke reagerer noe særlig på reagerer ikke jeg på heller lenger. Og må alltid telle til 10 og spørre meg selv «går jeg i offerrollen nå?» «har den andre personen rett?» 

Anonymkode: b547f...dec

[AnonymBruker]

Be legen henvise han til DPS. Utredning.

Jeg lever fint i et forhold,men krever en tålmodig partner. 

Hilsen ei med Borderline.

Anonymkode: 13dc0...bac

[AnonymBruker]

Helt ærlig? LØP. Ikke se deg tilbake. Det krever en enorm mengde selvinnsikt og terapi. 

Anonymkode: 8a6d3...afd

[AnonymBruker]

Imponerende at du og ei venninne har klart å sette denne diagnosen på han, for meg tok det 6 måneder og to psykologer, før jeg fikk diagnosen.. 

Om du vil at han får hjelp, så tenker jeg det er best at du sier at du er bekymret for hans mentale helse, og at du tror han vil ha godt av å få profesjonell hjelp. Mistanke om eventuell diagnose, bør du holde for deg selv. 

Jeg taklet fint å få diagnosen, det ga svar på mange problemer, det har derimot vært vanskelig å dele diagnosen da jeg føler på mye skam. Det er ikke en diagnose jeg vil at så mange skal vite om, da det er mye stigma rundt EUPF. 

Anonymkode: de583...51e

[AnonymBruker]

Glem det, det er et evig livslangt prosjekt å bli bedre, noen blir aldri bra nok til å fungere i forhold.

Og dette er folk som aktivt oppsøker hjelp, han er ikke kommet til startstreken engang, av en ufattelig lang, vond og slitsom prosess.

Anonymkode: f3747...42e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du står ovenfor en enorm utfordring. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en stor belastning både på pårørende og helsevesenet. En av de verste diagnosene man kan ha spør du meg, sett bort ifra alvorlig schizofreni. 

Han må til utredning og få behandling. Alt stemmer med meg også, men jeg har ikke diagnosen, jeg har en annen personlighetsforstyrrelse. Det er ikke så lett å diagnosere, jeg ser at du "ber" om å ikke få slike svar, men jo, du må få de. Det blir det samme som å si at du tror typen har kreft men han har ikke fått diagnosen, så hva kan man spise eller gjøre for at det skal bli litt bedre. 

Rett til fastlegen, innom DPS osv. Noe mer kan du ikke gjøre, har han diagnosen kan dere få råd og veiledning fra helsevesenet. 

Anonymkode: d66c0...18b

Jeg skjønner at du har rett, så for å omformulere spørsmålet litt da;

Burde jeg i det hele tatt nevne det, og hvordan ta det opp? Nettopp med det målet at han selv skal skjønne at han trenger hjelp, og må oppsøke hjelp selv. At han faktisk kan få det bedre. Hvis han ikke innser det så står det om livet dessverre. 

TS

Anonymkode: 197ab...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt ærlig? LØP. Ikke se deg tilbake. Det krever en enorm mengde selvinnsikt og terapi. 

Anonymkode: 8a6d3...afd

Ja vurderer det, vennene mine sier det samme. Men er så ufattelig glad i han. Skal man alltid bare gi opp da, når folk har det vanskelig? 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Imponerende at du og ei venninne har klart å sette denne diagnosen på han, for meg tok det 6 måneder og to psykologer, før jeg fikk diagnosen.. 

Om du vil at han får hjelp, så tenker jeg det er best at du sier at du er bekymret for hans mentale helse, og at du tror han vil ha godt av å få profesjonell hjelp. Mistanke om eventuell diagnose, bør du holde for deg selv. 

Jeg taklet fint å få diagnosen, det ga svar på mange problemer, det har derimot vært vanskelig å dele diagnosen da jeg føler på mye skam. Det er ikke en diagnose jeg vil at så mange skal vite om, da det er mye stigma rundt EUPF. 

Anonymkode: de583...51e

Har tatt kurset, og det bare tikker av på alt. 

Jeg tenkte bare at det å være mer konkret kanskje kunne hjelpe? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Glem det, det er et evig livslangt prosjekt å bli bedre, noen blir aldri bra nok til å fungere i forhold.

Og dette er folk som aktivt oppsøker hjelp, han er ikke kommet til startstreken engang, av en ufattelig lang, vond og slitsom prosess.

Anonymkode: f3747...42e

Se det første svaret mitt. 💔

 

TS

Anonymkode: 197ab...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner at du har rett, så for å omformulere spørsmålet litt da;

Burde jeg i det hele tatt nevne det, og hvordan ta det opp? Nettopp med det målet at han selv skal skjønne at han trenger hjelp, og må oppsøke hjelp selv. At han faktisk kan få det bedre. Hvis han ikke innser det så står det om livet dessverre. 

TS

Anonymkode: 197ab...490

Ser at dere bare dater. Usikker på hva jeg ville gjort. Jeg tror jeg ville gått, altså bare sagt at det ikke fungerer og gått videre. Du kan prøve å si det til han men vær forberedt på en veldig sterk reaksjon. Vil også råde deg til å trekke deg litt tilbake, ikke gjør forholdet mer seriøst enn det allerede er og se det litt an. 

Anonymkode: d66c0...18b

[AnonymBruker]

Du har tatt "kurset" ? Altså, beklager! Men et kurs gjør deg ikke egnet til å sette denne diagnosen, som jeg skrev, så tok det 6 måneder og to psykologer, før jeg fikk min diagnose. Jeg måtte henvises fra vanlig poliklinikk på DPS, til spesial-seksjon for personlighetsforstyrrelser, det er en svært kompleks diagnose, som kan forvekslet med andre diagnoser. Det vil absolutt IKKE hjelpe å være konkret, om man googler borderline/eupf så kommer det opp ekstremt dyster statistikk og det er veldig lett å miste håp og tro på at man vil bli frisk. Du har heller ikke noe grunnlag til å være konkret, du har en mistanke og det er alt du har. 

Om du ønsker å hjelpe han, så oppfordrer du han til å oppsøke profesjonell hjelp, også lar du det bli med det. 

Anonymkode: de583...51e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du har tatt "kurset" ? Altså, beklager! Men et kurs gjør deg ikke egnet til å sette denne diagnosen, som jeg skrev, så tok det 6 måneder og to psykologer, før jeg fikk min diagnose. Jeg måtte henvises fra vanlig poliklinikk på DPS, til spesial-seksjon for personlighetsforstyrrelser, det er en svært kompleks diagnose, som kan forvekslet med andre diagnoser. Det vil absolutt IKKE hjelpe å være konkret, om man googler borderline/eupf så kommer det opp ekstremt dyster statistikk og det er veldig lett å miste håp og tro på at man vil bli frisk. Du har heller ikke noe grunnlag til å være konkret, du har en mistanke og det er alt du har. 

Om du ønsker å hjelpe han, så oppfordrer du han til å oppsøke profesjonell hjelp, også lar du det bli med det. 

Anonymkode: de583...51e

Denne personen har rett ts. Det er en veldig alvorlig diagnose, han må diagnoseres og om du mistenker det så kan du jo oppfordre han til å søke hjelp.

Anonymkode: d66c0...18b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du har tatt "kurset" ? Altså, beklager! Men et kurs gjør deg ikke egnet til å sette denne diagnosen, som jeg skrev, så tok det 6 måneder og to psykologer, før jeg fikk min diagnose. Jeg måtte henvises fra vanlig poliklinikk på DPS, til spesial-seksjon for personlighetsforstyrrelser, det er en svært kompleks diagnose, som kan forvekslet med andre diagnoser. Det vil absolutt IKKE hjelpe å være konkret, om man googler borderline/eupf så kommer det opp ekstremt dyster statistikk og det er veldig lett å miste håp og tro på at man vil bli frisk. Du har heller ikke noe grunnlag til å være konkret, du har en mistanke og det er alt du har. 

Om du ønsker å hjelpe han, så oppfordrer du han til å oppsøke profesjonell hjelp, også lar du det bli med det. 

Anonymkode: de583...51e

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Denne personen har rett ts. Det er en veldig alvorlig diagnose, han må diagnoseres og om du mistenker det så kan du jo oppfordre han til å søke hjelp.

Anonymkode: d66c0...18b

Okei, tar poenget.

 

Men han er jo veldig sta, og kommer ikke til å søke hjelp på et så diffust grunnlag. Tror ikke han har helt tro på psykologer i det hele tatt, det er bare svada og for svake mennesker... om dere skjønner. Derfor jeg satte mitt håp i å komme med noe met konkret. 

Anonymkode: 197ab...490

[AnonymBruker]

Datteren min var sammen med en ung mann som tikket av alle bokser for EUPF. Hun klarte heldigvis å komme seg unna selv om han truet med selvskading og selvmord hvis hun dro. Han lever i beste velgående i dag seks år etter. Så basert på det hun opplevde og gikk i gjennom, vil jeg si at du bør komme deg videre selv om du er glad i mannen. 

 

Anonymkode: c138c...cfe

[AnonymBruker]

Jeg har denne diagnosen og vært samboer i 20 år 🙂 Ikke alle med den diagnosen oppfører seg som dritt. 

Dra til fastlege og få henvisning til psykolog i første omgang, kan være at han ikke har den diagnosen i det hele tatt, så dumt å dumpe ham sånn egentlig før det i det hele tatt er sikkert. 

Vi er like forskjellig som alle andre 

K37

Anonymkode: ef288...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har denne diagnosen og vært samboer i 20 år 🙂 Ikke alle med den diagnosen oppfører seg som dritt. 

Dra til fastlege og få henvisning til psykolog i første omgang, kan være at han ikke har den diagnosen i det hele tatt, så dumt å dumpe ham sånn egentlig før det i det hele tatt er sikkert. 

Vi er like forskjellig som alle andre 

K37

Anonymkode: ef288...197

Takk.

Det er vondt å være glad i noen og syntes at han er kjempebra, også få beskjed om å løpe...

Samtidig skjønner jeg at jeg må være forsiktig her. Det har blitt noen misforståelser og anklager mot meg, som føles urettferdige. Men etter å ha lært om diagnosen, er det også mer forståelig og mindre vondt, ser mer hvor det kommer fra, og hva som skjer inni han. Og jeg falt jo for han fordi han er fantastisk. 

TS

Anonymkode: 197ab...490

[Purple_Pixiedust]

Man kan bli frisk av borderline så det du kan gjøre er å snakke med han og si at du tror han trenger hjelp, og at det er nødvendig for at forholdet skal vare. 

[Grüner]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei,

Jeg dater en mann som sliter følelsesmessig og spesielt med selvmordstanker. Jeg har nå etterhvert som jeg har blitt godt kjent med han, og etter å ha diskutert problemer som har oppstått med en venninne i helsevesenet, blitt klar over at han har denne personlighetsforstyrrelsen. Alt stemmer, det er virkelig ingen tvil. Jeg har satt meg godt inn i saken fra fornuftige kilder. Vær så snill å ta utgangspunkt i at det stemmer, selv om jeg ikke er helsepersonell og i stand til å diagnostisere. 

Han er ikke klar over dette selv, men har hatt det vanskelig siden ungdommen. 

Nå er problemet mitt om jeg skal ta dette opp med han, og eventuelt hvordan. Vil så gjerne hjelpe han, men i ogmed at han reagerer sterkt på ting jeg sier som er "feil," og som han blir såret av, er jeg naturlig nok redd for å bare støte han bort ved å dele disse tankene. 

Hvordan reagerte dere selv på å få diagnosen? 

Anonymkode: 197ab...490

Du tror han har den diagnosen, men det kan også være noe annet. Det viktigste er at han går til fastlegen og blir henvist til dps for utredning og behandling, men at også du som pårørende får råd og støtte til «hvordan håndtere han», hvis han skulle vise seg å ha denne diagnosen.

[Grüner]

Purple_Pixiedust skrev (13 minutter siden):

Man kan bli frisk av borderline så det du kan gjøre er å snakke med han og si at du tror han trenger hjelp, og at det er nødvendig for at forholdet skal vare. 

Du kan ikke bli helt frisk, det er en kronisk lidelse. Men men god behandling kan du bli mye bedre.

[Capazitet]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei,

Jeg dater en mann som sliter følelsesmessig og spesielt med selvmordstanker. Jeg har nå etterhvert som jeg har blitt godt kjent med han, og etter å ha diskutert problemer som har oppstått med en venninne i helsevesenet, blitt klar over at han har denne personlighetsforstyrrelsen. Alt stemmer, det er virkelig ingen tvil. Jeg har satt meg godt inn i saken fra fornuftige kilder. Vær så snill å ta utgangspunkt i at det stemmer, selv om jeg ikke er helsepersonell og i stand til å diagnostisere. 

Han er ikke klar over dette selv, men har hatt det vanskelig siden ungdommen. 

Nå er problemet mitt om jeg skal ta dette opp med han, og eventuelt hvordan. Vil så gjerne hjelpe han, men i ogmed at han reagerer sterkt på ting jeg sier som er "feil," og som han blir såret av, er jeg naturlig nok redd for å bare støte han bort ved å dele disse tankene. 

Hvordan reagerte dere selv på å få diagnosen? 

Anonymkode: 197ab...490

Hvis ikke du er utdannet psykiater eller psykolog tar jeg selvdiagnoseringen din med en stor klype salt. Overlat sånt til fagfolk.