Er det noe jeg gjør feil eller har dattera mi en diagnose ?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger å vite hva jeg skal gjøre, kjenner jeg er litt desperat for tiden og derfor kommer det kanskje ut litt direkte. 

Det gjelder min datter som nettopp fylte syv år. Jeg synes atferden hennes er utfordrende og klarer ikke se om det er jeg som gjør noe galt eller om hun har en form for diagnose. 

Samtidig er jeg ikke sikker, fordi når det kun er oss to, eller på skolen eller når hun er alene med en voksen, så oppfører hun seg helt utmerket. Hun er enkel å kommunisere med, pratsom, blid, smart, følsom. Hun kan bli lei seg og sint og de tiltakene jeg gjør ved å møte henne på følelsene sine fungerer. Føler at vi får en god kontakt når det er optimalt.

Men - 

Er vi sammen jeg, henne og broren hennes, eller at faren deres er på besøk, eller vi er flere sammen - skjer det. 

Eller om det er litt sent en ettermiddag og hun har hatt mer enn en aktivitet, skjer det. 

Også hvis hun sitter litt for lenge med iPad blir det også sånn. 

Hun blir høylytt, roper, snakker babyspråk, krangler med broren sin, later som hun ikke hører meg. Om kvelden lager hun drama over hver minste ting som hun opplever urettferdig. Høylytt skriking fordi broren vil skru av lyset og hun skal skru av til sist feks. 

Jeg har tolket det som at hun er sjalu på lillebror, og sørget for å få alenetid med henne og vært nøye med aktiviteter og skjermtid. Problemet er at hun ikke godtar å dele oppmerksomheten i det hele tatt. 

Tror jeg ?! 

For dette skjer jo også om kveldene selvom vi kanskje er to pga faren hennes er her. Da blir hun høyt og lavt og griner og ler høylytt om hverandre, roper og skriker og brøler og er baby til hun sovner av utmattelse. 

Det er dette som et mest vanskelig for meg. 

Måten hun reagerer på ved litt motstand og klikker totalt.

Idag bet hun meg fordi hun ikke ville dusje. 

Hun brølte høyt i går kveld da hun ombestemte seg etter hun hadde lagt seg til å sove etter å ha nektet kveldsmat og deretter nektet kveldsstellet. 

Hun brølte i bilen fordi hun var sulten og ikke klarte å vente til vi kom hjem til middag (ti minutter), selvom jeg hadde backup i bilen - hun spiste ingenting av middagen fordi hun påstod at hun ikke var sulten likevel og nektet for at hun noen gang hadde sagt det.

Jeg er det meste av tiden ganske rolig. Jeg jobber i barnehage (ekstra flaut at jeg ikke klarer å håndtere dette), så jeg drar på meg maska og blir ikke påvirket av dette i særlig grad, men kjenner jo inni meg at jeg er maktesløs. Vi bor i blokk og jeg er overraska over at.barnevernet ikke har kommet på døra enda. 

Det nytter ikke å prate med henne eller få kontakt med henne når hun er i denne modusen. 

Problemet er vel at de årsakene til denne atferden er helt dagligdagse ting som ikke er til å unngå. Nemlig normal omsorg, rutiner eller dele oppmerksomhet med broren. Vi kan heller ikke unngå å gå i butikken. Der kan hun forøvrig mase litt, men det er aldri et problem før vi kommer hjem. 

Jeg har snakket med helsesøster om problemet, men akkurat da var det en god periode så fikk ikke mye ut av det der og da. Skolen og da hun gikk i barnehagen har bare positivt å si, hun har lett for å få seg venner, veldig sosial og intelligent, hun er fornuftig og smart og ei flink og god jente. Dette ser jeg også. 

Bortsett fra disse øyeblikkene som jeg nevner her.. og det har vært helt krise i det siste. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...:(

(Beklager for så utrolig lang tekst men det var litt rett fra levra her så beklager for dårlig formulering etc )

 

Anonymkode: d343f...b17

[AnonymBruker]

Bedre å høre med lege for henvisning til BUP. Mye synsing på KG.

Anonymkode: 8a409...12f

[lavmålet]

Ok.

Det er jo mye utfordrende atferd som krever tiltak uten at det handler om en diagnose.

Du sier at denne oppførselen ikke er tilstede når det er bare dere to, er eksemplene du nevner kun i søike situasjoner? Hva med far? 

[AnonymBruker]

Ville fått barnepsykolog til henne. Høres ut som traume reaksjoner vist jeg skal være ærlig. Men trenger absolutt ikke være det men veldig viktig vist noe kan være galt som du ikke vet 

Anonymkode: ff3cc...a29

[Grüner]

Det høres ut som hun sliter med følelsesregulering, men at hun tar seg sammen og er flink pike på bortebane og utagerer på hjemmebane hvor hun er trygg på alle. 
 

https://www.oslo-universitetssykehus.no/avdelinger/klinikk-psykisk-helse-og-avhengighet/barne-og-ungdomspsykiatrisk-avdeling/ny-diagnose-for-alvorlig-irritabilitet-og-sinneutbrudd-hos-barn

Endret 20. april av Grüner

[AnonymBruker]

lavmålet skrev (8 minutter siden):

Ok.

Det er jo mye utfordrende atferd som krever tiltak uten at det handler om en diagnose.

Du sier at denne oppførselen ikke er tilstede når det er bare dere to, er eksemplene du nevner kun i søike situasjoner? Hva med far? 

Hun har denne atferden hos faren for det meste og da uavhengig om det kun er de to eller om andre er til stede. Han sier at det ikke er hele tiden, men for det meste ..

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ville fått barnepsykolog til henne. Høres ut som traume reaksjoner vist jeg skal være ærlig. Men trenger absolutt ikke være det men veldig viktig vist noe kan være galt som du ikke vet 

Anonymkode: ff3cc...a29

Uff håper jo ikke det. Jeg og faren gikk fra hverandre for halvannet år siden og alt var veldig fredelig og uten konflikt, men atferden begynte før det også så veit jo ikke hva det kan være. Får høre med lege kanskje da..?

Anonymkode: d343f...b17

[AnonymBruker]

10 måter å oppdage søskensjalusi på:

1. Barnet tisser på seg igjen

2. Vil bruke smokk igjen

3. Vil krype og «klarer» ikke å gå vanlig

4. Snakker babyspråk eller skriker slik babyen gjør

5. Vil ha pupp eller flaske

6. Griser med mat og drikke

7. Kan slå/sparke babyen eller foreldrene

8. Kan vise økt oppmerksomhetsbehov («Se på meg, her er jeg, mamma!»)

9. Våkner om natta og kommer inn på foreldresoverommet, hvor babyen sover

10. Vil bli trillet i barnevogn

Kilde: Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen

https://www.klikk.no/foreldre/smabarn/er-barnet-ditt-sjalu-2376835

 

 

Anonymkode: 9426f...f5b

[AnonymBruker]

Grüner skrev (3 minutter siden):

Det høres ut som hun sliter med følelsesregulering, men at hun tar seg sammen og er flink pike på bortebane og utagerer på hjemmebane hvor hun er trygg på alle. 
 

https://www.oslo-universitetssykehus.no/avdelinger/klinikk-psykisk-helse-og-avhengighet/barne-og-ungdomspsykiatrisk-avdeling/ny-diagnose-for-alvorlig-irritabilitet-og-sinneutbrudd-hos-barn

Takk for interessant link. Jeg oppfatter henne ikke som sint, men "fra seg" eller knust. Hun gråter liksom. Hun kan bli irritert, men begynner som regel å gråte. Men skal helt ærlig si det er litt vanskelig p skille mellom tristhet og sinne hos henne for prøver jeg å trøste blir hun bare sint. Og da hun beit meg var hun definitivt sint.

Anonymkode: d343f...b17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

10 måter å oppdage søskensjalusi på:

1. Barnet tisser på seg igjen

2. Vil bruke smokk igjen

3. Vil krype og «klarer» ikke å gå vanlig

4. Snakker babyspråk eller skriker slik babyen gjør

5. Vil ha pupp eller flaske

6. Griser med mat og drikke

7. Kan slå/sparke babyen eller foreldrene

8. Kan vise økt oppmerksomhetsbehov («Se på meg, her er jeg, mamma!»)

9. Våkner om natta og kommer inn på foreldresoverommet, hvor babyen sover

10. Vil bli trillet i barnevogn

Kilde: Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen

https://www.klikk.no/foreldre/smabarn/er-barnet-ditt-sjalu-2376835

 

 

Anonymkode: 9426f...f5b

Ja regner med hun er sjalu, og hun sier jeg er mer glad i broren hennes enn henne fordi jeg aldri kjefter på ham eller snakker strengt til han. Det stemmer egentlig også fordi han gjør som regel det han får beskjed om og gjør ingenting som krever tiltak. Han har sølt med vilje et par ganger, da har jeg bare gitt ham en klut for å tørke opp og sagt at han er ferdig med maten. Problemet er at da skal dattera mi søle ut med vilje for å teste. Jeg gir henne klut og da nekter hun å tørke opp fordi jeg har tørket opp det siste etter lillebroren som gjorde så godt han kunne. Når lignende situasjoner skjer hele tiden, så ender det med at jeg snakker strengt til henne fordi jeg vet at hun gjør slikt med vilje for å teste. Jeg har ikke overskudd til å behandle henne som en baby. Jeg duller med henne og vil ha det koselig med henne, men jeg synes nå hverdagen er et slit pga denne konkurransen. 

Jeg har prøvd å forklare henne de positive tingene med å være eldst, og jeg prøver å gi henne gode assosiasjoner til det å være syv år og at vi kan ha det hyggelig sammen på hennes premisser, og det funker jo der og da til vi henter broren i bhg og skal hjem og spise middag. 

Det er hjerteskjærende alt sammen. Broren er som kanskje nevnt nettopp fylt tre år og er omsorgsfull og smart som søsteren sin. Han sier ting som at søsteren ikke hører på meg, men det gjør han og jeg skal ikke "bli streng på han". Så når hun er i moduset sitt, blir broren ekstra forsiktig og høflig og begynner å fortelle søsteren sin at hun må høre på mamma osv , og det bare eskalerer.. 

Dette kan jo umulig være normalt. Er det jeg som har påført barna noe traumer liksom ? Jeg er jo forhåpentligvis en helt ok mamma, og kan jo bli sur og kjefte etter en hjemmedag i tjue minus med timer med krangling, men jeg er jo ikke slem... 

 

Anonymkode: d343f...b17

[lavmålet]

Hun sørger vel. Det er min forståelse. Hvis man som forelder strever med å takle det ville jeg forsøkt familieterapi. 

Ville forsøkt det var jeg i din posisjon. 

[AnonymBruker]

lavmålet skrev (6 minutter siden):

Hun sørger vel. Det er min forståelse. Hvis man som forelder strever med å takle det ville jeg forsøkt familieterapi. 

Ville forsøkt det var jeg i din posisjon. 

Kan ikke helt se hva hun sørger over uff så fælt ..

Anonymkode: d343f...b17

[lavmålet]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan ikke helt se hva hun sørger over uff så fælt ..

Anonymkode: d343f...b17

Skilsmisse?

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan ikke helt se hva hun sørger over uff så fælt ..

Anonymkode: d343f...b17

Enig med siste taler. 
Dette virker som reaksjoner på skilsmissen mellom deg og faren hennes. 
I kombinasjon med «seksårs-trassen», skolestart og en opplevd urettferdig behandling (hun blir kjeftet på, ikke lillebror) så har du er fyrverkeri uten like om dette er ei jente med litt store følelser fra før av. 
Familieterapi kan være løsningen. Du, far og datter. 

[~white lady~]

Ikke glem at barn snakker gjennom oppførselen sin. 
Du skriver at hun virker «knust». 
Vel? Da trenger hun voksenhjelp. Hun er lita enda, hjernen er ikke på langt nær ferdig utviklet.
Hvor ofte er hun hos far? 
Flyttet du/dere i forbindelse med skilsmissen? Altså nytt hus, nye omgivelser og ny barnehage/skole?

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (6 minutter siden):

Enig med siste taler. 
Dette virker som reaksjoner på skilsmissen mellom deg og faren hennes. 
I kombinasjon med «seksårs-trassen», skolestart og en opplevd urettferdig behandling (hun blir kjeftet på, ikke lillebror) så har du er fyrverkeri uten like om dette er ei jente med litt store følelser fra før av. 
Familieterapi kan være løsningen. Du, far og datter. 

Dette begynte jo en stund før vi skilte oss da hun var fem. Begynte vel når hun var fire år..

~white lady~ skrev (2 minutter siden):

Ikke glem at barn snakker gjennom oppførselen sin. 
Du skriver at hun virker «knust». 
Vel? Da trenger hun voksenhjelp. Hun er lita enda, hjernen er ikke på langt nær ferdig utviklet.
Hvor ofte er hun hos far? 
Flyttet du/dere i forbindelse med skilsmissen? Altså nytt hus, nye omgivelser og ny barnehage/skole?

Hun er annenhver uke, og ja vi flyttet jo.. dette var mellom bhg slutt og skole start. Like mye kontakt med alle som før bare nytt hus.

Anonymkode: d343f...b17

[lavmålet]

Undrer meg litt i dette med at far er "på besøk" og at " faren hennes er der". Jeg vet ikke om det stemmer, men får meg til å lure på rammene rundt bruddet.

Du behøver ikke forklare deg til et forum på nettet, men tenker at familieterapi er en god idé her.

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette begynte jo en stund før vi skilte oss da hun var fem. Begynte vel når hun var fire år..

Hun er annenhver uke, og ja vi flyttet jo.. dette var mellom bhg slutt og skole start. Like mye kontakt med alle som før bare nytt hus.

Anonymkode: d343f...b17

Ok. 
Hvordan var stemningen i huset på denne tida? Halvannet år siden skilsmissen, da var hun fem år? Separasjon i forkant?
Selv om det ifølge dere gikk fredelig for seg, så kan det ha påvirket henne i en større grad enn det dere tror. 
Oppførselen hennes bærer preg av det, etter hva du skriver her. 
 

 

[~white lady~]

Og jeg tenker du skal legge vekk tankene dine om en diagnose. 
Dette høres ut som et barn i sorg, som tyr til utagering for å bli sett og hørt. 

Familieterapi. 

[AnonymBruker]

lavmålet skrev (2 minutter siden):

Undrer meg litt i dette med at far er "på besøk" og at " faren hennes er der". Jeg vet ikke om det stemmer, men får meg til å lure på rammene rundt bruddet.

Du behøver ikke forklare deg til et forum på nettet, men tenker at familieterapi er en god idé her.

Dette forstod jeg ikke .. hehe sorry 😅

~white lady~ skrev (1 minutt siden):

Ok. 
Hvordan var stemningen i huset på denne tida? Halvannet år siden skilsmissen, da var hun fem år? Separasjon i forkant?
Selv om det ifølge dere gikk fredelig for seg, så kan det ha påvirket henne i en større grad enn det dere tror. 
Oppførselen hennes bærer preg av det, etter hva du skriver her. 
 

 

Vi kranglet ikke foran barna, men var tider jeg var skikkelig lei meg og gråt osv så da var det litt ampert i et par timer mellom meg og faren. Det var ikke veldig ofte, max en gang i mnd. Atferden begynte da hun var rundt fire/fem, vi skilte oss da hun var fem og et halvt. 

 

Anonymkode: d343f...b17

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (2 minutter siden):

Og jeg tenker du skal legge vekk tankene dine om en diagnose. 
Dette høres ut som et barn i sorg, som tyr til utagering for å bli sett og hørt. 

Familieterapi. 

Takk for råd...❤️

Anonymkode: d343f...b17