Reunion med barndomsminner.. føler meg mislykket

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er 38 år gammel, og i august skal vi ha en fest med barndomsvenner. 

Jeg sitter der singel, og føler meg derfor så mislykket. Alle har fått det til, og lever sine beste liv med hus, hytte, mann og barn. (Unntak av ei som er skilt, men hun har iallefall barn å vise til)

Jeg prøver å fokusere på at jeg har en god jobb, egen leilighet, gode venner og familie, samt kjøpt meg et hus i Frankrike. Prøver å være stolt av det. Men de må jo tenke "glad jeg ikke er henne.." 

Hvordan skifte fokus? Eller bør jeg ikke komme? 

Anonymkode: 39ed9...5c1

[AnonymBruker]

Vær stolt over hvem du er og hva du har. Du vet ingenting om hvor lykkelige andre folk er, er bare å lese på kg om utro folk, pliktsex mm. Og hvis de er venner av deg, vil de ihvertfall prøve å glede seg på dine vegne. 

Anonymkode: d2286...752

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei,

Jeg er 38 år gammel, og i august skal vi ha en fest med barndomsvenner. 

Jeg sitter der singel, og føler meg derfor så mislykket. Alle har fått det til, og lever sine beste liv med hus, hytte, mann og barn. (Unntak av ei som er skilt, men hun har iallefall barn å vise til)

Jeg prøver å fokusere på at jeg har en god jobb, egen leilighet, gode venner og familie, samt kjøpt meg et hus i Frankrike. Prøver å være stolt av det. Men de må jo tenke "glad jeg ikke er henne.." 

Hvordan skifte fokus? Eller bør jeg ikke komme? 

Anonymkode: 39ed9...5c1

 Så du er privigert du bare forstår det ikke selv, og et kjempeusikker?

Problemet ditt er psyken din, ikke det materielle.

Anonymkode: 696f0...95d

[AnonymBruker]

Her er det bare å starte rutine for å være daglig takknemlig for det du har:  «mental opprydning» Du er som tidligere nevnt, utrolig privilegert. Å få barn er ikke noe du nødvendigvis  blir lykkelig av. Stopp å sammenligne deg selv!

Anonymkode: 0dd78...605

[AnonymBruker]

Hvis du ser praktisk på det, prøv å gjøre noe hyggelig før dette, og etterpå. Du har mange fine ting i livet ditt, så utnytt det til å få energi.

Jeg har selv ikke barn (kjæreste de par siste årene) og opplevde at barndomsbekjent på reuinion faktisk spurte flere ganger om det faktisk var sant at jeg ikke har barn, som om jeg ikke hadde forstått spørsmålet... Da husket jeg plutselig at jeg ikke egentlig hadde likt henne så veldig godt som barn heller, nettopp pga dette at hun virket litt kald og selvsentrert. Det var visst umulig for henne å forestille seg et meningsfylt liv uten barn som hun og søstera har, så hun liksom bare snakket ikke mer til meg. Bestevenninna hennes har riktignok ikke barn, men hun kan ikke få, og er dessuten så karrierefokusert at hun nærmest bor på jobb. Når jeg hverken hadde barn eller flott superkarriere var jeg visst uinteressant, selv om livet mitt inneholder mange bra ting. Men vet du hva, jeg fokuserte på den hyggelige søstera hennes i stedet, og på andre som var der, pratet med mange tilstede og hadde en fin tid. Det var jo faktisk bare 1 som ikke fikk meg til å føle meg bra, resten av reunion var koselig på alle måter, kjempefint å se folk igjen, og ikke minst godt å komme hjem til det vanlige livet mitt og de gode tingene der. 

Anonymkode: d2286...752

[AnonymBruker]

Tja, når jeg leser teksten din så tenker jeg at det du som er vellykket. 

Anonymkode: ebfc5...00a

[Ulf-Bjarne]

Hvem lever du livet for?

Hva om de tenker, at de er glad de ikke er deg. Livet ditt vil være det samme.

Hvis alle misunner deg så vil fortsatt livet være det samme.

Endret 20. april av Ulf-Bjarne
skriveleif

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg ts. Jeg «får litt vondt av» kollegaer og venner i din situasjon. Jeg hadde ikke fått det om jeg ikke viste at de har lyst på partner og barn, men det har de. Det er vondt å være uten partner når man har lyst på tomsomhet. 

Anonymkode: e2090...6e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår deg ts. Jeg «får litt vondt av» kollegaer og venner i din situasjon. Jeg hadde ikke fått det om jeg ikke viste at de har lyst på partner og barn, men det har de. Det er vondt å være uten partner når man har lyst på tomsomhet. 

Anonymkode: e2090...6e0

Det kunne vært verre. De kunne vært i et dårlig forhold. 

Anonymkode: d2286...752

[AnonymBruker]

Ts her. Ja, som du skriver over- alle synes sikkert synd på meg. Jeg har det egentlig bra, og har gjort så mye gøy i 2023. Men jeg tenker jo at det er ting som ikke er verdt noe. Og at jeg ikke er så mye verdt sjøl. Når man er alene. 

Men prøver jo å være en verdi for mine tantebarn, venner og familie som jeg har et tett forhold til. 

Helt utrolig at ting ikke forandrer seg, selv om jeg har hatt muligheter. Men ingenting som har føltes rett. Vært i et veldig langt forhold, og ble veldig såra. Så kan jo være noe med det..

Anonymkode: 39ed9...5c1

[AnonymBruker]

Det er sjeldent jeg sammenligner meg med andre. Men i en reunion ville jeg nok gjort det. 

For min del ville ikke det handlet om livet mitt i dag per se. Men jeg følte meg underlegen som barn/ungdom. 

Vet jeg ville følt et behov for å vise at jeg har lykkes. Og det er jævlig usjarmerende, jeg vet! 

Så jeg hadde neppe dratt 

Anonymkode: 416c8...0c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

...Helt utrolig at ting ikke forandrer seg, selv om jeg har hatt muligheter. Men ingenting som har føltes rett. Vært i et veldig langt forhold, og ble veldig såra. Så kan jo være noe med det..

Anonymkode: 39ed9...5c1

Det er jo ofte sånn. Alle har sin historie. Det er en grunn til alt. Ikke la det at eksen din såret deg bli grunn til at andre skal få såre deg, også. Du har mye å bidra med, og er viktig for både deg og andre at du kan se det. 

Anonymkode: d2286...752

[AnonymBruker]

Tenker det er de som er misunnelig på deg, og du er den spennende.

Mislykket vil jeg si er å følge en norm bare for å gjøre det. Leve forcandre ogvetter andres forventninger. Å gå på akkord med seg selv. Eller være i et dårlig forhold.

Men hvis du savner mann og barn så må du rett og slett gjøre noe med det. Verre er det ikke.

Anonymkode: 2f13c...e7a

[Nymerïa]

Sannsynligvis tenker de ikke noe særlig over om du er vellykket eller mislykket. De har nok med seg og sitt. Hvis du kjenner deg utilpass på noe tidspunkt så styr samtalen over på dem, folk elsker oppriktig interesserte mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke giddet å gå på reunion, men det handler om at jeg ble mobbet sønder og sammen. Jeg har jobbet mye med traumer, og på et vis kommet dit hen at jeg likevel har lyktes med alt på sånne "sjekklister" av hva som anses som vellykket (antar jeg). Godt gift, snart tobarnsmor, lang utdanning og jobb hvor jeg tjener over millionen.

Er det én ting som ikke interesserer meg, et å vise frem noe av dette til de som gjorde alt de kunne for å ødelegge meg. Jeg har lagt dem bak meg. De har ingen makt over meg lenger.

Hvis disse folkene velger å dømme deg eller "synes synd på deg" fordi du lever annerledes enn dem, så er de ikke verdt tiden. Og i alle fall ikke følelsene det virker som at de rører opp i deg.

Anonymkode: 0dff9...7a5

[AnonymBruker]

Er gjenforeningen for barndomsvennene eller barneskole-klassen din?

 

Min eneste erfaring med reunion er fra da ungdomsskole-klassen min hadde det tre år etter at vi gikk ut av 10. klasse. (Da de fleste jo var ferdige med vgs og skulle studere videre eller ut i jobb.) For min del ble det litt for tidlig til å få noe ut av det, da jeg var var en av dem som aldri helt fant min plass i klassen. Etter at de fleste hadde fått oppdatert seg på hvilken linje de andre hadde gått og planen videre, falt alle raskt inn i dynamikken fra tre år tidligere. Jeg ble atter en gang den som satt hos lærerne. Og det var veldig koselig altså, jeg likte dem og de virket oppriktig interessert i hvordan det stod til med oss alle. Jeg ble bare overrasket og skuffet over hvor raskt det gikk tilbake til å bli slik det hadde vært.

 

Samtidig er det nettopp det jeg verdsetter aller mest med de vennskapene/gode relasjonene jeg har i dag. Det kan gå to uker, fire måneder, seks år uten annen kontakt enn gratulasjoner på Facebook/sms. Så ringer den ene av oss, og kontakten føles like naturlig som det har gjort "siden tidenes morgen"(sitat fra en venninne).

Anonymkode: a8850...27f

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hei,

Jeg er 38 år gammel, og i august skal vi ha en fest med barndomsvenner. 

Jeg sitter der singel, og føler meg derfor så mislykket. Alle har fått det til, og lever sine beste liv med hus, hytte, mann og barn. (Unntak av ei som er skilt, men hun har iallefall barn å vise til)

Jeg prøver å fokusere på at jeg har en god jobb, egen leilighet, gode venner og familie, samt kjøpt meg et hus i Frankrike. Prøver å være stolt av det. Men de må jo tenke "glad jeg ikke er henne.." 

Hvordan skifte fokus? Eller bør jeg ikke komme? 

Anonymkode: 39ed9...5c1

Tja. Jeg har familie, hytte, hus og alt det der.

38 år og singel høres ut som en drøm for meg 🙄

ikke vær så sikker på at alle har det bedre enn deg

Anonymkode: b463d...f09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei,

Jeg er 38 år gammel, og i august skal vi ha en fest med barndomsvenner. 

Jeg sitter der singel, og føler meg derfor så mislykket. Alle har fått det til, og lever sine beste liv med hus, hytte, mann og barn. (Unntak av ei som er skilt, men hun har iallefall barn å vise til)

Jeg prøver å fokusere på at jeg har en god jobb, egen leilighet, gode venner og familie, samt kjøpt meg et hus i Frankrike. Prøver å være stolt av det. Men de må jo tenke "glad jeg ikke er henne.." 

Hvordan skifte fokus? Eller bør jeg ikke komme? 

Anonymkode: 39ed9...5c1

Helt ærlig synes jeg du virker fryktelig overfladisk og selvsentrert. Du ramser opp materielle verdier og mennesker som om det var en statuskonkurranse. 

Måles vellykkethet i venner, familie, hytte, mann, barn og jobb? Hun skilte har i det minste barn? 

Jeg synes du bør sette deg ned og tenke over hvordan du ser på andre mennesker og hvorfor du dømmer så hardt. 

Og ærlig talt burde du skjønne selv at du er godt over gjennomsnittet heldig som har alt det du ramser opp. De fleste av oss andre har ikke halvparten. 

Anonymkode: 144e9...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sitter der singel, og føler meg derfor så mislykket. Alle har fått det til, og lever sine beste liv med hus, hytte, mann og barn. (Unntak av ei som er skilt, men hun har iallefall barn å vise til)

Det er ikke usannsynlig at flere av de som er i forhold, er i et dårlig forhold og barn med utfordringer. De (vi) har alle sitt å slite med.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg prøver å fokusere på at jeg har en god jobb, egen leilighet, gode venner og familie, samt kjøpt meg et hus i Frankrike. Prøver å være stolt av det. Men de må jo tenke "glad jeg ikke er henne.." 

Det er nok mange som vil misunne deg og se på deg som den vellykka. Du er priviligert. Du trives i jobben, du har frihet, du har både venner og familie. Er du ikke fornøyd selv med hvor du er i livet ditt? Husk du lever det jo kun for deg selv, ikke for å 'imponere' andre.

Det å ha barn, er ikke et mål på vellykkhet. Ei heller å være i et forhold.

Anonymkode: bcac8...7a4

[Wolfmoon]

Hva er det med dette behovet for å si "mange av de i forhold er sikkert ulykkelige"? Det fremstår jo nærmest som om man ønsker at noen skal ha det ille for at TS skal føle seg bedre. 

 

Jeg er selv singel og barnløs. Hvis noen syns synd på meg av den grunn, tenker jeg at det er deres problem. Det viktigste for at jeg skal føle meg bra, er at jeg fokuserer på og gjennomfører de tingene som er viktig for meg. Det er tross alt mitt liv jeg lever, ikke alle andres, og så håper jeg at folk rundt meg også har det bra. Og hvis de ikke har det bra, håper jeg de føler de kan droppe fasaden og være seg selv rundt meg likevel.