Navnet mitt føles fremmed

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ok når jeg skriver navnet mitt. Føles ganske normalt om jeg ikke sier det høyt/høyt inni meg. Å skrive "navnet mitt" som overskrift, føles veldig rart. Jeg vil egentlig bare skrive "navnet". 

De siste årene så har navnet begynt å føles navnet rart og nesten fremmed, uvant. Det er noe som har kommet litt og litt, så det tok litt tid før jeg innså det. Jeg har to navn, og det hjelper ikke om begge blir brukt, men det andre føles litt mer normalt. Det er derimot ikke sjans i havet at jeg får noen til å kalle meg ved det navnet i stedet for. Til det, er navnet mitt for godt plantet. Jeg har et helt greit navn, enkelt å skrive, enkelt å uttale, ordinært "gjennomsnittsnavn" som verken mange eller få heter. Det er ingenting galt eller galt med navnet i seg selv.

Når jeg skal ringe noen eller hilse på noen første gang, så må jeg si navnet mitt høyt inni meg flere ganger for å få det til å høres normalt ut når jeg sier det høyt. Det føles nesten som en løgn når jeg sier det, som om jeg oppgir falskt navn. 

Alle jeg har lufta disse tankene til har egentlig bare ledd/vifta det bort som noe tull, som om det er uforståelig og absurd. Kanskje er det det også. 

Har du vært borti lignende, og hva kan dette her være? Tegn på mental sykdom? Demens, schizofreni eller annet? 

Anonymkode: c643d...037

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe godt innspill å komme med, men jeg føler litt det samme og har lurt på hvorfor det er sånn. Navnet føles liksom ikke som det er mitt, selv om det er jo det. Det er rart. 

Hvis du føler deg mer komfortabel med det andre navnet, begynner du bare å bruke det. Si til folk at du gjerne vil at de skal bruke det, og hvis de bryr seg om det og respekterer dine ønsker vil de tilpasse seg det over tid. 

Anonymkode: 8e8f5...93f

[AnonymBruker]

Høres ut som om du har utviklet litt tvangstanker.

Anonymkode: b4869...e99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ut som om du har utviklet litt tvangstanker.

Anonymkode: b4869...e99

Enig med deg. 

Skjedde det noe spesifikt/spesielt rundt den tiden du begynte å få negative tanker rundt navnet ditt TS? Eller kjenner du noen med samme navn, som noe negativt skjedde med?

Anonymkode: f0f76...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2024 den 22.06):

Alle jeg har lufta disse tankene til har egentlig bare ledd/vifta det bort som noe tull, som om det er uforståelig og absurd. Kanskje er det det også. 

Har du vært borti lignende, og hva kan dette her være? Tegn på mental sykdom? Demens, schizofreni eller annet? 

Anonymkode: c643d...037

Tvangstanke, ja. Si navnet ditt med største selvfølgelighet. Ikke gidd å øv deg, du kan navnet ditt. Du vet at du ikke lyver. Fortsett å vifte tankene bort som tull, det er tull. Du er ikke verken dement eller schizofren.

Anonymkode: d5e62...b42

[AnonymBruker]

Dette var jo litt special. Jeg selv hatet mellomnavnet mitt og fjernet det, men jeg hadde ingen ritualer inni hodet mitt jeg måtte gjøre for å kunne uttale det. Har du det sånn med flere ting? 

Anonymkode: e2c97...8c2

[Spiren]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2024 den 22.06):

Jeg synes det er ok når jeg skriver navnet mitt. Føles ganske normalt om jeg ikke sier det høyt/høyt inni meg. Å skrive "navnet mitt" som overskrift, føles veldig rart. Jeg vil egentlig bare skrive "navnet". 

De siste årene så har navnet begynt å føles navnet rart og nesten fremmed, uvant. Det er noe som har kommet litt og litt, så det tok litt tid før jeg innså det. Jeg har to navn, og det hjelper ikke om begge blir brukt, men det andre føles litt mer normalt. Det er derimot ikke sjans i havet at jeg får noen til å kalle meg ved det navnet i stedet for. Til det, er navnet mitt for godt plantet. Jeg har et helt greit navn, enkelt å skrive, enkelt å uttale, ordinært "gjennomsnittsnavn" som verken mange eller få heter. Det er ingenting galt eller galt med navnet i seg selv.

Når jeg skal ringe noen eller hilse på noen første gang, så må jeg si navnet mitt høyt inni meg flere ganger for å få det til å høres normalt ut når jeg sier det høyt. Det føles nesten som en løgn når jeg sier det, som om jeg oppgir falskt navn. 

Alle jeg har lufta disse tankene til har egentlig bare ledd/vifta det bort som noe tull, som om det er uforståelig og absurd. Kanskje er det det også. 

Har du vært borti lignende, og hva kan dette her være? Tegn på mental sykdom? Demens, schizofreni eller annet? 

Anonymkode: c643d...037

Jeg hadde det likt med etternavnet mitt. Det føltes liksom fremmed for meg hele livet. Knyttet mot en forventning av andre, hvem "jeg" liksom var og skulle være. Samtidig likte jeg ikke den jeg hadde blitt. 

Det plaget meg ikke mye i hverdagen, men da jeg tok grep og begynte å forandre meg mye, og forme min identitet, byttet jeg etternavn til et jeg følte passet bedre. Har ikke angret et sekund!

Det var som å slå opp med gårsdagens versjon av meg. Først mentalt og så fysisk (i skriftlig form) for å bli en bedre versjon av den jeg ville bli.

Noe vakkert med tanken på å skape seg selv fra start, fremfor å prøve å passe, og tvinge meg til å like noe ved meg som ble valgt for meg på en måte. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår akkurat hva du mener! Jeg har ptsd fra barndommen da. Men navnet mitt har alltid føltes så vanskelig å si. Det er ikke det, det er det vanligste 70-80-tallsnavnet. Men for meg er det merkelig å uttale, merkelig å forme lydene så de danner navnet mitt. Jeg mister selvtillit bare ved å si navnet høyt. Jeg lekte lenge med tanken om å bytte fornavn, men jeg turte aldri. Jeg har lagt til et fornavn nummer to, men begge er så lange at de er ikke naturlige å si sammen. Jeg prøver å introdusere meg med begge navnene likevel, selvom det nå er to fremmede navn 😅 men jeg liker navnet mye, mye bedre nedskrevet nå i alle fall. Selvom det skriftlige aldri var hovedproblemet. Det kjennes likevel som at mitt navn nr to ga det første navnet litt selvtillit. Utenom det så har jeg jobbet mye med meg selv og prøvde å tenke når jeg utfordrer meg selv at "dette gjør xx (navnet mitt)", "det er xx som klarer dette, som står i dette nå" for å knytte gode assosiasjoner til navnet mitt. Jeg tror det hjelper litt. 

Anonymkode: 5fa32...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Høres ut som om du har utviklet litt tvangstanker.

Anonymkode: b4869...e99

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Enig med deg. 

Skjedde det noe spesifikt/spesielt rundt den tiden du begynte å få negative tanker rundt navnet ditt TS? Eller kjenner du noen med samme navn, som noe negativt skjedde med?

Anonymkode: f0f76...f2e

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette var jo litt special. Jeg selv hatet mellomnavnet mitt og fjernet det, men jeg hadde ingen ritualer inni hodet mitt jeg måtte gjøre for å kunne uttale det. Har du det sånn med flere ting? 

Anonymkode: e2c97...8c2

Takk for svar. 

Det er ikke som en tvangstanke (men det sier kanskje "alle" som har tvangstanker?), det er for at jeg er redd for at det skal høres ut som en løgn når jeg sier det. Det er ikke sånn om jeg må si navnet mitt til folk jeg kjenner, f.eks om ungen min spør hvilket navn jeg skal skrive under på leksene. Navnet føles fremmed og ikke som mitt, men jeg sier det rett ut uten å måtte si det flere ganger inni meg først. Jeg har det ikke sånn med andre ting. Har ei søster som har utvikla OCD gjennom hele barndommen (nå alvorlig OCD), så tenker jeg ville kjent det igjen. 

Det oppsto plutselig, jeg kan ikke huske at det var noe spesielt rundt situasjonen. Har to bekjente med samme navn, men har ingen spesielle assosiasjoner til dem. Følelsen har kommet snikende, så kan jo hende det var noe som utløste det, som jeg ikke aner om.

Anonymkode: c643d...037

[AnonymBruker]

Spiren skrev (9 timer siden):

Jeg hadde det likt med etternavnet mitt. Det føltes liksom fremmed for meg hele livet. Knyttet mot en forventning av andre, hvem "jeg" liksom var og skulle være. Samtidig likte jeg ikke den jeg hadde blitt. 

Det plaget meg ikke mye i hverdagen, men da jeg tok grep og begynte å forandre meg mye, og forme min identitet, byttet jeg etternavn til et jeg følte passet bedre. Har ikke angret et sekund!

Det var som å slå opp med gårsdagens versjon av meg. Først mentalt og så fysisk (i skriftlig form) for å bli en bedre versjon av den jeg ville bli.

Noe vakkert med tanken på å skape seg selv fra start, fremfor å prøve å passe, og tvinge meg til å like noe ved meg som ble valgt for meg på en måte. 

Takk for svar. Det kan hende dette har noe for seg. Jeg har kanskje rett og slett dårlige assosiasjoner til meg selv, og den meg-versjonen folk forventer å møte i døra. 

Anonymkode: c643d...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg forstår akkurat hva du mener! Jeg har ptsd fra barndommen da. Men navnet mitt har alltid føltes så vanskelig å si. Det er ikke det, det er det vanligste 70-80-tallsnavnet. Men for meg er det merkelig å uttale, merkelig å forme lydene så de danner navnet mitt. Jeg mister selvtillit bare ved å si navnet høyt. Jeg lekte lenge med tanken om å bytte fornavn, men jeg turte aldri. Jeg har lagt til et fornavn nummer to, men begge er så lange at de er ikke naturlige å si sammen. Jeg prøver å introdusere meg med begge navnene likevel, selvom det nå er to fremmede navn 😅 men jeg liker navnet mye, mye bedre nedskrevet nå i alle fall. Selvom det skriftlige aldri var hovedproblemet. Det kjennes likevel som at mitt navn nr to ga det første navnet litt selvtillit. Utenom det så har jeg jobbet mye med meg selv og prøvde å tenke når jeg utfordrer meg selv at "dette gjør xx (navnet mitt)", "det er xx som klarer dette, som står i dette nå" for å knytte gode assosiasjoner til navnet mitt. Jeg tror det hjelper litt. 

Anonymkode: 5fa32...e33

Takk for svar. Interessant vinkling av tema. Jeg har hatt en tøff oppvekst som har preget meg veldig, og jeg har gått uendelig mange timer i terapi og det har vært mistanke om PTSD, og jeg fylte inn en haug av skjemaer for å kartlegge, som viste PTSD, men jeg har ikke fått en offisiell diagnose. Jeg tenkte aldri at det kunne ha sammenheng med navnet mitt, men kanskje kan det det? Det har aldri vært noe problem med navnet mitt før de siste årene nå, men traumer kan jo vise seg når som helst. 

Mulig jeg må tilbake i terapisofaen og få hjelp til å få orden på dette her 😅 

Anonymkode: c643d...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

 

Takk for svar. 

Det er ikke som en tvangstanke (men det sier kanskje "alle" som har tvangstanker?), det er for at jeg er redd for at det skal høres ut som en løgn når jeg sier det. Det er ikke sånn om jeg må si navnet mitt til folk jeg kjenner, f.eks om ungen min spør hvilket navn jeg skal skrive under på leksene. Navnet føles fremmed og ikke som mitt, men jeg sier det rett ut uten å måtte si det flere ganger inni meg først. Jeg har det ikke sånn med andre ting. Har ei søster som har utvikla OCD gjennom hele barndommen (nå alvorlig OCD), så tenker jeg ville kjent det igjen. 

Det oppsto plutselig, jeg kan ikke huske at det var noe spesielt rundt situasjonen. Har to bekjente med samme navn, men har ingen spesielle assosiasjoner til dem. Følelsen har kommet snikende, så kan jo hende det var noe som utløste det, som jeg ikke aner om.

Anonymkode: c643d...037

Dette høres helt ut som tvangstanker. Det er ikke slik at du må repetere noe mange ganger for at det skal være en tvangstanke! Repetisjon er bare én manifestasjon av tvangstanker.

Anonymkode: b4869...e99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2024 den 22.06):

Jeg synes det er ok når jeg skriver navnet mitt. Føles ganske normalt om jeg ikke sier det høyt/høyt inni meg. Å skrive "navnet mitt" som overskrift, føles veldig rart. Jeg vil egentlig bare skrive "navnet". 

De siste årene så har navnet begynt å føles navnet rart og nesten fremmed, uvant. Det er noe som har kommet litt og litt, så det tok litt tid før jeg innså det. Jeg har to navn, og det hjelper ikke om begge blir brukt, men det andre føles litt mer normalt. Det er derimot ikke sjans i havet at jeg får noen til å kalle meg ved det navnet i stedet for. Til det, er navnet mitt for godt plantet. Jeg har et helt greit navn, enkelt å skrive, enkelt å uttale, ordinært "gjennomsnittsnavn" som verken mange eller få heter. Det er ingenting galt eller galt med navnet i seg selv.

Når jeg skal ringe noen eller hilse på noen første gang, så må jeg si navnet mitt høyt inni meg flere ganger for å få det til å høres normalt ut når jeg sier det høyt. Det føles nesten som en løgn når jeg sier det, som om jeg oppgir falskt navn. 

Alle jeg har lufta disse tankene til har egentlig bare ledd/vifta det bort som noe tull, som om det er uforståelig og absurd. Kanskje er det det også. 

Har du vært borti lignende, og hva kan dette her være? Tegn på mental sykdom? Demens, schizofreni eller annet? 

Anonymkode: c643d...037

Skjønner nøyaktig hva du snakker om. Skulle tro det var jeg som hadde skrevet HI ord for ord. Synes ikke det er absurde tanker. Du skal bære navnet ditt hele livet, og det er irriterende om man ikke føler seg vel med det. Jeg har også to navn, og mange (nye) folk kaller meg ved det mellomste. Fordi jeg har presentert meg selv med det. Familie og venner bruker det første. Jeg nevnte for mine foreldre at jeg ville fjerne det eller bytte det, og de ble sure. Uten å si for mye, er det ikke engang de som har gitt meg det navnet, så har liksom ingen verdi noen steder føler jeg. Det er bare noe folk kaller meg fordi de gar lært det.

Anonymkode: cd32c...24a

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lignende opplevelser, men ikke med mitt eget navn, men andre sitt.. Et vanlig navn, men ga ikke mening i hodet mitt😅 Veldig rar følelse og går ikke an å forklare ordentlig 

Anonymkode: e0d30...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har hatt lignende opplevelser, men ikke med mitt eget navn, men andre sitt.. Et vanlig navn, men ga ikke mening i hodet mitt😅 Veldig rar følelse og går ikke an å forklare ordentlig 

Anonymkode: e0d30...71e

Jeg har det sånn med Ylvis-brødrene. Føler at de heter "feil" og at de passer hverandres navn bedre enn sitt eget. Har lest mange som mener det samme😅

Anonymkode: cd32c...24a

[AnonymBruker]

Det minner meg litt om hvordan jeg hadde det da jeg sleit med depersonalisering. Kanskje du kan lese litt om det, og se om det passer deg? 

Ellers så er du jo fri til å introdusere deg med et annet navn når du snakker med nye mennesker. ❤️ 

Anonymkode: e1301...b40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det minner meg litt om hvordan jeg hadde det da jeg sleit med depersonalisering. Kanskje du kan lese litt om det, og se om det passer deg? 

Ellers så er du jo fri til å introdusere deg med et annet navn når du snakker med nye mennesker. ❤️ 

Anonymkode: e1301...b40

Jeg visste ikke det var ei greie.

Kan du fortelle meg om hvordan depersonalisering var for deg?

 

Anonymkode: c643d...037

[AnonymBruker]

Hvis navnet ditt er stygt og ikke deg syns jeg du skal bytte det vil synke inn i det sosiale nettverket etterhvert. 

Feks kjente jeg ei som bytte fra feks Reidun til Miriam  hun angra påcatvikke hun gjorde det før. PS fiktive navn. 

Anonymkode: 8d8dc...f59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hvis navnet ditt er stygt og ikke deg syns jeg du skal bytte det vil synke inn i det sosiale nettverket etterhvert. 

Feks kjente jeg ei som bytte fra feks Reidun til Miriam  hun angra påcatvikke hun gjorde det før. PS fiktive navn. 

Anonymkode: 8d8dc...f59

Jeg har ikke et stygt navn. Det føles bare fremmed. Jeg vet ikke hva annet jeg skulle hett heller.

Anonymkode: c643d...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg visste ikke det var ei greie.

Kan du fortelle meg om hvordan depersonalisering var for deg?

 

Anonymkode: c643d...037

Jeg følte meg ikke som "meg". Uten at jeg hadde noen formening om hvordan det skulle føles, jeg bare hadde den følelsen og tanken at noe var feil, at jeg var ikke "meg". Og hvis jeg så navnet mitt på posten min kunne jeg bli usikker "tenk om dette faktisk ikke er MEG, bare at jeg tror dette er navnet mitt". Hvis jeg så meg i speilet føltes ansiktet mitt ut som en fremmed. O.l. 

Anonymkode: e1301...b40