Lurer på om mannen har tendenser til separasjonsangst. Trenger tips

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i snart ett år. Vi bor sammen. 
Annenhver helg så er vi borte fra hverandre fra lør til søn. Vi meldes stadig og holder kontakt. 
Jeg er gjerne veldig sliten når lør kvelden kommer og pleier dermed sovne relativt tidlig. Han er da på jobb så vi får ikke ringt hverandre før jeg sovner.

Dette er noe som plager han veldig og sier han ikke får sove. Han ligger våken omtrent hele natta og tenker vonde tanker om det går bra med meg eller ikke. Dette på tross til at jeg svarer på meld hans og sier alt går bra og at jeg snart sovner. 

Dette har blitt en frustrasjon for oss begge. Han gruer seg til denne kvelden hver eneste uke, og jeg føler frustrasjon fordi han så sterkt vil at jeg skal holde meg våken så han får hørt stemmen min før vi sovner. Det fører til diskusjon annenhver fre. 
Noen som har opplevd noe lignende og har tips og komme med? 
Dette begynner og bli tungt for oss begge. 

Anonymkode: 65bef...bf4

[AnonymBruker]

Aldri opplevd lignende, men jeg tenker at han hadde hatt godt av noen timer hos psykolog for å få jobbet med katastrofetankene sine. Ingen av dere kan ha det slik. 

Anonymkode: 88eaa...725

[drømmen]

Jeg synes du skal glede mannen din, prøv å komme til et kompromiss. Kanskje ringe annenhver helg?

[AnonymBruker]

Dette må han jobbe med

Anonymkode: 7b511...3ca

[AnonymBruker]

Er han veldig sjalu? Tror han at du er med andre? Ville gitt han minst mulig oppmerksomhet rundt dette. Natta, ferdig, snakkes i mårra. 

Anonymkode: 0c115...867

[Rainstorm2.0]

Vet ikke om jeg har noen gode tips, men jeg hadde det litt sånn, var dog mer ekstrem enn din mann er. Jeg opplevde det nærmest som en separasjonsangst, men lærte at det kaller en det visst bare hos barn. Det er uansett ikke så nøye hva en kaller det, bare at en gjør noe med det. 

Det jeg tenker er at dette er hans problem, og ikke ditt. Og var jeg deg ville jeg satt en grense for deg selv. Sagt at dette tærer på deg, at du ikke ønsker å ha det sånn og at fremover kommer du til å sende natta-melding og skru av telefonen, og du deltar ikke i flere samtaler om det, at du vil støtte ham i oppsøke hjelp og komme til bunns i egen frykt. Sirkulære samtaler vil du ikke delta i. Det er kjempebra at du vil støtte ham, og samtidig så vil ikke dette gå over av seg selv, massevis av tryggingsrutiner, eller unngåelse (at dere f.eks hadde endt med å droppe fraværet) vil ikke føre til at dette bare forsvinner av seg selv. 

Noen vil nok mene at bare han blir trygg nok så går det bort, jeg er ikke helt enig. Det er irrasjonelt at han blir så redd av dette, og eneste måten han kan bli trygg nok på det her er om du alltid sover hjemme, og det er urimelig. Enten kan en da habitueres til at en ikke får svar og det går bra, og en begynner å ha tillit, eller så må en faktisk se på hva som ligger bak. 

Hvis min eks hadde møtt meg med noen sånne grenser så hadde jeg blitt grenseløst trist, trigget og desperat, der og da (jeg var også veldig psykisk syk med andre ting derav de ekstreme reaksjonene). På sikt ville det nok derimot ført til at jeg lærte at folk er til å stole på selv om de ikke holder meg i hånda hele tiden. 

Nå var min atferd rundt dette mye større enn det det høres ut som hos dere, og det er fælt å si, likevel vil jeg si at det å fengsle folk i det ansvaret for å forhindre at jeg ble så redd var en form for vold. Jeg har full forståelse for at dette er skikkelig slitsomt for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Er han veldig sjalu? Tror han at du er med andre? Ville gitt han minst mulig oppmerksomhet rundt dette. Natta, ferdig, snakkes i mårra. 

Anonymkode: 0c115...867

Han er ikke over normalen sjalu. Har ingenting og gjøre med at han ikke stoler på meg. 

Anonymkode: 65bef...bf4

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (23 minutter siden):

Vet ikke om jeg har noen gode tips, men jeg hadde det litt sånn, var dog mer ekstrem enn din mann er. Jeg opplevde det nærmest som en separasjonsangst, men lærte at det kaller en det visst bare hos barn. Det er uansett ikke så nøye hva en kaller det, bare at en gjør noe med det. 

Det jeg tenker er at dette er hans problem, og ikke ditt. Og var jeg deg ville jeg satt en grense for deg selv. Sagt at dette tærer på deg, at du ikke ønsker å ha det sånn og at fremover kommer du til å sende natta-melding og skru av telefonen, og du deltar ikke i flere samtaler om det, at du vil støtte ham i oppsøke hjelp og komme til bunns i egen frykt. Sirkulære samtaler vil du ikke delta i. Det er kjempebra at du vil støtte ham, og samtidig så vil ikke dette gå over av seg selv, massevis av tryggingsrutiner, eller unngåelse (at dere f.eks hadde endt med å droppe fraværet) vil ikke føre til at dette bare forsvinner av seg selv. 

Noen vil nok mene at bare han blir trygg nok så går det bort, jeg er ikke helt enig. Det er irrasjonelt at han blir så redd av dette, og eneste måten han kan bli trygg nok på det her er om du alltid sover hjemme, og det er urimelig. Enten kan en da habitueres til at en ikke får svar og det går bra, og en begynner å ha tillit, eller så må en faktisk se på hva som ligger bak. 

Hvis min eks hadde møtt meg med noen sånne grenser så hadde jeg blitt grenseløst trist, trigget og desperat, der og da (jeg var også veldig psykisk syk med andre ting derav de ekstreme reaksjonene). På sikt ville det nok derimot ført til at jeg lærte at folk er til å stole på selv om de ikke holder meg i hånda hele tiden. 

Nå var min atferd rundt dette mye større enn det det høres ut som hos dere, og det er fælt å si, likevel vil jeg si at det å fengsle folk i det ansvaret for å forhindre at jeg ble så redd var en form for vold. Jeg har full forståelse for at dette er skikkelig slitsomt for deg. 

Takk for godt og utfyllende svar. Jeg har nå vist han denne tråden. 

Anonymkode: 65bef...bf4

[AnonymBruker]

Hvilke tidspunkt er det snakk om? Jeg tenker at ting stiller seg annerledes om det er snakk om kl 20 eller kl 02 på natten. Det vil være urimelig å kreve at du skal holde deg våken til langt på natt, mens f.eks kl 20 er mer rimelig. Hva legger du i å sovne relativt tidlig? Hvor lenge er dette før han er ferdig på jobb? Det kan være tungt å være fra hverandre på jobbreise, uten at det betyr at noe er galt, så ting kan kanskje bli oppfattet litt forskjellig. 

Anonymkode: e487a...919