Tanker om det å være alene, erfaringer fra folk som har traumer

[AnonymBruker]

Hei, jeg skriver fordi jeg strever i livet, og vil høre med andre hvordan de takler ting. 

Jeg hører gjerne fra dere som sliter med traumer, eventuelt har traumelidelser slik jeg har (k-ptsd og en dissosiativ lidelse), men også andre som vokst opp med omsorgssvikt og vold og ikke har noen særlige senvirkninger lenger (eller kanskje noen gang). 

At vi alle er grunnleggende alene vet jeg. Ingen andre er inni meg, bare jeg kan leve mitt liv, dette gjelder alle mennesker. Og samtidig plager denne erkjennelsen meg dypt. På et vis er jeg selvsagt glad for det, hadde vært grusomt om noen andre var inni meg. Og jeg har følt meg nok styrt og fanget i livet til at jeg ikke vil bli det mer. Samtidig har jeg tanker om at dersom jeg er helt alene så er det poengløst å gjøre noe som helst. "Hvorfor skal jeg en gang ha det bra, jeg er jo alene uansett." Og da sikter jeg ikke til at jeg ikke møter folk, for denne følelsen er der enten jeg har kjæreste, eller ikke, eller om jeg har venner rundt meg som jeg møter innimellom. Til og med de som har barn og partner, jobb og venner er også grunnleggende alene, og er den eneste som lever sitt liv. 

Er det irrasjonelt å tenke at det at bare jeg lever mitt liv, og at jeg er alene, gjør at det føles poengløst for meg å gjøre noe? 

Forstår ikke hvordan jeg kan komme meg ut av dette. Går i behandling, og føler jeg har fått god hjelp til å prosessere gamle følelser av å være forlatt, sviktet osv. Innimellom føles det som at jeg blir mer og mer tiltaksløs jo friskere jeg blir. Som at jeg våkner mer og mer til at jeg trenger ikke streve for å bli likt, jeg trenger ikke å please andre, jeg trenger ikke å la menn ha sex med meg når jeg ikke vil, ikke tåle uendelig med kjeft, jeg kan gjøre det jeg vil, og det føles forferdelig og tomt. Hvis jeg ikke må streve enten for å bli frisk lenger, fordi jeg er blitt såpass bra, eller streve for å bli verdt nok for meg selv og andre, fordi jeg allerede er god nok, hva i alle dager skal jeg gjøre da. Da er jeg bare alene ... 

Forstår om dette virker kaotisk, det er litt det inni meg, håper noen kan kjenne seg litt igjen eller ha noen lure tanker som kan hjelpe meg litt. Synes livet er tungt jeg. ❤️ 

Anonymkode: fa739...31a

[AnonymBruker]

Dette var nesten skummelt å lese fordi jeg har det på akkurat samme måte og du beskriver det så utrolig bra! Det er fryktelig å ha det sånn og jeg har ingen svar til deg på hvordan takle det. Jeg forsøker å akseptere meningsløsheten, men det blir et liv som ikke føles ok å leve. Jeg håper både du og jeg kan komme ut av denne tilstanden på et tidspunkt. 

Anonymkode: 77b27...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette var nesten skummelt å lese fordi jeg har det på akkurat samme måte og du beskriver det så utrolig bra! Det er fryktelig å ha det sånn og jeg har ingen svar til deg på hvordan takle det. Jeg forsøker å akseptere meningsløsheten, men det blir et liv som ikke føles ok å leve. Jeg håper både du og jeg kan komme ut av denne tilstanden på et tidspunkt. 

Anonymkode: 77b27...327

Haha, du fikk meg til å trekke på smilebåndet nå! For jeg følte at jeg beskrev det helt håpløst. Synes det er veldig vanskelig å sette ord på. Så det var fint å høre.

Jeg synes denne opplevelsen er som en slags geléklump som unnslipper meg, forstår ikke helt hva som er problemet, hvordan jeg kan løse det. Jeg driver mye med aksept selv (fra ACT), så jeg kan akseptere tankene som kommer, jeg ser og tar i mot tanken og gir slipp, og så forsøke å gå mot livet jeg ønsker meg, og likevel er det som at et eller annet mangler. Vet ikke om det gir mening. 

Før pleide det å være at jeg følte at det var noe fundamentalt galt med meg. Jeg lærte at det var skam. Denne har jeg nesten fjernet. Finnes litt i kriker og kroker av meg, deler som jeg ikke har integrert enda. Nå innser jeg at jeg er bare et helt normalt utilstrekkelig menneske, like alene som alle. Men det er liksom som at det å være alene, selv om jeg vet at andre er det, bare plager meg skikkelig dypt og jeg forstår ikke hvorfor. 

Er det mulig det handler så enkelt som om vane? At livet hele tiden har handlet om overlevelse, lidelse og strev, og når det ikke er bare det, når livet er bare opp til meg, så er det så uvant at jeg blir deprimert, fordi jeg ikke har noen "muskel" for å gjøre ting basert på egne ønsker. Jeg har et stort ønske om å leve, jeg vil ikke dø, samtidig er det som at jeg ikke greier å ville noe bare for meg selv, fordi jeg er jo alene uansett. 

Fikk flere tanker nå etter jeg satt ord på det i sted. 

Jeg håper også det for oss! ❤️ 

TS

Anonymkode: fa739...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det irrasjonelt å tenke at det at bare jeg lever mitt liv, og at jeg er alene, gjør at det føles poengløst for meg å gjøre noe? 

Nei, jeg har det akkurat likt. Tar ingen bilder, for hvem skal se de? Kaster alt av personlige ting, er ikke på sosiale medier, ser ikke poenget med veldig mange ting. 

Anonymkode: 29cd3...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nei, jeg har det akkurat likt. Tar ingen bilder, for hvem skal se de? Kaster alt av personlige ting, er ikke på sosiale medier, ser ikke poenget med veldig mange ting. 

Anonymkode: 29cd3...f25

Samtidig er det jo sånn for alle. Om jeg ikke får en partner går det bare utover meg. Om jeg ikke har det godt går det bare utover meg. Og det burde jo være nok til å være motivert tenker jeg. Men det er som at motivasjonen til å gjøre ting for meg selv er så uvant etter å føle at en har levd for andre alltid. Jeg ønsker å leve, da er det vel mer rasjonelt å gjøre det livet godt? 

TS

Anonymkode: fa739...31a

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg et ❤. Du høres ut som en jeg gjerne skulle hatt som venn. 

Anonymkode: 2ce98...b76