Gå eller bli?

[AnonymBruker]

Samboere i snart 4 år. 

Jeg har ingen barn. Han har to på rundt 12. 

Jeg har god jobb, tjener greit, har ting på stell osv. 

 

Han har to barn. Betaler 5000 i bidrag. Har masse gjeld, er litt rotehode osv. 

 

Poenget er: 

 

I starten viste jo han seg fra sin aller beste side. (selvsagt). Vi snakket om alt, han var åpen, ærlig, forståelsesfull osv. bla bla bla. Tiden går.. Vi flytter sammen og ting begynner sakte men sikkert å gå til helvete. 

Han har masse gjeld og blir trukket hver måned over 10K fra lønnen. Barnemor (som han sa var SÅ kul og grei) er et helsiken. Det er så mye styr, og hun nekter fortsatt til den dag i dag og møte meg. 

Familien hans er tre brødre, hvor to er i ca samme situasjon, mens tredje har utdanna seg og klart seg bra. Foreldrene mener at alle barna er gull og de er helt unik. (Topp for dem!) 

Jeg sliter med at jeg føler meg lurt. Jeg har penger på bok til å kjøpe bolig,  men han har bare masse gjeld. Jeg har lyst å satse og skape en fremtid for oss, men han er mer sånn: "Jeg er med på det du vil. Samme for meg, så lenge du er happy". 
Jeg føler at jeg drar hele lasset... 

Hvis han har lyst å gå ned i vekt, så må jeg regulerer maten slik at han blir engasjert nok til å holde det. Hvis han har lyst å trene og komme i form før sommeren, så er det jeg som må pushe og holde ut for at "vi" gjør det. Jeg spør om noen småting innimellom: "Kan du henge opp denne?", kan du fikse sånn eller sånn" - og da blir det bare liggende helt til jeg blir rasende og gjør det selv. Da står han i full giv og skal hjelpe. 

Jeg kjenner mye på at hvis jeg kjøper et sted som vi kan bo (alle sammen) så er det jo jeg som står for hele greien. Jeg betaler ekstra for at han har to barn annenhver uke. De trenger to soverom. Jeg alene kan jo kjøpe meg noe mye mindre. 
Jeg kjenner også på at jeg handler inn myyye mer mat enn han gjør - for han er jo blakk tre dager etter lønn pga lønnstrekk. 

Sett bort i fra dette så er jeg veldig glad i han. Har aldri følt det sånn med noen andre før, men alt det jeg beskriver ovenfor dreper jo alt. Jeg føler meg låst i en "boble" og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Jeg har ingen familie jeg kan snakke med, og de fleste veninnene mine oppfordrer meg oftes til å gjøre ting som skaper mest drama.. 

Jeg blir så usikker. Jeg har så lyst at dette skal fungere, men jeg kjenner jo inni meg at jeg ikke har det så bra.....

Anonymkode: 3b25d...211

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon som deg, men kanskje _litt_ heldigere stilt. Uansett forstår jeg deg veldig godt. Jeg må også dra hele lasset. Han har null egenkapital, leier og betaler barnebidrag. Jeg har stått på at jeg ikke ønsker å flytte sammen, så sånn sett er jeg litt «friere». Men det er vanskelig å se for seg en fremtid med ham… 8 år til med barnebidrag, alt «vi» har er det _jeg_ har bygd meg opp.

Her er det såpass mye annet som ikke stemmer personlighetsmessig at jeg vil ut av dette – men jeg håper du finner en god løsning du kan være komfortabel med ❤️

Anonymkode: fb7df...5b1

[AnonymBruker]

Dette er bare å droppe. Det spiller ingen rolle om du er glad i ham eller ikke, når hverdagen, økonomien og samarbeidet ikke fungerer. 

Anonymkode: 2b32d...7d4

[AnonymBruker]

Ja, jeg og tenker at dette egentlig bare er å droppe. Det er bare så ufattelig ekkelt å hoppe ut i noe så ukjent uten noe form for sikkerhetsnett rundt seg. Jeg har ingen familie eller venner å gå til, så jeg føler meg så sykt alene...

Anonymkode: 3b25d...211

[AnonymBruker]

Han vil ikke gjøre en innsats for å skape endring i eget liv.

Han vil at du skal gjøre positive endringer i hans liv og at han skal slippe å løfte en finger for å gjøre noe.

Dette blir ikke bedre.

Kom deg ut og skap deg et eget liv, eneste måten du kan treffe en dugelig mann på!

Jeg har vært mye alene i livet, også i svært vanskelige livssituasjoner. Det krever at man må jobbe bevisst og ha et langsiktig fokus på det å skaffe seg et nettverk, skape seg nye positive interesser, etterhvert skape vennskap. Det gjør seg ikke selv, men det er fullt mulig, om du gjør det til et langtidsprosjekt, å få et større nettverk og gode venner.

Det er langt bedre å være alene og ha alle muligheter selv, enn å låse seg selv i et forhold hvor man blir behandlet dårlig og aldri vil komme noen vei, hvor man blir utnyttet.

❤️ 

Anonymkode: 3adf5...c21

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg droppa det. Jeg står selv i en situasjon med mann med barnebidrag og to barn. Mannen hadde ingen gjeld, men heller ingen egenkapital og et helvette av en eks. Jeg hadde ikke gjort det en gang til, selv om jeg elsker han, det har kostet for mye til tider. Vi har felles barn, så livet mitt blir slik og jeg føler meg heldig altså. 

Med det du forteller så hadde jeg styrt unna før det blir noen mer forpliktelser. Uansett lykke til!

Anonymkode: 39727...dd6

[AnonymBruker]

Dere kan jo være kjærester uten å bo sammen. Da har du et eget sted som bare er ditt, og han må lære seg å forsørge seg selv og ungene, og bruke penger på nødvendige ting i stedet for tull og fjas.

Anonymkode: a4037...d92

[AnonymBruker]

Hva sier han selv da? 

Anonymkode: 4106f...9b9

[AnonymBruker]

Du har det jo ikke bra, så da er spørsmålet enkelt å svare på: Stikk før ting blir enda mer innviklet!

Anonymkode: b755e...b44

[AnonymBruker]

Dette hadde ikke jeg gidda. Han vil aldri komme på ditt nivå økonomisk, og du ender med å måtte dra lasset økonomisk alene. Utfra det du skriver om å bidra hjemme, så virker det som om du allerede drar lasset alene på den måten. Siste kunne jeg tålt (og vi har det litt sånn her også, men han ordner alt utvendig på hus og bil, så rettferdig sånn sett), men økonomisk må vi begge være i stand til å bidra jevnt med egenkapital til ny bolig, og så må man være i stand til å dele utgifter i lik prosent fra begges inntekt, og ikke den ene med mer og den andre mindre for å kunne ha ønska livsstil. Da betaler selvfølgelig den som tjener mest, men prosentvis blir det riktig (i hvert fall for oss, hvor den ene tjener mye mer. Da betaler vi etter evne, etter inntekt). Personlig gjeld betaler man på egenhånd i tillegg (dette trekkes ikke fra prosenten som går til felleskassa, prosenten går etter innskudd, ikke det man står igjen med etter personlig gjeld er trukket fra). Går ikke det, er ikke et samliv liv laga i mine øyne.

Anonymkode: d3621...09e

[Queen19]

For meg virker det ikke som du har en livspartner, men heller en du konstant må ivareta. Jeg tror du må være ærlig med deg selv og innse at dette ikke vil endre seg, og om du blir i forholdet, så vil dette være livet ditt frem til det enten blir slutt, eller en av dere dør. Klarer du et liv hvor du hele tiden må dra hele lasset? Har du funnet deg en partner som vil stille opp for deg, dersom du av forskjellige årsaker, plutselig ikke klarer å gi like mye i forholdet, som det du gjør nå? Jeg forstår at det er vanskelig å ta en avgjørelse om å avslutte et forhold, jeg er i samme situasjon selv (av andre årsaker) og det er ikke lett å ta en sånn beslutning. Til syvende og sist så må du bare se for deg om dette er et liv du kan være fornøyd med, i det lange løp. Hvis du ikke har det så bra med han nå, så tviler jeg på at du har det bedre med han om fem år. 

[AnonymBruker]

Dette høres ikke ut som en likeverdig partner som beriker livet ditt og drar i samme retning.

Det finnes noen for deg der ute som passer deg bedre.

For at han skal finne veien inn i livet ditt kan det være lurt å kvitte seg med dead weight først.

Du må iallefall aldri finne på å ha felles økonomiske forpliktelser sammen med dette mannebarnet du er sammen med. 

Anonymkode: 2f22a...9c9