Er det etisk riktig at "alle" skal få barn?

[viva l'arte]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har autisme og har valgt å ikke få barn. Det er skremmende arvelig og selv om det i seg selv ikke burde være tabu å ha autisme, og at vi blir utsatt for mange fordommer og det bor større ressurser i oss enn mange tror,  betyr det ikke at det er en god idé å få barn. Helt ærlig, tenker jeg mitt når jeg hører om mennesker med autisme som får barn.  Jeg sier ikke noe selvsagt, men spør meg selv om de vet hva de går til.  Vi har alle som har fått diagnosen slitt  MYE på forskjellige arena i livet og det er ikke uten grunn at man får diagnosen selv om man ellers fungerer fint i det daglige, og så velger man å ta risken på videreføre det stressmomentet, forhøyet risiko for angst og depresjon som er å leve med autisme? Nei...jeg kommer aldri helt til å forstå akkurat det der. 

Jeg kjenner et par hvor den ene har autisme og den andre er bipolar som har fått barn. Jeg hadde ikke turt å få barn med slike arvelige komponenter.  Det er ikke bare en selv det handler om her.  Det er et uskyldig menneske 

Anonymkode: 5a661...1df

Jeg er også på autismespekteret, og kjenner jeg blir veldig lei meg av at du mener at vi ikke burde få barn på grunn av sjansen for at barnet også vil være autist. Nevrotypikere styrer verden og lar oss autister gjerne få vite at vi er utenfor normalen og ikke gode nok som vi er, og kanskje har det gått såpass inn på deg at du faktisk tror på det, siden du mener du ikke ønsker autistiske barn. Autister er ofte høyt intelligente, ressurssterke personer som har ekstraordinære evner til å løse utfordringer med helt andre perspektiver enn nevrotypikere har. Mange av våre største genier gjennom tidene var autister, og mange av nåtidens største oppfinnere, gründere - ja de som virkelig er med å forandre verden er på spekteret. Bare fordi vi fungerer på en annen måte, betyr det ikke at vi er "feil", eller mindre verdifulle i samfunnet. Jeg mener at mitt liv er like verdifullt som nevrotypikeres liv er, ergo tenker jeg at hvis jeg skulle få et autistisk barn så vil det barnet også i kraft av sitt ukrenkelige menneskeverd være av samme verdi som et nevrotypisk barn. Utfordringer knyttet til det å være på autismespekteret handler for min del stort sett om måten jeg blir møtt av nevrotypikere på. Jeg driver mitt eget firma og kan derfor gjøre ting på min måte (som jeg har stor suksess med!) og slipper å bli stemplet som uegnet i arbeidslivet av en ignorant NAV-ansatt. Jeg synes vi skal være meget forsiktige med å bevege oss inn i tanker om å "sortere bort" barn med "uønskede" egenskaper. Bare fordi man ikke passer inn i normen, betyr det ikke at ens liv ikke er verdt å leve!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så lenge man kan få barn naturlig så har man fra naturens siden mulighet til å få barn og det synes jeg er helt greit. Så får de barna som ikke har foreldre som fungerer få hjelp. 

Er mer i mot slik det er i dag at ALLE skal få hjelp til å få barn så kan man tolke det som man vil.

Svikt i livmorhalsen kan alle få, hun er ikke mer utsatt for det bare fordi hun har ME.

Anonymkode: 78316...971

Hm. Det blir bare færre og færre som kan få barn da, i og med at flere sliter med fertiliteten og sædkvaliteten stuper.

Anonymkode: 9326a...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hm. Det blir bare færre og færre som kan få barn da, i og med at flere sliter med fertiliteten og sædkvaliteten stuper.

Anonymkode: 9326a...532

Ja, det er jo fordi man i dag har andre prioriteringer enn å ha 9 barn og drive hus og hjem og man starter jo utrolig seint i dag.

Anonymkode: 78316...971

[AnonymBruker]

viva l'arte skrev (19 minutter siden):

Jeg er også på autismespekteret, og kjenner jeg blir veldig lei meg av at du mener at vi ikke burde få barn på grunn av sjansen for at barnet også vil være autist. Nevrotypikere styrer verden og lar oss autister gjerne få vite at vi er utenfor normalen og ikke gode nok som vi er, og kanskje har det gått såpass inn på deg at du faktisk tror på det, siden du mener du ikke ønsker autistiske barn. Autister er ofte høyt intelligente, ressurssterke personer som har ekstraordinære evner til å løse utfordringer med helt andre perspektiver enn nevrotypikere har. Mange av våre største genier gjennom tidene var autister, og mange av nåtidens største oppfinnere, gründere - ja de som virkelig er med å forandre verden er på spekteret. Bare fordi vi fungerer på en annen måte, betyr det ikke at vi er "feil", eller mindre verdifulle i samfunnet. Jeg mener at mitt liv er like verdifullt som nevrotypikeres liv er, ergo tenker jeg at hvis jeg skulle få et autistisk barn så vil det barnet også i kraft av sitt ukrenkelige menneskeverd være av samme verdi som et nevrotypisk barn. Utfordringer knyttet til det å være på autismespekteret handler for min del stort sett om måten jeg blir møtt av nevrotypikere på. Jeg driver mitt eget firma og kan derfor gjøre ting på min måte (som jeg har stor suksess med!) og slipper å bli stemplet som uegnet i arbeidslivet av en ignorant NAV-ansatt. Jeg synes vi skal være meget forsiktige med å bevege oss inn i tanker om å "sortere bort" barn med "uønskede" egenskaper. Bare fordi man ikke passer inn i normen, betyr det ikke at ens liv ikke er verdt å leve!

Problemet her er vel at autismespekteret er så bredt. Dere kan begge ha bedømt egen omsorgsevne korrekt, fordi dere ikke har de samme symptomene/ikke er rammet på samme måte. Autisme kan jo være en diagnose på en non-verbal person som aldri kan bo utenfor institusjoner, OG svært intelligente og ressurssterke individer. 

Anonymkode: 54fd6...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har autisme og har valgt å ikke få barn. Det er skremmende arvelig og selv om det i seg selv ikke burde være tabu å ha autisme, og at vi blir utsatt for mange fordommer og det bor større ressurser i oss enn mange tror,  betyr det ikke at det er en god idé å få barn. Helt ærlig, tenker jeg mitt når jeg hører om mennesker med autisme som får barn.  Jeg sier ikke noe selvsagt, men spør meg selv om de vet hva de går til.  Vi har alle som har fått diagnosen slitt  MYE på forskjellige arena i livet og det er ikke uten grunn at man får diagnosen selv om man ellers fungerer fint i det daglige, og så velger man å ta risken på videreføre det stressmomentet, forhøyet risiko for angst og depresjon som er å leve med autisme? Nei...jeg kommer aldri helt til å forstå akkurat det der. 

Jeg kjenner et par hvor den ene har autisme og den andre er bipolar som har fått barn. Jeg hadde ikke turt å få barn med slike arvelige komponenter.  Det er ikke bare en selv det handler om her.  Det er et uskyldig menneske 

Anonymkode: 5a661...1df

Synes dette var et modent og reflektert svar. Autisme finnes i flere "nivåer", og med nivå 3 kan man være avhengig av hjelp på omtrent alle områder av livet. Ikke alle som hadde ønsket det for seg eller sine barn. Selv på det som kalles "nivå 1" i dag, er det noen som tenker at livet hadde vært enklere og greiere om man ikke hadde vært autistisk. Blir enda tøffere når man bare blir bemøtt med at man skal være stolt av den man er og ikke ønske seg noe annet(så jo nettopp det i denne tråden), mens mennesker med andre diagnoser vanligvis får lov til å si "Jeg skulle ønske jeg var 100 % funksjonsfrisk."

Anonymkode: 55510...206

[viva l'arte]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Problemet her er vel at autismespekteret er så bredt. Dere kan begge ha bedømt egen omsorgsevne korrekt, fordi dere ikke har de samme symptomene/ikke er rammet på samme måte. Autisme kan jo være en diagnose på en non-verbal person som aldri kan bo utenfor institusjoner, OG svært intelligente og ressurssterke individer. 

Anonymkode: 54fd6...ed5

Jo, men sånn er det jo med nevrotypikere også, et bredt spekter av fungering i samfunnet. Får du et barn, autistisk eller ikke, kan du ikke vite om barnet vil klare seg bra eller trenge mye hjelp og støtte. Å få barn er i seg selv et sjansespill. Mange stempler autisme som uønsket fordi de ikke forstår at vi har like god fungering (på vår måte) på spekteret som nevrotypikere har. Begge deler er et spekter. Ikke alle uføre er autister for å si det sånn, eller har andre funksjonsvariasjonsdiagnoser.

[Mt3]

Om både hun og mannen i dette tilfellet har et stort ønske om barn så er det ingen grunn for at andres meninger skal stoppe de, ME er en sykdom som kan komme og gå når som helst. Og en pappa som stiller opp sammen med en defekt mor kan fortsatt gi barna et godt liv.

Det finnes jo kortvokste som får beskjed av lege at de risikerer å dø om de blir gravide og prøver å bære frem barnet, flere av de velger fortsatt å ta sjansen fordi ønsket om et barn er så stort.

Har en alvorlige arvelige sykdommer så er det fortsatt opp til hver enkelt om en prøver å få et barn. Fordi ingen vil sette en grense, for hvor skal den i såfall gå? Hvem skal bestemme hvem som skal få lov til å produsere barn eller ikke?

Ser noen nevner narkomane, de får jo også mye hjelp til å kunne komme seg gjennom graviditeten, men om de ikke greier å ta avstand fra dop så blir de jo vurdert som uskikket og blir fratatt barnet.

[AnonymBruker]

viva l'arte skrev (23 minutter siden):

Jo, men sånn er det jo med nevrotypikere også, et bredt spekter av fungering i samfunnet. Får du et barn, autistisk eller ikke, kan du ikke vite om barnet vil klare seg bra eller trenge mye hjelp og støtte. Å få barn er i seg selv et sjansespill. Mange stempler autisme som uønsket fordi de ikke forstår at vi har like god fungering (på vår måte) på spekteret som nevrotypikere har. Begge deler er et spekter. Ikke alle uføre er autister for å si det sånn, eller har andre funksjonsvariasjonsdiagnoser.

Ingen påstår at alle uføre er autister, eller at alle autister er uføre. Og er helt enig i at mange uten autisme av flere ulike årsaker ikke egner seg som foreldre. Og helt enig i at man aldri kan vite hvilket barn man får, vi kan bare ta imot. ❤️

Tenker at om en person føler seg rammet av noe i så stor grad at de ikke vil bli foreldre pga av det, det være seg autisme, traumer eller noe annet, så må de få lov til å mene det, for seg. 

Anonymkode: 54fd6...ed5

[viva l'arte]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ingen påstår at alle uføre er autister, eller at alle autister er uføre. Og er helt enig i at mange uten autisme av flere ulike årsaker ikke egner seg som foreldre. Og helt enig i at man aldri kan vite hvilket barn man får, vi kan bare ta imot. ❤️

Tenker at om en person føler seg rammet av noe i så stor grad at de ikke vil bli foreldre pga av det, det være seg autisme, traumer eller noe annet, så må de få lov til å mene det, for seg. 

Anonymkode: 54fd6...ed5

Klart man skal få mene hva enn man ønsker som gjelder seg selv! Jeg tenker bare at når man bruker autisme som grunn burde det være lov å komme med andre perspektiver, slik at det ikke blir presedens at autisme er noe uønsket, slik det dessverre i stor grad er i dag. Selvfølgelig skal alle få velge selv hva som er best for deres egne liv, det tok jeg som et grunnleggende uutalt premiss.

[AnonymBruker]

viva l'arte skrev (Akkurat nå):

Klart man skal få mene hva enn man ønsker som gjelder seg selv! Jeg tenker bare at når man bruker autisme som grunn burde det være lov å komme med andre perspektiver, slik at det ikke blir presedens at autisme er noe uønsket, slik det dessverre i stor grad er i dag. Selvfølgelig skal alle få velge selv hva som er best for deres egne liv, det tok jeg som et grunnleggende uutalt premiss.

Ok, da forstår jeg. Fikk først inntrykket av at du prøvde å eie en annen person sin forståelse av egen helse (det var jo en person som OG hadde diagnosen). Enig i at det er mange rare og motstridende holdninger til autisme i dagens samfunn, greit med opplysning. 

Anonymkode: 54fd6...ed5

[AnonymBruker]

Hva mener du? Var det pga ME at det skjedde noe med livmora og babyen døde? 

Anonymkode: 3aa25...110

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har du tenkt igjennom hva du skal gjøre hvis barnefar ikke ønsker å være med på dette lenger, skal du ha barna noe? Hva hvis han blir syk og ikke klarer så mye lenger, er gud forby han skulle dø...

Det er veldig mye oppfølging etterhvert som barna blir eldre også. 

Anonymkode: c665c...cf4

Ja, det har vi snakket om.  jeg tar barna og flytter til varmere strøk også får han feriene. Eventuelt om helsa er bedre blir vi og har 50/50. men nå vil han nok være med på dette mye lengere du. Han er ihvertfall en veldig flink pappa, jeg begynner å komme meg inn i morsrollen. Rart når man har brukt hele livet på unngå det som pesten. Vi har vært sammen i snart 10 år og gift i 3 så vi finner ut av det meste sammen. Han har aldri sett meg frisk og jeg har aldri lata som noe med han. Skulle han dø har vi planlagt for det også, etter 10 år så kommuniserer man mye og finner ut av ting sammen.

Akkurat nå er det mye oppfølging, bupa hver uke til tvilling 2 og fysio hver uke til begge. Spisetteamet til tvilling 2 hver måned og veiing hver uke til begge to. Ppt tjenesten og assistent blir blandet inn med en gang tvilling 2 starter i barnehagen som er fra rådet til minst 2 års alder.. Som bup har sagt har vi fått barn for viderekomne og vi takler dette helt ok. Så til eldre de blir til letter har det blitt.

Ja jeg har en handicap men jeg er også noe utenfor det. Jeg er en mamma, kone, huseier, hundemamma, datter, venninne, søster og mye mer. ME er bare noe jeg har. ME taler ikke for at jeg hadde vært en dårlig alene mamma.. det er bare mye mye lettere å være en god mamma når man har en partner. 

Anonymkode: ebd81...d12

[Mamma_Mor]

Tenker at det må være noe foreldrene bestemmer og vurderer selv. Hva de vil gjøre og hvordan de vil løse det. Hva er etisk riktig her? Skal hun skal bli frarøvet å få barn fordi samfunnet mener hun er egoistisk, at hun fikk ME er jo ikke hennes skyld. Hva hvis hun plutselig blir frisk av ME og hun ikke lenger kan få barn? Hva med foreldre med andre funksjonshemmelser, hvor går grensa på at de ikke skal få barn? Rullestol? Bare en arm? Downs syndrom? Barnet i denne situasjonen får jo en frisk forelder i alle fall. Er det verre at en far tar seg av barnet alene, rundt i verden er det millioner av kvinner som tar seg av barn alene.  I Norge er det også svært mange som har barn alene, og det går stort sett helt fint. Tenker at det å få eller ikke få barn er opp til hver enkelt, ikke folk på internett. 

[AnonymBruker]

Alle som skriver at tid og kjærlighet er det viktigste trenger en seriøs virkelighetsorientering! Jeg har ikke vokst opp med syke foreldre, men med foreldre som aldri gadd eller hadde tid til å følge meg opp på noe som helst, men det var alltid middag på bordet, rent hus, rene klær osv. Men det var utrolig sårt av ingen var med meg på noe som helst i oppveksten. 
 

Jeg har selv blitt kronisk syk etter jeg fikk barn, og hadde nok ikke valgt å få barn om jeg var syk før jeg fikk barn. Jeg fungerer godt nok i hverdagen til å ta meg av hus og barn nå som jeg er ufør, så barna mine merker ikke at jeg er syk. Men da jeg jobbet i tillegg hadde jeg ikke sjangs til å nå over alt. Så jeg er «heldig» som kan være arbeidsufør og klare å leve godt for barna mine på den måten. Men klart økonomien får seg en real smell. Nå er vi to og mannen tjener godt, så for oss går det greit. Men jeg hadde jo aldri klart meg som aleneforsørger skulle vi gått fra hverandre. Det er en ganske skummel tanke og være så avhengig av et annet menneske. 
 

Hvis personen i hovedinnlegget er sengeliggende daglig er det jo idioti å få barn, utrolig egoistisk. Det er ingen menneskerett å få barn. Barn trenger foreldre som stiller opp fysisk, sosialt, er tilstedeværende. For ikke å snakke om at et forhold hvor den ene forelderen må gjøre alt med barnet ikke vil være levedyktig i lengden. Kan virkelig ikke fatte hvorfor noen vil sette et barn til verden når helsa er så dårlig.. Da tenker man hvertfall ikke på hva som er best på barnet og hvilket liv man gi barnet og skape sammen som en familien. Det er et ekte barn, ikke en dukke. Første året/årene er jo de enkleste. Så kommer den virkelige jobben, når de skal på fritidsaktiviteter, på besøk/ha besøk, bursdager, lekser++ 

Anonymkode: 412a9...320

[AnonymBruker]

Jeg er lærer og har innerst inne, helt ærlig, tenkt noen ganger at ikke alle bør fått lov til å få barn.. Det er mange triste skjebner der ute, og barn som ikke har det bra pga foreldrene. Ofte er det også stort sett bare barn av ressurssterke foreldre som får den hjelpen de trenger. De med vanskelige familieforhold og ressurssvake foreldre får lite hjelp. For de etterspør det ikke. Snakker ikke om åpenbare barnevernssaker, de blir jo meldt inn. Men litt mildere saker der det er ille, men ikke ille nok til at bv kan komme inn i saken. Og uansett om bv oppretter saker og gir hjelp, så er det jo ofte for sent uansett. Skaden er allerede skjedd lenge før skolealder. 

Det tristeste jeg har vært borti er saker der barn bor i fosterhjem og trives, men tvinges til samvær med biologiske foreldre. Sånt burde ikke vært lov, når de biologiske foreldrene åpenbart sliter veldig og knapt klarer å ta vare på seg selv.

Anonymkode: 4f26f...e59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2024 den 15.16):

Etisk riktig? Nei. Men ingen her har rett til å dømme hvem som bør og ikke bør få barn. Og TS har ingen rett til å dømme sin "venninne" for hennes barneønske/forsøk. 

Både fysiske og psykiske, samt personlige egenskaper og egnethet burde spilt en rolle, men slik fungerer ikke verden... 

Anonymkode: 9a38d...e42

Ingen har rett til å dømme hvem som bør og ikke bør få barn sier du, men du er snar ute med å konkludere med at det ikke er etisk riktig. Litt dobbeltmoral? 

Observerer at veldig mange mener at man ikke skal "dømme" og engang ikke mene noe om andres valg når gjelder både det ene og det andre. Tenker det er en skummel retning å gå, og at det sikt vil gjøre vårt samfunn kaldere og mindre inkluderende. 

Det er for øvrig ikke ts sin venninne. Det er en bekjent. 

Anonymkode: 0b7c1...e39

[Fru Solsikke]

Nei, så absolutt ikke. De med alvorlige genetiske sykdommer eller som av diverse grunner ikke er i stand til å ta seg av et barn, burde IKKE få barn.

Men hvem skulle i så fall bestemt hvem som kvalifiserte til å få barn? 

Jeg tror i fremtiden at barn vil være "designet" på laboratorium mtp nettopp genetiske sykdommer.

Sykdommer vil hope seg opp fordi folk som hadde dødd 200 år tilbake, nå overlever og får videreført gener som før ville vært dødelige. (vi ser allerede en økning i keisersnitt som mor og barn MÅ ha for å overleve)

Alternativet er et "avlsprogram". Der folk med diverse arvelige sykdommer blir luket ut. (Man ser jo allerede helsekrav til de som skal donere egg/sæd).

Så NOEN kommer til å måtte bestemme hvem som får LOV til å få barn i fremtiden. 

[AnonymBruker]

Det er en forskjell på å si at man vurderer noe som etisk galt og at man ønsker et lovverk som forbyr det. Folk står fritt til å vurdere noe som etisk galt (f.eks. utroskap) uten at man skal bli beskyldt for å ville innføre gapestokk eller fengsel for utroskap. 

Jeg tenker at foreldre som VET at de har en arvelig sykdom som fører til mye smerte og lidelse/tidlig død bør tenke seg om før de får barn. Å nekte de som har disse genene å få barn høres grusomt ut, og ikke noe vi bør vurdere. (Likevel mener jeg at å teste hvert foster for å se hvem som er "gode nok" til å bli født er minst like fælt.)

Anonymkode: 54fd6...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er en forskjell på å si at man vurderer noe som etisk galt og at man ønsker et lovverk som forbyr det. Folk står fritt til å vurdere noe som etisk galt (f.eks. utroskap) uten at man skal bli beskyldt for å ville innføre gapestokk eller fengsel for utroskap. 

Jeg tenker at foreldre som VET at de har en arvelig sykdom som fører til mye smerte og lidelse/tidlig død bør tenke seg om før de får barn. Å nekte de som har disse genene å få barn høres grusomt ut, og ikke noe vi bør vurdere. (Likevel mener jeg at å teste hvert foster for å se hvem som er "gode nok" til å bli født er minst like fælt.)

Anonymkode: 54fd6...ed5

Samme om man er veldig syk med en ikke-arvelig sykdom og vurderer å få barn. Man kan fritt diskutere om det er etisk riktig eller ei, uten å bli beskyldt for å dømme andre. 

Anonymkode: 54fd6...ed5