Dere som har halvsøsken, hvordan er deres forhold til de?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Mine foreldre er skilt og begge giftet seg på ny på hver sin kant. Min far fikk en sønn og en datter med nye kona og vi har hatt grei kontakt. Men jo eldre vi har blitt jo mer har jeg blitt diskriminert av mine søsken. Spesielt etter min bror fikk barn rett før sommeren i fjor. Ikke ble jeg invitert i dåpen eller bryllupet heller, for "jeg var jo bare halvsøster". Dette har vært utrolig sårende. Vi har ikke kranglet eller noe sånt heller. Har prøvd det meste, tilbydd meg å være barnevakt, invitert på middag. De takker alltid nei eller skylder på sykdom. Kan være de ikke liker meg altså, men jeg forstår bare ikke hva galt jeg har gjort. 

Jeg har alltid tenkt at familie er familie uavhengig om vi har samme mor eller hva enn. Og en annen ting er at alle våres besteforeldre er døde og vi har ingen annen slekt her i Norge (bare noen tremenninger på andre siden av jordkloden). Så vi har bare hverandre egentlig. 

Har litt inntrykk av at mange ser ned på halvsøsken, vi er liksom ikke like mye verdt. Ble lei meg da jeg snakket med en venninne om dette, hun sa at det var ikke rart at mine søsken tok avstand, for jeg var jo ikke helsøsken, og derfor langt nede på rangstigen. 

Noen som kjenner seg igjen? Er bare ekstra vondt i kveld, når jeg ser på sosiale medier at mine søsken har familiemiddag atter en gang. Jeg har ikke hørt et ord. 

Anonymkode: c2fbc...4a4

Noen mener at man må være helblods for å være familie. I svigerfamilien så mener enkelte at stebestemor og mitt barn fra før ikke er godkjent pga dette. 

For meg så er du godkjent uansett om du er ste, hel, halv, fosterbarn, adoptert, etc. Stebestemor blir kalt bestemor av oss, men ikke av andre. 

Det føles verst for meg med barnet jeg har fra før, men dekker over eller unngår enkelte i svigerfamilien pga dette. Så barnet har nok ikke lagt merke til det ennå. 

Anonymkode: 353d8...97e

[Jordbæra]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Glemte å nevne, har en "halvbror" til. 

Har møtt han et par ganger som barn i begravelse og bryllup, aldri snakket med han. Så vidt hørt noe om han. Glemmer at han i det hele tatt eksisterer, slik som nå.

Han valgte sin mor og aldri ønsket kontakt med pappa og heller ikke mine søsken. Det er som jeg forstår det fordi moren hans lagde en fortelling om at pappa var den som forlot dem, når fakta er at moren var utro. Pappa var også veldig ung da de ble født (14år og 16år), hun moren var mye eldre (ikke snakk om to ungdommer, men ungdom og en voksen), og hun dro før han yngste ble født og løy om farskapet frem til han var i tenårene. Derfor ønsket han ikke kontakt og har av en eller annen grunn aldri ønsket det som voksen heller. Vet ikke hvorfor, men jeg bryr meg ikke, aldri hatt et ønske om det selv. Han er en fremmed for meg. 

På grunn av min egen erfaring med halvsøsken, så vil jeg aldri ha barn med to menn. Over mitt lik. For meg så er det ikke ekte søsken. Men det er på grunn av min personlige erfaring. Jeg forstår andre har andre erfaringer, men jeg ønsker ikke noe sånt for mine barn. 

Anonymkode: 9dac8...98c

Du har et veldig barnslig syn på dette for mest sannsynlig er det ikke helt slik. Din bror som nå er i 50 årene fikk aldri noen skikkelig ny sjanse etter å ha hatt en sykdom som narkoman. Mest sannsynlig en psykisk diagnose eller to som førte til dette. Ingen sto opp for å hjelpe han skikkelig  dim fsr ga han bare penger, din far burde vært hardere og tøffere og tvunget hjelp før penger. Alle vet jo det at man ikke gir en narkoman penger. 

Din bror nummer to som alle glemmer har ingen kjempet for å beholde. Da var det sikkert lettere for den broren å glemme din far og. Din far høres ut som en skikkelig dott som har valgt hvem av barna sine som er god nok. Heldigvis for deg så var du valgt som god nok. Heldigvis for deg hadde du ingen psykiske diagnoser. Så heldig du er

 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke-eksisterende. Men de var tenåringer da våre foreldre ble sammen, vi var små. Har aldri bodd sammen med de. Tror våre foreldre var ganske kjipe mot de. 

Anonymkode: a3eb2...6f5

Hvis dere alle var kommet til da foreldrene deres ble sammen så er dere vel stesøsken?

Uansett, TS, så ser du fra tråden at det er individuelt hvordan folk forholder seg til halvsøsken. Noen vil ikke engang bruke begrepet fordi de definerer seg som søsken og ikke anser forholdet for å være halvveis på noen måte. Noen har ikke kontakt i det hele tatt.

Når de ikke inviterer deg til dåp så ønsker de ikke kontakt. Sånn hadde jeg tolket det. Jeg tror ikke jeg hadde tatt noe mer initiativ, det hadde ikke gitt meg noen glede om å være sammen med dem når jeg visste det var enveis. Jeg hadde ikke unngått dem hvis de dukket opp i sammenhenger hos andre i familien jeg syntes var greie. Men jeg foretrekker å bruke energien min på folk som gir noe tilbake.

[AnonymBruker]

Jeg har kun stesøsken og halvsøsken, og selv om ikke alle er vokst opp fullt sammen så betegner vi oss som bare søsken. De aller fleste tror vi er helsøsken, vi bruker bare ste og halv når vi må forklare relasjoner fordi folk reagerer plutselig på min brors mor, eller jeg nevner bestemor, farmor, mormor, mimmi og beste. For i vår familie er har alle besteforeldre (og tanter/onkler osv) blitt besteforeldre uavhengig om det er noe blodsbånd eller ikke. 
Blir oppriktig lei meg for de som får høre at man ikke teller fordi man bare deler blod med en foreldre… 

Anonymkode: 41969...679

[AnonymBruker]

Jeg har kun halvsøsken, fire biologiske halvsøsken. Tre juridiske da den eldste ble adoptert bort innad i familien. Vi har alltid vist at den eldste er det, så ikke noe plutselig oppdagelse. 

Den som er vokst opp med meg, har jeg daglig kontakt med og vi bor på samme sted. 

De to yngste er fra min fars side, men har aldri hatt kontakt med de. Har kun truffet de under samvær, noe som kun skjedde sporadisk fram til jeg var 16 år. Da var de to 11 og 6 år. Nå er vi alle voksne, over 30 år. Har de ikke på sosiale medier heller. 

Jeg bruker ikke betegnelsen ‘halv’. Søsken er søsken. 

Også har jeg stesøsken da mor gifta seg med en med barn fra før. Men disse ble sammen da jeg var godt voksen. Har ikke kontakt med hans barn (ikke han eller mor heller for den saks skyld). 

Anonymkode: 21600...4d6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Nymerïa said:

Hvis dere alle var kommet til da foreldrene deres ble sammen så er dere vel stesøsken?

Uansett, TS, så ser du fra tråden at det er individuelt hvordan folk forholder seg til halvsøsken. Noen vil ikke engang bruke begrepet fordi de definerer seg som søsken og ikke anser forholdet for å være halvveis på noen måte. Noen har ikke kontakt i det hele tatt.

Når de ikke inviterer deg til dåp så ønsker de ikke kontakt. Sånn hadde jeg tolket det. Jeg tror ikke jeg hadde tatt noe mer initiativ, det hadde ikke gitt meg noen glede om å være sammen med dem når jeg visste det var enveis. Jeg hadde ikke unngått dem hvis de dukket opp i sammenhenger hos andre i familien jeg syntes var greie. Men jeg foretrekker å bruke energien min på folk som gir noe tilbake.

I prinsippet er vi vel stesøsken, men jeg ser på de som barna til min stefar. Tror den yngste av de fikk eget soverom i vårt hus (hun var 16 på den tiden?) men hun ønsket ikke komme til oss. Min mor var nok ikke spesielt vennlig innstilt og min stefar prioriterte oss. Som voksen tenker jeg at de var egoistiske og jeg syns det er synd at det ble sånn. 

Har ikke noe i mot de, men vi har aldri tilbringt tid med de. Kanskje et par ganger i året når vi var helt små. 

Anonymkode: a3eb2...6f5

[AnonymBruker]

Jeg har bare halvsøsken, to på hver side. Jeg tror det er mer aldersforskjell enn blodsbånd som gjør at vi er litt fjerne. De er to og to som har hverandre, jeg står alene. Jeg treffer tre av dem noen ganger i året, han fjerde ser jeg bare i bryllup og begravelser. 

Anonymkode: 4ba52...6e5

[AnonymBruker]

Det hørtes trist ut. Har et barn og et stebarn. Voksne nå. De har alltid vært veldig nære, også som voksne. Jente og gutt med 8 års aldersforskjell, men de oppfører seg som bestevenner.

Anonymkode: a17aa...3c9

[AnonymBruker]

Kjenner de ikke. Det ble vel gjort noen halvhjertede forsøk på å opprette kontakt da jeg var barn, men aldersforskjellen er såpass stor at det aldri har føltes naturlig. Sender julegave til ene halvsøsteren min sitt barn, ellers er det ingen kontakt.

Anonymkode: 3684b...8bd

[AnonymBruker]

Min mor har meg og min søster med to forskjellige fedre. Derav halvsøsken. Men hun er min eneste søster, og vil for alltid være SØSTER. Ikke halvsøster.

Så det var trist å lese TS. 

Anonymkode: 68e59...b53

[AnonymBruker]

Jordbæra skrev (3 timer siden):

Du har et veldig barnslig syn på dette for mest sannsynlig er det ikke helt slik. Din bror som nå er i 50 årene fikk aldri noen skikkelig ny sjanse etter å ha hatt en sykdom som narkoman. Mest sannsynlig en psykisk diagnose eller to som førte til dette. Ingen sto opp for å hjelpe han skikkelig  dim fsr ga han bare penger, din far burde vært hardere og tøffere og tvunget hjelp før penger. Alle vet jo det at man ikke gir en narkoman penger. 

Din bror nummer to som alle glemmer har ingen kjempet for å beholde. Da var det sikkert lettere for den broren å glemme din far og. Din far høres ut som en skikkelig dott som har valgt hvem av barna sine som er god nok. Heldigvis for deg så var du valgt som god nok. Heldigvis for deg hadde du ingen psykiske diagnoser. Så heldig du er

 

Pappa mistet hytten sin og brukte alt han hadde av penger, for å forsøke å få foreldreretten. Men han selv, og moren, saboterte. Det å si at pappa ikke prøvde er en stygg spekulasjon. Det er en lang og vond historie hvor pappa gjorde alt han kunne, men han saboterte helt selv og ved hjelp av sin mor. 

Pappa har aldri betalt for narkotika eller hjulpet han med noe som har med rus å gjøre. Han har kjørt landet rundt for å hjelpe med flytting gratis, han har hjulpet til med oppussing av hus og hytte, tok han med på ferier som han ikke hadde råd til og takken var løgner om at han aldri stilte opp og aldri tok kontakt. 

Stjeling av ting og penger startet lenge før rusen og fortsatte etter rusen. Så klart lot ikke foreldrene mine en rusmisbruker bo i et hjem med 3 mindreårige. Han var hos oss en helg her og der da jeg var veldig liten og før min tid, noe som var forsøk på overtagelse. Men han saboterte det ved å ikke oppføre seg og å skape drama og dritt for foreldrene mine. Lang historie og jeg vet ikke halvparten om den tiden annet enn rettssakene. Som far så står man jævlig svak i Norge. Du har, i alle fall før i tiden, tilnærmet ingen rettigheter. 

Han har fått utallige sjanser hele sitt liv, av hele slekten. Han har delvis vokst opp hos farmor og farfar og hos tante og onkel av og på hele livet. Det er ikke mange år siden han stjal flere hundretusen fra farmor, som var gammel og døende og ikke i stand til å ense noe som helst. Det er ikke første gangen han har stjålet fra familie, uten behov annet enn lyst. Han har ikke endret seg. Han var aldri tungt rusmisbruker, men brukte det som unnskyldning i mange, mange år for sympati og som et frikort for drittoppførsel og tyveri. 

Det med min andre "halvbror", farmor har sagt han ikke ønsker kontakt fordi han har en pappa (stefar) som han har vokst opp med og som han anser som sin pappa. Pappa har forsøkt like hardt for å få omsorgsretten for han, men han har aldri ønsket det. Det tok  pappa nesten 15 år å få kjempet seg til en farsskapstest. Hvis han ikke ønsket han, hvorfor fikk han tvunget det gjennom da? 

Det å skylde på psykiske lidelser blir for dumt. For det er han som er problemet, ikke en diagnose og ikke rusen.

Du vet ikke hvor hardt pappa har kjempet og hvor langt nede han har vært på grunn av alt han har vært igjennom. Jeg hater min halvbror mest av alt på grunn av alt han har utsatt pappa for i flere tiår. Jeg har sett pappa gråte to ganger i mitt liv, og begge gangene var over han. 

Løgnene om pappa er bare løgner, laget av hans mor og han eldste. Noe moren selv har innrømmet i nyere tid. Det er ikke bare pappa jeg har informasjon fra, det er fra hele slekta, pappa og fra han selv. Jeg har også sett og hørt ufattelig mye hele livet. 

Vær litt forsiktig med å komme med så bastante meninger om andre folk du vet absolutt ingenting om.

Anonymkode: 9dac8...98c

[AnonymBruker]

Jeg har ingen søsken, men vi har omtrent bare halvsøsken i min familie ellers (mine kusiner er halvsøstre, min onkel og far er halvbrødre, min mor og tante er halvsøstre etc). Det er både redsultat av samlivsbrudd og kull nr 2 + dødsfall hvor enke/enkemann har fått kull nr 2. Aldri sett på min tante som halvtante eller mine kusiner som halvkusiner, og de ser ikke på hverandre som halvsøstre. Vi er faktisk tettere enn de fleste "helblodsfamilier", med masse sammenkomster og daglig kontakt. Min onkel er min reservepappa, min tante var min faste barnepasser da jeg var liten (hun er mye eldre enn min mor). 

Da jeg traff mannen min tok det lang tid før han fanget opp at så og si alle er halvsøsken i min generasjon og generasjonen over. Han ble skikkelig overraska, men innrømte at han i begynnelsen stusset de over store aldersforskjellene i familien som det gjerne blir mellom kull 1 og 2. Min mor og eldste kusine er feks like gamle, mens jeg har en onkel som bare er 4 år eldre enn meg. Litt pussig sett fra utsiden, men fytti katta for en herlig og fin familie jeg har. 

Så nei, skulle vi hatt samme holdning som din bror, hadde jeg ikke hatt noe familie, gitt. 

Anonymkode: 5c9bd...bbb

[AnonymBruker]

Har to halvsøsken, men har aldri omtalt de som det. De er brødrene mine. 

Anonymkode: 8aec9...75b