Jeg må legge drømmen om forhold og familie på hylla, men hvordan gjør jeg det?

[AnonymBruker]

Vær så snill, jeg ønsker ikke svar som "du har fortsatt tid" og "det finnes noen for alle der ute" og alle de svarene som man vanligvis får. Posten er lang, fint om du ikke svarer med mindre du faktisk har lest alt. 

Jeg fyller 30 år om ikke så altfor lenge, noen måneder. Har vært enslig i lang tid, har ett langt forhold (rundt 5 år). Vi ble kjærester i tenårene, så det er lenge siden. Ingen intimitet eller nær relasjon til menn siden da. 

Har strevet med psyken hele livet. Hva det er som feiler meg er vanskelig å si, ulike psykologer har utredet meg og det har vært alt fra unnvikende personlighetsforstyrrelse til emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse type 2 og dystymi. Har ingen "gjeldende" diagnose nå, psykologen min mener at det er mye ved unnvikende som passer meg, men det mest "sentrale" i personlighetsforstyrrelsen er fraværende, samme gjelder også for emosjonelt ustabil. Jeg har litt av alt. På toppen av dette har jeg depresjon. 

Jeg har gått mange timer i terapi. Svært mange. Har prøvd forskjellige psykologer. Jeg har lært mye i terapi, men eier ikke evne til å gjennomføre det i praksis. Dette er året hvor jeg fyller 30 år og jeg har gruet meg en del år til dette året, og rundt nyttår resignerte jeg fullstendig. Jeg har ikke vasket hjemmet mitt siden før jul, jeg har skiftet på senga èn gang siden før jul også. Dusjer ikke like ofte, orker ikke pusse tennene. Spiser ikke ordentlig. Ble sykemeldt fra jobb før jul, og er fortsatt sykemeldt. Har ikke vært ute i dagslys på flere uker, sist var når jeg var hos legen for å forlenge sykemeldingen. 

Helt ærlig så er jeg fullstendig knust. Jeg sørger så inderlig over at livet ikke ble i nærheten av slik jeg håpte på at det skulle bli. Selvsagt vet jeg at man må jobbe for det man vil ha, men jeg har ikke klart det. Skammen og sinnet jeg føler er så altoppslukende at det noen ganger bare går helt i svart for meg. Det svir i hele kroppen når jeg tenker på det og det brenner i hodet mitt.

Det å være i jobb og være sosial med andre trigger sorgen. Bare det å lese nyhetene og se serier, trigger meg. Jeg flykter mye i en drømmeverden jeg skaper i hodet mitt, men noen dager innser jeg hvor teite disse drømmene er og at jeg på sikt ikke vil klare å leve bare for å drømme. 

Jeg blir ikke bedre. Jeg får det ikke til. Det å ikke lenger være i jobb er et stort nederlag, men jeg klarer det ikke. Jeg balanserer på kanten av stupet daglig. Stemningsleiet mitt varierer fra time til time, om kanskje 5 timer så kan jeg være i ok humør og tenke "jaja". Men, jeg blir ikke glad lenger. Jeg har ikke håp lenger. Jeg har heller ikke tro. En sjelden gang kan jeg tenke "jaja, ordner seg kanskje" men jeg tror jo ikke på det. 

Skal jeg se tilbake på progresjonen jeg har gjort når det gjelder helsa mi de siste årene så har jeg knapt fått til noe som helst. Av 100 skritt har jeg kanskje gått 5. Jeg mister meg selv, jeg ser bare et spøkelse i speilet, og jeg er så redd fordi jeg vet at det bare er JEG som kan redde MEG, men jeg klarer det ikke. Jeg er det mest upålitelige og udugelige mennesket jeg vet om, og det er JEG som skal ordne alt dette? 

Jeg har hatt vansker med å forstå og anerkjenne at jeg er syk, det skal jeg innrømme. Alltid tenkt at jeg bare er dum og lat. Jeg er begge deler, men jeg er virkelig syk også. Noe jeg tenker på i blant som plager meg er at det er mennesker der ute som ikke forstår hvor ødeleggende det å ha en psykisk lidelse faktisk er. Depresjonen, humørsvingningene, angsten har tatt fra meg ALT. Fremtidshåp, mine beste år, har ikke utrettet noe. Depresjonen har kverket de gode minnene og hukommelsen, jeg er ikke intelligent lenger. Jeg var en smart, ung jente for en god del år siden, nå er jeg dum som et brød. 

Jeg forstår ikke hvordan det her skal gå. Selvsagt har jeg tenkt at jeg har lyst på barn, men jeg kan da ikke få barn. Jeg blir aldri frisk nok til å få barn, og jeg ser ikke for meg å bli mor i 40-årene. En god partner kan jeg se langt etter, kvinner som meg er gjerne magneter for drittsekker og menn du ikke kan stole på som ei eier moral. Jeg har store problemer med tillit, jeg stoler ikke på noen, jeg hater meg selv, det går ikke an at noen elsker meg når jeg hater meg så mye som jeg gjør. Alt er svart/hvitt. 

Jeg sitter jo her og tenker at det er over. Jeg griner og griner, men det blir ikke bedre, jeg klarer ikke akseptere det? Misforstå meg rett, for jeg har INGEN tro eller håp om at det ordner seg, men likevel klarer jeg ikke akseptere det, om det gir mening. Jeg vil akseptere det, jeg vil kunne puste inn og puste ut og tenke ok, jeg finner noe annet her i livet. Men jeg klarer det ikke. 

Legen min begynner å gå lei av meg tror jeg og psykologen min himler med øynene når jeg gråter intenst. La merke til det sist gang. Det er ensomt når ingen bryr seg. Det er mer ensomt når noen sier at de bryr seg, men jeg klarer ikke tro på det. 

Anonymkode: de0ed...a2a

[AnonymBruker]

1. Få deg fungerende antidepressiva, begynn å trene og spis sunt. 

2. Fokuser på å få og beholde gode venner, ikke kjæreste.  

3. Jeg forstår sorgen din over et liv du drømmer om men ikke har. Vurder om det er hensiktsmessig å lide og sørge mer over dette, eller om du på et tidspunkt må sette strek og akseptere at det er sånn det er, og da må du gjøre det beste ut av det. Revurder idealbildet ditt av hvordan livet ditt BURDE se ut. Skal du kaste bort dine neste ti år på å sørge over det du aldri fikk eller skal du fokusere på de gledespunktene du tross alt har? Alle har noen.  

--Sorg og depresjon lammer deg og du sitter og griner og klager til psykologen og kvinneguiden, du kommer ingen vei med det.

Aksept av situasjonen gir deg styrke til å stå i det OG mot og kraft til å ta tak og handle for å få en forandring 

Anonymkode: d92a9...6d6

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke at du har cptsd, men å lese her, andres råd og erfaringer med samme følelser og sorg kan hjelpe.

https://www.reddit.com/r/CPTSD/

 

Jeg føler med deg, jeg har vært der selv. Det eneste som fungerte for at jeg skulle komme videre fra det jeg satt i var å akseptere at jeg var syk og prøve å jobbe med det, ikke mot det. Det du lider av blir du ikke kvitt og du kan ikke stue det bort, akseptere, jobbe med, gå videre med.

Sett opp lister over ting som må gjøres hjemme, det er lettere å se en liste og krysse av enn å huske det i hodet. Start med å gå en liten tur, 5-10 minutter, det er også en tur. 

Men det viktigste av alt er at du slutter å prøve å komme vekk fra deg selv, driter i hva andre tror og tenker, og får deg selv til å føle deg best mulig. Dessverre må du legge tanken på mann på hylla for nå for denne jobben krever 100% fokus på deg, men jeg lover deg at du kommer til et langt bedre sted om du gjør det. 

Gode tips du fikk i innlegget over om prøving av medisiner feks, se om noe fungerer for deg.

Jeg var selv 30 når jeg startet å ta tak i meg selv, nå er jeg 36, på en ekstremt mye bedre og mer stabil plass i livet, og menn var det visst nok av til meg og likevel. 

Ønsker deg mye lykke til.

 

Anonymkode: 964e5...b08

[AnonymBruker]

I tillegg til svaret du har fått over, så er det kanskje lurt å akseptere at du er syk, i enda større grad enn du gjør.

Har man brukket beinet i et komplisert brudd må man godta at man ikke kan løpe på en stund, og at man trenger gradvis opptrening, men det er i det minste ganske lett å skjønne hvorfor det må bli sånn, og at det ikke er latskap som gjør at man ikke kommer fremover så fort som man vil.

Det virker som du har kommet langt i å akseptere ting ganske nylig, derfor tenker jeg det er feil å si du bare har tatt 5 skritt, aksepten er en veldig stor del av dette. Men du trenger kanskje også å innse at veldig mye av det du føler nå er en del av sykdommene/personlighetsforstyrrelsene

- det at du ikke stoler på folk er jo helt naturlig følge av det du lider av. Derfor bør du ikke legge så mye i det når du tror noen ikke liker deg, ser de himle med øynene osv - det er veldig stor sjanse for at frykten din for å bli mislikt og miste relasjoner gjør at du leser for mye inn i ting. Det er nok noe som kommer til å sitte i deg, men du kan være bevisst på det likevel, og jobbe med å tenke "jeg føler at X ikke liker meg, men det er nok bare jeg som er redd for det". 

En ting som hjalp meg (uten diagnoser, men med trekk fra særlig EUPF ifølge psykologen min) var da jeg fikk beskjed fra en partner om hvor slemt det var å tro folk misliker meg bare pga småting. For da tror jeg jo egentlig folk er fæle og dømmende, når de egentlig ikke er det så ofte. Og dersom jeg faktisk tar feil, og noen misliker meg uten at jeg vet det, så er jo det egentlig ikke noe problem. Større sjanse for at de begynner å like meg om jeg er naivt hyggelig mot dem uansett. Å snu tankene slik har tatt tid, og jeg er ikke i mål, men det har hatt enormt å si for tilliten jeg har klart å ha til folk.

- det å gi opp fremtiden er helt naturlig når du er deprimert. Det betyr ikke at fremtiden trenger å være så svart som du tror, men depresjonen gjør at det ser sånn ut. Og når fremtiden også på papiret fremstår som lite meningsfylt for deg, så er det virkelig ikke rart du gir opp. Men da bør du huske på at lykke ikke kommer av å oppnå ting i seg selv. Folk blir ikke lykkelige av å få partner og barn, selv om det var slik du så for deg livet. Du trenger ikke nå å vurdere om du noen gang i livet blir frisk nok til å få partner og barn, du er rett og slett ikke frisk nok til å gjøre den vurderingen, for som deprimert ser jo fremtiden aldri lys ut.

Mitt forslag er å ta et steg om gangen. Ikke tenk på fremtiden så langt frem ennå, ingen vits i å sørge over noe du ikke kan ane om er aktuelt eller uaktuelt. Selv hvis det aldri blir aktuelt, så er det ikke veldig nyttig for deg å sørge over nå tror jeg, fordi jeg tror det bare dytter deg mer ned i søla? Om du trenger å forholde deg til det, så kan kanskje målet være å bli frisk nok til å klare å vurdere å gi opp målet, uten at det er "depresjonen som snakker", altså at du er på et mer stabilt sted og tar et bevisst valg ut fra egen alder og mental tilstand da. For da kan du endelig finne ro ved valget. Nå er det for fjernt til at du kan godta valget tror jeg

Istedet bør du sette deg lavere delmål. Kanskje det er å være frisk nok til å bytte sengetøy? Frisk nok til å gå ut uten at du har legeavtale? Senere, å bli frisk nok til å klare å glede deg til noe, enten det er å kjøpe en is eller gå en tur eller se en film eller hva enn du finner som gir glimt av glede. Livet kan være ganske fint nesten uansett situasjon, men man må gradvis klatre opp av depresjonen for å klare å se det. Og da må man ta trappetrinnene gradvis og klare å være stolt for hvert trinn, heller enn å ha fokus på hvor langt det er opp av hullet. 

Lykke til ! ❤️

Anonymkode: b6aea...aeb

[AnonymBruker]

Fiks deg selv først. Et forhold eller familie vil ikke fikse noe av det du sliter med. Og at du sitter der og er deppa fordi du ikke har forhold eller familie gjør det bare være. Nyt heller livet. Du har alle muligheter til å gjøre en haug med spennende ting som folk i forhold og med familie bare kunne drømme om. Du må bare jobbe med deg selv og faktisk ta deg litt i nakken. Du har valget mellom å dyrke tilstanden og de midlertidige lidelsene dine eller å faktisk ta tak i det.

Anonymkode: e865b...537

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har selv vært ekstremt lavt nede og hatt fullstendig panikk over at jeg muligens måtte gi slipp på drømmen min om å få barn. Allikevel så var det dét som hjalp meg å bli frisk. Jeg har cyclotymi. Jeg kan leve med humørsvigningene, men det er de deppressive fasene som har ødelagt mest. Det kjipe er at depresjonen som oftest ikke er rotet i virkeligheten, men man ser det ikke når man befinner seg i det.

Da jeg la bort alle tanker om mann og barn, og virkelig gjemte de tankene i en dyp skuff, begynte jeg å se på verden med andre øyne. Før følte jeg at jeg hadde så sinnsykt dårlig tid og sammenlignet meg selv HELE tiden med andre kvinner som levde "mine" drømmer. Det gav en dyp uro og fortvilelse hver eneste dag som hindret meg selv fra å bli frisk. Tanken på at jeg aldri ville få barn gjorde meg dypt deprimert på en slik måte at jeg ikke klarte å se hva som var vitsen med å leve. Sier seg selv at det blir umulig å bli frisk da.

Da jeg la bort tankene om familie og hvordan jeg trodde jeg ønsket at livet mitt skulle bli, og sluttet å stirre på den "stengte døren", åpnet det seg plutselig en annen "dør", og en ny verden med masse muligheter jeg aldri hadde tenkt på. Og når jeg lot tankene vandre den veien, var det plutselig ikke så ille som jeg hadde trodd. Faktisk begynte dette livet å appelere mer og mer til meg. Etterhvert, ble ikke barneønsket like stort lengre. Det var da jeg klarte å bli bedre.

Hvordan kan du skape nye drømmer og nye fremtidsønsker? Kan du se for deg en annen versjon av deg selv, og hvilket liv lever du da? Hvordan kan en singel og barnløs deg, leve et kjempefint og meningsfullt liv? Kanskje reiser hun? Jobber frivillig med dyr eller mennesker? Kanskje har hun funnet seg en hobby som tar henne ut i verden og oppdager masse mennesker som er lik seg selv? Du kan skape en ny versjon av deg selv, og du kan elske det nye livet du skaper for deg selv - innenfor dine rammer, uavhengig av hva alle andre gjør.

Finn mennesker som deler samme utfordringer som deg. På reddit er det et eget underforum for de som har bipolare lidelser. Man kan lære enormt mye av hverandre, og man kan bli inspirert av hverandres historier. Psykolog hjelper - men å snakke med andre mennesker lik deg selv, er en helt annen måte å få det bedre på som jeg personlig er mye mer fan av.

Selv begynte jeg å følge kvinner på instagram som lever livet for seg selv, og som tydeligvis trives utrolig godt med det. Hun ene reiste verden rundt i en liten mini-van, en annen var kunstner, en tredje drev en katte-sanctuary sammens med mannen sin.

Å se at det finnes andre måter å leve på, kan være utrolig befriende.

Og så helt til slutt, fra kvinne til kvinne: Vurder å frys ned eggene dine. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Ved å fryse eggene sier man til seg selv at man aldri skal slutte å håpe. Samtidig som man får mer ro og stresser mindre.  Jeg prøver faktisk å få barn nå, som 38-åring, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få det privilegiet.

Det er 10 år til du blir 40. 10 år er lenge. Kjempe-kjempe lenge. Du har all tid i verden på å bli frisk og få livet på stell. Det høres ut som om du har nådd bunnen. Det er en bra ting, for nå kan du begynne å bygge deg opp igjen. Sakte, men sikkert. Du er garantert ikke alle de fæle tingene du tenker om deg selv - fordi det er depresjonen som snakker. Og depresjonen kan ryke og reise, kan den ikke? Den er som en demon som sitter på skulderen din og snakker rett inn i øret ditt. Og jo mer du lytter, jo mer begynner du å tro på det den sier. Slutt å lytt. Bevis at den tar feil.
 

Anonymkode: 45417...04a

[AnonymBruker]

Jeg er 40, har det på akkurat samme måte. Depresjonen er som en svart storm som tar fra deg alt. Jeg mistet drømmemannen, depresjonen tok han. Jeg vil prøve på nytt, det vil ikke han. Løpet er kjørt.

Anonymkode: fcc74...fa4

[AnonymBruker]

Slik du beskriver det hadde jeg glatt bare startet på medisinering. Har store aversjoner mot det selv, og for egen del vil det bli siste alternativ (har aldri gått på piller av noe slag, men kunne muligens hatt godt av det). Men fra det jeg leser i innlegget ditt høres det ut som du trenger en skikkelig "omstart" som kicker deg ut av den nedadgående spiralen du tydeligvis befinner deg i. Og når du ikke øyner noe håp om å kunne ta tak i ting selv, hadde jeg hivd i meg noen piller. Kanskje det setter hode og følelser i et annet modus, så du klarer å finne en slags startgrop du kan klatre deg ut av.

Anonymkode: e667d...e08

[AnonymBruker]

Tenker fokuset bør ligge på å få deg inn i rutiner hvor du har det bedre med deg selv. Som omgivelsene, hygiene, kosthold, aktivitet, søvn. Det grunnleggende. 

Det hjelper med å ha journal, sånn bullet journal som var populær å lage selv for noen år siden. Hvor jeg lager meg en plan for hver måned, uke, dag. Noen ganger forblir mye ugjort, men deg går fint, opp på hesten igjen 😊

Anonymkode: 00100...e96

[AnonymBruker]

Nå tror jeg fokuset ditt skal være å bli så frisk som det lar seg gjøre. Å tenke på at du ikke får barn er en unødvendig komplisert ting å begi seg inn på. Du har mer enn nok med å holde hodet over vannet nå.

Jeg synes du skal være snillere med deg selv.

Anonymkode: 595e4...dc9

[AnonymBruker]

1. Jobb for å finne medisiner som hjelper deg - se på det som et viktig mål i livet ditt nå, 2. når du er blitt litt bedre - øv deg på å være oppmerksom på de fine tingene i livet ditt. 

Anonymkode: 76083...5ce

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal skrive, så skriver bare tusen takk for responsen. ❤️ Problemet mitt er at jeg ser ingen grunn til å bli bedre eller å bli frisk da jeg har gitt opp håpet og troen på familieliv og partner. Jeg klarer ikke helt å se hvorfor jeg skal leve for meg, når alt jeg gjør er å skuffe meg selv og de rundt meg. Jeg vet foreldrene mine har lyst på barnebarn, men de får det ikke. Det må være vondt for de, som igjen gjør det enda vondere for meg. 

Jeg tar også meg selv i å tenke at det er urettferdig at det er sånn. Jeg blir litt bitter. For en tid tilbake ble jeg kjent med en mann som jeg likte veldig godt, jeg måtte ta avstand til relasjonen da jeg ofte tenkte på hva det kunne vært om jeg var frisk, penere, bedre. 

Men svarene deres gir meg mer motivasjon til å legge disse tankene bort, jeg håper jeg klarer det, det er støyete og grusomt.. Alt annet i livet er ille nok som det er, jeg trenger ikke dette hengende over meg også. 

Anonymkode: de0ed...a2a