ADHD hos barnet

[AnonymBruker]

Barnet er 7 år og utredet uten å få diagnose for et par år siden. Jeg er allikevel helt sikker på at han har ADHD. "Problemet" er at han er for velfungerende i det store og det hele, sånn bortsett fra hjemme der alle følelser og alt kaos kommer mest til uttrykk. Vi sliter med å forholde oss til han om dagen. Overganger er vanskelig, mye følelser, kverulerer på alt, vil ikke, det må motiveres og/eller trues. Bråk og støy. Uro. Vanskelig for å ta beskjeder. Vi er slitne og lei. Vi håndterer det helt sikkert feil, og samboer mener det må strengere oppdragelse til og mer konsekvenser. Jeg har lite tro på at det funker. Men det funker jo dårlig sånn det er nå også. Er rett og slett rådvill, og vet ikke hvordan vi best skal håndtere dette? Ny utredning ser jeg ikke for meg at vi får, da han henger med på skolen og er sosial velfungerende pr nå. Og uten en diagnose så står vi her da...?

Anonymkode: 24a85...7d3

[AnonymBruker]

Lest om SSV? Blir ofte forvekslet med adhd. 

Anonymkode: 0fb85...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Lest om SSV? Blir ofte forvekslet med adhd. 

Anonymkode: 0fb85...bd9

Takk for tips. Ser det handler om språkvansker. Han sliter absolutt ikke med det, er svært god språklig og det kom tidlig. 

Anonymkode: 24a85...7d3

[AnonymBruker]

Har dere gått noen kurs?

Anonymkode: 6b365...03c

[AnonymBruker]

Les om reguleringsvansker og hvordan møte barnet på følelser. Det betyr ikke at han skal få gjøre det han vil men forstå, akseptere og veilede. Når man reagerer pga man går utenfor toleransevindu så hjelper ikke konsekvenser. Det er ikke sikkert han har adhd, han kan være umoden på følelsesregulering. For at hjernen hans skal vokse med alderen trenger han reguleringsstøtte.

Men da hjelper ikke strengere oppdragelse, da vil han bare oppleve mer stress når han ikke klarer å regulere seg selv.

Dere skal fortsatt ha rutiner og regler men ikke sett for høye forventninger etter alder. Det er ikke alle barn som mestrer på alle områder og da blir livet frustrerende.
 

Dere har kanskje et lavterskel familiesenter i kommunen? Be om veiledning der!

Anonymkode: 68326...67e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for tips. Ser det handler om språkvansker. Han sliter absolutt ikke med det, er svært god språklig og det kom tidlig. 

Anonymkode: 24a85...7d3

Kan være god språklig men samtidig ha liten begrepsforståelse. Noe som kan resultere i utagering, uro, problemer med å ta til seg beskjeder osv osv. 

Håper dere finner ut av det.

 

Anonymkode: 0fb85...bd9

[AnonymBruker]

Ja, vi har fått kurs og veiledning. Prøver å møte barnet på følelsene, men sjeldent det har noen effekt. Når han er aktivert når vi ikke inn. Når han ikke er aktivert når vi inn, men det glemmes ved neste veiskille. Dessuten syns jeg ofte at det bare eskalerer om vi validerer, følelsene blir rett og slett forsterket og ting blir enda vanskeligere. Og det er så mye MAS. Om alt mulig. Jeg sier nei konsekvent en million ganger, til jeg sprekker. Blir jeg skikkelig sint så stopper det for en stund. Svarer jeg vennlig bare fortsetter masingen. 

Anonymkode: 24a85...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan være god språklig men samtidig ha liten begrepsforståelse. Noe som kan resultere i utagering, uro, problemer med å ta til seg beskjeder osv osv. 

Håper dere finner ut av det.

 

Anonymkode: 0fb85...bd9

Tror ikke det er det dessverre. Han skjønner mye og spør hvis han ikke vet betydningen av noe. Skjønner både ironi og det som er. Takk, håper jeg også. 

Anonymkode: 24a85...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, vi har fått kurs og veiledning. Prøver å møte barnet på følelsene, men sjeldent det har noen effekt. Når han er aktivert når vi ikke inn. Når han ikke er aktivert når vi inn, men det glemmes ved neste veiskille. Dessuten syns jeg ofte at det bare eskalerer om vi validerer, følelsene blir rett og slett forsterket og ting blir enda vanskeligere. Og det er så mye MAS. Om alt mulig. Jeg sier nei konsekvent en million ganger, til jeg sprekker. Blir jeg skikkelig sint så stopper det for en stund. Svarer jeg vennlig bare fortsetter masingen. 

Anonymkode: 24a85...7d3

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er tøft å stå i det, men i det lange løp vil det hjelpe. Sakte men sikkert vil veiledning nå gjennom. Noen barn er bare mer stae og viljesterke(som også kan være positivt)

Nå har min adhd og får medisiner som hjelper på konsentrasjon og han blir mindre hyperaktiv men følelsesregulering er fortsatt vanskelig. 

Men nå er min snart 10 og det er i hvertfall bedre nå enn for 3-4 år siden😊

 

 

Anonymkode: 68326...67e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er tøft å stå i det, men i det lange løp vil det hjelpe. Sakte men sikkert vil veiledning nå gjennom. Noen barn er bare mer stae og viljesterke(som også kan være positivt)

Nå har min adhd og får medisiner som hjelper på konsentrasjon og han blir mindre hyperaktiv men følelsesregulering er fortsatt vanskelig. 

Men nå er min snart 10 og det er i hvertfall bedre nå enn for 3-4 år siden😊

 

 

Anonymkode: 68326...67e

Takk for svar, det er godt med litt håp om at ting kan bedre seg  

Anonymkode: 24a85...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barnet er 7 år og utredet uten å få diagnose for et par år siden. Jeg er allikevel helt sikker på at han har ADHD. "Problemet" er at han er for velfungerende i det store og det hele, sånn bortsett fra hjemme der alle følelser og alt kaos kommer mest til uttrykk. Vi sliter med å forholde oss til han om dagen. Overganger er vanskelig, mye følelser, kverulerer på alt, vil ikke, det må motiveres og/eller trues. Bråk og støy. Uro. Vanskelig for å ta beskjeder. Vi er slitne og lei. Vi håndterer det helt sikkert feil, og samboer mener det må strengere oppdragelse til og mer konsekvenser. Jeg har lite tro på at det funker. Men det funker jo dårlig sånn det er nå også. Er rett og slett rådvill, og vet ikke hvordan vi best skal håndtere dette? Ny utredning ser jeg ikke for meg at vi får, da han henger med på skolen og er sosial velfungerende pr nå. Og uten en diagnose så står vi her da...?

Anonymkode: 24a85...7d3

Om dere sliter med å forholde dere til barnet, så er det dere som er problemet - ikke barnet. 

Overganger er vanskelig - hvordan forbereder dere barnet på overganger?
Barnet kverulerer - barnet føler seg maktesløs med lite medbestemmelse og dere inviterer rett inn i maktkamper.
Mye følelser - hvordan møter dere barnet på følelsene når det faktisk er trygt nok til å slippe dem ut hjemme?
Vil ikke - hvordan motiverer dere?
Trues - se der ja...
Vanskelig for å ta beskjeder - hvordan gir dere beskjeder?

Alt dette passer på vår 6-åring i de periodene vi ikke gjør en god nok innsats med barnet. Dette ligger på oss som foreldre, en diagnose vil ikke gjøre en dritt annet enn å ta skylden vekk fra dere. 

 

Anonymkode: 50434...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja, vi har fått kurs og veiledning. Prøver å møte barnet på følelsene, men sjeldent det har noen effekt. Når han er aktivert når vi ikke inn. Når han ikke er aktivert når vi inn, men det glemmes ved neste veiskille. Dessuten syns jeg ofte at det bare eskalerer om vi validerer, følelsene blir rett og slett forsterket og ting blir enda vanskeligere. Og det er så mye MAS. Om alt mulig. Jeg sier nei konsekvent en million ganger, til jeg sprekker. Blir jeg skikkelig sint så stopper det for en stund. Svarer jeg vennlig bare fortsetter masingen. 

Anonymkode: 24a85...7d3

Da er det dere som ikke er tydelige nok på grensesetting - om barnet tror det er mulig å mase seg til noe. Her i huset setter vi grensen MAX to ganger, dersom barnet ikke aksepterer eller oppfatter grensen da, så går vi aktivt inn og setter grensen. Det kan være å ta fra barnet noe vi ba barnet legge fra seg, det kan være å si "Nå har jeg sagt nei to ganger og kommer ikke til å si nei mer, så nå kan du finne på noe annet" (altså sette grense med flere ord og hjelpe barnet videre). Her tolereres ikke mas på noen som helst måte, men alle barn kan mase om de ser at det 1. hjelper å mase for til slutt går det 2. noen ganger er mamma snill og sier nei, andre ganger skriker mamma, dette vil jeg teste og se hvor grensen går 3. man ikke er konsekvent i grensene sine. 

Det at du sier at du blir skikkelig sint, dere truer etc., viser at barnet ikke har lært seg å regulere følelsene sine. For det har ikke dere heller.  

Anonymkode: 50434...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barnet er 7 år og utredet uten å få diagnose for et par år siden. Jeg er allikevel helt sikker på at han har ADHD. "Problemet" er at han er for velfungerende i det store og det hele, sånn bortsett fra hjemme der alle følelser og alt kaos kommer mest til uttrykk. Vi sliter med å forholde oss til han om dagen. Overganger er vanskelig, mye følelser, kverulerer på alt, vil ikke, det må motiveres og/eller trues. Bråk og støy. Uro. Vanskelig for å ta beskjeder. Vi er slitne og lei. Vi håndterer det helt sikkert feil, og samboer mener det må strengere oppdragelse til og mer konsekvenser. Jeg har lite tro på at det funker. Men det funker jo dårlig sånn det er nå også. Er rett og slett rådvill, og vet ikke hvordan vi best skal håndtere dette? Ny utredning ser jeg ikke for meg at vi får, da han henger med på skolen og er sosial velfungerende pr nå. Og uten en diagnose så står vi her da...?

Anonymkode: 24a85...7d3

For å få diagnose må det være vansker/utfordringer på flere områder, hvor skole er én viktig. Når barnet deres ikke viser vansker på skolen, har ikke utreder anledning å sette diagnose da diagnosekriteriene ikke er tilstede. 

Anonymkode: 8a9e0...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Om dere sliter med å forholde dere til barnet, så er det dere som er problemet - ikke barnet. 

Overganger er vanskelig - hvordan forbereder dere barnet på overganger?
Barnet kverulerer - barnet føler seg maktesløs med lite medbestemmelse og dere inviterer rett inn i maktkamper.
Mye følelser - hvordan møter dere barnet på følelsene når det faktisk er trygt nok til å slippe dem ut hjemme?
Vil ikke - hvordan motiverer dere?
Trues - se der ja...
Vanskelig for å ta beskjeder - hvordan gir dere beskjeder?

Alt dette passer på vår 6-åring i de periodene vi ikke gjør en god nok innsats med barnet. Dette ligger på oss som foreldre, en diagnose vil ikke gjøre en dritt annet enn å ta skylden vekk fra dere. 

 

Anonymkode: 50434...fc7

Høres ut som foreldreveiledning er viktig å få på plass for ts. 

Anonymkode: 8a9e0...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tror ikke det er det dessverre. Han skjønner mye og spør hvis han ikke vet betydningen av noe. Skjønner både ironi og det som er. Takk, håper jeg også. 

Anonymkode: 24a85...7d3

"Dessverre"?! Du bør være sjeleglad for at barnet ikke har språkvansker! 

Høres ut som dere trenger veiledning på foreldrerollen. 

Anonymkode: 8a9e0...5ad

[AnonymBruker]

Hvis dere sliter med å håndtere han hjemme så er det jo et «problem» dere trenger hjelp til, og da har dere all rett til å be om utredning for å stille en diagnose. Får han en diagnose skal jo han/dere også få nøkler til hvordan man kan håndtere ting bedre. Å gå med udiagnotisert/ubehandlet adhd i mange år kommer til å få større konsekvenser når han blir voksen. 

Jeg har nå i en alder av 29 blitt diagnotisert med adhd. Jeg har hatt problemer med adhd helt siden jeg var et lite barn, men dette klarte jeg på et vis å skjule så godt at ingen voksne i det hele tatt tenkte på at det kunne være adhd. Likevel var jeg et vanskelig barn på hjemmefronten, og jeg gikk hele tiden med en følelse av at jeg aldri ble sett eller lyttet til. Jeg ble framstilt som et vanskelig barn, når det jeg trengte var å bli forstått og faktisk få hjelp med å håndtere følelsene mine. Jeg svarte i sinne, men det lå alltid noe i det. Har dere prøvd å være helt rolig og behersket, å faktisk lytte til hva han sier/gjør? 

Det var først når jeg virkelig gikk på veggen i voksen alder at jeg tok ting på alvor og ba om utredning. Å ikke få hjelp som barn har gjort at jeg ikke har klart å utføre skole/utdanning og skape et liv for meg selv som jeg egentlig kunne ha gjort dersom jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte. Så jeg vil absolutt anbefale å gjøre noe med dette snarest mulig, både for hans og deres skyld.

Kanskje det også finnes noen profesjonelle man kan snakke med/få råd hos til hvordan man kan takle «vanskelige» barn? En type coaching? Et siste tips er å lese om adhd for å få en større forståelse for hvordan det fungerer og hva som skjer.

Lykke til! 

Anonymkode: 452e7...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Om dere sliter med å forholde dere til barnet, så er det dere som er problemet - ikke barnet. 

Overganger er vanskelig - hvordan forbereder dere barnet på overganger?
Barnet kverulerer - barnet føler seg maktesløs med lite medbestemmelse og dere inviterer rett inn i maktkamper.
Mye følelser - hvordan møter dere barnet på følelsene når det faktisk er trygt nok til å slippe dem ut hjemme?
Vil ikke - hvordan motiverer dere?
Trues - se der ja...
Vanskelig for å ta beskjeder - hvordan gir dere beskjeder?

Alt dette passer på vår 6-åring i de periodene vi ikke gjør en god nok innsats med barnet. Dette ligger på oss som foreldre, en diagnose vil ikke gjøre en dritt annet enn å ta skylden vekk fra dere. 

 

Anonymkode: 50434...fc7

Overganger - selvsagt forbereder vi så godt det går der det går. Men det er faktisk ikke sånn at vi alltid har tid til å forberede i massevis. Henting på SFO er feks en overgangssituasjon som er styrete -  HVER DAG. Har ingen mulighet til å forberede han for det.

Kverulering - barnet har generelt mye medbestemmelse. Veldig interessant at du går rett inn på at barnet ikke har det? Veldig mye av kveruleringen går på skjerm, og det tillates det ikke fri flyt av nei.

Følelser - kommer an på situasjonen. Men barnet lager mye "drama" ut av  lite. Akkurat dette har generelt blitt bedre. Men vi aksepterer ikke at han er stygg mot søsken eller ødelegger ting feks. Da blir vi strenge. Eller hver kveld så blir det mye følelser og drama når vi skal si god natt. Men jeg har merket meg at han er litt manipulativ i så måte, fordi han kan finne på å provosere frem gråt for at jeg ikke skal gå. Han lurte meg en stund men plutselig en dag glapp det og han klarte ikke å holde seg. Begynte å le isteden. Så ja. Jeg skjønner at han ikke vil jeg skal gå, men jeg sitter ikke der i timesvis med et stort skolebarn. Han er ikke redd, og han kan. Men prøver seg likevel hver dag. 

Vil ikke - vi kan faktisk ikke motivere for absolutt alt! Han er snart 8, og skal ha motivasjon og belønning for å kle på seg på morgenen? Kle av seg på kvelden? Dra på fotballtrening? Osv. 

Trues - ja, det skjer innimellom i ren desperasjon. Vi er slitne!

 

Anonymkode: 24a85...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

"Dessverre"?! Du bør være sjeleglad for at barnet ikke har språkvansker! 

Høres ut som dere trenger veiledning på foreldrerollen. 

Anonymkode: 8a9e0...5ad

Jeg mente selvsagt ikke dessverre på den måten, det var en hyggelig måte å svare på bare. Ikke bare avfeie forslaget. 

Anonymkode: 24a85...7d3

[Majer]

Vanlig å ikke få diagnose før man er voksen dersom man har adhd og en viss IQ. Lest om twice exceptional? Mye som kan gjøres uten medisiner 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Overganger - selvsagt forbereder vi så godt det går der det går. Men det er faktisk ikke sånn at vi alltid har tid til å forberede i massevis. Henting på SFO er feks en overgangssituasjon som er styrete -  HVER DAG. Har ingen mulighet til å forberede han for det.

Kverulering - barnet har generelt mye medbestemmelse. Veldig interessant at du går rett inn på at barnet ikke har det? Veldig mye av kveruleringen går på skjerm, og det tillates det ikke fri flyt av nei.

Følelser - kommer an på situasjonen. Men barnet lager mye "drama" ut av  lite. Akkurat dette har generelt blitt bedre. Men vi aksepterer ikke at han er stygg mot søsken eller ødelegger ting feks. Da blir vi strenge. Eller hver kveld så blir det mye følelser og drama når vi skal si god natt. Men jeg har merket meg at han er litt manipulativ i så måte, fordi han kan finne på å provosere frem gråt for at jeg ikke skal gå. Han lurte meg en stund men plutselig en dag glapp det og han klarte ikke å holde seg. Begynte å le isteden. Så ja. Jeg skjønner at han ikke vil jeg skal gå, men jeg sitter ikke der i timesvis med et stort skolebarn. Han er ikke redd, og han kan. Men prøver seg likevel hver dag. 

Vil ikke - vi kan faktisk ikke motivere for absolutt alt! Han er snart 8, og skal ha motivasjon og belønning for å kle på seg på morgenen? Kle av seg på kvelden? Dra på fotballtrening? Osv. 

Trues - ja, det skjer innimellom i ren desperasjon. Vi er slitne!

 

Anonymkode: 24a85...7d3

Hva mener du styrete? Hva er styrete? Jeg kan bruke opptil 30 minutter på å hente min 6-åring på SFO. Han mister fokus, skal si ha det bra til alle, skal bare, skal bare. Ja, det er kjedelig, ja, det er slitsomt. Men det er en fase. Jeg prøver å puste, roe meg ned, for begynner jeg å bli trigget av dette så blir det et stort problem for oss begge. Jeg prøver å engasjere for å få han til å få fokus på det vi skal "Vi må hjem og sjekke postkassa!" eller noe annet. 

Hvorfor kan du ikke forberede han for SFO-henting? I de verste periodene har vi avtale med SFO-personale, jeg sender sms og skriver "Jeg er der om 5 minutter, kan dere forberede barnet på det". Da vet barnet at vi kommer. Hvordan er du når du selv kommer? Er han opptatt og midt i lek og du forventer at han skal kaste på seg jakka og sko og gå med en gang? Får han avslutte leken?

Om barnet har medbestemmelse har det i alle fall lært seg at grenser kan pushes og flyttes, så her er det dere som foreldre som må bli tydeligere (ikke strengere, men mer tydelig). Om barnet maser om skjerm, så er det bare å fjerne skjermene? Ikke la skjermene være tilgjengelig overhodet? Sitter dere selv mye på mobilen? Hva er det som gjør at barnet vil ty til skjerm så ofte? 

"Drama ut av lite" - her ligger MYE av årsaken til at barnet deres ikke har det bra på hjemmebane. Det har nettopp vært gjennom 6-årstrassen, som er en ganske tøff fase for barna og voksne. Om barnet ditt lager drama av lite så føler ikke barnet ditt seg sett. Mitt barn hylgriner når han slår seg eller gråter og herjer, når vi ikke SER barnet ordentlig. I perioder der vi har hatt null kvalitetstid med barnet.

barns følelser er ofte uttrykk for et manglende behov som er dekket. Dere er nødt til å ta tak i dette. 

Følelser og "drama" når dere skal si god natt, skjønner du virkelig ikke hva dette handler om? Det er barnet ditt som vet at tilknytningen skal bli brutt og som gruer seg til dette. Dere hauser dere opp og blir sinte og irriterte, fordi dere er slitne og trøtte og orker ikke mer, forståelig nok - men tilbake står barnet og vet at nå blir det alene en stund. For noen er det tøffere enn andre barn. At han "manipulerer" frem tårer er fordi han vet at tårer er det som får deg til å bli mild, sannsynligvis. Fordi foreldre sjeldent skriker på et barn som gråter. Hva gjorde du før han begynte å le? Kjeftet du? Skrek du? Mange barn ler når de blir kjeftet på fordi de blir nervøse. 

Jeg har ikke sagt han skal ha belønning - jeg har ikke nevnt ordet belønning en eneste gang. Jeg sier dere må hjelpe han å motivere han og dere må skape rutiner som funker for han. Om han ikke kler av seg på kvelden og morgenen på rutine er det svikt i rutinene deres, dere må skape bedre rutiner og forutsigbarhet for barnet.

Dere kan ikke bruke adhd som en grunn til å slippe å gjøre jobben deres som foreldre, fordi dere ikke håndterer barnet deres emosjonelt.

Anonymkode: 50434...fc7