Hva sier man når noen har mistet en kjær?

[monikabrx]

Har vel egentelig ikke noe fasit på dette.

men jeg har selv vert i situasjoner hvor jeg har følt att jeg må ringe eller dra til noen som sørger.

Har grua meg forde jeg ikke vet hva man skal si..

Er liksom ikke så komfortabel med kondolerer, det er så formelt liksom...

Sist vi mistet en som sto oss veldig nær, kom en kompis å

sa: vet ikke helt hva jeg skal si jeg, så derfor skal jeg ikke si noe,men hvis du vil si noe så er jeg hær.

Det var så sinnsykt godt !

ikke tillgjordt, bare godt å vite att han var der.

[Gjest Gjest]

Trenger ikke si stort..

Gjør som kompisen din, det føles best.

En god klem betyr like mye som ord i sånne situasjoner.

[Smarties]

Helt enig med Gjest.. det betyr ikke så mye hva som blir sagt. Det er følelsen av at noen bryr seg som betyr noe..

[Lille Grete]

Hvis du synes "kondolerer" er unaturlig, så si noe annet. Eller gi en klem, som andre har foreslått her. Det viktigste er å vise at en bryr seg, selv om en ikke alltid finner de riktige ordene.

[Gjest Gjest]

Bare ikke si jaja, det er sånn som skjer.... Det fikk jeg høre da jeg mistet bestemora mi. Da er det like greit å ikke si noe.

[Gjest gjesta]

Jeg synes det er godt å vite at noen bryr seg, og da er det ikke så viktig hva som blir sagt.. Det er ikke det man sa som blir husket alikevel, men det at man var der.. (Hvis man da ikke sier sånn som Gjesten over meg opplevde da)

[Gjest j79]

"Hvordan går det?"

i stedet for

"Går det bra?"

[Lille Grete]

"Hvordan går det?"

i stedet for

"Går det bra?"

←

Det tror jeg også er veldig mye bedre.

[Gjest Gjest]

Bare ikke si jaja, det er sånn som skjer.... Det fikk jeg høre da jeg mistet bestemora mi. Da er det like greit å ikke si noe.

←

Fikk også høre noe sånnt, det er greit at enkelte ting er naturlig, men det er uansett fryktelig vondt, for du mister en person som har betydd mye for deg i hele oppveksten. hvertfall var det sånn med mine besteforeldre, var like mye hos dem som jeg var hjemme..

Greiest å ikke si stort, gi en klem og vise at man bryr seg.

For sorg er vondt uansett om dødsfallet er naturensgang eller ulykke..

[Malama]

Jeg synes ikke kondolerer er et så rart ord jeg da, det er det mest naturlige. Ja, det føles litt fremmed, fordi vi ikke er så vant til å bruke det fordi vi ikke er så vant til å miste noen, men etter at jeg mistet farfar i sommer og fikk høre det så mange ganger så har jeg blitt komfortabel med dette ordet... som rommer alt det vi vil si.

Men en klem gjør også gjerne nytten ja.

Og som nevt over ikke disse "jaja" og sånn. Eller som da jeg gikk fra krika til forsamlingshuset med tårene rennende nedover ansiktet rett etter bnegravelsen og noen klarte å si "ja, så er det verste over". Der og da føltes det så sinnsykt fælt å høre. Det viste seg jo i ettertid at det var på en måte det, for begravelsen var veldig tung, men det var IKKE det jeg hadde lyst å høre fra et mer eller mindre fremmed menneske!

Og for all del, si NOE! Jeg kom tilbake fra begravelsen (bor langt unna, så jeg måtte ha fri fra jobb og reise) og fikk spørsmål om hvordan ferien min hadde vært.... "joda, ferien var fin, men den tok jo slutt for tre uker siden, jeg har vært i begravelsen til farfar nå..." "åja.. fint vær der du var på ferie da?"

[monikabrx]

Det verste jeg hører er:

Ja,ja, men sån er livet vet du....

Vi skal alle dø en gang..

Jada er ikke dum, men det er ikke no hyggelig å hør når det føles som livets undergang.

[Gjest Gjest]

For meg var det også "Jeg har ikke ord" som varmet mest når vi mistet pappa for 2 uker siden. Det værste var en i begravelsen som sa: "Kom deg gjennom det!"

Javisst, vi har jo ikke noen andre valg, men du trenger da ikke å fortelle meg det. I tillegg varmer det når folk kommer innom eller sender en sms bare for å høre hvordan det står til, synes det er værre med dem som later som ingenting og ikke gir lyd fra seg.

[Gjest Gjest]

For meg var det også "Jeg har ikke ord" som varmet mest når vi mistet pappa for 2 uker siden. Det værste var en i begravelsen som sa: "Kom deg gjennom det!"

Javisst, vi har jo ikke noen andre valg, men du trenger da ikke å fortelle meg det. I tillegg varmer det når folk kommer innom eller sender en sms bare for å høre hvordan det står til, synes det er værre med dem som later som ingenting og ikke gir lyd fra seg.

←

Enig med deg.. Da jeg mistet bestemoren måtte jeg etter to dager dra tilbake til hybel, skole og eksamen..

Jeg var helt lost.

Venninnen min sa til meg, 'ta vare på deg sjøl, det er ingen andre som gjør det..'

hun hadde så rett.. og hun brydde seg, det er så godt, enkelte andre vet ikke hva dem skal si og holder kjeft, en stund, til de tror det har 'gått over', da later de som ingeting har skjedd, det gjør vondt.. ting går på en måte aldri over, man får det bare på avstand og lærer seg og leve med det.

[Gjest Gjest]

Sist vi mistet en som sto oss veldig nær, kom en kompis å 

sa: vet ikke helt hva jeg skal si jeg, så derfor skal jeg ikke si noe,men hvis du vil si noe så er jeg hær.

Det var så sinnsykt godt !

ikke tillgjordt, bare godt å vite att han var der.

←

Personlig så synes jeg det teller mer enn hva som blir sagt. Bare det å vite at noen er der dersom du trenger dem er veldig godt.

[sacred]

Det er helt sant at det teller ikke så mye hva som blir sagt, bare venner, familie osv gjør det klart for deg at de er der for deg, og med jevne mellomrom hører med deg hvordan det går, osv. Jeg skjønner godt at mange ikke vet hva de skal si, men TRO meg, det er viktig å bare være der. Jeg mistet pappaen min en lørdag i 2003, da var jeg omtrent midtveis i videregående og det var -ingen- av venninnene i klassen som sa noe til meg mandagen etter. Jeg følte meg så utrolig alene og trodde at de ikke brydde seg.

[Amanlis]

Enig med alle gode svar her.

Har bare lyst til å komme med ett lite innspill. At noen dør er grusomt, men akutt syksom, alvorlig ulykke osv kan også være en sorg for de nærmeste pårørende. Da er det også godt å få en klem, en telefon, en SMS eller bare at noen kommer på besøk.

Jeg opplevde en ulykke med mine nærmeste som en krise og en slags påfølgende sorg.

[Lagrima]

Gammel tråd, men syntes det var så mange fine svar at jeg ville dra den litt opp..

Ei god venninne mistet broren sin etter lang tids sykdom nå i vår, jeg syntes det var utrolig vanskelig å vite hvordan jeg skulle oppføre meg. Ville ikke "overse" hans død ved å ikke nevne det, men samtidig tilbragte vi så mye tid sammen at jeg ikke visste hvor mye hun ville snakke om det.

Jeg så henne ikke i tiden mellom hans død og begravelsen, det første jeg gjorde da vi møttes i begravelsen var å gi henne en lang klem. Jeg klarte ikke å snakke, ikke hun heller, og egentlig var det nok det beste. Hun skjønte at jeg var der for henne, og at jeg delte sorgen hennes.

Sørgeperioden er på ingen måte over, og for ikke lenge siden brøt hun sammen og viste fortvilelsen over at han er borte. Til daglig viser hun ikke dette i det hele tatt, så det var både et sjokk, men samtidig litt godt fordi jeg også kunne vise sorgen min. Vi fikk snakket om den flotte personen han var, om hva han betydde for oss og hva vi savner nå når han er borte. Det var godt å få snakket litt, og nå vet vi andre at hun ikke er over den perioden da hun trenger støtte og omsorg.

I mitt tilfelle var det altså en god klem og tårer som hjalp mest. Folk er forskjellige, så det vil jo variere hva hver enkelt foretrekker. En fellesnevner vil jeg nok tro er å vise at man er tilstede.

En god klem til alle der ute som sørger

[Gjest hjertesukka i.i.]

Som sagt før her, det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig/feil å si, bortsett fra slike ugjennomtenkte fraser som "jaja, slikt som skjer" osv.- som er aldeles hårreisende.

Da mine foreldre døde med kort tids mellomrom, skulle jeg ønske at noen bare hadde tatt en telefon til meg og spurt: "hvordan har du det"?- for da kunne jeg fortelle det jeg selv ville. Og det jeg ønsket mest av alt var noen å snakke med om det jeg opplevde, noen som orket å lytte. Ingen ringte.

Fikk en følelse av at siden mine foreldre var både syke og gamle, så var det ikke så "nøye" - men det er uansett vemodig og man tenker tilbake på alle minnene.

I min mors begravelse- etter den formelle seremonien- ble jeg sittende ved siden av noen kusiner og ei tante som spurte om jeg hadde fått ny kjole/veske osv.(ja, jeg hadde det )......men jeg syns det var toppen av ufølsomhet overfor andre i en sorgsituasjon!

Kunne de ikke bare gitt blaffen i kjole og veske, og heller spurt hvordan jeg hadde det.

[Lenemor]

For meg var det også "Jeg har ikke ord" som varmet mest når vi mistet pappa for 2 uker siden. Det værste var en i begravelsen som sa: "Kom deg gjennom det!"

Javisst, vi har jo ikke noen andre valg, men du trenger da ikke å fortelle meg det. I tillegg varmer det når folk kommer innom eller sender en sms bare for å høre hvordan det står til, synes det er værre med dem som later som ingenting og ikke gir lyd fra seg.

←

Man kommer ikke gjennom det, men man kan lære seg å leve med det. En vesentlig forskjell!