Kjæresten er litt emosjonelt utilgjengelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er heller ikke typen som kjefter eller blir needy, men jeg er nok litt forsiktig av meg når jeg skal prøve å fortelle hva enkelte reaksjoner/ manglende reaksjoner gjør med meg. Jeg er redd for å såre, og er sikkert derfor litt utydelig, jeg prøver å finne de rette ordene, men syns ikke det er så lett. Så her har jeg mye å jobbe med; være mer direkte og tydelig. Kjæresten min er en god og snill mann som bare vil det beste. Han mangler bare litt kunnskap om hvordan man kan validere andres følelser. Han er en god lytter, men har lite reaksjoner i ansiktet på det folk sier, og lite verbale reaksjoner bortsett fra det jeg ser på som standard-fraser. Men han har et godt hjerte. Jeg må også lære meg hva hans måter å reagere på betyr, lære han å kjenne bedre på disse tingene. Et forhold er aldri bare rosenrødt, det må jo jobbes med. Jeg har valgt å ta tak i dette tidlig fordi det er så viktig for meg. Håper og tror at det vil bedre seg gradvis med tiden❤️ 

Anonymkode: 6d529...33e

Det høres helt ut som min kar. Jeg tenkte at så lenge han kanskje ikke har fått noen tidligere til å korrigere seg, eller tilbakemelding på hvordan hans reaksjon, eller manglende, lander hos andre, må jo noen fortelle ham det. Men at jeg er direkte, kom ikke like lett i starten som nå. Man må jo navigere seg litt til man kjenner hverandre. Dere har jo bare vært sammen i 6 mnd. Jeg tror mye kan gå seg til når dere bare blir bedre kjent og tryggere ❤️

Anonymkode: 60e6a...e03

[Tusjpenn]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva vil det egentlig si å være emosjonelt tilgjengelig? 

Dere snakker om dype samtaler. Hva prater dere om da? 

Anonymkode: 1c97c...61b

Fint spørsmål. Det er lett å lire av seg begrep uten å tenke på at alle ikke forstår hva de innebærer.

For meg handler ET ikke om dype samtaler alene, men muligheten for dem.

ET handler om hvor tilgjengelig man er for følelsene sine, og i forlengelsen av det, andres følelser.

Det handler om åpenhet, empati og hvordan (eller om!) man skjønner andres forsøk på kontakt.

 

Man merker fort om noen er på plass.

I dag snakket jeg med en ny mann på jobben (jobber i et ganske mannsdominert yrke), og jeg sa noe om hvordan det var å være kvinne der, men at det kunne ikke han vite.

-Nei, det kan jeg ikke vite, sa han, og spurte meg flere spørsmål om min opplevelse av ting.

Jeg følte meg veldig sett.

Eller en gang jeg kom inn til sjefen min og var veldig opprørt. Før jeg fikk sagt et ord, trakk han ut en stol og sa i et vennlig tonefall "sett deg". Han tolket da det ikke-verbale veldig godt.

Dette er eksempler fra arbeidslivet, men de kunne like gjerne vært i et parforhold.

 

 

[AnonymBruker]

Tusjpenn skrev (På 11.4.2024 den 17.02):

Fint spørsmål. Det er lett å lire av seg begrep uten å tenke på at alle ikke forstår hva de innebærer.

For meg handler ET ikke om dype samtaler alene, men muligheten for dem.

ET handler om hvor tilgjengelig man er for følelsene sine, og i forlengelsen av det, andres følelser.

Det handler om åpenhet, empati og hvordan (eller om!) man skjønner andres forsøk på kontakt.

 

Man merker fort om noen er på plass.

I dag snakket jeg med en ny mann på jobben (jobber i et ganske mannsdominert yrke), og jeg sa noe om hvordan det var å være kvinne der, men at det kunne ikke han vite.

-Nei, det kan jeg ikke vite, sa han, og spurte meg flere spørsmål om min opplevelse av ting.

Jeg følte meg veldig sett.

Eller en gang jeg kom inn til sjefen min og var veldig opprørt. Før jeg fikk sagt et ord, trakk han ut en stol og sa i et vennlig tonefall "sett deg". Han tolket da det ikke-verbale veldig godt.

Dette er eksempler fra arbeidslivet, men de kunne like gjerne vært i et parforhold.

 

 

Takk for fint svar 

Anonymkode: 1c97c...61b

[AnonymBruker]

Det kan minne om min kjæreste og tankene jeg hadde første 7-8 mnd.

Her hos oss blir det gradvis bedre, og senest i dag da jeg delte at jeg ikke hadde skrudd på tven en gang etter jobb, men bare satt rett opp og ned og stirret ut i luften fordi mye i livet går litt på tverka samtidig om dagene  så svarte han "❤️ Er det noe jeg kan bidra med eller hjelpe til med?"

Det må jeg si er noe av det fineste han har sagt til meg. 

Litt etter litt så viser han mer av seg selv, sitt indre, deler følelser og ønsker. 

Han er fortsatt der at av og til når jeg deler noe trasig fra jobb kan han uten så mye som et anerkjennende blikk snakke videre om noe jeg opplever som en avsporing. Da sitter jeg der og tenker "herregud, hva slags kortslutning var jeg nettopp vitne til??"

I min kjære sitt tilfelle har han få erfaringer med forhold, og det lengste er det med mor til hans barn. Det var et giftig og destruktivt forhold fra start til slutt. Og for å overleve har han ubevisst skrudd av alt, for å håndtere avvisning og ydmykelsen. 

Når jeg spør han om hans tanker eller innspill når vi ligger der i sengen en sen kveld og prater om det ene og andre, så sier han at han ikke kan huske at noen har spurt han før om hans tanker eller følelser. Ikke hans foreldre, ikke kjærester, og ikke ekskonen. 

Jeg vil ikke forandre han eller gjøre han til en person han ikke er. Men jeg vil elske han for akkurat den han er. Begjære han, respektere han, dyrke han. Og jeg ser han våkner til liv. 

Det tok mange mange mnd før han spurte meg om min dag, eller hvordan noe hadde gått. Nå gjør han det i det minste ukentlig. 

Hos oss klaffer absolutt alt det andre. Sex, samarbeid, verdier, drømmer, musikksmak, humor, økonomi, interesser, barneoppdragelse osv. 

Anonymkode: 562b4...5e5

[Ymse meninger]

Var sammen med en fyr i 2.5 år som aldri slapp meg inn og jeg følte alt var bare scratching the surface. Følelsene hans stakk heller ikke dypt fant jeg ut så da jeg begynte å stille litt mer krav så veik han unna som den perfekte dissmissive avoidanten han var. Eg gjorde det slutt før hjertet mitt ble enda mer knust.