Forelsket meg og nå friker jeg !

[AnonymBruker]

Jeg skal gi deg en kort forklaring på hvorfor jeg føler meg forvirret og usikker når det gjelder å like noen. Som førstegenerasjons innvandrer, født i Norge av innvandrede foreldre, føler jeg meg som en slags prøvekanin for mine foreldre. De hadde begrenset kjennskap til norsk kultur da de kom hit, og oppdro meg i tråd med tradisjonene de kjente fra hjemlandet. Barndommen min var fylt med gode minner, men ting begynte å endre seg da jeg nærmet meg 16 år, da ekteskap ble et tema. Det eneste alternativet som ble presentert for meg var arrangerte ekteskap, hvor jeg kunne si ja eller nei, men dette passet ikke meg. Jeg argumenterte med foreldrene mine år etter år, men til slutt ga jeg opp og giftet meg uten kjærlighet. Jeg forstår foreldrenes perspektiv,  de har en annen oppfatning av ekteskapet, der formålet er å etablere familie, ikke å gifte seg av kjærlighet. Etter år med kamp, ga jeg opp og inngikk et ekteskap uten kjærlighet. Dessverre viste det seg at denne personen ikke var snill, og han behandlet meg dårlig til jeg ble syk. Foreldrene mine innså feilen og oppmuntret meg til å skille meg, men jeg klarte ikke å gå gjennom prosessen igjen.

Etter en lang periode tok vi hver vår vei, og foreldrene mine støtter meg nå i datinglivet mitt, uten å blande seg inn, og lar meg utforske mulighetene uavhengig av etnisitet, religion eller kultur, bare for å finne min livspartner. Dette er lenge siden, og etter å ha fått hjelp fra en psykolog og jobbet med meg selv, har ting begynt å endre seg. Jeg har forelsket meg, men føler meg dum og uerfaren når det gjelder følelser. Jeg lurer på om jeg går for fort frem, om jeg burde teste vannet før jeg trekker konklusjoner. Vi har bare møttes noen få ganger, men snakker hver dag på telefon og meldinger. Han virker omsorgsfull, kjærlig og snill, og jeg har blitt veldig betatt. Han er nå på ferie med venner, og jeg savner ham stort. Han sender fortsatt meldinger, men ikke så ofte som før. Jeg vil ikke virke innpåsliten, men heller ikke uinteressert. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå frem, skal jeg tørre å sende ham en melding om at jeg savner ham, eller er det turn off? Jeg klarer ikke helt å finne balansen....

Anonymkode: 51ada...7e3

[AfricanQueen]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skal gi deg en kort forklaring på hvorfor jeg føler meg forvirret og usikker når det gjelder å like noen. Som førstegenerasjons innvandrer, født i Norge av innvandrede foreldre, føler jeg meg som en slags prøvekanin for mine foreldre. De hadde begrenset kjennskap til norsk kultur da de kom hit, og oppdro meg i tråd med tradisjonene de kjente fra hjemlandet. Barndommen min var fylt med gode minner, men ting begynte å endre seg da jeg nærmet meg 16 år, da ekteskap ble et tema. Det eneste alternativet som ble presentert for meg var arrangerte ekteskap, hvor jeg kunne si ja eller nei, men dette passet ikke meg. Jeg argumenterte med foreldrene mine år etter år, men til slutt ga jeg opp og giftet meg uten kjærlighet. Jeg forstår foreldrenes perspektiv,  de har en annen oppfatning av ekteskapet, der formålet er å etablere familie, ikke å gifte seg av kjærlighet. Etter år med kamp, ga jeg opp og inngikk et ekteskap uten kjærlighet. Dessverre viste det seg at denne personen ikke var snill, og han behandlet meg dårlig til jeg ble syk. Foreldrene mine innså feilen og oppmuntret meg til å skille meg, men jeg klarte ikke å gå gjennom prosessen igjen.

Etter en lang periode tok vi hver vår vei, og foreldrene mine støtter meg nå i datinglivet mitt, uten å blande seg inn, og lar meg utforske mulighetene uavhengig av etnisitet, religion eller kultur, bare for å finne min livspartner. Dette er lenge siden, og etter å ha fått hjelp fra en psykolog og jobbet med meg selv, har ting begynt å endre seg. Jeg har forelsket meg, men føler meg dum og uerfaren når det gjelder følelser. Jeg lurer på om jeg går for fort frem, om jeg burde teste vannet før jeg trekker konklusjoner. Vi har bare møttes noen få ganger, men snakker hver dag på telefon og meldinger. Han virker omsorgsfull, kjærlig og snill, og jeg har blitt veldig betatt. Han er nå på ferie med venner, og jeg savner ham stort. Han sender fortsatt meldinger, men ikke så ofte som før. Jeg vil ikke virke innpåsliten, men heller ikke uinteressert. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå frem, skal jeg tørre å sende ham en melding om at jeg savner ham, eller er det turn off? Jeg klarer ikke helt å finne balansen....

Anonymkode: 51ada...7e3

Klem ❤️ 

Endret 5. april av AfricanQueen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skal gi deg en kort forklaring på hvorfor jeg føler meg forvirret og usikker når det gjelder å like noen. Som førstegenerasjons innvandrer, født i Norge av innvandrede foreldre, føler jeg meg som en slags prøvekanin for mine foreldre. De hadde begrenset kjennskap til norsk kultur da de kom hit, og oppdro meg i tråd med tradisjonene de kjente fra hjemlandet. Barndommen min var fylt med gode minner, men ting begynte å endre seg da jeg nærmet meg 16 år, da ekteskap ble et tema. Det eneste alternativet som ble presentert for meg var arrangerte ekteskap, hvor jeg kunne si ja eller nei, men dette passet ikke meg. Jeg argumenterte med foreldrene mine år etter år, men til slutt ga jeg opp og giftet meg uten kjærlighet. Jeg forstår foreldrenes perspektiv,  de har en annen oppfatning av ekteskapet, der formålet er å etablere familie, ikke å gifte seg av kjærlighet. Etter år med kamp, ga jeg opp og inngikk et ekteskap uten kjærlighet. Dessverre viste det seg at denne personen ikke var snill, og han behandlet meg dårlig til jeg ble syk. Foreldrene mine innså feilen og oppmuntret meg til å skille meg, men jeg klarte ikke å gå gjennom prosessen igjen.

Etter en lang periode tok vi hver vår vei, og foreldrene mine støtter meg nå i datinglivet mitt, uten å blande seg inn, og lar meg utforske mulighetene uavhengig av etnisitet, religion eller kultur, bare for å finne min livspartner. Dette er lenge siden, og etter å ha fått hjelp fra en psykolog og jobbet med meg selv, har ting begynt å endre seg. Jeg har forelsket meg, men føler meg dum og uerfaren når det gjelder følelser. Jeg lurer på om jeg går for fort frem, om jeg burde teste vannet før jeg trekker konklusjoner. Vi har bare møttes noen få ganger, men snakker hver dag på telefon og meldinger. Han virker omsorgsfull, kjærlig og snill, og jeg har blitt veldig betatt. Han er nå på ferie med venner, og jeg savner ham stort. Han sender fortsatt meldinger, men ikke så ofte som før. Jeg vil ikke virke innpåsliten, men heller ikke uinteressert. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå frem, skal jeg tørre å sende ham en melding om at jeg savner ham, eller er det turn off? Jeg klarer ikke helt å finne balansen....

Anonymkode: 51ada...7e3

Dere** 😅

Anonymkode: 51ada...7e3

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å finne balansen som forelsket ❤️ Du kan trøste deg med at det er helt vanlig! 

Anonymkode: defe1...34a

[ZarahSweet]

Har dere møtt hverandre fysisk?

[Million]

ZarahSweet skrev (3 minutter siden):

Har dere møtt hverandre fysisk?

Ts skriver:

"Vi har bare møttes noen få ganger,"

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett, dette med kjærligheten. Noen ganger klaffer det, andre ganger ikke. Men det vil bli deg og ham eller så vil du møte en annen ❤️ Det er bare at det er en komplisert prosess, det å finne mennesket du ønsker å dele livet med.

Anonymkode: fb18d...fcd

[AnonymBruker]

Hvis han er på ferie med venner nå, så skjer det sikkert mye, og da får han mindre tid til å snakke med deg.

Hvis det bare er noen dager til de drar hjemover, kan du vente litt med å ta kontakt. Hvis du blir glemt bare fordi han er på en tur, så var det aldri ment å bli dere, men plutselig er han "på" igjen når ting har fått roet seg.

 

Anonymkode: 7f31e...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg skal gi deg en kort forklaring på hvorfor jeg føler meg forvirret og usikker når det gjelder å like noen. Som førstegenerasjons innvandrer, født i Norge av innvandrede foreldre, føler jeg meg som en slags prøvekanin for mine foreldre. De hadde begrenset kjennskap til norsk kultur da de kom hit, og oppdro meg i tråd med tradisjonene de kjente fra hjemlandet. Barndommen min var fylt med gode minner, men ting begynte å endre seg da jeg nærmet meg 16 år, da ekteskap ble et tema. Det eneste alternativet som ble presentert for meg var arrangerte ekteskap, hvor jeg kunne si ja eller nei, men dette passet ikke meg. Jeg argumenterte med foreldrene mine år etter år, men til slutt ga jeg opp og giftet meg uten kjærlighet. Jeg forstår foreldrenes perspektiv,  de har en annen oppfatning av ekteskapet, der formålet er å etablere familie, ikke å gifte seg av kjærlighet. Etter år med kamp, ga jeg opp og inngikk et ekteskap uten kjærlighet. Dessverre viste det seg at denne personen ikke var snill, og han behandlet meg dårlig til jeg ble syk. Foreldrene mine innså feilen og oppmuntret meg til å skille meg, men jeg klarte ikke å gå gjennom prosessen igjen.

Etter en lang periode tok vi hver vår vei, og foreldrene mine støtter meg nå i datinglivet mitt, uten å blande seg inn, og lar meg utforske mulighetene uavhengig av etnisitet, religion eller kultur, bare for å finne min livspartner. Dette er lenge siden, og etter å ha fått hjelp fra en psykolog og jobbet med meg selv, har ting begynt å endre seg. Jeg har forelsket meg, men føler meg dum og uerfaren når det gjelder følelser. Jeg lurer på om jeg går for fort frem, om jeg burde teste vannet før jeg trekker konklusjoner. Vi har bare møttes noen få ganger, men snakker hver dag på telefon og meldinger. Han virker omsorgsfull, kjærlig og snill, og jeg har blitt veldig betatt. Han er nå på ferie med venner, og jeg savner ham stort. Han sender fortsatt meldinger, men ikke så ofte som før. Jeg vil ikke virke innpåsliten, men heller ikke uinteressert. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå frem, skal jeg tørre å sende ham en melding om at jeg savner ham, eller er det turn off? Jeg klarer ikke helt å finne balansen....

Anonymkode: 51ada...7e3

Han er på tur 🙂 Så lenge du hører noe fra ham, er det helt ok. Det er naturlig at han er opptatt når han er bortreist fordi han er tilstede sammen med vennene sine. 

Anonymkode: 193c4...b2d