Følelsen av å føle seg "hjemme" med partner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man kan oppleve det med én gang uten at det fører til vold. Det handlet jo om hva man forbinder med hjemme. 

Anonymkode: a8667...e12

Det er vel akkurat det hun mener, at for henne var hjem mishandling, og derfor ber hun de med kjip oppvekst om å være obs på hva som faktisk kan få deg til å føle deg hjemme.

Anonymkode: ae320...521

[AnonymBruker]

Jeg vil helst ha han der, og føler meg bedre om han er i nærheten. Selv når jeg trenger ro og alenetid er det greit at han er i nærheten, der andre bare ville irritert meg. Og at han etterhvert føles som nærmeste familie. Da vi traff hverandre var det en følelse av "der var du jo", og det er 22 år siden nå. 

Anonymkode: 2334b...598

[AnonymBruker]

Før jeg traff mannen min var jeg ferdig med menn, jeg kunne ikke forestille meg å leve med en mann igjen. Jeg kunne ikke se for meg å ha en mann i hus, jeg lurte på hva vi skulle gjøre på, finne på osv, fordi jeg hadde det helt perfekt med kun datteren min og meg. Så traff jeg denne mannen på en felles trening, vi ble etterhvert venner, men jeg så ikke på han som noe mer i begynnelsen. Han visste hva jeg tenkte ifht menn og presset aldri på, han bare var der på en måte. Han ble også kjent med datteren min da hun var med meg på trening, og hun begynte etterhvert på barnepartiet der, og der var han treneren. Han hadde falt for meg lenge før jeg virkelig så han, men som sagt presset han aldri, lot meg styre alt. 

Han kom og hjalp meg med ting i huset da han er handy og jeg er absolutt ikke det, og da inviterte jeg han feks på middag, som takk for hjelpen. Etterhvert begynte han å være barnevakt når jeg hadde helgevakt eller senvakt, og han fortsatte å bare være der. Han og datteren ble etterhvert veldig nære, og ble gode venner, og hun ble veldig glad i han.

Plutselig en dag gikk det opp for meg at jeg var hodestups forelsket i han, og fra da gikk det fort. Selv om jeg prøvde å holde igjen og si at det bare var for en periode, at det bare var sex og vi fortsatt kun var venner, endte det opp med at han flyttet inn i løpet av noen måneder. Bare for si det, så tok vi hele tiden hensyn til datter og satte henne først. Mannen sa bla at om det viste seg at hun ikke likte han, eller ikke godtok han, så måtte vi avslutte. Da jeg fortalte henne at vi var blitt kjærester ble hun bare glad, og lurte på når han skulle komme og bo hos oss hele tiden. 

Etter at han flyttet inn og vi hadde landet i alt kaoset av følelser, så skjønte jeg hva folk mente med det å komme "hjem. Jeg har veldig dårligere erfaringer fra både barndom og videre inn i voksenlivet, jeg har aldri hatt noen jeg kunne være 100% trygg på og som jeg virkelig kunne stole på at de/den kom alltid til å være der.

Jeg har senere fått bla cptsd-diagnosen, så jeg har hatt store problemer med tillit og det å stole på noen. (Jeg har også bla adhd, angst og litt sånt.) Men det har jeg funnet i mannen min, han er min støtte og trygghet i livet, jeg vet inni meg at han alltid kommer til å være der for meg, og for meg så er det det som betyr å "komme hjem". Jeg kan være meg selv 100%, på både godt og vondt, jeg trenger ikke å holde noe inni meg og jeg trenger ikke å gå rundt med en klump i magen og vente på at han skal gjøre noe som ødelegger tilliten, tryggheten og kjærligheten. Jeg kan se ut som et takras, jeg kan ha en dårlig dag, jeg kan ha adhd-dager - der jeg bare vimser og svimer rundt og alt bare blir rot, osv. Det har vært en lang vei, og det har ikke alltid vært lett for han, men han har stått støtt hele veien, og vist meg at jeg er den eneste for han. 

Han sier at hjemme det er der jeg er, og det er akkurat det jeg føler med han også.

Anonymkode: 77516...c4b

[AnonymBruker]

For meg er det den avslappende følelsen når jeg legger meg i armkroken hans, og bare føler meg bra nok. Måten han drar meg inntil seg når vi sover. De armene som bare er der, trygg, beskyttende, og helt uten å kreve noe. Blikket han gir meg når vi står trøtt og slitne på badet og pusser tennene. Det er han som jeg vil våkne med, ikke bare sovne med. Tidligere når jeg hadde en kjip dag på jobb ville jeg bare hjem til sofaen og joggebuksa, nå vil jeg bare til armkroken hans.

Det er vanskelig beskrive følelsen, men det er en slags komplett ro, trygghet og avslappethet.

Selvsagt kan det være hindringer som gjør at man ikke kjenner følelsen. Jeg har hatt kjipe kjærester tidligere, og jeg måtte date mye før jeg lærte meg selv kjenne mine følelser, både gjenkjenne dem og akseptere dem. Jeg var 37 år, og hadde gitt opp, før jeg fant min "hjemme".

Anonymkode: d9aac...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg er det den avslappende følelsen når jeg legger meg i armkroken hans, og bare føler meg bra nok. Måten han drar meg inntil seg når vi sover. De armene som bare er der, trygg, beskyttende, og helt uten å kreve noe. Blikket han gir meg når vi står trøtt og slitne på badet og pusser tennene. Det er han som jeg vil våkne med, ikke bare sovne med. Tidligere når jeg hadde en kjip dag på jobb ville jeg bare hjem til sofaen og joggebuksa, nå vil jeg bare til armkroken hans.

Det er vanskelig beskrive følelsen, men det er en slags komplett ro, trygghet og avslappethet.

Selvsagt kan det være hindringer som gjør at man ikke kjenner følelsen. Jeg har hatt kjipe kjærester tidligere, og jeg måtte date mye før jeg lærte meg selv kjenne mine følelser, både gjenkjenne dem og akseptere dem. Jeg var 37 år, og hadde gitt opp, før jeg fant min "hjemme".

Anonymkode: d9aac...da5

Jeg er rundt samme alder og i et forhold som har vart lengre enn tre år,og føler ikke dette...føler jeg må gå. Men livredd for at jeg skal ta et feil valg,at det er meg det er noe galt med slik at jeg aldri vil få denne hjem-følelsen og tryggheten uansett hvem jeg er sammen med. Stoler rett og slett ikke på min egen dømmekraft rundt de følelsene og tankene som kommer nå rundt å gjøre det slutt. Men jeg føler meg på en måte aktivert i samvær med kjæresten. Jeg får et eller annet innvendig stress. Jeg føler væremåten min på en måte blir påtatt. Lite naturlighet. Jeg registrerer hos meg selv at jeg er mer avslappet og meg selv med andre. Men samtidig så er det med venner jeg har kjent,søsken osv, og de ER jeg jo trygge på. Er det bare jeg som bruker lang tid på å bli trygg i en relasjon? Eller er det dynamikk,kjemi, match (umatch) som gjør at det føles sånn? Er bare så forvirra og fortvila og skulle egentlig gjerne bare følt ro, trygghet, "hjem"-følelser.

Anonymkode: 09451...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Før jeg traff mannen min var jeg ferdig med menn, jeg kunne ikke forestille meg å leve med en mann igjen. Jeg kunne ikke se for meg å ha en mann i hus, jeg lurte på hva vi skulle gjøre på, finne på osv, fordi jeg hadde det helt perfekt med kun datteren min og meg. Så traff jeg denne mannen på en felles trening, vi ble etterhvert venner, men jeg så ikke på han som noe mer i begynnelsen. Han visste hva jeg tenkte ifht menn og presset aldri på, han bare var der på en måte. Han ble også kjent med datteren min da hun var med meg på trening, og hun begynte etterhvert på barnepartiet der, og der var han treneren. Han hadde falt for meg lenge før jeg virkelig så han, men som sagt presset han aldri, lot meg styre alt. 

Han kom og hjalp meg med ting i huset da han er handy og jeg er absolutt ikke det, og da inviterte jeg han feks på middag, som takk for hjelpen. Etterhvert begynte han å være barnevakt når jeg hadde helgevakt eller senvakt, og han fortsatte å bare være der. Han og datteren ble etterhvert veldig nære, og ble gode venner, og hun ble veldig glad i han.

Plutselig en dag gikk det opp for meg at jeg var hodestups forelsket i han, og fra da gikk det fort. Selv om jeg prøvde å holde igjen og si at det bare var for en periode, at det bare var sex og vi fortsatt kun var venner, endte det opp med at han flyttet inn i løpet av noen måneder. Bare for si det, så tok vi hele tiden hensyn til datter og satte henne først. Mannen sa bla at om det viste seg at hun ikke likte han, eller ikke godtok han, så måtte vi avslutte. Da jeg fortalte henne at vi var blitt kjærester ble hun bare glad, og lurte på når han skulle komme og bo hos oss hele tiden. 

Etter at han flyttet inn og vi hadde landet i alt kaoset av følelser, så skjønte jeg hva folk mente med det å komme "hjem. Jeg har veldig dårligere erfaringer fra både barndom og videre inn i voksenlivet, jeg har aldri hatt noen jeg kunne være 100% trygg på og som jeg virkelig kunne stole på at de/den kom alltid til å være der.

Jeg har senere fått bla cptsd-diagnosen, så jeg har hatt store problemer med tillit og det å stole på noen. (Jeg har også bla adhd, angst og litt sånt.) Men det har jeg funnet i mannen min, han er min støtte og trygghet i livet, jeg vet inni meg at han alltid kommer til å være der for meg, og for meg så er det det som betyr å "komme hjem". Jeg kan være meg selv 100%, på både godt og vondt, jeg trenger ikke å holde noe inni meg og jeg trenger ikke å gå rundt med en klump i magen og vente på at han skal gjøre noe som ødelegger tilliten, tryggheten og kjærligheten. Jeg kan se ut som et takras, jeg kan ha en dårlig dag, jeg kan ha adhd-dager - der jeg bare vimser og svimer rundt og alt bare blir rot, osv. Det har vært en lang vei, og det har ikke alltid vært lett for han, men han har stått støtt hele veien, og vist meg at jeg er den eneste for han. 

Han sier at hjemme det er der jeg er, og det er akkurat det jeg føler med han også.

Anonymkode: 77516...c4b

Så utrulig at du fant noen som vil involvere seg så ekte og oppriktig ovenfor barnet ditt! Det må være sjeldent. Jeg er mor på heltid til to, er 38 år og føler jeg er dømt til et liv i ensomhet fordi jeg er fullstendig uinteressant som partner på grunn av dette. 

Anonymkode: 09451...acd

[AnonymBruker]

Jeg har denne følelsen med to personer. Barndomsvenninnen min og mannen min. Jeg tror det går på følelsen av å ikke bli sliten sammen med dem, og at jeg ikke trenger å anstrenge meg i det heletatt. Uansett om vi er hjemme eller på ferie. Vi bare eksisterer sammen, som om vi var en person. 

Anonymkode: 69b57...e60

[AnonymBruker]

On 4/4/2024 at 10:24 PM, AnonymBruker said:

Hva legges i dette uttrykket?

Ofte hører jeg at folk beskriver det som å komme hjem, når de fant sin partner..hvordan føles dette? Og kan hindringer i en selv føre til at en aldri vil føle dette,uansett partner?

Anonymkode: 09451...acd

DEFINITIVT vil slikt kunne blokkere. 100%.

Derfor er det så vanvittig viktig at vi tar tak i vår indre baggasje, slik at vi er åpne til å elske med et sunt hjerte, og at vi klarer å motta kjærlighet med et åpent hjerte.

Anonymkode: f61ea...0f8

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er rundt samme alder og i et forhold som har vart lengre enn tre år,og føler ikke dette...føler jeg må gå. Men livredd for at jeg skal ta et feil valg,at det er meg det er noe galt med slik at jeg aldri vil få denne hjem-følelsen og tryggheten uansett hvem jeg er sammen med. Stoler rett og slett ikke på min egen dømmekraft rundt de følelsene og tankene som kommer nå rundt å gjøre det slutt. Men jeg føler meg på en måte aktivert i samvær med kjæresten. Jeg får et eller annet innvendig stress. Jeg føler væremåten min på en måte blir påtatt. Lite naturlighet. Jeg registrerer hos meg selv at jeg er mer avslappet og meg selv med andre. Men samtidig så er det med venner jeg har kjent,søsken osv, og de ER jeg jo trygge på. Er det bare jeg som bruker lang tid på å bli trygg i en relasjon? Eller er det dynamikk,kjemi, match (umatch) som gjør at det føles sånn? Er bare så forvirra og fortvila og skulle egentlig gjerne bare følt ro, trygghet, "hjem"-følelser.

Anonymkode: 09451...acd

Vet du hvilken tilknytning du er?

Anonymkode: f61ea...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Vet du hvilken tilknytning du er?

Anonymkode: f61ea...0f8

Nei..jeg er usikker

Anonymkode: 09451...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er rundt samme alder og i et forhold som har vart lengre enn tre år,og føler ikke dette...føler jeg må gå. Men livredd for at jeg skal ta et feil valg,at det er meg det er noe galt med slik at jeg aldri vil få denne hjem-følelsen og tryggheten uansett hvem jeg er sammen med. Stoler rett og slett ikke på min egen dømmekraft rundt de følelsene og tankene som kommer nå rundt å gjøre det slutt. Men jeg føler meg på en måte aktivert i samvær med kjæresten. Jeg får et eller annet innvendig stress. Jeg føler væremåten min på en måte blir påtatt. Lite naturlighet. Jeg registrerer hos meg selv at jeg er mer avslappet og meg selv med andre. Men samtidig så er det med venner jeg har kjent,søsken osv, og de ER jeg jo trygge på. Er det bare jeg som bruker lang tid på å bli trygg i en relasjon? Eller er det dynamikk,kjemi, match (umatch) som gjør at det føles sånn? Er bare så forvirra og fortvila og skulle egentlig gjerne bare følt ro, trygghet, "hjem"-følelser.

Anonymkode: 09451...acd

Jeg har gått mange runder med meg selv. Jeg kan fortsatt bli aktivert med tanke på f.eks angst av han. Og han kan drive meg fullstendig til vanvidd i blant!

At han er mitt "hjemme" betyr også at det er plass til meg, og mitt humør. Jeg har adhd, angst, depresjon og lavt selvbilde, og han takler det. Han takler at jeg tidvis overreagerer, han skjønner når jeg trenger tid og plass, og når jeg trenger armkroken og ett kyss i panna, selv når jeg ikke vet det selv.

Men jeg tror det er det som gjør han til mitt hjemme. Når jeg har behov for det, så er han tryggheten. Men samtidig utfordrer han meg, han trigger følelser, og angst, på en positiv måte. Det vil si, når han trigger angst, så blir det som en slags eksponering, hvor jeg må gå en runde med meg selv før jeg skjønner at jeg er trygg og kan takle situasjonen. Han utfordrer angsten min positivt med å dra meg ut på kino og konsert hvor han er min støtte og klippe (sosial angst). Når det gjelder angst grunnet fortid utfordrer han meg til å snakke, fortelle og dermed trigge, for å så holde rundt meg etterpå. Når jeg får angstanfall uten at han skjønner, så håndterer han det...

Anonymkode: d9aac...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så utrulig at du fant noen som vil involvere seg så ekte og oppriktig ovenfor barnet ditt! Det må være sjeldent. Jeg er mor på heltid til to, er 38 år og føler jeg er dømt til et liv i ensomhet fordi jeg er fullstendig uinteressant som partner på grunn av dette. 

Anonymkode: 09451...acd

Ja, jeg er heldig, eller vi begge er heldig som har han i livet vårt❤️ Jeg var litt yngre, 34 år, når jeg traff han, men jeg vet ikke hvor lett eller vanskelig det er å treffe menn, eller slike menn, for jeg letet ikke etter en, han bare plutselig var der. Hadde ikke de to gått sammen, og hadde ikke han inkludert henne slik han har gjort hele veien, så kunne ikke jeg vært sammen med han. 

Han er en pappa på alle andre måter annet enn biologisk, han er mer pappa enn faren. Jeg er veldig takknemlig for han, og at han er som han er. Min datter er også veldig glad i han, og de to har et tett og nært forhold, også i dag når hun er blitt 18 år. Hun er helt trygg på han, og går gjerne til han om det er noe istedenfor til meg. 

Mannen er generelt raus og god med alle rundt seg, og jeg tror ikke alle er som han. Han er bla veldig opptatt av at kvinner og jenter skal være trygg og har dette som en ekstrajobb. Han er instruktør innenfor selvforsvar, og har ekstra fokus på kvinner, jenter og barn. Han har tidligere jobbet med barn og unge, og det er noe han er opptatt av. 

Nå snakker jeg meg bort, men jeg "måtte" bare skryte av han/forklare hvordan han er🙈😅 Hadde ikke han vært som han er, så hadde jeg aldri blitt sammen med han, og hadde ikke han inkludert datter og vært innforstått med at hun er nummer en, så kunne vi aldri ha blitt et seriøst par.

Med alt dette sagt, og selv om jeg sier at ikke alle er som han, så vet jeg at det finnes flere som han, og du må bare ikke gi opp❤️ De finnes der ute, og om det er som da jeg ble kjent med min mann, så vil du kjenne det i kroppen at det er riktig på alle måter❤️

Anonymkode: 77516...c4b

[AnonymBruker]

On 4/4/2024 at 11:24 PM, Hyoscyamus said:

Et eksempel: Jeg leste et intervju med journalist/forfatter Ingeborg Senneset, der hun sier at med nåværende samboer trenger hun ikke lenger "alenetid" for å lade batteriene, hun kan slappe av hundre prosent MED ham, og det er en helt ny følelse for henne, noe hun aldri har opplevd med tidligere kjærester og aldri hadde kunnet forestille seg at var mulig. 

Jeg tror som en annen skriver over her at alle kan få den følelsen om de finner rett person. 

 

Tja. Høres litt ut som "honeymoon phase" for meg. Jeg tror de fleste introverte setter pris på alenetiden sin etterhvert, dette betyr aldeles ikke  at de ikke elsker mannen sin.

For mange introverte er det utopisk å få energi av å være sammen med andre, uavhengig av hvor godt de liker dem. De like/elsker jo selvsagt partner, familie og venner like mye som alle andre.

Anonymkode: 193de...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja. Høres litt ut som "honeymoon phase" for meg. Jeg tror de fleste introverte setter pris på alenetiden sin etterhvert, dette betyr aldeles ikke  at de ikke elsker mannen sin.

For mange introverte er det utopisk å få energi av å være sammen med andre, uavhengig av hvor godt de liker dem. De like/elsker jo selvsagt partner, familie og venner like mye som alle andre.

Anonymkode: 193de...946

Det er mulig du bare ikke har funnet den rette. 

Jeg er avhengig av alenetiden min. Da jeg bodde hjemme stengte jeg meg inne på rommet, eller gikk lange turer. Samme i kollektiv. Men med mannen foretrekker jeg at han er i huset, og det gjør meg ingenting at han beveger seg rundt selv om jeg gjør mitt. Om dagen har vært litt krevende sier jeg bare at jeg vil være alene i dag, så tar vi hver vår tallerken med middag, og ser på hver vår skjerm, full forståelse fra han. Vi har vært sammen i 20+ år. 

Anonymkode: 2334b...598

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja. Høres litt ut som "honeymoon phase" for meg. Jeg tror de fleste introverte setter pris på alenetiden sin etterhvert, dette betyr aldeles ikke  at de ikke elsker mannen sin.

For mange introverte er det utopisk å få energi av å være sammen med andre, uavhengig av hvor godt de liker dem. De like/elsker jo selvsagt partner, familie og venner like mye som alle andre.

Anonymkode: 193de...946

Har opplevd det. Han var ikke den rette på alle områder, men en verden i forkjell i avslapping i hans nærvær. Men skal si at når vi bodde på 40 kvadrat var det mer stress, så lenge vi har en dør vi kan lukke så gikk det utrolig fint i årevis. Men mener ikke at jeg trakk meg unna som jeg gjør med andre. 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er mulig du bare ikke har funnet den rette. 

Jeg er avhengig av alenetiden min. Da jeg bodde hjemme stengte jeg meg inne på rommet, eller gikk lange turer. Samme i kollektiv. Men med mannen foretrekker jeg at han er i huset, og det gjør meg ingenting at han beveger seg rundt selv om jeg gjør mitt. Om dagen har vært litt krevende sier jeg bare at jeg vil være alene i dag, så tar vi hver vår tallerken med middag, og ser på hver vår skjerm, full forståelse fra han. Vi har vært sammen i 20+ år. 

Anonymkode: 2334b...598

Slik var det til oss også. Deilig! Savner tilstedeværelsen hans, føles mindre avslappet ut uten. Bare det å ha han et sted i huset. Han kommer på middag en dag, gleder meg til å slappe av sammen 😅😊

Anonymkode: 9d55f...cb1

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Tja. Høres litt ut som "honeymoon phase" for meg. Jeg tror de fleste introverte setter pris på alenetiden sin etterhvert, dette betyr aldeles ikke  at de ikke elsker mannen sin.

For mange introverte er det utopisk å få energi av å være sammen med andre, uavhengig av hvor godt de liker dem. De like/elsker jo selvsagt partner, familie og venner like mye som alle andre.

Anonymkode: 193de...946

Honey moon phase 20 år senere? 

Anonymkode: 3dded...89d

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Nei..jeg er usikker

Anonymkode: 09451...acd

Da vil det være det beste stedet for deg å begynne for å nøste opp i dette. Det vil utgjøre en enorm forandring i livet ditt hvis du tar i bruk verktøyene

Anonymkode: f61ea...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Da vil det være det beste stedet for deg å begynne for å nøste opp i dette. Det vil utgjøre en enorm forandring i livet ditt hvis du tar i bruk verktøyene

Anonymkode: f61ea...0f8

Ja. Hvor finner jeg ut dette helt konkret? 

Jeg føler at magefølelsen min sier at her har valgt feil person..

Anonymkode: 09451...acd

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Ja. Hvor finner jeg ut dette helt konkret? 

Jeg føler at magefølelsen min sier at her har valgt feil person..

Anonymkode: 09451...acd

Søk informasjon i bøttelass, alt du kan finne om tilknytningsstiler, attachment styles osv. Mange gode verktøy å finne rundt dette.

Anonymkode: f61ea...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Søk informasjon i bøttelass, alt du kan finne om tilknytningsstiler, attachment styles osv. Mange gode verktøy å finne rundt dette.

Anonymkode: f61ea...0f8

Tror jeg har en trygg tilknytningstil.  Med noen innslag fra de andre. For eksempel redd for å bli forlatt. 

Anonymkode: 09451...acd