Jeg er redd for krig.

[Trolltunge]

Jeg må vedkjenne at jeg er redd for at situasjonen i verden utvikler seg til at det blir en ny verdenskrig. Jeg har lenge vært ambivalent, på den måten at jeg har fulgt rådene om hva man bør ha i hus og ikke, men samtidig følt det noe tåpelig.

Å være redd for slikt strider egentlig veldig imot hvordan jeg som person er anlagt. At det et naturlig for meg å tenke positivt og tro at ting løser seg. Å være redd for at det blir krig er jo det motsatte. Å planlegge og tenke over hva vi har og hva vi skal gjøre dersom... er det motsatte, og likevel har dette gradvis satt seg mer i meg. Jeg klarer ikke lenger å ignorere det eller skyve det bort som ren ufornuft. Jeg forbereder meg mentalt og praktisk på at verden kan endre seg brutalt på den måten at jeg har kjøpt ting jeg aldri ville ha kjøpt uten slike tanker, og planlegger på måter jeg aldri ville ha gjort uten slike tanker. 

For eksempel skal vi bygge feriehus. Jeg tegner det selv, før arkitekt skal finpusse, og jeg har tegnet inn safe- rom. Dette ville ikke vært i mine tanker for 10 år siden. Samtidig er jeg flau over å gjøre det på en måte. Tenker at arkitekt og de som skal bygge vil tenke "Sprø dame!". Så en viss ambivalens er det altså fremdeles, men jeg klarer ikke lenger å tenke at dette ikke er fornuftig. "Man vet aldri!" sier jeg til familien, "...om ikke nå så hvem vet om 20 år? Det kan være våre barnebarn som trenger det." Sannheten er likevel at jeg frykter at det vil bli vi som trenger det, og at det er mulig det skjer såpass fort at dette ikke engang vil stå ferdig når verden endrer seg brutalt. 

Jeg er åpen for at jeg kan ha blitt sprø. Muligens på grunn av corona, og erfaringen med hvor fort verden plutselig endret seg, fra ene dagen til neste nærmest. Vi var i utlandet da det skjedde, og hvor vanskelig det plutselig var bare å komme seg hjem kan ha satt seg. Å bli møtt på flyplassen av "militære " og bli skilt fra min ektemann også. Kun kort tid, men det var en ekkel opplevelse å bli beordret av menn i uniformer, og ikke kunne protestere på det. At verden veldig brått var uforutsigbar og ting man tok som selvfølgelig ikke var det lenger. 

Hva er andres tanker om dette? Er jeg blitt koko, eller er det fornuftig å forberede seg på at verden vi kjenner plutselig kan endre seg? Er dere redd, eller overhodet ikke? 

[Rainstorm2.0]

Jeg er ikke redd, det handler mest om at jeg ikke tenker så mye på det, fordi jeg har mye annet å deale med. Når jeg tenker på det så tenker jeg at en vet aldri. For min del handler det også om at det er ikke mye jeg kunne gjort fra eller til. Jeg vet hvor nærmeste bomberom er, jeg vet hva jeg skal gjøre hvis-om-atte, ellers er det ikke noe "safe-rom" for meg å bygge, eller andre ting. 

Hadde aldri dømt noen for at de ville være føre var, eller tenkt at det var koko! Drit nå i hva folk måtte tenke.  

Det beste er vel å gjøre de forholdsreglene man kan, slik du gjør, ut fra hva man har kapasitet og råd til, og så deretter la det ligge. 

[Helene]

Jeg tenker 3dje verdenskrig har startet. Det er ikke som i 1940. Dette er krig i våre dager. Noen har glemt hvordan det var. 

[Anne Liese Braun]

Trolltunge skrev (27 minutter siden):

Tenker at arkitekt og de som skal bygge vil tenke "Sprø dame!"

nei, det trenger du ihvertfall ikke å tenke på. Det snakkes jo helt åpent fra offisielt hold om sannsynligheten for krig - i alle europeiske land. 

Jeg har planer om å ihvertfall få tak i noen flasker vann som jeg vil ha stående. Men jeg har ingen bunkers i nærheten ei heller muligheten til å bygge en. 

Endret 30. mars av Anne Liese Braun

[- Brian]

Trolltunge skrev (49 minutter siden):

Jeg må vedkjenne at jeg er redd for at situasjonen i verden utvikler seg til at det blir en ny verdenskrig. Jeg har lenge vært ambivalent, på den måten at jeg har fulgt rådene om hva man bør ha i hus og ikke, men samtidig følt det noe tåpelig.

Å være redd for slikt strider egentlig veldig imot hvordan jeg som person er anlagt. At det et naturlig for meg å tenke positivt og tro at ting løser seg. Å være redd for at det blir krig er jo det motsatte. Å planlegge og tenke over hva vi har og hva vi skal gjøre dersom... er det motsatte, og likevel har dette gradvis satt seg mer i meg. Jeg klarer ikke lenger å ignorere det eller skyve det bort som ren ufornuft. Jeg forbereder meg mentalt og praktisk på at verden kan endre seg brutalt på den måten at jeg har kjøpt ting jeg aldri ville ha kjøpt uten slike tanker, og planlegger på måter jeg aldri ville ha gjort uten slike tanker. 

For eksempel skal vi bygge feriehus. Jeg tegner det selv, før arkitekt skal finpusse, og jeg har tegnet inn safe- rom. Dette ville ikke vært i mine tanker for 10 år siden. Samtidig er jeg flau over å gjøre det på en måte. Tenker at arkitekt og de som skal bygge vil tenke "Sprø dame!". Så en viss ambivalens er det altså fremdeles, men jeg klarer ikke lenger å tenke at dette ikke er fornuftig. "Man vet aldri!" sier jeg til familien, "...om ikke nå så hvem vet om 20 år? Det kan være våre barnebarn som trenger det." Sannheten er likevel at jeg frykter at det vil bli vi som trenger det, og at det er mulig det skjer såpass fort at dette ikke engang vil stå ferdig når verden endrer seg brutalt. 

Jeg er åpen for at jeg kan ha blitt sprø. Muligens på grunn av corona, og erfaringen med hvor fort verden plutselig endret seg, fra ene dagen til neste nærmest. Vi var i utlandet da det skjedde, og hvor vanskelig det plutselig var bare å komme seg hjem kan ha satt seg. Å bli møtt på flyplassen av "militære " og bli skilt fra min ektemann også. Kun kort tid, men det var en ekkel opplevelse å bli beordret av menn i uniformer, og ikke kunne protestere på det. At verden veldig brått var uforutsigbar og ting man tok som selvfølgelig ikke var det lenger. 

Hva er andres tanker om dette? Er jeg blitt koko, eller er det fornuftig å forberede seg på at verden vi kjenner plutselig kan endre seg? Er dere redd, eller overhodet ikke? 

Jeg forstår deg godt, men krig er ingenting å være redd for; vi kommer alle til å dø før eller senere, slik at vi lever på lånt tid alle som én - og når alt kommer til alt kan det være mer mening å dø i en krig enn i å sovne inn gammel og ensom i en trygg, men menneskelig kald sykehusseng.

Døden er ingenting å være redd for, og den dagen krigen kommer til Norge - noe som ikke er utenkelig - er det ingen grunn til å flykte eller gjemme seg; derimot kan man lære av mennesker som Frans van der Lugt, som stod oppreist til siste åndedrag, og hjalp andre i en svært vanskelig situasjon uten å gjøre forskjell på folk:

https://no.wikipedia.org/wiki/Frans_van_der_Lugt

Sitat

De siste årene arbeidet han i selve Homs, hvor han arbeidet på et lokalt kloster hvor han tok vare på syke og sultne mennesker som følge av krigen. Han fikk internasjonal oppmerksomhet tidlig på året 2014 hvor han sto bak en rekke videoer på YouTube hvor han appellerte til det internasjonale samfunnet om hjelp til den lidende befolkningen i den beleirede byen^[7] som han omtalte som «en lovløs jungel».^[8] Han nektet å forlate byen, til tross for den farlige situasjonen^[9]

I februar 2014 meldte The Economist at han sannsynligvis var den eneste europeeren igjen i byen, og han ble igjen fordi han var «sin flokks hyrde»^[5] Han avslo et tilbud om å bli evakuert i en FN-operasjon i februar, som reddet 1 400 mennesker ut av den beleirede byen.^[10] Han nektet å oppgi sitt kall om å hjelpe og støtte den sultende lokalbefolkningen, både kristne og muslimer.^[1]

Denne anonyme kineseren er også blitt et symbol; ingen vet hvem mannen med plastposene var, men han fulgte hjertet sitt:

Endret 30. mars av - Brian

[Trolltunge]

Rainstorm2.0 skrev (18 minutter siden):

Jeg er ikke redd, det handler mest om at jeg ikke tenker så mye på det, fordi jeg har mye annet å deale med. Når jeg tenker på det så tenker jeg at en vet aldri. For min del handler det også om at det er ikke mye jeg kunne gjort fra eller til. Jeg vet hvor nærmeste bomberom er, jeg vet hva jeg skal gjøre hvis-om-atte, ellers er det ikke noe "safe-rom" for meg å bygge, eller andre ting. 

Hadde aldri dømt noen for at de ville være føre var, eller tenkt at det var koko! Drit nå i hva folk måtte tenke.  

Det beste er vel å gjøre de forholdsreglene man kan, slik du gjør, ut fra hva man har kapasitet og råd til, og så deretter la det ligge. 

Takk for gode ord! ❤️

Ja det er vel akkurat det jeg tenker å gjøre, og så håpe på at det er unødvendig. 

Helene skrev (17 minutter siden):

Jeg tenker 3dje verdenskrig har startet. Det er ikke som i 1940. Dette er krig i våre dager. Noen har glemt hvordan det var. 

Det er jo det da, at de fleste av oss ikke har erfart noe slikt, så det er egentlig ikke noe å huske eller glemme. Vi har bare ikke opplevd hva slikt kan innebære. 

Vi som var i annen verdensdel da corona brøt ut fikk kanskje en liten følelse av det. Å erfare at alt man tar som selvfølgelig at lar seg løse plutselig var utilgjengelig. Endeløse køer med mennesker som hadde møtt opp på flyplassen i det de gikk og sto i, uten å vite når eller om de kom seg ut, mens trusselen "Landet stenger ned om 4 dager." Så 3 dager, så 2 dager, så om 1 dag, om du hadde kommet deg ut eller ikke. Vi som var blant de heldige som hadde fått tak i billetter før deadline følte med dem uten, og visste at desperasjon vi hadde følt på til vi fikk biletter ut ikke var over for så mange. Å så bli møtt av militære, plassert på vent ukjent tid, bli splittet opp og ikke vite hva som skjedde. 

Dette var nok bare en mild liten smakebit på hva som skjer dersom ting bryter sammen, og det man tar for gitt ikke fungerer som normalt, men det var en forferdelig opplevelse. 

Jeg tror mange ikke er klar over hvor mye som går i stå og blir skummelt bare litt av det du tar for gitt ikke lenger fungerer som normalt. Vi nordmenn har ikke erfaring med slikt. Det nærmeste de fleste kommer slike erfaringer er å ikke få kjøpt så mange egg som man gjerne skulle hatt til påske, fordi det er eggmangel.

Altså hvordan skulle vi vite og forstå slikt? Vi har jo levd i trygghet på at ting fungerer, og at vi har et sikkerhetsnett. 

[Trolltunge]

- Brian skrev (11 minutter siden):

Jeg forstår deg godt, men krig er ingenting å være redd for; vi kommer alle til å dø før eller senere, slik at vi lever på lånt tid alle som én - og når alt kommer til alt kan det være mer mening å dø i en krig enn i å sovne inn gammel og ensom i en trygg, men menneskelig kald sykehusseng.

Døden er ingenting å være redd for, og den dagen krigen kommer til Norge - noe som ikke er utenkelig - er det ingen grunn til å flykte eller gjemme seg; derimot kan man lære av mennesker som Frans van der Lugt, som stod oppreist til siste åndedrag, og hjalp andre i en svært vanskelig situasjon uten å gjøre forskjell på folk:

https://no.wikipedia.org/wiki/Frans_van_der_Lugt

Jeg er ikke redd for å dø. Når folk skriver at dersom tredje verdenskrig bryter ut dør vi alle brått av atombomber og tilsvarende, da tenker jeg "Ja isåfall er det jo ingenting å bekymre seg for." Jeg er mer redd for at alt vi tar for gitt bryter sammen, og at vi må leve i det. DA vil hvordan man har forberedt seg bety mye. 

[Furuskog]

Husk at verdenslederne, både i øst og vest, sitter i «samme båt», på en måte. De er fryktelig opptatte av kontroll. Den typiske «altutslettende tredje verdenskrigen» vi stadig skremmes med, både av hovedstrømsmedier og såkalte alternative medier, er ikke noe som gagner dem og deres posisjoner.

Jeg sier ikke at krig ikke kan skje – for kriger kommer og går (og ser ulike ut etter hvilken tid vi befinner oss i) – men jeg ville ikke gått inn i noe stort, belastende fryktmodus om jeg var deg, TS. Og det kommer fra en «gal konspirasjonsteoretiker» som har fulgt med i mange år. Personlig frykter jeg mer den generelle samfunnsutviklingen vi er vitne til, men registrerer samtidig det økende mediefokuset på storkrig (og har også mine tanker om det).

Uansett: Du skal ikke være flau over at du tenker på sikkerhet, og har planer om et eget «safe-rom» på hytta. Både jeg og mange andre har tenkt overlevelse i en årrekke, og gjort visse grep deretter. Smarte og kreative overlevelsesplaner hjelper også veldig mot angsten for verdensutviklingen. Så bare stå på og ikke bry deg om hva du selv tror andre måtte mene.

Som overlevelsestips må det å tenke «steinaldersamfunn» være et godt råd. Hvordan overlevde familiegrupper i dette landet for tusenvis av år siden, lenge før man visste hva sivilisasjon var? Ellers er lagring av tørrmat, og ikke minst verktøy/redskaper og klær, veldig fornuftig.

Endret 30. mars av Furuskog

[Trøndere1]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Jeg må vedkjenne at jeg er redd for at situasjonen i verden utvikler seg til at det blir en ny verdenskrig. Jeg har lenge vært ambivalent, på den måten at jeg har fulgt rådene om hva man bør ha i hus og ikke, men samtidig følt det noe tåpelig.

Å være redd for slikt strider egentlig veldig imot hvordan jeg som person er anlagt. At det et naturlig for meg å tenke positivt og tro at ting løser seg. Å være redd for at det blir krig er jo det motsatte. Å planlegge og tenke over hva vi har og hva vi skal gjøre dersom... er det motsatte, og likevel har dette gradvis satt seg mer i meg. Jeg klarer ikke lenger å ignorere det eller skyve det bort som ren ufornuft. Jeg forbereder meg mentalt og praktisk på at verden kan endre seg brutalt på den måten at jeg har kjøpt ting jeg aldri ville ha kjøpt uten slike tanker, og planlegger på måter jeg aldri ville ha gjort uten slike tanker. 

For eksempel skal vi bygge feriehus. Jeg tegner det selv, før arkitekt skal finpusse, og jeg har tegnet inn safe- rom. Dette ville ikke vært i mine tanker for 10 år siden. Samtidig er jeg flau over å gjøre det på en måte. Tenker at arkitekt og de som skal bygge vil tenke "Sprø dame!". Så en viss ambivalens er det altså fremdeles, men jeg klarer ikke lenger å tenke at dette ikke er fornuftig. "Man vet aldri!" sier jeg til familien, "...om ikke nå så hvem vet om 20 år? Det kan være våre barnebarn som trenger det." Sannheten er likevel at jeg frykter at det vil bli vi som trenger det, og at det er mulig det skjer såpass fort at dette ikke engang vil stå ferdig når verden endrer seg brutalt. 

Jeg er åpen for at jeg kan ha blitt sprø. Muligens på grunn av corona, og erfaringen med hvor fort verden plutselig endret seg, fra ene dagen til neste nærmest. Vi var i utlandet da det skjedde, og hvor vanskelig det plutselig var bare å komme seg hjem kan ha satt seg. Å bli møtt på flyplassen av "militære " og bli skilt fra min ektemann også. Kun kort tid, men det var en ekkel opplevelse å bli beordret av menn i uniformer, og ikke kunne protestere på det. At verden veldig brått var uforutsigbar og ting man tok som selvfølgelig ikke var det lenger. 

Hva er andres tanker om dette? Er jeg blitt koko, eller er det fornuftig å forberede seg på at verden vi kjenner plutselig kan endre seg? Er dere redd, eller overhodet ikke? 

Jeg er ikke redd men planlegger uansett for worst case. Jeg ser ikke at Europa er et blivende sted. Det er for massiv innvandring fra andre kulturer. Det er urolige tider og krigstendenser så jeg sjekker i disse dager ut muligheten for å ta med min familie til Australia. 

[Furuskog]

Trøndere1 skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke redd men planlegger uansett for worst case. Jeg ser ikke at Europa er et blivende sted. Det er for massiv innvandring fra andre kulturer. Det er urolige tider og krigstendenser så jeg sjekker i disse dager ut muligheten for å ta med min familie til Australia. 

Hvis du er europeer er det nettopp Europa du skal bli værende i. Du er tross alt perfekt skapt for våre områder. Ikke undervurder fordelen av å være på hjemmebane.

[TomSawyer]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Hva er andres tanker om dette? Er jeg blitt koko, eller er det fornuftig å forberede seg på at verden vi kjenner plutselig kan endre seg? Er dere redd, eller overhodet ikke? 

Ikke redd krig overhodet.

Blir det en konflikt vi er innblandet i som Nato-medlem vil det hele eskalere til kjernefysisk ragnarokk på timer. Absolutt ingen grunn til å gjøre forberedelser for å overleve en atomvinter og dystopien som følger.

Vil du være redd og forberede deg på noe realistisk kan du forberede for en nær framtid med klimakrise, sosial uro og matmangel.

[Trøndere1]

Furuskog skrev (1 minutt siden):

Hvis du er europeer er det nettopp Europa du skal bli værende i. Du er tross alt perfekt skapt for våre områder. Ikke undervurder fordelen av å være på hjemmebane.

Jeg kunne vel tenkt meg et Europa slik det var før 1980. Med kontroll på grensene i europeiske land og etnisk befolkning. Men slik det er i dag i storbyene rundt i Europa så tenker jeg at dette er en tapt sak. Det er mørke skyer over vårt Europa. 

[Nysådd]

Jeg er også litt redd. Prøver å «utnytte tiden» og å være så mye som mulig sammen med familie og venner i tilfelle noe skjer. Jeg er litt katastrofetenker, og hadde uten problemer laget et sånt rom på hytta hvis jeg hadde hatt muligheten.

[Anne Liese Braun]

TomSawyer skrev (1 minutt siden):

forberede for en nær framtid med klimakrise, sosial uro og matmangel.

noe som forsåvidt også har stort krigspotesial 

[Anne Liese Braun]

Trøndere1 skrev (4 minutter siden):

kontroll på grensene i europeiske land og etnisk befolkning.

.. men.. er ikke Australia nesten "verre" i så måte? 

Immigration to Australia - Wikipedia

 

Foreign-born Australian residents by country of birth^[19]#1901195420161. United Kingdom495 504 United Kingdom616 532 United Kingdom1 087 7562. Ireland184 085 Italy119 897 New Zealand518 4623. German Empire38 352 Germany65 422 China509 5584. China29 907 Poland56 594 India455 3855. New Zealand25 788 Netherlands52 035 Philippines232 3916. Sweden-Norway9 863 Ireland47 673 Vietnam219 3517. South Sea Islands9 128 New Zealand43 350 Italy174 0428. British Raj7 637 Greece25 862 South Africa162 4509. United States7 448 Yugoslavia22 856 Malaysia138 36310. Denmark6 281 Malta19 988 Sri Lanka109 850-Other47 463Other215 589Other2 542 443

[Trolltunge]

Furuskog skrev (3 minutter siden):

Husk at verdenslederne, både i Øst og Vest, sitter i «samme båt», på en måte. De er fryktelig opptatte av kontroll. Den typiske «altutslettende tredje verdenskrigen» vi stadig skremmes med, både av hovedstrømsmedier og såkalte alternative medier, er ikke noe som gagner dem og deres posisjoner.

Jeg sier ikke at krig ikke kan skje – for kriger kommer og går (og ser ulike ut etter hvilken tid vi befinner oss i) – men jeg ville ikke gått inn i noe stort, belastende fryktmodus om jeg var deg, TS. Og det kommer fra en «gal konspirasjonsteoretiker» som har fulgt med i mange år. Personlig frykter jeg mer den generelle samfunnsutviklingen vi er vitne til, men registrerer samtidig det økende mediefokuset på storkrig (og har også mine tanker om det).

Uansett: Du skal ikke være flau over at du tenker på sikkerhet, og har planer om et eget «safe-rom» på hytta. Både jeg og mange andre har tenkt overlevelse i en årrekke, og gjort visse grep deretter. Smarte og kreative overlevelsesplaner hjelper også veldig mot angsten for verdensutviklingen. Så bare stå på og ikke bry deg om hva du selv tror andre måtte mene.

Som overlevelsestips må det å tenke «steinaldersamfunn» være et godt råd. Hvordan overlevde familiegrupper i dette landet for tusenvis av år siden, lenge før man visste hva sivilisasjon var? Ellers er lagring av tørrmat, og ikke minst verktøy/redskaper og klær, veldig fornuftig.

Jeg er heldigvis ikke der at jeg er grepet av angst. Jeg er mer på at jeg slites mellom å anse det som fornuftig å planlegge/tilrettelegge strategisk og klokt, og å kalle meg selv idiot og sprø for å føle at det er fornuftig. Jeg har tippet over fra å avfeie klokskap i dette til å faktisk gjøre kloke forberedelser, men de vonde følelser jeg har rundt dette er i hovedsak at jeg synes dette er litt flaut  ikke at jeg har angst for krig på den måten at det forhindrer meg i å ellers leve som normalt. 

Jeg synes det var flaut å opprette dette innlegget for eksempel, som jeg synes det er flaut å skulle forsvare safe- rom ovenfor arkitekten. Samtidig føler jeg nå at jeg er såpass opptatt av dette at jeg må klare å stå for at jeg er det. 

Jeg skal nå ut med gode venninner, og krig og fordervelse vil da ikke være i mine tanker, og jeg er heldigvis i god stand til å nyte livet som det er, og håpe på at ingenting skjer, så å kalle dette angst blir feil. Jeg må likevel vedkjenne at jeg ikke avviser en annen fremtid enn ønskelig, og at jeg har disse tankene og bedriver faktiske forberedelser. At ting du nevner her og også mer er noe jeg allerede har på plass, og at jeg er svært bevisst rundt dette med å ikke stå helt uforberedt dersom noe slikt skjer.

[TomSawyer]

Anne Liese Braun skrev (10 minutter siden):

noe som forsåvidt også har stort krigspotesial 

Så avgjort.

[Furuskog]

Trolltunge: Jeg skjønner. Og det er jo veldig klokt å ikke bare tenke overlevelse, men faktisk også gjøre konkrete grep. Ingen må synes dette er flaut. Jeg har gjort ganske sære ting i forhold til min egen overlevelse, så tror ikke du skal være flau her. 😅

Trøndere1: Jeg er enig, bortsett fra at vi er en tapt sak (og at jeg selv hadde valgt tiden rundt årtusenskiftet).😉

Endret 30. mars av Furuskog

[TomSawyer]

Trøndere1 skrev (29 minutter siden):

Jeg er ikke redd men planlegger uansett for worst case. Jeg ser ikke at Europa er et blivende sted. Det er for massiv innvandring fra andre kulturer. Det er urolige tider og krigstendenser så jeg sjekker i disse dager ut muligheten for å ta med min familie til Australia. 

Ta med vann i så fall.

Sjansen for en verdenskrig er mimimal, eneste scenarioet jeg kan se for meg er at Israel bli massivt angrepet av Iran med proxies og blir presset nok til å utslette Teheran med et atomvåpen. 

Sjansen for at klimaendringer tørker opp Australia fullstendig er mye større.

[Hmmmmmm]

Uansett om du hamster inn hermetikk og dunker med vann, så utsetter du bare ventetiden. Før eller siden så vil du dø om det er matmangel. En krig vil jo vare i noen år.