Bli eller gå

[AnonymBruker]

Dette blir sikkert litt rotete. Men jeg ønsker, innspill, refleksjoner og sprm jeg kan stille meg selv. Og fra noen andre enn venninner som selvsagt alltid støtter meg😊

når er det nok? Hva kan man egentlig forvente i et forhold?

vært sammen i over 20 år. Barn i tenårene. Han var en god far da barna var små, men synes det er mer utfordrende når de blir større. 
da jeg var student levde jeg mest på han . Men de siste 10 årene har jeg tjent betydelig mer. 
jeg tar meg av alt. Økonomien, administrasjon, lekser barn, planlegging,  handler mat 80 %, lager mat 95%. Med årene har han satt mer og mer over til meg.

Jeg bestiller og betaler alle ferier. Ingen takk, enda jeg bruker hundretusenvis. Nå bare det forventes det turer, og at jeg betaler. Han tjener ikke så mye, men kunne jobbet mer om han ønsket. Sport til barna koster mye, turer og leirer. Jeg betaler alt som en selvfølge

om han mener barna gjør noe uønsket tar han det opp med meg, slik at jeg skal korrigere. Han føler at barna og jeg rotter oss sammen, noe som stemmer. Jeg har minst 50 % av skylden for at ting ikke fungerer også

vi krangler aldri. Han ligger på sofaen og ser på tv. Han tar aldri initiativ til å finne på noe. Gidder ikke å ta med barna på kino, film er bedre hjemme. Jeg har bare gitt han opp. Sier bare ja nei og tja til han, og tenker herregud. Gidder ikke å irritere meg over han lenge. Prøvd å prate med han om hva jeg hadde satt pris på i noen år, da sier han bare at det er han ikke så flink til.

jeg er glad i han, og som en venn. Jeg føler ansvar for han, usikker på om han faktisk vil klare seg alene. Han kan ikke betale regninger en gang. Jeg er redd for å såre han. Jeg er trygghetssøkende, og synes endringer er utfordrende.

men jeg er så sliten og lei. Har mye ansvar på jobb, barna og alt praktisk. Ingen emosjonell støtte, det er han ikke i stand til å gi. Han er snill og ukomplisert. Og jeg valgte han sikker pga det. Jeg er ikke enkel selv. Jeg vil ha oversikt og gjøre det jeg vil.

men jeg får ingenting. Mulig det er kynisk, men i et parforhold, bør ikke alle bidra med noe? Men vil det gå bra med barna om vi avslutter? Vil det gå bra med han? Jeg kan jo leve sånn som nå, og ha et eget liv ved siden av. Jeg gidder ikke lenger å finne på ting og ta han med. Da bruker jeg heller tid og penger på barna og venner.

jeg klarer ikke å endre ting med dialog, jeg mener faktisk at han ikke er kapabel til å gi meg noe eller ta mer ansvar.

begynt å drømme om egen leilighet, ha sex med en mann jeg har lyst på, kanskje treffe en mann jeg kan støtte meg på noen ganger. Ikke at jeg alltid skal være den sterke som fikser alt. Men synes det er utrolig vanskelig. Føler  ansvar for alle i familien. Og hvordan blir det etterpå?

Setter pris på tips, råd og erfaringer

Anonymkode: 5918e...8c7

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette blir sikkert litt rotete. Men jeg ønsker, innspill, refleksjoner og sprm jeg kan stille meg selv. Og fra noen andre enn venninner som selvsagt alltid støtter meg😊

når er det nok? Hva kan man egentlig forvente i et forhold?

vært sammen i over 20 år. Barn i tenårene. Han var en god far da barna var små, men synes det er mer utfordrende når de blir større. 
da jeg var student levde jeg mest på han . Men de siste 10 årene har jeg tjent betydelig mer. 
jeg tar meg av alt. Økonomien, administrasjon, lekser barn, planlegging,  handler mat 80 %, lager mat 95%. Med årene har han satt mer og mer over til meg.

Jeg bestiller og betaler alle ferier. Ingen takk, enda jeg bruker hundretusenvis. Nå bare det forventes det turer, og at jeg betaler. Han tjener ikke så mye, men kunne jobbet mer om han ønsket. Sport til barna koster mye, turer og leirer. Jeg betaler alt som en selvfølge

om han mener barna gjør noe uønsket tar han det opp med meg, slik at jeg skal korrigere. Han føler at barna og jeg rotter oss sammen, noe som stemmer. Jeg har minst 50 % av skylden for at ting ikke fungerer også

vi krangler aldri. Han ligger på sofaen og ser på tv. Han tar aldri initiativ til å finne på noe. Gidder ikke å ta med barna på kino, film er bedre hjemme. Jeg har bare gitt han opp. Sier bare ja nei og tja til han, og tenker herregud. Gidder ikke å irritere meg over han lenge. Prøvd å prate med han om hva jeg hadde satt pris på i noen år, da sier han bare at det er han ikke så flink til.

jeg er glad i han, og som en venn. Jeg føler ansvar for han, usikker på om han faktisk vil klare seg alene. Han kan ikke betale regninger en gang. Jeg er redd for å såre han. Jeg er trygghetssøkende, og synes endringer er utfordrende.

men jeg er så sliten og lei. Har mye ansvar på jobb, barna og alt praktisk. Ingen emosjonell støtte, det er han ikke i stand til å gi. Han er snill og ukomplisert. Og jeg valgte han sikker pga det. Jeg er ikke enkel selv. Jeg vil ha oversikt og gjøre det jeg vil.

men jeg får ingenting. Mulig det er kynisk, men i et parforhold, bør ikke alle bidra med noe? Men vil det gå bra med barna om vi avslutter? Vil det gå bra med han? Jeg kan jo leve sånn som nå, og ha et eget liv ved siden av. Jeg gidder ikke lenger å finne på ting og ta han med. Da bruker jeg heller tid og penger på barna og venner.

jeg klarer ikke å endre ting med dialog, jeg mener faktisk at han ikke er kapabel til å gi meg noe eller ta mer ansvar.

begynt å drømme om egen leilighet, ha sex med en mann jeg har lyst på, kanskje treffe en mann jeg kan støtte meg på noen ganger. Ikke at jeg alltid skal være den sterke som fikser alt. Men synes det er utrolig vanskelig. Føler  ansvar for alle i familien. Og hvordan blir det etterpå?

Setter pris på tips, råd og erfaringer

Anonymkode: 5918e...8c7

Denne var enkel for en gangs skyld. Du kan gå nå.. eller irritere deg noen år til før du går.

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mulig det er kynisk, men i et parforhold, bør ikke alle bidra med noe?

Ja

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men vil det gå bra med barna om vi avslutter?

Ja, sannsynligvis. Det er til og med mulig at de har kjent på at noe skurrer og at det er en lettelse at det blir slutt.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vil det gå bra med han?

Det kan ikke være ditt ansvar. Jeg skjønner at du bryr deg, men det er ikke mulig å ta ansvar for andre voksne mennesker.

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg bestiller og betaler alle ferier. Ingen takk, enda jeg bruker hundretusenvis. Nå bare det forventes det turer, og at jeg betaler. Han tjener ikke så mye, men kunne jobbet mer om han ønsket. Sport til barna koster mye, turer og leirer. Jeg betaler alt som en selvfølge

Anonymkode: 5918e...8c7

Det kunne du jo la være med..

Anonymkode: 8eada...728

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette blir sikkert litt rotete. Men jeg ønsker, innspill, refleksjoner og sprm jeg kan stille meg selv. Og fra noen andre enn venninner som selvsagt alltid støtter meg😊

når er det nok? Hva kan man egentlig forvente i et forhold?

vært sammen i over 20 år. Barn i tenårene. Han var en god far da barna var små, men synes det er mer utfordrende når de blir større. 
da jeg var student levde jeg mest på han . Men de siste 10 årene har jeg tjent betydelig mer. 
jeg tar meg av alt. Økonomien, administrasjon, lekser barn, planlegging,  handler mat 80 %, lager mat 95%. Med årene har han satt mer og mer over til meg.

Jeg bestiller og betaler alle ferier. Ingen takk, enda jeg bruker hundretusenvis. Nå bare det forventes det turer, og at jeg betaler. Han tjener ikke så mye, men kunne jobbet mer om han ønsket. Sport til barna koster mye, turer og leirer. Jeg betaler alt som en selvfølge

om han mener barna gjør noe uønsket tar han det opp med meg, slik at jeg skal korrigere. Han føler at barna og jeg rotter oss sammen, noe som stemmer. Jeg har minst 50 % av skylden for at ting ikke fungerer også

vi krangler aldri. Han ligger på sofaen og ser på tv. Han tar aldri initiativ til å finne på noe. Gidder ikke å ta med barna på kino, film er bedre hjemme. Jeg har bare gitt han opp. Sier bare ja nei og tja til han, og tenker herregud. Gidder ikke å irritere meg over han lenge. Prøvd å prate med han om hva jeg hadde satt pris på i noen år, da sier han bare at det er han ikke så flink til.

jeg er glad i han, og som en venn. Jeg føler ansvar for han, usikker på om han faktisk vil klare seg alene. Han kan ikke betale regninger en gang. Jeg er redd for å såre han. Jeg er trygghetssøkende, og synes endringer er utfordrende.

men jeg er så sliten og lei. Har mye ansvar på jobb, barna og alt praktisk. Ingen emosjonell støtte, det er han ikke i stand til å gi. Han er snill og ukomplisert. Og jeg valgte han sikker pga det. Jeg er ikke enkel selv. Jeg vil ha oversikt og gjøre det jeg vil.

men jeg får ingenting. Mulig det er kynisk, men i et parforhold, bør ikke alle bidra med noe? Men vil det gå bra med barna om vi avslutter? Vil det gå bra med han? Jeg kan jo leve sånn som nå, og ha et eget liv ved siden av. Jeg gidder ikke lenger å finne på ting og ta han med. Da bruker jeg heller tid og penger på barna og venner.

jeg klarer ikke å endre ting med dialog, jeg mener faktisk at han ikke er kapabel til å gi meg noe eller ta mer ansvar.

begynt å drømme om egen leilighet, ha sex med en mann jeg har lyst på, kanskje treffe en mann jeg kan støtte meg på noen ganger. Ikke at jeg alltid skal være den sterke som fikser alt. Men synes det er utrolig vanskelig. Føler  ansvar for alle i familien. Og hvordan blir det etterpå?

Setter pris på tips, råd og erfaringer

Anonymkode: 5918e...8c7

Hei på deg. 
 

var i en lignende situasjon med min ekskone. Det dro seg ut i lengden, og jeg ble lei av å rydde etter andre, vaske, lage mat etc. Prøvde meg på dialog, men det ble alltid dårlig stemning. Til og med prøvde å ta det opp på flere måter uten å være ufin eller stygg. Ikke alle tåler konstruktiv kritikk.. 

skulle ønske vi dro til parterapi..men vi sklidde bare lengre unna hverandre, til det punktet at vi levde to separate liv. Eneste felles var barnet, og når hun sovnet gikk vi til hvert vår rom i huset. Lite eller ingen kommunikasjon mellom oss på den perioden. 
 

kort oppsummert. Jeg flytter ut og søkte skilsmisse. Det er et tungt steg. Men viktig å ta for din egen del og barnet sin del. Barn merker om foreldrene er ulykkelige og kommer med små stikk til hverandre i hverdagen. Ikke en sunn relasjonsbygging for de heller. Du har kun ansvar for deg selv og dine barn.
 

Nekter han terapi har du prøvd. Bedrer det seg ikke har du prøvd. Anbefaler deg å gå inn i deg selv og se dine ønsker IG behov. Egoistisk? Ja, men sunn egoisme. Kun du som skal leve ditt liv og ikke være en forsørger for din partner.

Om dere er gift, samboere etc..og du ønsker deg ut. Anbefaler og ta kontakt med en advokat for å starte prosessen med fordeling av utgifter, salg etc. mest ryddig og advokatene ordner opp i surret. Familievernkontoret bidrar også til hjelp med fordeling av barn og samtaler i en slik prosess. Det blir tungt psykisk og fysisk men til slutt angrer du ikke et sekund. 
 

lykke til med valget du tar. Du vet hva som er rett for deg innerst inne. Ingen fortjener «bare minimum»

Anonymkode: 88493...316

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

jeg er glad i han, og som en venn. Jeg føler ansvar for han, usikker på om han faktisk vil klare seg alene. Han kan ikke betale regninger en gang. Jeg er redd for å såre han.

Du kan ikke redde et voksent menneske med å ofre deg selv ts..Denne reisen er for deg bare.

[AnonymBruker]

Høres ut som en løsning at du flytter for deg selv. Om mulig, kan vennskapet bevares.
Du må vel så betale barnebidrag til han, siden han er lavtlønnet. Blir nok fortsettende med å sende barna til deg for penger..
Du virker til å være en oppegående driftig dame, ikke beslag legg deg deg selv i dette forholdet. Barna er relativt store, så det blir ikke en veldig krevende ordning der

Anonymkode: a7066...e26

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Gidder ikke å ta med barna på kino, film er bedre hjemme.

Du må finne ut hva du tenker er riktig, men først ville jeg prøvd å komme meg ut av irritasjonen for å ta et ordentlig valg. Noen som tingene du beskriver, forstår jeg er av at ting har kokt over, men det er helt vanlig og ikke noe rart i det isolert sett. Har du snakket med han? Eller går du bare rundt og føler på dette? Han klarer seg nok helt fint uten deg. Akkurat som du uten han. Spørsmålet er om dere vil det

Anonymkode: 61795...e81