Snart 30 år og aner ikke hva jeg skal bli, vil ikke jobbe med mennesker lenger

[AnonymBruker]

Føler meg helt håpløs. Om du leser alt, tusen takk. Kjempe langt innlegg, evig takknemlig for svar og respons.

Fyller 30 år neste år. Jeg har ikke utdanning. Jeg har ikke engang fullført videregående, mangler to-tre fag da jeg gikk yrkesfag og egentlig hadde planer om påbygning, men psykisk sykdom stoppet dette. Prøvde videregående skole mange ganger, også tilrettelagt skole, men klarte det faen ikke. Tok aldri fagbrev heller, ingen praksis. 

Har hatt en jobb i 10 år i eldreomsorg. Har trivdes så godt, men i fjor begynte jeg å bli lei. Rundt nyttår smalt det for meg psykisk, det er ikke bare jobben som har vært årsaken til det men jobben gjorde det ikke bedre for meg psykisk kan man si. Jeg har alltid gledet meg til å gå på jobb til tross for hvor utfordrende arbeidsdagen har vært, alltid funnet mening i jobben jeg har gjort. Det har jeg ikke kjent på ett års tid. Klump i magen på vei til jobb, enorm lettelse når vakten er over, gjennom vakten går jeg bare å ser på klokka. Ingen tålmodighet og jeg merket at jeg var empatisk fraværende, noe som skremte meg litt, jeg har ikke opplevd det før. Det hende ofte jeg innså at nei, nå gjør jeg faktisk ikke en god jobb, jeg burde ikke være her. 

Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Planen var fagbrev som helsefagarbeider, men vil kaste opp bare av tanken på det. Mange, mange timer på gulvet som kanskje ikke vil resultere i et fagbrev likevel. Helst vil jeg si opp jobben, men jeg aner ikke hva annet jeg skal gå til. Det å jobbe med mennesker... Jeg vet ikke lenger om det er det jeg vil. Jeg har alltid vært interessert i pleie og omsorg, medisin, psykisk helse, men på grunn av skrantende og dårlig psykisk helse har jeg mistet interessen for det. Jeg klarer ikke hjelpe meg selv, er vanskelig å hjelpe andre. Alltid vært interessert i mennesker. Nå er jeg totalt mettet på mennesker. 

Vet ikke mine arme råd og vanskelig å snakke med andre om dette da jeg bare begynner å gråte. Har samtidig en følelse av at ingen kjenner meg, så ingen vet egentlig hva jeg kan. Problemet er at jeg vet ikke selv hva jeg kan. Årevis med depresjon har gjort meg svært passiv og kognitivt svekket. Jeg føler lite interesse for noe som helst. Det å prøve nye ting er helt forferdelig vanskelig.

Føler meg ikke egnet til noe. Selger vet jeg at jeg ikke passer som. Jobbe på sykehus, i barnehage, bolig for utviklingshemmede er ikke aktuelt. Har ikke erfaring med noe annet enn pleie og omsorg. Har aldri laget noe for hånd, sjeldent fikset noe. Er ikke spesielt kreativ. Har tidligere likt å både lage mat og bake, men jeg er ikke særlig flink, veldig lenge siden jeg har baket og har aldri satt en vellykket brøddeig. Å "pusle" med ting kan jeg synes er gøy, jeg har likt å skru møbler og sette sammen ting. Igjen ikke noe jeg er god på, men hodet kobler litt av når jeg holder på med ting med hendene. Er ikke flink til å bruke de, men ja... Når jeg vokste opp fikk jeg alltid høre at jeg ikke var praktisk anlagt, men teoretisk smart. 

Har en liten interesse for IT, men jeg er ikke kunnskapsrik. I tenårene var jeg dreven på photoshop, husker jeg lagde wallpapers og redigerte bilder av musikkband og kjendiser for andre. Jeg fant noen av de på en harddisk for en stund siden og kvaliteten var ganske bra, ble egentlig imponert over at jeg lagde noe så bra som tenåring. Jeg var generelt en smart, kvikk og oppegående tenåring, men det skranta når jeg bikket 20. Kan ikke så veldig mye om data, men litt. Usikker på IT da jeg ikke helt vet hva utdanningen går ut på eller om jeg er sikret jobb i fremtiden i disse dager hvor det stadig kommer store nyheter innenfor teknologi. 

Har ingen hobbyer i hverdagen foruten dataspill og meningsløs titting på youtube, twitch osv. Har prøvd diverse håndarbeid, men fullfører aldri noe. 

Går i terapi, men er ikke så mye å hente der. Legen fikk meg inn på tanken om IT, siden jeg spilte dataspill tenkte han at det kanskje ikke var så dumt å se nærmere på det. Et problem med IT er at jeg er usikker på hvordan jeg hadde taklet å sitte foran en skjerm fra 9-17, mandag til fredag. Ja, jeg spiller data, og kan spille i timesvis, men da er jeg konstant underholdt, jeg spiller gjerne sammen med andre osv. Det jeg har likt med jobben jeg har er at jeg er i bevegelse, fra sted til sted, ting skjer. Med jobben jeg allerede har, liker jeg best stellsituasjoner og pleie fremfor å sitte en til en og drive med miljøterapi, om det gir mening. Liker bedre at vi går ut og går en tur enn at vi synger (jeg synger ikke uansett..). De gangene jeg har fått opplæring i å skifte på sår og gjort det har jeg likt det, det er interessant og spennende. Igjen så bruker jeg hendene. Det gjør jeg jo i stell også. For å si det sånn, om noen har kastet opp og gjort på seg så tar jeg heller det enn å kaste ball på stua. 

Har ellers fått høre at jeg er flink til å skrive, hva det betyr vet jeg ikke. Det kommer nok ikke frem i posten her da jeg ikke tenker over hvordan jeg skriver, jeg bare rabler ned alt jeg kommer til å tenke på. 

Hva kan jeg gjøre? Jeg har søkt rundt på ulike utdanninger i dag. Tenkt litt på at kanskje kokk hadde vært noe, men så finner jeg lite info om hvordan jeg blir kokk som voksen. Så innser jeg at jeg er jo ikke så flink til å lage mat, kanskje jeg burde la være. Av praktiske yrker som elektriker, rørlegger, bilmekaniker er det ikke noe som fanger interessen, jeg tviler på det er noe jeg vil klare. 

Sitter skikkelig i det... Er rett og slett redd for fremtiden, det er vanskelig å se noen fremtid slik ting er nå. Å bli bedre psykisk er også vanskelig da jeg rett og slett ikke ser noen vits i det, for der er ingenting jeg vil. 

 

Anonymkode: 8d0f3...877

[AnonymBruker]

Hva med en praktisk fysisk jobb? Voksenlærling som feks rørlegger, murer, elektriker eller tømrer? 

Anonymkode: 426d1...22e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med en praktisk fysisk jobb? Voksenlærling som feks rørlegger, murer, elektriker eller tømrer? 

Anonymkode: 426d1...22e

Sorry leste siste del nå. Det gikk litt fort der. Du kan kontakte opplæringskontor for restaurant og matfag for muligheter som lærling der 

Anonymkode: 426d1...22e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva med en praktisk fysisk jobb? Voksenlærling som feks rørlegger, murer, elektriker eller tømrer? 

Anonymkode: 426d1...22e

Jeg har tenkt på det, men er kjempe usikker på det. Tømrer og murer blir definitivt for tung. Elektriker kunne kanskje vært noe, men jeg sliter med tanken på at jeg aldri vil få det til. Har vokst opp i en familie hvor det er stor bilinteresse, men ingen av de har tatt meg med for å lære meg for eksempel hvordan jeg skifter dekk, bremseklokkser og lignende, jeg har aldri turt å spørre selv om jeg kunne tenkt meg å prøve. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sorry leste siste del nå. Det gikk litt fort der. Du kan kontakte opplæringskontor for restaurant og matfag for muligheter som lærling der 

Anonymkode: 426d1...22e

Det går fint. Ja kanskje jeg skal gjøre det. Fortsatt usikker, men er vel noen muligheter. Ser dog mørkt på det å skulle gå i en klasse med folk som er 10 år yngre enn meg. Jeg føler meg allerede utenfor nok som det er, tror ikke det ville blitt bedre i en klasse med mange som er yngre enn meg.  

Anonymkode: 8d0f3...877

[AnonymBruker]

Hør med nav om de har karriereveiledning. Her har de et karriere senter. Høres ut som du trenger hjelp til å finne ut hva du vil.

Du kan mere enn du tror. Du duger, og du kan bidra. Spørsmålet er heller hvor du passer:) Og det er noe som er spennende ved det, en ny start!

Anonymkode: 7c829...f2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har tenkt på det, men er kjempe usikker på det. Tømrer og murer blir definitivt for tung. Elektriker kunne kanskje vært noe, men jeg sliter med tanken på at jeg aldri vil få det til. Har vokst opp i en familie hvor det er stor bilinteresse, men ingen av de har tatt meg med for å lære meg for eksempel hvordan jeg skifter dekk, bremseklokkser og lignende, jeg har aldri turt å spørre selv om jeg kunne tenkt meg å prøve. 

Det går fint. Ja kanskje jeg skal gjøre det. Fortsatt usikker, men er vel noen muligheter. Ser dog mørkt på det å skulle gå i en klasse med folk som er 10 år yngre enn meg. Jeg føler meg allerede utenfor nok som det er, tror ikke det ville blitt bedre i en klasse med mange som er yngre enn meg.  

Anonymkode: 8d0f3...877

Du kan også ta kontakt med voksenopplæringen/karriereveileder i fylket ditt, om du har krav på utdanning gjennom de så vil du slippe å gå i klasse med 16-17 åringene  

Anonymkode: 426d1...22e

[Pilga]

Nå er det ofte slik at man får opplæring i jobber man starter i. Det er ikke meningen at man skal kunne «alt» om jobben man skal gjøre før man starter. Spesielt ikke om det ikke er en målrettet utdannelse for jobben.

Hva med å jobbe som sekretær på legekontor? Tror ikke utdannelsen for helsesekretær er veldig lang, og der får man tatt blodprøver, og fortsatt litt IT-ting som booking av legetimer, telefoner etc 

Noe jeg også ville ha jobbet med om jeg var deg var innstillingen du har til ting! Jeg tror faktisk at du selv er din verste fiende. Du virker til å begrense deg selv! Hvis ikke du har troa på deg selv, ikke lar deg prøve eller feile så blir dette veldig vanskelig for deg. Det er lov å tro at du ikke fikser ditt, ikke klarer datt. Men har du prøvd? Du kommer ingen vei om du ikke lar deg selv prøve og feile  Hver snill med deg selv og ha troa! Og prøver du en jobb du ikke trives med eller får til så slutter du! Men da VEIT du at den ikke passer deg, og ikke bare tror. 

[AnonymBruker]

Du er egentlig helt på felgen. Du trenger noen som ser deg og som ser at du er i praksis syk eller like før du smeller hardt i "veggen". Snakk med din fastlege og se hva hen sier med tanke på sykemelding. Alt det du sier høres ut som du er absolutt kvalifisert til minimum en AAP periode. Se an med fastlegen din som sagt. Det siste du trenger nå er flere "kreative" forslag på hvordan du skal peise på videre for jeg kan ikke se at problemene du sliter med nå vil glattes magisk over bare du får andre jobboppgaver.

Anonymkode: 4e7e5...c46

[AnonymBruker]

Hva med fotpleier eller fotterapeut? Innebærer å bruke hendene og hjelpe folk en til en og hvor du ser fine resultater hver gang. Føler at det er noe positivt og meningsfylt over dette. 

Anonymkode: b636d...afa

[AnonymBruker]

Da jeg var dritlei sykepleien tok jeg kurs for å bli advokatsekretær. Jeg gikk videre til å studere juss, så jobbet aldri som det, men sekretær virket som en veldig okei jobb. Får jobbe litt med data, skrive litt og så er det veldig enkelt 😊

Mulig du må ta fagene på videregående først, men det må du kanskje uansett om du skal utdanne deg videre? 😊

Anonymkode: 15f78...e84

[AnonymBruker]

Føler jeg kunne skrevet innlegget ditt. Jeg har aldri jobbet innen helse, men har slitt med å finne ut av ting. Depresjoner, og det å prøve og prøve ang skole og bare ikke få det til. Men jeg har stort sett alltid vært i jobb, da forskjellige yrker fordi jeg blir lei og begynner på nytt hele tiden.

For meg høres det ut som å prøve avlastningshjem kan være noe for deg. Husker ikke hva de kaller seg , men jeg har 2 venninner som jobber innenfor dette. Da bor de med tenåringer som er langt ute psykisk sett. De kan av diverse grunner ikke bo hjemme i det hele tatt eller hvertfall fulltid. Jobben er turnus , en uke av og en uke på ca. Nå har venninnene mine utdannelser innen helse, men de har begge foreslått for meg flere ganger å søke da de har bruk for flere og det er ikke nok søkere.

 

Men aller først må du ta et steg tilbake, puste med magen og gi deg en klapp på skulderen. Du har gått igjennom tøffe tider og står fremdeles. Du er sterk, med innsikt i ting som andre ikke forstår noe av. Det er verdi i dette, du må bare finne noe konstruktivt å bruke det på.

Anonymkode: 0ea68...6c0