Hvordan er det å ha ungdommer når du nærmer deg 60 år?

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden småbarn når man er 40 +, så lurer jeg på hvordan det er å ha ungdommer når du er 55-60?  

Jeg har hatt tre, så jeg vet det er stor forskjell på ungdommer, men fremdeles...de kan være en håndfull. Etter min erfaring. 

 

Anonymkode: a4673...d09

[AnonymBruker]

Det er ikke så annerledes enn for de i 40-50 årene. Man trenger ikke å løpe etter tenåringer, heller ikke passe på at de faller ned fra trær.

Man må bare stå i det. 

Hilsen far 65, siste barnet er nå 16 år.

Anonymkode: 32940...d5f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er ikke så annerledes enn for de i 40-50 årene. Man trenger ikke å løpe etter tenåringer, heller ikke passe på at de faller ned fra trær.

Man må bare stå i det. 

Hilsen far 65, siste barnet er nå 16 år.

Anonymkode: 32940...d5f

Er det ikke litt trist at du ikke får muligheten til å tilbringe mer tid med yngstebarnet?

Anonymkode: 3792c...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det ikke litt trist at du ikke får muligheten til å tilbringe mer tid med yngstebarnet?

Anonymkode: 3792c...db4

Ungdommer har ikke tid eller lyst til å tilbringe voldsomt mye tid med foreldrene uansett alder.

Anonymkode: a7f36...35f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er det ikke litt trist at du ikke får muligheten til å tilbringe mer tid med yngstebarnet?

Anonymkode: 3792c...db4

Han har 20 år igjen, så det går nok veldig bra

 

Jeg er selv 30, ser foreldrene mine en gang i mnd/ annenhver mnd. Så hvis de hadde fått meg når de når de var 40, fremfor 35, så hadde de kun sett meg 60 ganger færre i løpet av livet mitt.. Det er mer synd på de som har skilte foreldrene, de får tilbrakt lite tid med barna sine de. Er du skilt kanskje, er det ikke trist for deg å se barna dine så sjeldent? 

Anonymkode: 73e95...8ac

[AnonymBruker]

Jeg er 52, så kanskje litt for ung men jeg har to som kan kalles ungdommer selv om yngste er kun 12.

Tror det er ganske likt som om jeg var rundt 40 jeg altså. Tenåringer tjener på å ha foreldre med god økonomi og orden på livet sitt. Slipper å flytte og får det som de trenger. 

For min egen del så opplever jeg det å ha tenåringer som mye lettere enn å ha mindre barn. De klarer seg mer selv og vi foreldre får en mer veiledende rolle. Nå har jeg ungdommer som ikke har hatt alvorlige problemer(bank i bordet😅) så vi har nok sluppet litt billig unna der. Det er nok vesentlig mer vanskelig om de roter seg bort i rus, eller har problemer på skolen, mobbing, skolevegring osv. Jeg føler med de som må stå i det.

Anonymkode: 5d6dd...f2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er det ikke litt trist at du ikke får muligheten til å tilbringe mer tid med yngstebarnet?

Anonymkode: 3792c...db4

Spør andre foreldre om de ser guttene sine så mye? Ungdom i dag sitter mye på rommet, helt naturlig i følge Hedvig Montgomery.

Anonymkode: 32940...d5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Spør andre foreldre om de ser guttene sine så mye? Ungdom i dag sitter mye på rommet, helt naturlig i følge Hedvig Montgomery.

Anonymkode: 32940...d5f

Mine gutter så jeg mye til da de var tenåringer. Men de har unge foreldre da, i 40 årene, som orker å tilbringe tid med dem, og ikke bruker andre unnskyldninger for hvorfor de ikke ser dem så mye, som at de sitter mye på rommet, når det egentlig er eget energinivå / alder som er problemet 🙃

Anonymkode: 89538...653

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mine gutter så jeg mye til da de var tenåringer. Men de har unge foreldre da, i 40 årene, som orker å tilbringe tid med dem, og ikke bruker andre unnskyldninger for hvorfor de ikke ser dem så mye, som at de sitter mye på rommet, når det egentlig er eget energinivå / alder som er problemet 🙃

Anonymkode: 89538...653

Har det slått deg at det kan ha noe med dine ungdommer å gjøre.

Min 16 åring er ikke mye med oss foreldre. Han er på skolen, er med venner og når han er hjemme så er han på rommet sitt og spiller spill. Det er helt vanlig. Han snakker jo med oss og jeg er takknemlig for at han tilsynelatende ikke er begynt å interessere seg for festing og kjærester, men det kommer vel en gang det også.

Anonymkode: 5d6dd...f2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har det slått deg at det kan ha noe med dine ungdommer å gjøre.

Min 16 åring er ikke mye med oss foreldre. Han er på skolen, er med venner og når han er hjemme så er han på rommet sitt og spiller spill. Det er helt vanlig. Han snakker jo med oss og jeg er takknemlig for at han tilsynelatende ikke er begynt å interessere seg for festing og kjærester, men det kommer vel en gang det også.

Anonymkode: 5d6dd...f2c

Det har slått meg at det har noe med relasjonen vår å gjøre ja. At aldersforskjellen vår ikke er større enn at vi henger litt mer med i hva som skjer i hverdagen deres enn hvis vi hadde vært 20 - 30 år eldre da vi fikk dem. Det er jo enda en generasjon imellom jo. Er som om man skulle oppdratt barnebarna sine 😬

Vi har alltid vært veldig tilgjengelig for dem og de er familiekjære. Tips: i stedet for å godta at de setter seg på rommet og spiller, hvorfor ikke forsøke å få dem til å spille noe sammen med dere?

Anonymkode: 89538...653

[AnonymBruker]

Det går helt fint! Slitsomt innimellom så klart, men sånn er det å ha barn - uansett alder. Var mye mer sliten som 35åring enn som 58åring, hvis jeg skal være helt ærlig. (Har 3 barn. Den første fikk jeg da jeg var 20, og de to siste da jeg var 39 og 42) 

At jeg er mindre sliten nå enn da jeg var 35 har ikke noe med barna å gjøre, men livet ellers. Det var hardere å få barn som ung, dårlig økonomi, tøft på jobb, vanskelig ekteskap. 

Nå er jeg mer hardhudet, visere og smartere og i stand til å gjøre grepene som skal til får å ha et liv i balanse. 

Mine ungdommer er veldig selvstendige. Så mesteparten av tiden går med på å rådføre og veilede dem gjennom stort og smått. 

Foreldre er man hele livet. Selv som 60-70-80åring må man forvente å stille opp. Voksne barn trenger fortsatt støtte. Hjelp til å pusse opp, eller gode råd til hvordan. Kanskje oppstår det samlivsbrudd og man må flytte hjem til sin 70 år gamle mor. Barnebarn må passes. 

Det vil alltid være mye å styre med, hele livet. Ung, eller gammel. Man slipper ikke unna.

Anonymkode: 1524c...4a8

[AnonymBruker]

Jeg er midten av 40-årene og synes det mest slitsomme  med ungdommer er at  jeg ikke kan legge meg når jeg vil. Jeg må vente til de har kommet hjem før jeg legger meg. De er ikke ute kjempesint, men nå som de har fri og ikke jeg, så er det slitsomt. For meg er det beste å legge seg rundt 21:30-22 (for å få nok søvn) , sier seg selv at det er slitsomt å være våken til 23+ når jeg skal opp kjempetidlig dagen etter. Det hadde jeg nok syntes hvis jeg var 60+ også. 

Dessuten er det mer å følge med på med ungdommer, man må være "på". De får lett store nettverk nå til dags, og det er ikke alle man liker at barna er sammen med.  Derfor nytter det ikke å tenke at nå er de så stor at de klarer seg selv for de trenger veiledning og grenser.Der synes jeg dessverre mange foreldre- både eldre enn meg og yngre enn meg- kaster inn håndkleet for lett.

Anonymkode: 23a04...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mine gutter så jeg mye til da de var tenåringer. Men de har unge foreldre da, i 40 årene, som orker å tilbringe tid med dem, og ikke bruker andre unnskyldninger for hvorfor de ikke ser dem så mye, som at de sitter mye på rommet, når det egentlig er eget energinivå / alder som er problemet 🙃

Anonymkode: 89538...653

Kjenner du mange slike familier inngående? 

Anonymkode: f1ac6...584

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det har slått meg at det har noe med relasjonen vår å gjøre ja. At aldersforskjellen vår ikke er større enn at vi henger litt mer med i hva som skjer i hverdagen deres enn hvis vi hadde vært 20 - 30 år eldre da vi fikk dem. Det er jo enda en generasjon imellom jo. Er som om man skulle oppdratt barnebarna sine 😬

Vi har alltid vært veldig tilgjengelig for dem og de er familiekjære. Tips: i stedet for å godta at de setter seg på rommet og spiller, hvorfor ikke forsøke å få dem til å spille noe sammen med dere?

Anonymkode: 89538...653

Mannen min spiller en del med sønnen vår. Vi henger med vi også🤣

Anonymkode: 5d6dd...f2c

[AnonymBruker]

Må vel nesten si som en tidligere, eldre kollega av meg sa: jeg er ikke så gammel inne i meg som det ytre viser.

Så det kommer nok an på hvordan en er som person også, noen er jo født gamle. Andre beholder ungdommen i seg hele livet. 
 

Synes ikke det er så vanskelig med tenåring, vi er 58 og 60 år. Vi greier fint å henge med ungdommen, og flere av vennene til vår tenåring sier at vi virker yngre enn foreldrene deres , som faktisk er yngre enn oss. 

Anonymkode: a0d04...8fe

[AnonymBruker]

Mine foreldre var i slutten av 30-åra da jeg ble født. Led aldri under det, egentlig - følte aldri at alderen deres var noe tema, og de ble gamle. 
Har selv tenåringer nå som jeg er i slutten av femtiåra, det er slitsomt!

Men ikke fysisk, jeg trener og har bra med energi… Mer alle bekymringer som man har for dem og med dem, og jeg kan ikke skjønne at det skulle vært noe lettere for ti eller tjue år siden. 

Anonymkode: f1ac6...584

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det har slått meg at det har noe med relasjonen vår å gjøre ja. At aldersforskjellen vår ikke er større enn at vi henger litt mer med i hva som skjer i hverdagen deres enn hvis vi hadde vært 20 - 30 år eldre da vi fikk dem. Det er jo enda en generasjon imellom jo. Er som om man skulle oppdratt barnebarna sine 😬

Vi har alltid vært veldig tilgjengelig for dem og de er familiekjære. Tips: i stedet for å godta at de setter seg på rommet og spiller, hvorfor ikke forsøke å få dem til å spille noe sammen med dere?

Anonymkode: 89538...653

Dette er jeg helt enig i. Jeg var 22 og 25 da jeg fikk barn, og jeg har tilbragt mye tid med dem gjennom hele oppveksten.  Da de var tenåringer fant vi på mye ting sammen. Reiste en del, gikk på shopping, trente sammen,  når de hadde besøk satt de oftere ved kjøkkenbordet med meg enn på rommet. Mange av deres venner hadde foreldre på mln alder, og jeg ser det samme det også. De vennene som derimot hadde foreldre som var 10 år eldre, var sjelden med foreldrene sine, 

I dag er jeg samboer med en mann som var fra 38-41 år da han fikk sitt sine barn, og selv om han er en god far så har de ikke den samme relasjonen som jeg har og har hatt til mine. Han tror også det skyldes for stor aldersforskjell mellom han og barna.

Jeg vil legge til at jeg har vært bevisst på å være forelder heller enn kompis til barna mine. Jeg har lagt merke til at eldre foreldre gjerne prøver å være mer kompis, at de er reddere for å sette grenser etc. Min samboer sier han kjenner seg igjen i det, og begrunner det med to ting Det ene er at han ikke kjenner seg igjen i det livet de lever og kanskje ikke ser at verden har blitt et mye farligere sted enn da han var 17 år. Det er jo 40 år siden han var tenåring selv. Det andre er at han (ubevisst) kan være redd for å bli oppfattet som en streng, gammel gubbe. 
Jeg ser en tredje årsak, og det er at han ikke har overskudd/interesse av å ta stilling til mye av det de gjør. 

Anonymkode: 3c743...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det har slått meg at det har noe med relasjonen vår å gjøre ja. At aldersforskjellen vår ikke er større enn at vi henger litt mer med i hva som skjer i hverdagen deres enn hvis vi hadde vært 20 - 30 år eldre da vi fikk dem. Det er jo enda en generasjon imellom jo. Er som om man skulle oppdratt barnebarna sine 😬

Vi har alltid vært veldig tilgjengelig for dem og de er familiekjære. Tips: i stedet for å godta at de setter seg på rommet og spiller, hvorfor ikke forsøke å få dem til å spille noe sammen med dere?

Anonymkode: 89538...653

Hadde ungdom da jeg var i slutten av 30 årene, og igjen i slutten av 50 årene. Det ble mer å følge med på med de to yngste pga sosiale medier, men vil nok påstå at den største forskjellen er at jeg har vært raskere å hente, sjekke, følge med, på de yngste. Litt mer bekymret, rett å slett. 

Anonymkode: 1971e...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Han har 20 år igjen, så det går nok veldig bra

 

Jeg er selv 30, ser foreldrene mine en gang i mnd/ annenhver mnd. Så hvis de hadde fått meg når de når de var 40, fremfor 35, så hadde de kun sett meg 60 ganger færre i løpet av livet mitt.. Det er mer synd på de som har skilte foreldrene, de får tilbrakt lite tid med barna sine de. Er du skilt kanskje, er det ikke trist for deg å se barna dine så sjeldent? 

Anonymkode: 73e95...8ac

Godt poeng, folk må bytte fokus snart, ikke tror at det er så voldsomt annerledes og dårligere å få barna "sent" i livet.

Anonymkode: 52c41...6b2

[AnonymBruker]

Mange snakker som om man er ung og får barn så er det en selvfølge at de blir livet ut med barndomskjæresten eller den første kjæresten. Og ikke minst at barna får barn selv like unge, og det skal applauderes hvis man rekker å bli besteforeldre før 40. Så er det en selvfølge at alle barna bor i nabolaget så man kan tilbringe masse tid med barna og barnebarna. For noen er det nok sånn, men de fleste har ikke bare solskinnshistorier da man fikk barn unge. Det finnes nok av barn med delte hjem, og ikke minst har mødre/fedre som har fått barn med opp til flere forskjellige. 

Jeg ser mine foreldre et par uker i året, 1-2 maks. Avstanden er stor og jeg bosatte meg et annet sted. Å ha foreldre i livet betyr ikke at man vil tilbringe all tid og ferie med dem, eller bosette seg på samme sted.

Det snakkes mye om energinivået til 40-åringer og 50-åringer er på bunnivå, men få nevner at man selv har et ansvar for å fokusere på helsen sin. Søvnbehovet blir også mindre jo eldre man blir. Har trent med så mange sinnsykt spreke folk som til og med var langt oppe i 60-årene. Å gjøre burpees og andre HIIT øvelser i 1-2 timer er det mange 20-åringer som ikke gidder en gang.

Anonymkode: 1846d...7e6