Hvordan vet jeg om jeg elsker han...

[AnonymBruker]

For ett dumt spørsmål når man er 40 😉 

Jeg har blitt kjent med en mann, som tyderlig har sagt ifra at han er forelsket. Han bruker mye tid på meg, vi har kontakt dagen igjennom. Men jeg har sagt ifra at jeg ikke er forelsket. Jeg er ikke god nok for en som han. Hadde han bare vist alt drite som er i livet mitt, så hadde han nok holdt seg unna.

Jeg selv er ganske sikker på at jeg ikke er forelsket. Bare at når han ikke skriver, så kjennes det så tomt. Han inspirer meg i jobben min, gleder meg... får meg til å smile. Kanskje jeg er liv redd for å forelske meg... for jeg har vært lenge alene...

Anonymkode: 00e44...38b

[AnonymBruker]

Vanskelig spørsmål og nesten umulig å svare. At du føler deg tom når du ikke skriver med han, kan jo tyde på at du er ensom. Og det er stor forskjell på å få dekt er behov av oppmerksomhet kontra forelskelse. Har dere vært på date osv? Kan være greit og fortelle han av det som bekymrer deg. Kanskje det er lettere og ta inn følelsene når du ikke holder igjen noe

Anonymkode: e7da6...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

For ett dumt spørsmål når man er 40 😉 

Jeg har blitt kjent med en mann, som tyderlig har sagt ifra at han er forelsket. Han bruker mye tid på meg, vi har kontakt dagen igjennom. Men jeg har sagt ifra at jeg ikke er forelsket. Jeg er ikke god nok for en som han. Hadde han bare vist alt drite som er i livet mitt, så hadde han nok holdt seg unna.

Jeg selv er ganske sikker på at jeg ikke er forelsket. Bare at når han ikke skriver, så kjennes det så tomt. Han inspirer meg i jobben min, gleder meg... får meg til å smile. Kanskje jeg er liv redd for å forelske meg... for jeg har vært lenge alene...

Anonymkode: 00e44...38b

Det er i motgang ein ser hvor ein har sitt folk, og det er motgang som gjør ein sterk til å kjenne på empati og igjennsidig forståelse.  Folk som har ridd på en medgangsbølge og ikkje har opplevd noen "prøvelser"  blir ofte lett igjennomskuet. 

Erlighet varer lengst, og dersom du forsøker å dekke over noe som han burde vist så handler det om falskhet.

Anonymkode: 26282...d8d

[AnonymBruker]

Den ene ekte forelskelsen keg hadde Så bare visste jeg det. Det var en sånn sterk følelse inni hjertet og den kommer alltid tilbake selv om det kan gå måneder uten at har denne følelsen, så blir jrg stadig forelsket i ham på nytt og nytt.  

Anonymkode: 23496...62b

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vet om du elsker han så elsker du han ikke, Når du elsker noen så vet du det.

Anonymkode: 74f3c...65d

[AnonymBruker]

Hvorfor er du ikke god nok?

Anonymkode: 71670...276

[Helene1982]

Jeg tror at definisjonen av å elske noen er ulik for ulike mennesker. For noen betyr det forelskelse, mens for andre handler det om at man er innerste sirkel av relasjoner. Jeg personlig blir skeptisk når noen elsker kortvarig og mange, men jeg tror mye av det handler om kultur og språk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

For ett dumt spørsmål når man er 40 😉 

Jeg har blitt kjent med en mann, som tyderlig har sagt ifra at han er forelsket. Han bruker mye tid på meg, vi har kontakt dagen igjennom. Men jeg har sagt ifra at jeg ikke er forelsket. Jeg er ikke god nok for en som han. Hadde han bare vist alt drite som er i livet mitt, så hadde han nok holdt seg unna.

Jeg selv er ganske sikker på at jeg ikke er forelsket. Bare at når han ikke skriver, så kjennes det så tomt. Han inspirer meg i jobben min, gleder meg... får meg til å smile. Kanskje jeg er liv redd for å forelske meg... for jeg har vært lenge alene...

Anonymkode: 00e44...38b

Ja, kanskje du bare er redd for å forelske deg?❤️

Hva med å la han avgjøre om du er god nok for han?❤️ Jeg har en hei haug med bagasje og isseuse, og tenkte at jeg ikke var verdt å elske, at det bare kom til å bli mye styr med meg fordi jeg har så mange "krav" for at jeg skal fungere. Jeg har cptsd og adhd bla. Jeg ble derimot stormforelsket i en fyr som bare skulle være en ff, og han ble det i meg. Jeg prøvde å jage han bort, skremme han bort osv. Advarte han om hvordan det kom til å bli osv, og alt han sa/ba om, var at han måtte få bestemme dette selv. Han ville selv bestemme hvem han ville dele livet med, han ville selv bestemme hva han ville takle osv, og i dag er det snart 7 år siden vi giftet oss. 

Samtidig må du vite at ikke all forelskelse er stormende, du må bare kjenne etter inni deg om du vil leve med han eller ikke, eller hvertfall kjenne på om du vil ha han i livet ditt eller ikke. At du føler deg tom når han ikke skriver til deg, at han gjør deg glad og får deg til å smile, kan jo tyde på at det kanskje er noen følelser der. Smiler du når du får en melding av han? Tenker du på han "hele tiden"? Savner du han, og vil være med han hele tiden?

Litt tilbake til mannen min og meg, så begynte vi som sagt som ff, fordi jeg skulle ikke ha noe mann, mannen gikk med på det fordi han ville være med meg. Men plutselig en dag så gikk det opp for meg at jeg virkelig var forelsket, fullstendig gal etter han. Og det ble nesten som en psykose, alt jeg hadde i hodet var han, jeg gliste når jeg fikk en mld av han, jeg hadde telefonen klistret til meg, slik at jeg skulle se med en gang om han sendte mld. Jeg savnet han hele tiden og så bare frem til hver gang vi skulle treffes. Jeg skjønte det ikke først, fordi jeg som sagt ikke skulle ha noe mann, og fordi det var så utrolig lenge siden sist jeg hadde vært forelsket. Jeg traff han når jeg var 34 år, så jeg var voksen, eller vi var voksen, så det er ikke bare for de "unge" å kjenne på slike følelser.

Snakk med han, og kjenn etter, er mitt tips❤️

Anonymkode: 84fd4...24e

[Gjest WhisperingWind]

Høres ut som du er forelsket. Men at du har en mur oppe og nekter å la han slippe inn. Du er tydeligvis ikke glad i deg selv og mener du ikke fortjener kjærlighet pga fortiden din. Og du er redd for å bli såret.

Å slippe noen inn er steintøft for noen. Jeg var en av dem. Har hatt seriøse forhold og vært gift. Jeg ble forelsket og hadde kjemi, men allikevel var jeg alltid ok med om det skulle ryke. Ingen frykt for å miste dem. Og det var alltid jeg som gikk.

Trodde kanskje det var meg, men så innså jeg at jeg hadde jo masse gode venner som har sluppet inn og som jeg er ufattelig glad i. 
 

Så møtte jeg kjæresten og muren bare raste. Jeg innså at jeg definitivt har vært sammen med feil menn for jeg fant aldri roen med dem som jeg gjør med han. Jeg ble plutselig romantisk, «klengete» og super søt(får mye spy emoji fra vennene mine om oss😂🤭) 

Men! Før jeg møtte han hadde jeg jobbet med meg selv for å åpne meg for å slippe noen inn. Og innse at om en ikke er villig til å risikere å bli såret så vil en aldri kunne gi hele hjertet sitt og vinne den ultimate kjærligheten.

Så nå gjør jeg det. Gir ALT! Vil heller sitte med et knust hjerte og virkelig kjent på dyp kjærlighet enn å aldri ha elsket noen.