Når din nærmeste har angst

[AnonymBruker]

Hei dere! 

Har en samboer som i mange år har slitt med angst. Vært inn og ut av ulike hjelpeinstanser uten bedring. Jeg vil heller si det har blitt verre. 

Jeg har en ungdom som har slitt med angst de siste 7 årene og hvert år har vært en kamp som tidvis har spist meg opp. Ungdommen er heldigvis tilsynelatende ute av det verste nå, men jeg klarer ikke helt å stoppe å være i beredskap. 

Så tilbake til samboer. Det siste året har det tatt mer og mer over. Jeg opplever personen som nedstemt og at det brukes mer og mer tid på å snakke om angsten, trøste, støtte. Jeg føler meg litt oppbrukt rett og slett. Ikke at jeg ikke har empati og sympati, for dette har jeg kjent på kroppen selv og jeg vet hvor jævlig det kan være, men jeg er bare så jævla lei av å stå i andres angst. Vi har det på alle andre måter veldig bra og jeg kan ikke se for meg et liv hvor det ikke er oss. 

Jeg føler jeg må være tilgjengelig hele tiden. I arbeidstiden, før behandligstimene hans, etter timene, på kvelden og natten da det står på som verst..  Jeg VIL gjerne støtte, men er så lei av å gjenta meg selv til det uendelige. Det er ganske mange år nå, hvor jeg har vært nærmeste pårørende..  først for barnet , så for far.

Dere med pårørendeerfaring..klarer dere skjerme dere selv på ett vis,  uten å avvise? Jeg ser liksom ingen ende på det.. 

Høres sikkert jævlig egoistisk ut nå, men det er nok bare mattheten som har tatt meg litt ekstra i dag... 

 

Anonymkode: 11b4b...678

[AnonymBruker]

Du er ikke moren eller støttekontakten hans. Han må ta ansvar selv for å få behandling og oppfølging. Er det en pasientforening eller gruppe han kan møte for å snakke om dette? Går han i terapi?  Det er nok lurt at du skjermer deg selv så du ikke brenner ut.

Anonymkode: e4206...27e

[AnonymBruker]

Hadde aldri orket å være i et slikt forhold. Han suger jo all energien ut av deg. Han må klare å kanalisere sitt enorme delebehov med psykolog, annen terapeut, støttegrupper, likemenn osv for dette er jo også særdeles begrensende for din egen livskvalitet.

Anonymkode: 971a6...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er ikke moren eller støttekontakten hans. Han må ta ansvar selv for å få behandling og oppfølging. Er det en pasientforening eller gruppe han kan møte for å snakke om dette? Går han i terapi?  Det er nok lurt at du skjermer deg selv så du ikke brenner ut.

Anonymkode: e4206...27e

Han går i terapi. Men hverken han eller jeg føler det har forandret/bedret noe.. 😮‍💨

Anonymkode: 11b4b...678

[AnonymBruker]

Kanskje du er for snill? Min samboer gjennom snart 10 år sier bare «jaja, du får gjøre det du må» og trekker på skuldrene. Han gidder ikke involvere seg i «daglig angst» og vettu, det er faktisk helt ok. Det er ikke hans angst og jeg kjenner også mindre behov for å involvere han når han ikke involverer seg. Det blir faktisk mindre angst av det også for det er ikke noen jeg kan trekke meg opp for.

Anonymkode: cc08b...3a2

[Tradegy]

Det er et slit å være pårørende når alt kretser om (p)sykdom. Fullt forståelig og normal reaksjon, selv om det er fryktelig utmattende

Det er hèlt avgjørende at partner skal slippe psykologrollen i et samliv. Jeg ville vurdert enesamtaler hos enten fastlege eller familievernkontor.

Sånn for å starte et sted og ytre bekymring rundt egen rolle.

Det negative vokser fryktelig rundt en når man har det vanskelig, og dermed blir man fryktelig egoistisk.

Kanskje det hadde vært fint med noen utenfra for å ivareta deg også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Kanskje du er for snill? Min samboer gjennom snart 10 år sier bare «jaja, du får gjøre det du må» og trekker på skuldrene. Han gidder ikke involvere seg i «daglig angst» og vettu, det er faktisk helt ok. Det er ikke hans angst og jeg kjenner også mindre behov for å involvere han når han ikke involverer seg. Det blir faktisk mindre angst av det også for det er ikke noen jeg kan trekke meg opp for.

Anonymkode: cc08b...3a2

Det er der jeg har mest lyst til å si 😂 Bare vil ikke såre eller oppfattes som at jeg ikke bryr meg. 

Men ser hva du mener. Jeg vet jo av egen erfaring at hvis jeg pakker meg inn i angstdyna og skal dulle der inne så blir det jo bare hundre ganger verre..

Anonymkode: 11b4b...678

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (54 minutter siden):

Det er et slit å være pårørende når alt kretser om (p)sykdom. Fullt forståelig og normal reaksjon, selv om det er fryktelig utmattende

Det er hèlt avgjørende at partner skal slippe psykologrollen i et samliv. Jeg ville vurdert enesamtaler hos enten fastlege eller familievernkontor.

Sånn for å starte et sted og ytre bekymring rundt egen rolle.

Det negative vokser fryktelig rundt en når man har det vanskelig, og dermed blir man fryktelig egoistisk.

Kanskje det hadde vært fint med noen utenfra for å ivareta deg også. 

Ja, jeg tror jeg snart må gjøre noe. Vet liksom bare ikke hvilken ende jeg skal begynne i... 😅 Vil jo ikke at dette skal ta knekken på oss, samtidig som jeg merker det suger litt livsgnisten ut av meg.

Anonymkode: 11b4b...678

[Tradegy]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg tror jeg snart må gjøre noe. Vet liksom bare ikke hvilken ende jeg skal begynne i... 😅 Vil jo ikke at dette skal ta knekken på oss, samtidig som jeg merker det suger litt livsgnisten ut av meg.

Anonymkode: 11b4b...678

Da er å booke en legetime en start. Sånn får du snakket ut og deretter finne ut hva som må til for å få ordene ut og frem. Det viktigste med å sette i gang med noe, er å starte 🙂

 

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann som hadde angst, og det spiste meg fullstendig opp til det punktet jeg selv måtte ta kontakt med psykolog. Hun kunne fortelle meg at empatifatigue er en greie, og at når den har slått inn er det vanskelig å snu. Hos meg hadde den truffet og jeg klarte ikke lengre stå i hans følelser. 

Sett kjøreregler som ivaretar deg nå, og få hjelp slik at du kan berge det aom berges kan.

Anonymkode: ecb91...176

[AnonymBruker]

Vil bare tipse om Pårørendesenteret: https://www.parorendesenteret.no/hjem

Anonymkode: 54d21...144

[Sofakona]

Tenker som en annen skrev her inn...gi korte svar...når din samboer forteller noe om angst ...si..huff da...og prøv å snakk om noe annet etc. Kan jo tenkte meg at om du setter deg ned og bruker kansje 10-30 min ( en eller flere ganger om dagen) og hører på all denne angsten og kansje svarer med å "fylle bensin" på bålet...at du må begynne å svare korte ord og gå og gjøre noe annet. 

Har selv angst og mannen min vet det..men jeg er ikke like ille...men om jeg setter meg ned å begynner å snakke om noe ( som han vet bare er i hode mitt) så sier ja ..vi får se..eller ikke ta sorger på forskudd etc.

For om han begynner å være litt sånn trist, snakke trist til meg ..da vil jeg bli mer opphengt i angsten og tenker at da..jepp..det er helt riktig at jeg har angst for dette

[AnonymBruker]

Jeg har generell angst, og det at mannen min grensesetter, hjelper veldig på tankekjøret mitt. Hadde blitt verre om han hadde støttet meg og vært forståelsesfull. 
Eks: mannen min tilbyr å ta barne med på helgetur til barnas farmor/sin mor. Jeg får helt panikk, ser for meg at de krasjer på veien, barna blir påkjørt om de skal på en butikk, at vinduene i svigermors hus ikke har barnesikring som fungerer, osv. Mannen min sier da: hold opp! Nå er det nok. Og de drar. Og jeg får mestring, for ingenting skjedde, og jeg fikk ro en helg. 
 

 

så, kan du gjøre mannen din en bjørnetjeneste ved å være (for) støttende? Kan det være med på å opprettholde angsten? (Snarer nå IKKE om panikk-angst anfall)

Anonymkode: 285a5...73e

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei dere! 

Har en samboer som i mange år har slitt med angst. Vært inn og ut av ulike hjelpeinstanser uten bedring. Jeg vil heller si det har blitt verre. 

Jeg har en ungdom som har slitt med angst de siste 7 årene og hvert år har vært en kamp som tidvis har spist meg opp. Ungdommen er heldigvis tilsynelatende ute av det verste nå, men jeg klarer ikke helt å stoppe å være i beredskap. 

Så tilbake til samboer. Det siste året har det tatt mer og mer over. Jeg opplever personen som nedstemt og at det brukes mer og mer tid på å snakke om angsten, trøste, støtte. Jeg føler meg litt oppbrukt rett og slett. Ikke at jeg ikke har empati og sympati, for dette har jeg kjent på kroppen selv og jeg vet hvor jævlig det kan være, men jeg er bare så jævla lei av å stå i andres angst. Vi har det på alle andre måter veldig bra og jeg kan ikke se for meg et liv hvor det ikke er oss. 

Jeg føler jeg må være tilgjengelig hele tiden. I arbeidstiden, før behandligstimene hans, etter timene, på kvelden og natten da det står på som verst..  Jeg VIL gjerne støtte, men er så lei av å gjenta meg selv til det uendelige. Det er ganske mange år nå, hvor jeg har vært nærmeste pårørende..  først for barnet , så for far.

Dere med pårørendeerfaring..klarer dere skjerme dere selv på ett vis,  uten å avvise? Jeg ser liksom ingen ende på det.. 

Høres sikkert jævlig egoistisk ut nå, men det er nok bare mattheten som har tatt meg litt ekstra i dag... 

 

Anonymkode: 11b4b...678

Han må forstå forskjellen på en partner og en terapeut. Du skal ikke måtte godta alt bare fordi han sliter, du har en tåleevne og en helse du også!

Fra en som har slitt med angst selv; han kan ikke forvente at du skal stå klar til å ta imot hele tiden og såpass ofte.

[AnonymBruker]

Tusen takk for støttende ord! Så gode dere er ☺️ 

Jeg tar til meg det mange skriver og skal jobbe med å sette grenser for meg selv. Kan være enig i at jeg nesten støtter angsten ved å trøste/støtte/være der for mye. For han blir jo aldri lei av at vi snakker om det.. 😂

Anonymkode: 11b4b...678

[Motstrømmen]

Hadde et forhold med en som hadde angst, selvmords tanker og over tenkning. Det var slitsomt, men satt noen kjøre regler. 1.jeg er ikke terapaut. 2.når jeg føler og ser overtenker tar over rasjonell samtale så stopper vi,og han fikk rom til å ta i bruk verktøy fra terapaut. 3.Jeg gir beskjed om jeg føler at det blir for mye før jeg møter druknings punkt og selv trenger hjelp. 

Det gikk fint en stund, men han fikk ny medisin som sendte han inn psykose og skremte livskiten ut av meg når alt rundt meg ble knust til pinneved. Og den slapp ikke taket. Jeg satt opp en for stor bariere til at forholdet kunne fungere i etterkant. Men det viktigste var punkt 3, gi beskjed før du selv trenger livbøye. Lov å ta litt rom selv til å puste. 

[AnonymBruker]

En venninne av meg er psykolog. Selv hun sier at i jobben hennes blir hun lei av å rive og slite i tankefellene og katastrofe-tankene til enkelte av pasientene sine. Så at du som nær pårørende blir lei- fult forståelig! Ta vare på deg selv! 

Anonymkode: 285a5...73e

[AnonymBruker]

Stygt å si det, men høres ut som din samboer blir altfor mye dullet med. Kanskje det må andre metoder til, dersom terapien han går til nå, ikke fungerer? Kanskje kjipt å si det, men noen ganger må "tøff kjærlighet" til, ikke nødvendigvis at du blir usympatisk og kald, men klar grensesetting. Virker som han lener seg på deg, mer enn han lener seg til terapi og verktøy han mest sannsynlig får av sin psykolog. 

Anonymkode: 83b43...8af

[AnonymBruker]

Som andre her sier, må du starte med å sette klare grenser for deg selv. Jeg har også angst, og jeg kan ikke dumpe alt på mannen min. Han skal fungere i hverdagen, han også.

Jeg synes heller ikke at samtaleterapi hjalp noe særlig, ergo kan heller ikke "samtaler" med mannen min om de samme, gamle angst-opphengene mine hjelpe noe særlig. 

Anonymkode: 0c8e7...e6a

[AnonymBruker]

Nå skriver du ikke hvilken type angst han har, men og hele tiden tilpasse deg hans angst, vil bare mate monsteret. All denne tryggingen vil bare gi angsten større plass i livene deres.

Om samtaleterapi ikke har fungert i løpet av så mange år, så vil det nok aldri gjøre det. Han får ikke plutselig en åpenbaring hos psykologen en dag etter så mange år. Han må eksponere seg. Han må ta av bobleblasten litt etter litt. Ikke sy puter under armene hans.

Prøv noe nytt. Det finnes gruppeterapi og eksponiringsterapi i de fleste kommuner. Spør fastlegen hva de har å tilby.

Ta vare på deg selv. Deg og dine følelser trenger også plass i et parforhold. Hilsen en som har slitt med sterk angst i 20 år og har blitt bedre. 

Anonymkode: 841b7...1d6