Jeg må være med hele familien til typen hvis jeg skal se han

[AnonymBruker]

Typen er skikkelig familiemann, noe som i seg selv egentlig bare er positivt. Han vil ha folka sine rundt seg til enhver tid og jeg er hjertelig velkommen til enhver tid, noe jeg også setter veldig stor pris på. Jeg liker familien hans veldig godt, de har vært så inkluderende og jeg har følt meg veldig velkommen siden start. Dilemmaet mitt kommer der at han faktisk tilbringer typ 95% av tida si sammen med familien sin. Okei så overdriver jeg kanskje, men det er ikke langt ifra. 

Jeg forstår jeg er teit altså!🤪Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha et godt forhold til svigerfamilien min og har nå vunnet gullmedaljen, men det kan bli for mye av det gode sant. Typen har barn fra et tidligere forhold, og jeg vil presisere at jeg ikke mener de når jeg sier "familien hans". Familien hans vil si foreldre og søsken. 

Så tilbake til dilemmaet mitt. Når typen har ungene sine så står han opp og reiser rett til foreldrene sine, og der er som regel søsknene hans også. De spiser middag sammen så og si hver dag, drar på turer og handleturer sammen etc. Jeg kan se det fine i at de tilbringer så  mye tid sammen og jeg forstår også at han syns det er godt med litt støtte fra familien sin når han har ungene.  Men jeg kan kjenne på at jeg savner å tilbringe tid med bare han og ungene hans. Foran hele familien hans så føler jeg ikke at jeg klarer å være meg selv for jeg kjenner de ikke så godt, jeg klarer for eksempel ikke å være like autentisk og energisk med ungene hans som jeg ellers ville vært. Det føles som at jeg bare går inn døra til en tilfeldig familie som jeg kjenner bittelitt og skal føle meg som hjemme der, for han kan jo gå rundt å drive med sitt noen ganger. Jeg er jo også den som alle kjenner minst der så jeg føler meg også litt utenfor.

Så de ukene typen har ungene sine så tilbringer han hele dagen sammen med familien sin, fra de står opp og til ungene skal legge seg. For at jeg skal kunne se han og ungene hans de ukene så må jo jeg derfor bare finne meg i at jeg må reise til foreldrene hans, og tilbringe dagen sammen med alle sammen. Er det jeg som er teit eller er det forståelig at jeg kan synes det er slitsomt og kanskje litt ødeleggende for forholdet? Kjærlighetsspråket mitt er kvalitetstid, men de ukene han er hos foreldrene sine så kan jeg kjenne på at jeg savner han for vi snakker jo ikke på samme måte og vi tilbringer jo ikke kvalitetstid sammen. Jeg føler også at jeg ikke får muligheten til å bli kjent med ungene hans på samme måte som jeg ellers ville for de er jo rundt så mange folk, og jeg er naturligvis ikke den første de går til. 

Jeg kjenner på at jeg er redd for å ta det opp med typen for han har sagt at det var mye krangler mellom han og barnemor på grunn av akkurat dette. Fordi hun ofte var for sliten og ikke orka å gå ut å finne på ting med ungene deres og familien hans sammen. Der igjen så er vel kanskje dette en større grunn til å ta det opp for å vurdere om det kan være avgjørende for om vi funker eller ikke? Jeg håper jo at det blir mye mer naturlig og koselig for meg også å tilbringe dagene med hans familie etterhvert som jeg blir bedre kjent med de, men per nå så er det ikke sånn jeg kjenner det.  

Har noen noe råd?

Anonymkode: fa3a4...30e

[AnonymBruker]

Han virker jo som om han ikke klarer å ha barna sine alene...?

Anonymkode: 6a93c...06b

[AnonymBruker]

Du må snakke med han. Ta opp at du har behov for at dere er litt alene med ungene slik at dere lærer å bli ordentlig kjent uten at andre påvirker.

Fortell det du har skrevet her. Hvis du har vanskeligheter med å finne ordene får du skrive det til han.

Anonymkode: a116e...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han virker jo som om han ikke klarer å ha barna sine alene...?

Anonymkode: 6a93c...06b

Det hender jo at han er alene med ungene sine så det vet jeg at han kan. Tror bare han liker å ha støtta fra familien sin, samt at han liker å ha selskap til enhver tid

-TS

Anonymkode: fa3a4...30e

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må ta dette opp. Fordi du allerede syntes det blir for mye,og da blir ikke dette bedre med tiden.

Men du må ta det opp på en ordentlig måte.

Du kan feks si: jeg syntes det er fint at du har god kontakt med familien din og jeg liker de veldig godt. Men jeg savner også litt egentid for oss og barna.  Fordi det ikke er lett å bli bonde godt med barna dine , når det er så mange å forholde seg på en gang. Og da blir jeg litt usikker på min rolle og hvilken rolle jeg skal  ha i hele settingen her. Og tenker litt tid med bare oss er også et viktig steg for viktig utvikling i forholdet.

Er han ikke interessert i det i det hele tatt, hadde jeg nok selv ikke giddet å kaste bort tid på dette. 

Jeg har vært i samme situasjon, og det ble bare værre. Fra en start som var hyggelig,  ble jeg ikke inkludert. Så føltes som å være litt 5hjul på vogna.  Jeg hadde bonus barnet alene og vi hadde egentid med barnet. Men de skulle blande seg opp i den minste lille ting. Til slutt dro jeg. Da det ble drama av at jeg hadde satt opp en hylle i leiligheten, fordi de ikke hadde fått være med å bestemme  og de hadde selvsagt 5andre løsninger de mente var bedre.

Vi ble sammen igjen,  og vi har vært det i 30år. Men de holder sec unna oss,når vi satte opp grenser, som Min mann har satt. Han så galskapen selv.  

Så jeg skjønner hva du mener det er hyggelig osv, men det blir for mye og invaderende. Å måtte velge mellom full pakke eller ingenting,  er ikke en god situasjon på sikt. Og burde vært enkelt å få til noe midt i mellom, som også vilke ha gjort det perfekt.  Men går ikke det , ville jeg i din situasjon tatt det som en deal breaker

Anonymkode: b7662...86d

[AnonymBruker]

Holder det ikke å være med han de ukene han har barnefri da? Så kan han styre med sitt når han har barna. 
Jeg hadde uansett ikke orket en sånn type. Høres ut som en slubbert som drar til mor med ungene for å slippe og gjøre så mye. 

Anonymkode: 350c0...fa5

[AnonymBruker]

Er dette noen med bakgrunn fra et annet land? Det er høyst uvanlig etter forhold jeg kjenner. Hvordan kan han stå opp og dra med seg barna sine til besteforeldrene hver dag? Er det ingen som er på jobb i denne slekta? 
Jeg synes overhodet ikke du er «teit”,  dette kan bli slitsomt i lengden for vi er ikke vant til at storfamilien skal involveres i alt hos oss, vi liker oftest litt privatliv og kos i kjærnefamilen.

Anonymkode: d6d41...8fa

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg aldri orket!! 
Jeg liker å være sosial, men blir samtidig utrolig sliten av det og et sånt forhold hadde rett og slett tatt helt knekken på meg..! 
 

Anonymkode: 3a502...126

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Holder det ikke å være med han de ukene han har barnefri da? 

Anonymkode: 350c0...fa5

 

Mulig det hadde holdt ja, men vil jo ha et ordentlig forhold til ungene hans så det hadde jo gått utover det

-TS

Anonymkode: fa3a4...30e

[Grüner]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Typen er skikkelig familiemann, noe som i seg selv egentlig bare er positivt. Han vil ha folka sine rundt seg til enhver tid og jeg er hjertelig velkommen til enhver tid, noe jeg også setter veldig stor pris på. Jeg liker familien hans veldig godt, de har vært så inkluderende og jeg har følt meg veldig velkommen siden start. Dilemmaet mitt kommer der at han faktisk tilbringer typ 95% av tida si sammen med familien sin. Okei så overdriver jeg kanskje, men det er ikke langt ifra. 

Jeg forstår jeg er teit altså!🤪Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha et godt forhold til svigerfamilien min og har nå vunnet gullmedaljen, men det kan bli for mye av det gode sant. Typen har barn fra et tidligere forhold, og jeg vil presisere at jeg ikke mener de når jeg sier "familien hans". Familien hans vil si foreldre og søsken. 

Så tilbake til dilemmaet mitt. Når typen har ungene sine så står han opp og reiser rett til foreldrene sine, og der er som regel søsknene hans også. De spiser middag sammen så og si hver dag, drar på turer og handleturer sammen etc. Jeg kan se det fine i at de tilbringer så  mye tid sammen og jeg forstår også at han syns det er godt med litt støtte fra familien sin når han har ungene.  Men jeg kan kjenne på at jeg savner å tilbringe tid med bare han og ungene hans. Foran hele familien hans så føler jeg ikke at jeg klarer å være meg selv for jeg kjenner de ikke så godt, jeg klarer for eksempel ikke å være like autentisk og energisk med ungene hans som jeg ellers ville vært. Det føles som at jeg bare går inn døra til en tilfeldig familie som jeg kjenner bittelitt og skal føle meg som hjemme der, for han kan jo gå rundt å drive med sitt noen ganger. Jeg er jo også den som alle kjenner minst der så jeg føler meg også litt utenfor.

Så de ukene typen har ungene sine så tilbringer han hele dagen sammen med familien sin, fra de står opp og til ungene skal legge seg. For at jeg skal kunne se han og ungene hans de ukene så må jo jeg derfor bare finne meg i at jeg må reise til foreldrene hans, og tilbringe dagen sammen med alle sammen. Er det jeg som er teit eller er det forståelig at jeg kan synes det er slitsomt og kanskje litt ødeleggende for forholdet? Kjærlighetsspråket mitt er kvalitetstid, men de ukene han er hos foreldrene sine så kan jeg kjenne på at jeg savner han for vi snakker jo ikke på samme måte og vi tilbringer jo ikke kvalitetstid sammen. Jeg føler også at jeg ikke får muligheten til å bli kjent med ungene hans på samme måte som jeg ellers ville for de er jo rundt så mange folk, og jeg er naturligvis ikke den første de går til. 

Jeg kjenner på at jeg er redd for å ta det opp med typen for han har sagt at det var mye krangler mellom han og barnemor på grunn av akkurat dette. Fordi hun ofte var for sliten og ikke orka å gå ut å finne på ting med ungene deres og familien hans sammen. Der igjen så er vel kanskje dette en større grunn til å ta det opp for å vurdere om det kan være avgjørende for om vi funker eller ikke? Jeg håper jo at det blir mye mer naturlig og koselig for meg også å tilbringe dagene med hans familie etterhvert som jeg blir bedre kjent med de, men per nå så er det ikke sånn jeg kjenner det.  

Har noen noe råd?

Anonymkode: fa3a4...30e

Slitsomt. Høres ut som familien Vasstrand og Jørgine som må ha med mor og brødre overalt selv om de alle er voksne 🙄. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er dette noen med bakgrunn fra et annet land? Det er høyst uvanlig etter forhold jeg kjenner. Hvordan kan han stå opp og dra med seg barna sine til besteforeldrene hver dag? Er det ingen som er på jobb i denne slekta? 
Jeg synes overhodet ikke du er «teit”,  dette kan bli slitsomt i lengden for vi er ikke vant til at storfamilien skal involveres i alt hos oss, vi liker oftest litt privatliv og kos i kjærnefamilen.

Anonymkode: d6d41...8fa

Alle er norske og alle har jobb, mulig jeg formulerte meg litt feil i innlegget for jeg er i helgemodus nå. De reiser som regel til foreldrene hans etter jobb og skole/barnehage. 

-TS

Anonymkode: fa3a4...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han virker jo som om han ikke klarer å ha barna sine alene...?

Anonymkode: 6a93c...06b

Enig, er han like ofte hos foreldrene når han ikke har barna?

Anonymkode: fb26d...1ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Enig, er han like ofte hos foreldrene når han ikke har barna?

Anonymkode: fb26d...1ba

Han er mye hos foreldrene sine når han ikke har ungene også ja, men da kommer han til meg så jeg merker ikke stort til det. Er han ikke hos meg så er han som regel hos foreldrene sine

-TS

Anonymkode: fa3a4...30e

[AnonymBruker]

"jeg er redd for å ta det opp med typen for han har sagt at det var mye krangler mellom han og barnemor på grunn av akkurat dette. Fordi hun ofte var for sliten og ikke orka å gå ut å finne på ting med ungene deres og familien hans sammen"

 

Den siste setninga der... Tror du virkelig barnemor var sliten og "ikke orka", eller tror du kanskje hun erfarte det du beskriver nå: at det rett og slett ikke er tilstrekkelig rom til å bygge deres familie? Synes det høres veldig slitsomt ut, og jeg synes du fremstår veldig tålmodig og flott. Jeg er selv veldig nær "min" familie - men jeg setter alltid den familien jeg selv har skapt først. 

Han høres ung ut? Kanskje han slipper litt ansvar når han er hos foreldrene, og derfor trives der? Dumt at foreldrene hans ikke støtter han mot mer selvstendiggjøring, for det høres jo rett og slett ut som om han og moren til barna hans slo opp på grunn av dette. Og nå kanskje deg også. Det er ikke sunt eller normalt. 

Her har mannen misforstått et viktig konsept: han har startet sin egen familie, ikke "fått" flere medlemmer i foreldrenes familie. Tenk nå bare hvor kaotisk og umulig det skulle vært om feks barnemor hadde samme syn på dette da de var sammen og at alt skulle være sammen med hennes familie. 

 

Anonymkode: 0ccde...d90

[AnonymBruker]

Bytt type.

Anonymkode: 0dfd9...8df

[AnonymBruker]

Det kan virke som du var klar over det tette familiebilder, og da gikk du jo inn i dette med åpne øyne? Jeg er selv i en slik familie, og elsker det! Det betyr ikke at jeg og mine ikke kan være en ferie uten familien, men vi sees ofte og gjør mye sammen. Vi treffer også svigerfanilien så ofte vi kan, men de bør dessverre et stykke unna så det blir ikke så ofte som vi skulle ønsket. De er heldigvis også flinke til å komme på besøk. Jeg kan ikke tenke meg en bedre oppvekst for barna enn med den tette storfamilien. Jeg tenker du er bra nok, og jeg håper du klarer å senke skuldrene og blende inn. 

Anonymkode: d853e...2a4

[AnonymBruker]

Høres ut som dere vil helt ulike ting. 

Anonymkode: 15acd...fdb

[Tantemor]

Hadde ikke orket å engasjere meg i ungene hans når det må gjøres med storfamilien. Dere bor ikke sammen forstår jeg og det må da bare være perfekt å bruke tiden alene når han og ungene er hos familien. Jeg hadde kost meg med alt jeg selv ønsket å gjøre i allefall. 

Meen dersom du vil etablere deg med ham og få egne unger med ham så blir det jo et problem. Orker du dette hele livet? 

 

[AnonymBruker]

Et sånt forhold hadde jeg ikke orket. Flott at han har et godt forhold til sin familie, men det du beskriver blir for mye av det gode. Sannsynligvis må du belage deg på mange selskaper og familietid med hans familie, på bekostning av tid med din egen familie og ditt behov for å kun være sammen med han og hans barn, skal du fortsette noe forhold mer denne mannen. Han vil aldri prioritere deg og dine behov foran å være sammen med foreldrene og søsknene hans. Du skriver det jo selv; han tok ikke hensyn til at eksen ville finne på andre ting, var sliten osv. Da startet han heller krangler, fordi det var viktigere for han å tilbringe tid med foreldre og søsken. 

 

Anonymkode: ebbff...85b