Er krisesenter skummelt eller «farlig»?

[AnonymBruker]

Er det det?

vurderer sterkt å ringe da jeg snart blir totalt gal. Har blitt så ille at jeg har vurdert å bare ende det hele. 
han oppførte seg narsissistisk, jeg ble gal. Trodde det var meg. Han ble snill, jeg ble enda mer sikker på at jeg er gal. Og nå tror jeg egentlig at jeg er en narsissist eller noe lignende, og hvis jeg er det kan jeg like greit bare forsvinne, for da gjør jeg bare vondt mot alle rundt meg. 
jeg snakker mye om meg selv og mine problemer, er høylytt, sjalu, kontrollerende, nysjerrig på alt, redd for alt, hater å være alene, som nå når jeg ble singel begynner jeg å snakke med menn, fordi jeg vil ikke være alene, samtidig har jeg exen der, for jeg vil ikke miste han heller, er en trygghet for meg. Ene øyeblikket hater jeg han, og tenker på andre menn og har det fint. I neste øyeblikk tenker jeg på han med andre damer og er totalt knust.

jeg har et evig tomrom i brystet, og har det ikke bra! Jeg har det virkelig virkelig ikke fint med meg selv lenger. 
 

uansety. Har vurdert å kontakte krisesenter, men er det skummelt? Kontakter de fastlege/barnevern/dps eller lignende? Hva gjør de? Og hva skjer da man er der? 

Anonymkode: 60831...374

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker du kontakt med krisesenteret? Fordi du føler deg gal? Jeg tror ikke jeg helt forstår spørsmålet ditt.
 

Krisesenter er for mennesker som har behov for et trygt sted å være. Er du i fare, eller er du bekymret for din sikkerhet? 

Anonymkode: 1aa6d...26f

[Virrevirrevapp]

Ring krisesenteret. De kan sluse deg videre til noen som kan hjelpe deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er det det?

vurderer sterkt å ringe da jeg snart blir totalt gal. Har blitt så ille at jeg har vurdert å bare ende det hele. 
han oppførte seg narsissistisk, jeg ble gal. Trodde det var meg. Han ble snill, jeg ble enda mer sikker på at jeg er gal. Og nå tror jeg egentlig at jeg er en narsissist eller noe lignende, og hvis jeg er det kan jeg like greit bare forsvinne, for da gjør jeg bare vondt mot alle rundt meg. 
jeg snakker mye om meg selv og mine problemer, er høylytt, sjalu, kontrollerende, nysjerrig på alt, redd for alt, hater å være alene, som nå når jeg ble singel begynner jeg å snakke med menn, fordi jeg vil ikke være alene, samtidig har jeg exen der, for jeg vil ikke miste han heller, er en trygghet for meg. Ene øyeblikket hater jeg han, og tenker på andre menn og har det fint. I neste øyeblikk tenker jeg på han med andre damer og er totalt knust.

jeg har et evig tomrom i brystet, og har det ikke bra! Jeg har det virkelig virkelig ikke fint med meg selv lenger. 
 

uansety. Har vurdert å kontakte krisesenter, men er det skummelt? Kontakter de fastlege/barnevern/dps eller lignende? Hva gjør de? Og hva skjer da man er der? 

Anonymkode: 60831...374

Jeg jobber på et krisesenter. Har helt fantastiske kolleger, som jobber med både hjerte og hodet! Verken barnevern, advokat e.l. kan følge deg så godt opp som et krisesenter kan! Der blir du trodd, hørt og ivaretatt. Du får god oppfølging og veiledning i prosessen videre. Du trenger ikke flytte inn der, hvis du ikke vil. Du kan få oppfølging som dagbruker og komme for samtaler. 

Du kan også kontakte det krisesenteret du tilhører per tlf og være helt anonym, hvis du ønsker.

Kom deg bort før det er for sent!

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: eedf2...ede

[AnonymBruker]

Krisesenteret kan hjelpe deg og barna dine gjennom familievernkontoret/ barnevernet hvis barna trenger foster/ beredskapshjem mens du er innlagt på sykehus og blir utredet for natsissistisk pf eventuelt ADHD og PtSD eller bipolar lidelse

Anonymkode: 18859...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvorfor ønsker du kontakt med krisesenteret? Fordi du føler deg gal? Jeg tror ikke jeg helt forstår spørsmålet ditt.
 

Krisesenter er for mennesker som har behov for et trygt sted å være. Er du i fare, eller er du bekymret for din sikkerhet? 

Anonymkode: 1aa6d...26f

Beklager. Innlegget høres helt tullete ut..men ja, jeg føler meg gal etter forholdet jeg var i. Jeg opplevde mye psykisk og seksuell vold mot meg. Jeg vet ikke lenger hva jeg føler eller hvem jeg er. Og mye av tankene mine er at det er min skyld at han gjorde det mot meg

Anonymkode: 60831...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg jobber på et krisesenter. Har helt fantastiske kolleger, som jobber med både hjerte og hodet! Verken barnevern, advokat e.l. kan følge deg så godt opp som et krisesenter kan! Der blir du trodd, hørt og ivaretatt. Du får god oppfølging og veiledning i prosessen videre. Du trenger ikke flytte inn der, hvis du ikke vil. Du kan få oppfølging som dagbruker og komme for samtaler. 

Du kan også kontakte det krisesenteret du tilhører per tlf og være helt anonym, hvis du ønsker.

Kom deg bort før det er for sent!

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: eedf2...ede

Tusen takk for svar❤️ det var betryggende å høre. Jeg har vært hos både barnevern, dps, kommunal hjelp og mer. Men INGEN forstår meg føler jeg … jeg får bare beskjed om at jeg og han må lære oss å kommunisere. At det er kommunikasjonssvikt. 
men det gir ikke mening for meg, at det er kommunikasjon det står på da han er direkte frekk og slem.. 

 

uansett tusen takk❤️

Anonymkode: 60831...374

[AnonymBruker]

Har vært i samtale på krisesenter mange ganger, og har aldri følt meg så forstått å trodd på noen gang ❤️ ett helt fantastisk hjelpeapparat!

Anonymkode: 84631...3cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Krisesenteret kan hjelpe deg og barna dine gjennom familievernkontoret/ barnevernet hvis barna trenger foster/ beredskapshjem mens du er innlagt på sykehus og blir utredet for natsissistisk pf eventuelt ADHD og PtSD eller bipolar lidelse

Anonymkode: 18859...6a3

Har blitt utredet for narsissisme og personlighetsforstyrrelser generelt. Min psykolog mente hun kunne betrygge meg om at jeg ikke var en narsissist. Men jeg tror liksom ikke på det.. tenk om jeg lurte henne uten å vite det selv liksom..

Anonymkode: 60831...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Har blitt utredet for narsissisme og personlighetsforstyrrelser generelt. Min psykolog mente hun kunne betrygge meg om at jeg ikke var en narsissist. Men jeg tror liksom ikke på det.. tenk om jeg lurte henne uten å vite det selv liksom..

Anonymkode: 60831...374

Narsissistister grubler ikke på om de er det. Det er bare alle andre det er noe feil ved, ikke dem. De selv er helt perfekte, tenker de.

Anonymkode: 50af4...7f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Narsissistister grubler ikke på om de er det. Det er bare alle andre det er noe feil ved, ikke dem. De selv er helt perfekte, tenker de.

Anonymkode: 50af4...7f6

Jeg vet de sier det, men jeg klarer ikke legge det vekk uansett. Det er noe inni meg som ikke stemmer, en stor vond klump i brystet som tynger meg, den er full av angst, sinne, frustrasjon og mye mer, men jeg får det ikke ut. 
 

jeg kan også føle at jeg har ofte rett eller bedre meninger enn andre…men på en annen side, så legger jeg meg ofte «flat» bare for å komme videre…spesielt med han, for han gir seg ikke. Og selvom jeg vet jeg har rett og han feil, så begynner han heller å krangle enn å innrømme feil. 
jeg kan til tider føle meg spesiell, men som oftest føler jeg meg ekkel, stygg og mindreverdig. 

Anonymkode: 60831...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg jobber på et krisesenter. Har helt fantastiske kolleger, som jobber med både hjerte og hodet! Verken barnevern, advokat e.l. kan følge deg så godt opp som et krisesenter kan! Der blir du trodd, hørt og ivaretatt. Du får god oppfølging og veiledning i prosessen videre. Du trenger ikke flytte inn der, hvis du ikke vil. Du kan få oppfølging som dagbruker og komme for samtaler. 

Du kan også kontakte det krisesenteret du tilhører per tlf og være helt anonym, hvis du ønsker.

Kom deg bort før det er for sent!

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: eedf2...ede

Samarbeider en del med krisesenter igjennom min jobb.

Du beskriver godt mitt inntrykk 😊

Mange dyktige og engasjerte folk som kan hjelpe med mye forskjellig.

Anonymkode: a2177...3c6

[AnonymBruker]

Hvis du virkelig trenger å dra på krisesenteret, så er nok alternativet (være hjemme) både skumlere og farligere. 

Anonymkode: ffeaa...f52

[Sunshineyellow]

Man kan også sende dem en mail om det er skummelt å ringe. Så kan de svare om de kan hjelpe deg eller hvem du kan kontakte for hjelp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Er det det?

vurderer sterkt å ringe da jeg snart blir totalt gal. Har blitt så ille at jeg har vurdert å bare ende det hele. 
han oppførte seg narsissistisk, jeg ble gal. Trodde det var meg. Han ble snill, jeg ble enda mer sikker på at jeg er gal. Og nå tror jeg egentlig at jeg er en narsissist eller noe lignende, og hvis jeg er det kan jeg like greit bare forsvinne, for da gjør jeg bare vondt mot alle rundt meg. 
jeg snakker mye om meg selv og mine problemer, er høylytt, sjalu, kontrollerende, nysjerrig på alt, redd for alt, hater å være alene, som nå når jeg ble singel begynner jeg å snakke med menn, fordi jeg vil ikke være alene, samtidig har jeg exen der, for jeg vil ikke miste han heller, er en trygghet for meg. Ene øyeblikket hater jeg han, og tenker på andre menn og har det fint. I neste øyeblikk tenker jeg på han med andre damer og er totalt knust.

jeg har et evig tomrom i brystet, og har det ikke bra! Jeg har det virkelig virkelig ikke fint med meg selv lenger. 
 

uansety. Har vurdert å kontakte krisesenter, men er det skummelt? Kontakter de fastlege/barnevern/dps eller lignende? Hva gjør de? Og hva skjer da man er der? 

Anonymkode: 60831...374

Jeg kan prøve å fortelle om min erfaring. 

Reiste dit ganske stresset og utmattet med en liten baby. Snakket med to damer mens jeg ordnet med babyen min. Fortalte absolutt alt, for første gang i mitt liv.. de svarte på hva som var normalt og ikke. I slutten av samtalen ringte jeg samboer å fortalte hvor vi var, mens damene hørte på. Etter samtalen sa de at da kunne han ikke melde meg for kidnapping, siden jeg fortalte hvor jeg var. Jeg syns det var litt rart at de ikke sa det før.. 

Jeg ringte de før jeg dro dit og de sa bare at jeg måtte komme dit for å prate. Så etter samtalen og etter at de sa det om kidnapping så sier de at de melder meg til barnevernet om jeg reiser tilbake til han. Dette ble jeg heller ikke informert om på forhånd og det gjorde meg sinnsykt nervøs. Jeg var ung mor, uten jobb, lite penger, dårlig familie og hadde en samboer med psykisk lidelse. Jeg hadde i tillegg kun hans familie rundt meg, selv om samboer sleit så var familien hans stabil. Nå mistet jeg alt sammen..

Jeg ble der i 4 dager, helt til eksen flyttet helt ut. Jeg kom tilbake til en tom leilighet jeg egentlig ikke hadde råd til og hadde alle i mot meg. Det var rimelig heftig mammapermisjon for min del. 

Å bo der føltes så låst og kjedelig. Hvis jeg skulle ut døra så var det innenfor klokkeslett. Rommet var lite, følte meg klaustrofobisk. Kjøkken og stue delte jeg med flere. Som et bofellesskap med flere familier.. 

Andre jeg kjenner har hatt bedre erfaringer enn meg, jeg tror ikke jeg var klar og jeg var i tillegg full av hormoner. 

Vel, spoler frem ca 5 år nå. Eier min egen bolig, står sterkt og stødig, babyen er stor og utrolig flott, har fått mye skryt for det barnet. Jeg klarte mer alene, uten krisesenter enn med de. Jeg likte ikke måten jeg følte meg lurt inn i noe slik som de gjorde..

Anonymkode: 9c6fd...0be