Hvordan bli kvitt trangen til å flytte fra plass til plass?!

[AnonymBruker]

Ja, enkelt og greit...?

Jeg har en slags indre "nedtelling" på at jeg bor nærmest alltid bare ca. 2 år på ett sted, og begynner mentalt å "avslutte" livet mitt et gitt sted etter denne tiden. Det hjelper ikke om jeg får venner der, arbeid/studier, osv. Den samme "uroen" og søken etter å dra kommer igjen og igjen. Jeg har hatt flere forhold og det hjelper ikke, jeg vil fortsatt bytte sted. Det trenger ikke å skje noe spesielt heller, trangen bare kommer likevel (har jeg oppdaget etter hvert). 

Nå er jeg 30 år og har 1 barn og ektemann, og trodde roen hadde kommet over meg. Men nei... Jeg blir veldig oppgitt over at jeg aldri kan slå meg til ro, og alltid søker nye steder. Jeg er ikke en gang glad i å reise på ferie, det har mer med at jeg føler livet er for kort og ønsker å tilbringe lengre tid flere steder og ikke forplikte meg noe sted. Vi eier verdens fineste leilighet også, og alt annet stemmer.

Dette er et mønster jeg har hatt siden barndommen, søken etter det nye... kun i bosted og yrke, ikke partnere, osv. Foreldrene mine har alltid bodd på ett sted, men reiser rundt fra sted til sted hver ferie. Det samme gjorde besteforeldre på begge sider, men vi er ikke "reisende" folk, altså er nordmenn. Så skjønner meg ikke på dette! Ellers har jeg ADHD, og har tenkt det kan spille noe inn, men er medisinert. Ingenting hjelper på dette, og det gjør meg sprø! Føler jeg "ødelegger" for familien med å ha denne uroen.

Anonymkode: 5da9a...962

[AnonymBruker]

Det med å bytte ut steder (og folk) etter en viss tid kan være vanlig ved visse psykiske tilstander, siden du sier du har hatt det slik siden barndommen så synes jeg det også peker i samme retning. Samtidig så virker det som om det har gått greit for deg å fullføre utdannelse, stå i jobb og få venner? Da er det neppe snakk om noen alvorlig sykdom. Jeg er ikke helsepersonell og jeg vet jo veldig lite om deg, jeg verken kan eller vil sette noen diagnose på deg. Vi har alle en personlighet og mye ligger innenfor det som er normalen, det betyr ikke nødvendigvis at vi er syke. Det kan godt hende at du vil kunne finne litt mer ut av hvorfor ting er som de er og hvordan du eventuelt kan endre det hvis du snakker med en behandler/psykolog.

Anonymkode: 82b17...ef4

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte! Men jeg flyttet masse som barn, og mammas go-to-mestringstrategi er å flykte. 
 

Jeg har fått det fra henne. Jeg øver meg på å falle til ro, men syns det er skikkelig skikkelig vanskelig! 
 

Jeg har aldri hatt er hus med hjemfølelse. For min del er hytta det nærmeste jeg kommer "hjem"-følelse. 

Anonymkode: 142b6...c9b

[AnonymBruker]

Jeg er 40, ingen diagnoser, høy utdannet og er også slik. Elsker å flytte. Å oppdage små ting ved neste nye bosted synes jeg er så spennende

Anonymkode: 6b95f...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er 40, ingen diagnoser, høy utdannet og er også slik. Elsker å flytte. Å oppdage små ting ved neste nye bosted synes jeg er så spennende

Anonymkode: 6b95f...e2a

En ting som hjalp meg før var å kjøre til en annen del av byen og gå tur med hunden der. Tittet inn i hager(er hageinteressert)  og vinduer og sjekket nabolagene  nå har vi ikke hund lenger, så gjør det sjeldnere - men syns det er veldig gøy! det hjelper litt på den flyttetrangen!

Anonymkode: 142b6...c9b

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

En ting som hjalp meg før var å kjøre til en annen del av byen og gå tur med hunden der. Tittet inn i hager(er hageinteressert)  og vinduer og sjekket nabolagene  nå har vi ikke hund lenger, så gjør det sjeldnere - men syns det er veldig gøy! det hjelper litt på den flyttetrangen!

Anonymkode: 142b6...c9b

🙂 jeg både løper og går rundt om og utenfor byen et tresifret antall km i uka. Det er også noe med den følelsen av å prøve å bo et nytt sted. Hvordan er er å ha en hverdag der osv. Lengre ferie kanskje 🙂 

Anonymkode: 6b95f...e2a

[AnonymBruker]

Jeg var litt sånn før. 
Før vi skaffet oss en sekundærbolig. 
Da gikk det over. 
Det krever en del å ha to boliger, så nå er jeg opptatt med det  

Skaff deg fritidsbolig eller pendlerbolig.

Anonymkode: f0707...9c4

[AnonymBruker]

Hadde det enda gått an å lease alt innbo, å bare tatt med seg toalettveska. 

Skjønner ikke at dere orker alt det praktiske styret som følger med flytting.  Ellers kunne jeg tenkt meg det jeg også.

Anonymkode: 8338e...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2024 den 18.11):

Det med å bytte ut steder (og folk) etter en viss tid kan være vanlig ved visse psykiske tilstander, siden du sier du har hatt det slik siden barndommen så synes jeg det også peker i samme retning. Samtidig så virker det som om det har gått greit for deg å fullføre utdannelse, stå i jobb og få venner? Da er det neppe snakk om noen alvorlig sykdom. Jeg er ikke helsepersonell og jeg vet jo veldig lite om deg, jeg verken kan eller vil sette noen diagnose på deg. Vi har alle en personlighet og mye ligger innenfor det som er normalen, det betyr ikke nødvendigvis at vi er syke. Det kan godt hende at du vil kunne finne litt mer ut av hvorfor ting er som de er og hvordan du eventuelt kan endre det hvis du snakker med en behandler/psykolog.

Anonymkode: 82b17...ef4

Hvilke psykiske tilstander kan det være tenker du?

Anonymkode: 4d010...84d

[AnonymBruker]

Jeg mistet den trangen da jeg fikk en bedre psyke. Det var nok meg selv jeg prøvde å rømme fra. Både fysisk med flytting og bare komme bort fra egne grublerier ved å være fullt opptatt av å lete etter et nytt sted, pakke, flytte. Forstår ikke at jeg orket å flytte så mange ganger med små barn som jeg gjorde. 

Anonymkode: ebb8f...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2024 den 18.00):

Ja, enkelt og greit...?

Jeg har en slags indre "nedtelling" på at jeg bor nærmest alltid bare ca. 2 år på ett sted, og begynner mentalt å "avslutte" livet mitt et gitt sted etter denne tiden. Det hjelper ikke om jeg får venner der, arbeid/studier, osv. Den samme "uroen" og søken etter å dra kommer igjen og igjen. Jeg har hatt flere forhold og det hjelper ikke, jeg vil fortsatt bytte sted. Det trenger ikke å skje noe spesielt heller, trangen bare kommer likevel (har jeg oppdaget etter hvert). 

Nå er jeg 30 år og har 1 barn og ektemann, og trodde roen hadde kommet over meg. Men nei... Jeg blir veldig oppgitt over at jeg aldri kan slå meg til ro, og alltid søker nye steder. Jeg er ikke en gang glad i å reise på ferie, det har mer med at jeg føler livet er for kort og ønsker å tilbringe lengre tid flere steder og ikke forplikte meg noe sted. Vi eier verdens fineste leilighet også, og alt annet stemmer.

Dette er et mønster jeg har hatt siden barndommen, søken etter det nye... kun i bosted og yrke, ikke partnere, osv. Foreldrene mine har alltid bodd på ett sted, men reiser rundt fra sted til sted hver ferie. Det samme gjorde besteforeldre på begge sider, men vi er ikke "reisende" folk, altså er nordmenn. Så skjønner meg ikke på dette! Ellers har jeg ADHD, og har tenkt det kan spille noe inn, men er medisinert. Ingenting hjelper på dette, og det gjør meg sprø! Føler jeg "ødelegger" for familien med å ha denne uroen.

Anonymkode: 5da9a...962

Det er din adhd ja. Det kan du i det minste gå utifra, men uroen du har kan jo også være noe annet. Jeg kjenner også en med bipolar som har giftet seg,skilt seg,giftet seg,skilt seg, hele livet. Hennes barn har ikke greid å etablere seg, og jeg vet at hennes sønn, som er min eks, har slitt masse. Hun er i en alder av 65 nå og er fortsatt usikker på om mannen er rett for henne. Skeptisk til alle, osv.

Hva om du tenker at du har et ansvar ovenfor barnet ditt da? Du vil vel at barnet ditt skal ha et stabilt hjem og venner og lærere han kjenner godt? Kansje løsninen er å tenke at ja, hadde vært litt digg å flytte nå, men det viktigste er å være en ansvarlig forelder. Nå er det barnet som er viktigst.

Anonymkode: 20aa3...c6e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Men alle dere som skriver psykisk lidelse; kan ikke folk få lov å ha en voldsom utforskertrang uten at det MÅ være en diagnose? 
 

Anonymkode: f91a3...7ea

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg igjen i dette. Men alle dere som skriver psykisk lidelse; kan ikke folk få lov å ha en voldsom utforskertrang uten at det MÅ være en diagnose? 
 

Anonymkode: f91a3...7ea

Helt enig! Jeg kjenner meg også veldig godt igjen.

Har flyttet mange ganger de siste 10 årene.....men, noe psykisk lidelse har jeg ikke. Har god jobb, fine venner, fin familie og solid økonomi. Blir fort rastløs. Trenger noen prosjekter og da er det spennende å kunne flytte til ny bolig. Nå har jeg bodd 1,5 år i nåværende bolig. Har vært innom tanken på å flytte igjen, men kjenner at nå gidder jeg ikke. Det er for mye styr å selge, kjøpe osv. Tror alderen har gjort meg mer rolig.

Anonymkode: 55101...a52

[AnonymBruker]

Jeg vil også flytte hele tiden men har ikke råd. Får ikke mellomfinansiering 

Anonymkode: 128ba...c1c

[AnonymBruker]

Kan på en måte skjønne deg. Kjøpte egen bolig sammen med samboer for 10 år siden, ( første bolig). Vi liker oss egentlig her, har to barn. Likevel så er det liksom noe innvendig som fortsatt er aktiv. " hvor skal vi slå oss ned,liksom ". Litt slik som " hva skal jeg bli når jeg blir stor"?

Vi snakker av og til om hvor vi skal bo når vi blir voksne/pensjonister, men vet ikke hvor vi helt ønsker å bo.

Så dette er litt rart. Vi liker oss her, er glade i huset, men det er liksom litt som at det ikke er siste endestasjon og at vi innvendig tenker at dette er en mellomstasjon. 

En nær sa til meg " da har du ikke funnet din drømmeplass enda", og det kan jo være at det er det 😄

Anonymkode: 2995b...5cb

[AnonymBruker]

Føler ikke for å flytte hele tiden, gresset er ikke alltid grønnere. Hadde heller reist litt mer eller funnet på noe som krevde at jeg måtte til andre steder for å gjøre det, hobby/jobber.

Anonymkode: 39a22...e60

[AnonymBruker]

Hadde det sånn før,  og flytta aldri når jeg var liten. Ble sånn når jeg flyttet hjemmefra. Bodde vel knapt to år noe sted. Er godt å flytte og få rydda 😄

Anonymkode: e3bd5...bf1