Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dine foreldre har klart å oppdra (minimum) to døtre til å bli egoistiske og selvsentrerte. Du er nokså ufyselig i måten du snakke om din søster 

Anonymkode: fc65f...34d

Å? Jeg er provosert og jeg er lei av situasjonen, jeg ser ikke hvordan jeg er ufyselig i hvordan jeg omtaler henne. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det handler ikke om at jeg krever at hun skal gjøre det JEG vil, men det finnes jo forventninger naturligvis. Å unnlate å ringe våre foreldre, å ikke møte dem gjennom året, eller plukke opp telefonen, ikke hjelpe når våre foreldre står i vanskelige situasjoner det er ikke noe annet enn egoisme. Hun kan gjøre hva hun vil hun, men hun burde jo også bidra til familien og vise takknemlighet for alt våre foreldre har gjort for henne gjennom årene. At jeg vil at hun skal hjelpe foreldre og besteforeldre kan umulig være egoisme, det er ikke MEG jeg forventer at hun skal hjelpe. 

Jeg kan ikke fatte og forstå at folk mener det er greit at hun nedprioriterer familie på denne måten, og får det til å virke som om vi alle har gjort noe galt, i stedet for å ta litt grep om livet sitt så hun både kan bidra til familie og samfunnet. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Det å ta avstand fra foreldre og familie er noe av det vondeste og tøffeste noen kan gjøre, og når din søster gjør dette så er det for en grunn. Og nei vi skylder ikke foreldrene våre noe, vi valgte ikke å bli født og det skulle bare mangle at de personene som valgte å sette et liv til verden tok ansvar for det. 
Nei familie kan ikke forvente noe, og slik du skriver innleggene dine så skjønner jeg godt at hun har tatt avstand. Hvorfor kan ikke du med to barn? Hva er problemet med det? Du prioriterer selv din egen familie. 
Når et barn kutter ut sine foreldre da er det virkelig noe, du kan ikke si noe om hennes barndom. Ta min f.eks min søster ble aldri slått, sparket, kastet ting på osv. Jeg ble det, og hadde min søster tenkt og sagt slik som du gjør jeg hadde aldri sett meg tilbake, min søster så sjelden volden. Hun tror heldigvis på meg likevel og er en god søster med forståelse for hva jeg synes er vanskelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser dette mønsteret gå igjen i flere familier, den yngste blir rett og slett bortskjemt, og lærer ikke i like stor grad at andre også har behov og følelser. De lærer at sine behov er viktigst, og da er de fornøyde. 

Jeg hadde spart meg for energien, for du får nok dessverre ikke forandret henne så sent. Det er litt sent å lære empati i voksen alder. Fokuser heller på de andre søskenene, og at ditt yngste barn ikke skal bli slik selv. 

Anonymkode: e1b79...3c2

Uthevet det eneste i innlegget ditt jeg er enig i.

Anonymkode: ec0b6...bd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

De har ikke oppfølgings ansvar, men man går jo selvfølgelig ut ifra at de kanskje engasjerer seg litt da?🙄

Anonymkode: 4b8ce...156

Men man stiller dem ikke til veggs og konfronterer dem hvis de ikke gjør det heller.

Anonymkode: 7af90...e2a

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (2 minutter siden):

Verden er nok ikke fullt så svart hvitt som du ser den.

Tror du alle som er enslige egentlig har valgt det selv? For mange var det nok sånn det ble, av ulike grunner. 

Jeg prøvde å vise hvordan det kan oppleves å være den av søsknene som er singel. Jeg synes ikke det er naturlig at den av søsknene som er singel har mer ansvar for familie, eller for å reise enn de som har "egen" familie.

Hm, og jeg leste det du skrev, og jeg forstod likevel ikke hvordan det skal henge sammen slik at det ikke er naturlig. Kunne du beskrevet hva du tenker der? Hvis jeg har fylt opp tiden av barn, full jobb, og forpliktelsene som kommer med det, og likevel ønsker å prioritere foreldre og besteforeldre og gjør det med tid jeg har til overs som ikke blir så mye, hvordan kan da min søster som ikke har de forpliktelsene jeg har ikke være naturlig at bruker litt mer tid, eller i det minste like mye tid som meg på å ta ansvar for familie? Eller bare delta på den måten hun kan? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hun sier hun er syk. Hun har ikke hatt jobb på mange år. Hun sier "jeg har dessverre ikke kapasitet" og sliter med "utmattelse". Men greia er at hun har alltid slitt siden tenårene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Oi. Hadde jeg vært syk, og min egen familie ikke trodde på meg, og kalte utmattelse for "utmattelse", så hadde jeg også tatt avstand, gitt. Dette er ganske sykt å lese, dersom foreldrene dine er like enkle og dømmende i forhold til usynlig sykdom, så støtter jeg faktisk søsteren din 100%. 

Anonymkode: e1b79...3c2

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det handler ikke om å være et "eksemplarisk" menneske. Det handler om å bidra, og å sette pris på de som har gitt henne livet, og bidratt til hennes liv økonomisk og praktisk gjennom mange år. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Ingen barn ber om å bli født. Foreldre får barn fordi de selv vil så ingen barn må stå der med hua i hånden og kysse jorden foreldrene går på fordi de har gitt de livet. Og det skulle da faktisk bare mangle at når en får barn at en oppfører seg som foreldre, og gir barna det de trenger. Det er heller ingen verdens ting en skal behøve å være ærbødig takknemlig for og gå med bøyd hode å utåle hva som helst for. Får en barn har en et ansvar for å gi de barna et skikkelig liv, det er jobben din!!! Ikke noe et barn skal måtte tåle hva som helst for igjennom hele livet for å kompensere for at foreldrene faktisk gjorde det foreldre skal gjøre. Men nå er det også slik at din søster ser ikke situasjonen slik uansett da hun mener hun ikke har hatt det så godt.

Og sier som andre her, desto mer du skriver desto mer skjønner jeg så godt din søster. Dette hadde jeg aldri i verden orket å ha i livet mitt, ikke om jeg fikk betalt aldri så mye for det engang. Det du skriver om både deg selv, din søster og familien virker utrolig navlebeskuende.

Endret 17. mars 2024 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Uthevet det eneste i innlegget ditt jeg er enig i.

Anonymkode: ec0b6...bd8

Jeg mener empati kan læres av folk i alle aldere. Det er en ferdighet 

Anonymkode: 86a85...f31

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (4 minutter siden):

Og da tenker du at beste medisin er å gi henne dårlig samvittighet på toppen av det hele? Det kan jo faktisk hende hun ønsker å bidra, men faktisk ikke har kapasitet. Da bør du jo heller vise forståelse. Er hun deprimert, kan det hende det låser seg helt. Det kan hun isåfall ingenting for.

Nei, jeg tenker ikke at jeg vil gi henne dårlig samvittighet. Jeg tenker jeg vil få henne til å bidra, og bli en del av familien igjen. Tror ikke dårlig samvittighet er det beste forslaget. 

Men det hjelper jo ingenting å gi forståelse heller. Så jeg venter på å høre om noen har noen gode tips til hvordan jeg kan få henne inn i familien igjen, ha litt kontakt. At hun viser litt engasjement for tantebarna og resten av familien og ikke bare egen helse. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å? Jeg er provosert og jeg er lei av situasjonen, jeg ser ikke hvordan jeg er ufyselig i hvordan jeg omtaler henne. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg tenker at du kan ta utgangspunkt i responsen her inne. Er det tilfeldig at så mange fremmede mennesker responderer negativt på ting du skriver anonymt på et forum?

Anonymkode: ec0b6...bd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg mener empati kan læres av folk i alle aldere. Det er en ferdighet 

Anonymkode: 86a85...f31

Du kan selvfølgelig fint ha din mening, men den er dessverre ikke i samsvar med rådende forskning og konsensus innen fagfeltet psykologi. Hva baserer du egentlig din mening på?

Anonymkode: e1b79...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hun sier hun er syk. Hun har ikke hatt jobb på mange år. Hun sier "jeg har dessverre ikke kapasitet" og sliter med "utmattelse". Men greia er at hun har alltid slitt siden tenårene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Men du mener at hun er i stand til å hjelpe til i denne situasjonen? Hvis hun har slitt siden tenårene? Og hva er det denne hjelpen egentlig består av?

Anonymkode: aad15...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvorfor skal jeg anerkjenne hennes "opplevelse" av barndommen? Det er ikke som at hun driver og anerkjenner min opplevelse av barndommen. Er ikke det litt barnslig å trenge det når man er over 30? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Wow, jeg håper virkelig dette er ironi. Skjerpings, TS. 

Alle sammen trenger tilstrekkelig emosjonell anerkjennelse uansett alder, men det er spesielt viktig i barndommen. Kan godt hende at hun har hatt en vanskelig(ere) barndom enn dere. Kanskje på grunn av personlighet som ikke passer med samfunnets og familiens forventninger. Kanskje på grunn av (udiagnostiserte) psykiske plager. Kanskje på grunn av dårlig behandling av familie som ikke har blitt lagt merke til av dere. Hvem vet, men uansett så er det viktig å anerkjenne andres opplevelser. 

Anonymkode: 573e0...b83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Veldig interessant at du kun påpeker at de har "gitt henne livet" og "bidratt til hennes liv økonomisk og praktisk". 

Det skulle faktisk bare mangle at foreldre bidrar til barnas liv økonomisk og praktisk, ettersom at alle barn blir tvunget ut i verden. Ingen har spurt om livet sitt, og dessverre så er det ikke alltid at folk mestrer det. Da er det også vanskelig å sette pris på det livet man ufrivillig har blitt pushet inn i.

Har de stilt opp for henne emosjonelt? Vært tilgjengelige for henne på det planet? Det er svært viktig for barns emosjonelle og sosiale utvikling.

Anonymkode: 573e0...b83

Jeg sikter til økonomisk og praktisk hjelp i voksenlivet. Ser jeg var utydelig der. 

Hun har alltid mast og grublet veldig og de har lyttet til det, og det har vært en stor belastning for dem. Så jeg vil si ja. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan selvfølgelig fint ha din mening, men den er dessverre ikke i samsvar med rådende forskning og konsensus innen fagfeltet psykologi. Hva baserer du egentlig din mening på?

Anonymkode: e1b79...3c2

Jeg er et profesjonelt menneske. Og det er ikke få ganger fagfeltet psykologi har tatt feil

Anonymkode: 86a85...f31

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, jeg tenker ikke at jeg vil gi henne dårlig samvittighet. Jeg tenker jeg vil få henne til å bidra, og bli en del av familien igjen. Tror ikke dårlig samvittighet er det beste forslaget. 

Men det hjelper jo ingenting å gi forståelse heller. Så jeg venter på å høre om noen har noen gode tips til hvordan jeg kan få henne inn i familien igjen, ha litt kontakt. At hun viser litt engasjement for tantebarna og resten av familien og ikke bare egen helse. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Men det er ikke DIN avgjørelse å få henne inn i familien igjen. Det er utelukkende hennes. Å tvinge seg på virker aldri. Og etter jeg har lest svarene dine, høres du rimelig krass ut. Har du i det hele tatt prøvd forståelse, for utifra det jeg leser, tror du jo bare ikke på henne. Hun skal ikke være nødt å vise engasjement for dere i det hele tatt om hun ikke vil. Som ca alle andre i denne tråden sier, så er det måten du snakker om henne på her som får oss til å støtte søstera di, og ikke deg. Det er ikke særlig søsterlig av deg å snakke henne ned på den måten. Hadde heller ikke giddet kontakt med noen som så på meg på den måten du fremstiller det her. Selv om du kanskje ikke mener det, får hun nok et lass av dårlig samvittighet når hun gang på gang må si nei fordi du ikke orker å høre henne.

[AnonymBruker]

Leste jeg ikke et identisk hovedinnlegg for et halvt års tid siden? 

Anonymkode: 00b95...f7f

[Queen19]

For alt du vet, har hun vokst opp med vanskelige opplevelser innad i familien, som ingen av dere andre, aner noe om. Så er det nå sånn at vi "barn" ikke ber om å bli født til denne verden, så det er ingen forpliktelser for oss, ovenfor våre foreldre, eller øvrig familie, på samme måte som våre foreldre har til oss "barn". Din fremstilling av hele situasjonen, og din beskrivelse av din søster, får deg til fremstå ganske toxic. 

[got2go]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Du fremhever deg selv så mye her, at jeg blir helt kvalm. Til å ha "klart deg så godt i livet selv", så har du faen meg ikke lært deg mye.

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Dere må snakke sammen.