Hvor mye engasjerer mannen seg?

[AnonymBruker]

Har ikke forventet at samboer skal engasjere seg sånn veldig i tidlig graviditet, men har begynt å føle på at han ikke viser interesse i det hele tatt. Er snart halvveis i svangerskapet, og han aner ikke hvor langt vi er på vei, skjønner ikke poenget med at jeg ser på klær og planlegger utstyr til baby og tar egentlig litt avstand. Spør meg ikke om noe relatert til graviditeten. Synes det er litt sårt at han ikke viser mer engasjement. Barnet er veldig ønsket fra begge, vært prøvere i snart fem år, så er jo ikke det at han ikkr vil ha barnet som gjør han lite engasjert iallfall.

Hvordan er deres menn?

Anonymkode: e5b86...aa7

[AnonymBruker]

Jeg tror det fort kan føles litt abstrakt og uvirkelig for en del menn, siden de ikke kjenner svangerskapet på kroppen. Jeg vet bare at jeg selv, som kjente veldig godt at jeg var gravid, syntes det var vanskelig å forstå at det var et menneske som skulle komme ut.

Jeg var likevel veldig ivrig og opptatt av det selv. Mannen min tok ikke initiativ til noe som hadde med det kommende barnet å gjøre, men han lyttet til meg og ble med når jeg ville kikke på vogner. Og smilte litt av meg, på en koselig måte. Til første drev jeg og strøk alle babyklærne, og han sa med rette at det var jo totalt unødvendig, men at han syntes det var veldig koselig å se på at jeg gjorde det likevel. Han ble med og så på vogn etter at jeg hadde mast sånn 20 ganger. 

Anonymkode: 7a1f4...920

[AnonymBruker]

Graviditeten var ikke planlagt og heller ikke ønsket her. Det prega jo hele greia. Når ungen var ute ble han helt frelst, men det var ensomme måneder forut.

Anonymkode: bbffb...ccb

[AnonymBruker]

Han var ikke så opptatt av utviklingen uke til uke nei, men veldig opptatt av at det praktiske skulle være på plass i god tid før termindato. Han gikk på Finn.no og ordnet med møbler som stellebord og seng. Etter hvert som det ble mulig å kjenne spark utenfra så ville han jo kjenne på magen iblant.

Anonymkode: da783...a48

[AnonymBruker]

Vår graviditet var ikke planlagt, men vi er gift og ble veldig glade likevel.  Han var med og handlet de første par plaggene til baby, bestemte alt av utstyr sammen med meg, kjøpte litt klær selv... han satte seg inn i hva slags mat som var bra for baby at jeg spiste og handlet inn masse av det. Var med på de tidlig ultralydene vi hadde privat, og senere også kontrollene på sykehuset.

Etter rundt uke 20 ble han også med til jordmor på de timene.

For meg var det en selvfølge at han også satte seg inn i graviditeten og var interessert i babyen og å handle inn.

Anonymkode: 415ea...f52

[AnonymBruker]

Etter jeg ble gravid er mannen blitt ganske overbeskyttene på det nivået om det ligger en liten pinne på veien da vi går tur, så påpeker han at det er en pinne der og at jeg ikke snubbler i den. 

Men av planlegging av innkjøp og hva vi trenger ligger alt på meg. Men for min del var det forventet er litt sånn forholdet vårt er, jeg planlegger og han blir med og hjelper til med og bære og montere. Han stoler på at jeg har tatt et godt valg,  Kjører meg til legetimer og blir med på det meste av det. Gjør mer i huset siden jeg har mye mindre energi en vanlig. Men nei han vet ikke hvilken uke jeg er i, sånn som han tenker at han vet termin dato og det er nok for han. Men han viser ikke mye følelser til og bli pappa enda, men for min del er det ganske forventet han tenker ikke mye over det før det faktisk skjer eller sånn helt i siste liten. Så blir ikke overrasket sånn 1 uke før termin at han kanskje får litt panikk og skal da fikse alt. Men da kan vi ta det hyggelige med at det er fikset allerede. 

Anonymkode: 742f7...f64

[AnonymBruker]

Barn nr. 3. Han gjør mye mer husarbeid enn meg. Det gjør han vel ellers også. Lar meg sove på morgenen. Gjør mer med de andre barna. Sier jeg ikke skal bære, for jeg er gravid. Passer på så vi kommer i orden før fødsel i sommer. Tenker på det praktiske med bil osv. Er med på ultralyd. Er fornøyd, jeg. ❤️

Anonymkode: 8e001...8be

[AnonymBruker]

Mannen var samme til langt ut i svangerskapet. Jeg forstår det jo, for verden går jo tilsynelatende i samme trakten. Han tok ekstra vare på leg da jeg var dårlig og kvalm, men det ville han jo gjort uansett årsak.

Jeg spurte han rett ut (på en ikke-agressiv måte) hva som var grunnen til at han virker uinteressert, og pm han syntes at jeg snakket alt for mye om babyene. Og grunnen var nettopp at det var vanskelig å ta inn over seg. Jeg begynte derfor å sende lenke til uke-for-uke oppdatering fra HelseNorge, NHI o.l for hver nye uke. Det hjalp litt. Da babyene begynte å røre på seg, dro jeg hånda hans på magen så han fikk kjenne. Han har også vært med på så å si alle kontroller, inkludert 5 ultralyder på sykehuset. 

Jeg føler at det har hjulpet han at jeg har involvert han såpass mye. Nå som det begynner å nærme seg fødsel, er han veldig interessert. Han står i bresjen for å handle utstyr og fikse barnerom og står på, mens jeg stort sett sitter på sofaen og har tungt for å røre meg. Han sier ofte at han gleder seg til de kommer🥰

Så mitt tips er å involvere han så mye som mulig, og still noen forventninger til at han ivaretar visse oppgaver før babyen kommer. Menn liker konkrete oppgaver de kan forholde seg til, og han vil føle seg som en viktig del av det som er på vei til å skje før han står med babyen i armene.

Anonymkode: ee9cf...73d

[AnonymBruker]

Vi kjøpte første plagget sammen, kjøpte utstyr sammen, han var med på kontroller og alt sånt. Hadde "krevd" litt mer engasjement, kanskje han er litt usikker? Les godt sammen om hva som skjer uke til uke, snakk om når dere bør ha ting klart i tilfelle tidlig fødsel osv. Prøv å få han med med mer informasjon. 

Anonymkode: f2e1a...b34

[AnonymBruker]

Vi mennesker er ulike. Kvinner som menn. Det er ingen fasit. Ofte blir graviditet veldig abstrakt for menn før babyen er ute. Jeg var ikke engasjert før uke 24 for min del. Mannen  var mer engasjert enn meg. 

Anonymkode: be6bb...2e3

[AnonymBruker]

Følte det likt som deg under første graviditet, men så ble han verdens fineste, mest engasjerte, stolteste far uansett umiddelbart etter at barnet var født. Det har alltid vært en selvfølge her i huset at han har bidratt på lik linje som meg etter fødsel - med det han kan, han har jo ikke pupper. Jeg har derfor valgt å ikke ta det opp nå i mitt andre svangerskap, da det strengt tatt har veldig lite å si. Så lenge han bidrar etter fødsel er det det som gjelder, tenker jeg  

Men ja - under graviditeten har han ikke vist noe interesse for å kjenne på magen, vet ikke hvor mange uker jeg er på vei, eller når termindato er. Han er dog opptatt av at jeg må passe på så jeg ikke sklir på isen, blir med på ultralyder, og kjøper halsbrannmedisin til meg når det er tomt. Er fornøyd jeg! 

Anonymkode: b7276...180

[AnonymBruker]

Min mann er veldig engasjert, men jeg tror kanskje jeg er ekstra heldig med det. Vi prøvde lenge før det gikk.

Han skjønner selvfølgelig ikke alt, men har kjøpt et par bøker på eget initiativ og er alltid den som skal sjekke hvilke frukt babyen er nå. 😛 

Men om jeg spurte han rett ut nå hvor langt jeg var på vei, da tror jeg ikke han kunne svart umiddelbart. Jeg må til og med tenke meg litt om nå.

Anonymkode: 9187c...93e

[AnonymBruker]

Min mann var veldig engasjert. Han fulgte med på de samme appene som jeg hadde, fant noen egne pappa-apper og kjøpte pappa-bøker lenge før jeg hadde tenkt tanken om å kjøpe noen bøker om småbarnsliv. Han var pådriver på at vi skulle handle utstyr, det var nok mest fordi jeg var så veldig tilbakeholden til langt ut i svangerskapet fordi vi hadde forsøkt så lenge og mistet et par ganger på veien. Han kjøpte den første leken til barnet, en badeand, da vi var og handlet vogn og diverse. Han var med på alle ultralyder (hadde noen ekstra), og fødselsforberedende kurs og ammekurs. 

Anonymkode: c341e...e58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har ikke forventet at samboer skal engasjere seg sånn veldig i tidlig graviditet, men har begynt å føle på at han ikke viser interesse i det hele tatt. Er snart halvveis i svangerskapet, og han aner ikke hvor langt vi er på vei, skjønner ikke poenget med at jeg ser på klær og planlegger utstyr til baby og tar egentlig litt avstand. Spør meg ikke om noe relatert til graviditeten. Synes det er litt sårt at han ikke viser mer engasjement. Barnet er veldig ønsket fra begge, vært prøvere i snart fem år, så er jo ikke det at han ikkr vil ha barnet som gjør han lite engasjert iallfall.

Hvordan er deres menn?

Anonymkode: e5b86...aa7

Min engasjerer seg mest når barnet er rundt 2 år og oppover. 

Anonymkode: 08ec7...d74

[AnonymBruker]

Mannen min er veldig involvert. Dette barnet er veldig ønsket og planlagt av oss begge. Vi er begge 26 år, første barnet🥰 Han er verdens beste støttespiller, men det er han generelt med alt når det kommer til meg. Han har lastet ned gravidapp, følger med hver uke. Han jobber på Nordsjøen, så vi har tatt en tidlig ultralyd nå før han drar ut på jobb også vil han at jeg skal vente til han kommer hjem igjen før vi drar på neste. Jeg vet at jeg er heldig, men det burde ikke bare være mammaen som er involvert! 

Anonymkode: b7031...af1

[AnonymBruker]

Veldig aktiv med hans første. ( min andre) Med nr 3/2 så var det ikke så ivrig. Men jeg trengte han til å holde fokus på babyen vi alt hadde. Var i grunn lite eng selv, gadd ikke følge app og måtte tenkte meg om når folk spurte hvor langt jeg var på vei. 

Med nr 2/1 så var det covid så han fikk ikke vært med på noe annet enn privat UL og fødsel. 

Anonymkode: d6a5e...89f

[Falabella]

 

Min ektemann er svært involvert og engasjert i svangerskapet mitt ☺️

Jeg er over halvveis i første trimester, barnet var planlagt og er meget ønsket fra begge sider. Jeg ble gravid like etter vi giftet oss, og han ble overlykkelig da jeg fortalte at jeg hadde positiv test. 

Vi er relativt unge (jeg er i begynnelsen av 20-årene og han er i midten) og vi hadde begge lyst på å få barn tidlig slik at vi kan få en stor familie og ha energien til å være aktiv med dem og deres oppdragelse😊

Pga ekstrem kvalme som førte til utmattelse, mage- og hodesmerter, søvnløshet, dehydrering og null matinntak, så ble jeg innlagt et døgn på sykehus i begynnelsen av uke 6. Han var oppe med meg i flere timer natten før jeg ble innlagt for å trøste meg og passe på meg mens jeg hadde det vondt. Han ringte rundt til lege og legevakt, og om morgenen tok han meg med til legevakten, og senere ble med meg til sykehus. Der fikk jeg tidlig ultralyd og han ble rørt og glad av å se barnet og da han fikk vite at alt virket greit.

Han vet nøyaktig hvilken uke (og dag!) jeg er i. Også er han partnerkoblet Flo-appen min (som har et egen graviditets-program) og sjekker den så å si hver dag, så han vet nøyaktig hvor jeg er i graviditeten min og hva som skjer fysisk med både barnet og meg. Han gleder seg til når vi skal ha ultralyd i uke 13, fordi etter det skal vi begynne å fortelle familie og venner at vi skal ha barn.

Han lar meg sove inn lengre om morgenen, gjør nesten alt av husarbeid ettersom jeg fort blir kvalm og utmattet av å stå og gjøre fysisk krevende ting, lager det meste av maten osv🥰 Han er på noen måter også mer beskyttende, f.eks at han ikke vil at jeg skal bære tunge ting, passer på når vi skal over veien med tanke på biler og sånt. Han har lyst til å bli med på alt av kontroll, ultralyd osv.

I tillegg så kjøpte han alt av kvalmemedisinene mine fra som jeg fikk på resept fra sykehus og han kjøper kosttilskudd slik at barnet og jeg får i oss det vi trenger. Han har gjort mye research på mat, kosthold og hva gravide bør spise, og han kjøper, planlegger og lager sunne og næringsrike måltider slik at barnet og jeg har det best mulig. Pga svangerskapskvalme og mataversjon så er jeg mer restriktiv i matvanene mine og hva jeg makter å spise, og han er tålmodig med meg, og prøver aktivt å finne løsninger og oppskrifter jeg kan spise uten å bli kvalm. Jeg har vanskelig å spise store måltider, så han passer på at jeg i hvertfall spiser regelmessig med mindre porsjoner, og får i meg nok væske. De få dagene jeg har følt meg mindre redusert har han tatt meg med ut på tur slik at jeg får beveget på meg og får frisk luft☺️

Vi har allerede funnet navn, vi snakker mye om tradisjoner, oppdragelse, hvordan vi skal feire høytider, utdanning, moraler og regler vi skal oppdra barnet med, hvordan vi vil at familiens hverdag, matvaner, osv skal se ut. Selvfølgelig kommer nok ikke alt til å være akkurat slik som vi planlegger, og vi kommer nok til å lære og endre mye etterhvert som vi vokser opp med barnet, men vi gleder oss i hvertfall.

Jeg føler meg så utrolig heldig som har en mann som er en så aktiv del i graviditeten, og som er så tålmodig, hjelpsom og støttende. Han gleder seg til å bli pappa og forbereder seg på at vi skal til vårt beste gi babyen de beste foreldrene han/hun kan få. Jeg vet han kommer til å bidra så mye han muligens kan. Jeg kunne ikke tenkt meg å fått barn med noen andre enn akkurat ham. Jeg er så takknemlig. Ikke bare på vegne av meg selv, men også babyen, som kommer til å ha en så god og kjærlig far❤️