Hvordan lære ungdom å ta ansvar for egen læring?

[AnonymBruker]

Vi har min samboers niese boende hos oss fordi hun går en VGS-linje som ikke tilbys der foreldrene hennes bor. Hun flyttet hit i høst og går 2. året på VGS.

Hun er veldig avhengig av å bli fortalt hva hun skal gjøre. Om det ikke står veldig detaljert hvordan hun skal besvare en oppgave så kommer hun ikke i gang. Hun sender melding til læreren og klager over at hen ikke har skrevet en god oppgave. Noen av lærerne svarer og gir flere detaljer, men naturlig nok er det ikke alle lærere som gidder å bruke kvelden på å svare. Da gidder hun ikke gjøre oppgaven og mener at det er lærerens feil som ikke har gitt en tydelig nok oppgave.

Samboer og jeg prøver å hjelpe, men synes det er vanskelig. Vi har gitt henne råd om at hun skriver oppgaven slik hun tror den skal skrives og så skriver litt om hvordan hun forstod oppgaven og hva hun tror hun kan ha misforstått. Men hun vil ikke ta i mot våre råd, og legger alt ansvaret på lærerne.

En gjenganger er at læreren ikke har snakket om det i timen så da kan ikke læreren forvente at elevene skal kunne noe om det, så da gidder hun ikke skrive oppgaven. Samboer og jeg sier at hun kan google det og lese på Wikipedia, men får bare negative kommentarer tilbake.

Vi prøver å forklare at hun er såpass stor at hun må ta ansvar for egen læring. Det nytter ikke å komme på eksamen og klage over læreren når du ikke kan stoffet. Om bare 1,5 år skal hun på universitetet (hennes egen plan) og da må hun kunne lese seg opp på ting på egen hånd. Og generelt i voksenlivet må hun kunne ta ansvar for å finne ut av ting selv.

 

Det er ikke bare med leksene at dette er et problem, men også med husarbeid og andre ting. Hvis ikke samboer og jeg er kjempetydelige på at å vaske badet betyr å vaske x, y, z og skriver en detaljert liste, så vasker hun bare litt rundt vasken før hun sier at hun er ferdig. En annen gang hadde hun i oppgave å lage middag men laget da bare til seg selv. Har mange slike eksempler.

Om hun kommer for sent til timen så er det bussjåførens feil og aldri hennes feil for at hun ikke tok en tidligere buss.

 

Hvordan kan vi lære henne å ta ansvar, og ikke bare skyve ansvaret over på andre?

Vi har ingen erfaring med å oppdra ungdom, men kan jo huske at vi selv har vært ungdom og vet at det er en vanskelig tid. Men dette med at hun alltid skyver ansvaret over på andre og skylder på andre er ikke så hyggelig å leve med i lengden. Noen råd?

Anonymkode: 88760...0f7

[AnonymBruker]

Kan moderatorene flytte denne til underforumet barn og familie? 

Anonymkode: 88760...0f7

[AnonymBruker]

Har ho noen vansker? Dysleksi eller språkvansker dere ikke vet om?

Ser her har vi en med kun dysleksi og en som har dysleksi og spesifikke språkvansker.  De slitter med å tolke tekster til tider og hvordan ting ska settes opp. Vi har opp mellom årene jobbet mye med dem med å omformulere tekst så de forstår. Lærere har laget maler de kan følge for å klare oppgavene osv. Med den hjelpen har den eldste ut i lærlingerjobb og snitt karakter på videregående 5. Yngste går første året nå. Bruker mye lydfiler og dikterering for å svare på oppgaver

Anonymkode: 87621...82d

[AnonymBruker]

Vi har en datter med forsinket utvikling, som gjør at hun er og vil forbli litt «yngre» enn de på egen alder. Hun er umoden og sliter med språkforståelse. Hvis vi ikke forteller henne konkret hva hun skal gjøre, gjentatte ganger, samt i korte setninger og tusen gjentagelser, blir det ikke gjort. Enten så forstår hun ikke hva vi sier (selv om det fremstår som hun hører for oss), eller så glemmer hun hva hun gjør midtveis i aktiviteten. Mitt barn må bli forklart og vist noe 10-12-15 ganger før det sitter, mens andre barn trenger bare én forklaring.

Det kan jo være en uoppdaget utviklingsforstyrrelse og at hun egentlig er yngre mentalt. Jeg ville fortsatt som dere gjør nå, med tilrettelegging og klare instrukser, og så vil hun over tid utvikle det til en vane.  

Anonymkode: e5fb4...682

[AnonymBruker]

Takk for svar! 
 

Tviler litt på at hun har noen slike vansker, for hun får toppkarakterer når hun gidder å gjøre lekser.
Var kanskje litt dumt av meg å fokusere så mye på skole i innlegget mitt, men det var det jeg var frustrert over den dagen.

Hovedproblemet er egentlig at hun ikke tar ansvar. Ting er aldri hennes feil.  
I går veltet hun en blomsterpotte så den knuste og jorden rant utover. Det er sånt som skjer. Det jeg reagerer på er at hun bare lot alt ligge og gikk på rommet sitt. Da jeg ba henne rydde opp sa hun «Det er ikke min feil at du hadde satt den der hvor alle kunne komme til å velte den.» Den sto på et sted som den har stått i mange år uten at noen har veltet den så jeg forstår ikke hvorfor hun går til angrep på meg. 
 

I starten av uken skulle jeg møte henne på kjøpesenteret for å kjøpe noe hun trenger/ønsker seg. Hun slutter på skolen 15, og bussen tar under et kvarter. Men hun dukket ikke opp før nesten en time etter avtalt tid, og svarte heller ikke på telefon. Hun la skylden på læreren som pratet over tiden og på bussjåføren som kjørte treigt. Men jeg var på skolen litt før 15 og tenkte å overraske henne med at hun slapp bussen, så jeg så at hun satt utenfor skolen sammen med venner. Jeg husker hvor viktig venner var i den alderen, så hvis hun bare hadde sendt meg melding og spurt om vi kunne treffes senere sånn at hun kunne henge litt, så hadde jeg bare vært glad. Men når hun ikke gidder å gi beskjed så blir jeg irritert. Og når hun enda en gang skylder på alle andre, så kjenner jeg at jeg begynner å bli lei.

Er det bare sånn det er å være foresatt for ungdommer? Må vi bare akseptere dette, eller er det noe vi kan gjøre for at hun skal begynne å ta mer ansvar?

 

Anonymkode: 88760...0f7

[jegerrinne]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar! 
 

Tviler litt på at hun har noen slike vansker, for hun får toppkarakterer når hun gidder å gjøre lekser.
Var kanskje litt dumt av meg å fokusere så mye på skole i innlegget mitt, men det var det jeg var frustrert over den dagen.

Hovedproblemet er egentlig at hun ikke tar ansvar. Ting er aldri hennes feil.  
I går veltet hun en blomsterpotte så den knuste og jorden rant utover. Det er sånt som skjer. Det jeg reagerer på er at hun bare lot alt ligge og gikk på rommet sitt. Da jeg ba henne rydde opp sa hun «Det er ikke min feil at du hadde satt den der hvor alle kunne komme til å velte den.» Den sto på et sted som den har stått i mange år uten at noen har veltet den så jeg forstår ikke hvorfor hun går til angrep på meg. 
 

I starten av uken skulle jeg møte henne på kjøpesenteret for å kjøpe noe hun trenger/ønsker seg. Hun slutter på skolen 15, og bussen tar under et kvarter. Men hun dukket ikke opp før nesten en time etter avtalt tid, og svarte heller ikke på telefon. Hun la skylden på læreren som pratet over tiden og på bussjåføren som kjørte treigt. Men jeg var på skolen litt før 15 og tenkte å overraske henne med at hun slapp bussen, så jeg så at hun satt utenfor skolen sammen med venner. Jeg husker hvor viktig venner var i den alderen, så hvis hun bare hadde sendt meg melding og spurt om vi kunne treffes senere sånn at hun kunne henge litt, så hadde jeg bare vært glad. Men når hun ikke gidder å gi beskjed så blir jeg irritert. Og når hun enda en gang skylder på alle andre, så kjenner jeg at jeg begynner å bli lei.

Er det bare sånn det er å være foresatt for ungdommer? Må vi bare akseptere dette, eller er det noe vi kan gjøre for at hun skal begynne å ta mer ansvar?

 

Anonymkode: 88760...0f7

Nå har nok vi ungdom som har vært helt utrolige. Altid møtt til tiden. Ringer for den minste ting. Yngste på 18 ringer : jeg kjøpte en melk i lunsj håper det er greit. Så her blir jeg nesten sliten av at de ringer om slike ting.

Men hører andre sier ungdommen er fryktelig vimsete, glemmer ting   at de gir litt faan,  at de ikke følger regler osv. Tror mye har litt med at de vil teste grenser, se hvordan vi voksene reagerer. 

Vi har altid hatt faste regler osv

Hva med å sette seg ned å skriv husregler sammen. Slik at ho vet hva dere forventer, samtidig som jo og for si litt hva ho tenker om ting.

[AnonymBruker]

I det siste eksempelet du nevner forteller hun jo en regelrett løgn fordi hun vet hun slipper unna med det. Hun har såpass liten respekt for deg og din tid at hun lar deg vente i en time og lyver deg rett opp i ansiktet etterpå. Hva sier hennes foreldre til denne oppførselen? Det er heller ikke ditt ansvar å skaffe henne ting hun trenger/ønsker seg, så neste gang kan hun bygge selvstendighet ved å skaffe seg tingen på egenhånd.

Anonymkode: bb09c...a68

[AnonymBruker]

Du må jo legge ut med å konfrontere henne. Du så henne på skolen, hun løj, og lot deg vente med vilje. Konsekvens: Ikke mer privatsjåfør til henne. 

Potteplanen: Si at du er likeglad med hennes unnskyldninger, hun skal rydde opp etter sig. 

Og så kan du jo alltid true med å kaste henne ut, hvis hun blir for frekk. 

Anonymkode: 6d73c...f46

[AnonymBruker]

Fundamentet for å ta ansvar legges tidlig i livet. Her har det blitt sydd puter over tid, og det vil være vanskelig å snu. Voksenlivet vil bli utfordrende for henne. Det finnes ikke en arbeidsgiver som aksepterer at det er bussjåførens skyld at man kommer for sent. 

Min oppdragelse var slik at jeg tidlig fikk ansvar for å klare meg selv, på en tilpasset måte selvfølgelig. Jeg fikk en vekkeklokke i gave da jeg startet 1.klasse, og fra den dagen var det opp til meg å stå opp selv (vi øvde i forkant, og de ville nok vekt om det ikke fungerte). Etterhvert så var det ventet at jeg selv tok med lunsj fra kjøleskap, og gymbag, derfra kom å lage lunsj selv, og pakke gymbag selv. Ingen foreldre som stod i gangen og ropte "Husk....!" Jeg fikk også tidlig en kalender og opplæring i å holde den ajour. 

Så jeg ville nok startet der. Ikke ta ansvar for henne, la henne passe på ting selv, og ta konsekvensene når det ikke går. Og gjenta bestemt at det ikke var du som rev ned potta, at det er hennes ansvar å rekke bussen. 

Anonymkode: d40b5...b61