Dere som har vokst opp med omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Kuttet kontakt med min mor rundt 19 års alderen, er 27 år og kommer aldri til å angre eller endre mening. Savner å ha en mamma, men det hadde jeg aldri.

Hun fødte meg, men det hun har påført meg og mine søsken er ikke tilgivelig. Dessverre var hun ikke omsorgspersonen vi skulle så gjerne hatt. Men jeg er så heldig som har en samboer og en svigerfamilie som overøser meg med omsorg og kjærlighet. Nære venner og søstre. 

Anonymkode: a6476...5b7

[n_97]

Svært lite kontakt med min mor, men er nødt til å ha noe kontakt av diverse grunner. 

Min far døde da jeg var ganske ung, fikk dessverre aldri blitt kjent med ham fordi min mor utestengte han. Har tatt kontakt med hans familie i voksen alder. Har jevnlig kontakt, typ flere ganger i måneden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hva slags forhold har dere til foreldrene deres i dag?

Anonymkode: d3f11...001

Null kontakt. 

Anonymkode: fbb29...a80

[AnonymBruker]

Jeg var tilstede for min mor når hun levde. Jobbet hardt for at hun skulle tro at hun var en god nok mor, hun sa alltid at hun gjorde så godt hun kunne når vi vokste opp. Når hun døde var det voldsomt, jeg jobbet så hardt med å savne henne og forsøke å finne de gode minnene. Men det kom ingen. Ikke alt var vondt selvsagt, men ingen gode minner, liksom. Etter hvert skjønte jeg at jeg ikke var nødt til å savne henne, og har akseptert at min følelse av lettelse over at hun er borte, er helt innafor. Jeg ønsket henne ikke død, men ønsket ofte at jeg slapp ansvar for henne. 

Anonymkode: 2e508...dbd

[AnonymBruker]

Har gått mange år i terapi og har gitt slipp på de tingene som skjedde i min oppvekst. Jeg har ganske normal kontakt med foreldrene mine i i dag som voksen. Men det tok mange år..

Anonymkode: be5aa...ca9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvorfor ønsker du fortsatt daglig kontakt? 

Anonymkode: e59bb...c0a

Fordi jeg ønsker å beholde de andre i familien, som min søster, tantebarn, tante og onkel og søskenbarn. Hvis jeg vender mamma ryggen eller kommer i konflikt med mamma, så mister jeg alle. Hele familien og "storfamilien" mistet nesten 2 år av livet til ene tantebarnet mitt. Kun fordi søsteren min ville ha med samboer på fødselen til sin førstefødte og ikke mamma. 

Pappa har jeg ikke daglig kontakt med, og han snakker bare om siste nytt om slekten på sin side som jeg ikke bryr meg om, og om seg selv. Så det gjør meg ingenting og det kan gå flere uker uten å høre noe.  

Jeg velger nå selv hva jeg deler og ikke deler. Dersom det å fortelle mamma at jeg har spist fiskeboller til middag gjør at jeg beholder familien, så gjør jeg det. Den daglige kontakten er overfladisk og upersonlig. 

Anonymkode: 41e06...56a

[AnonymBruker]

Det er kun mamma som lever av mine foreldre i dag. Hun begynner å bli mer skrøpelig, trenger mer støtte egentlig men er inneforstått med at det ikke vil komme fra hverken meg eller min bror. Vi bor også langt unna henne så rent praktisk er det ikke et alternativ uansett og hun har selv sørga for å bosette seg slik at det er hennes realitet.

Vi har et veldig overfladisk forhold i dag. Høflig og greit nok, vi møtes 1-2 ganger i året og har jevn kontakt på messenger alle tre i en gruppechat. Aldri om dypere tema enn været, hva vi evt spiser til middag og lignende ting vi like godt kunne snakka med naboen om.

Jeg og min bror bor rett i nærheten av hverandre og er ganske nære, det vet jeg er noe hun sørger over å ikke være del av.

Anonymkode: 6f738...0b8

[AnonymBruker]

Far er død og mor kuttet jeg kontakten med for snart 30 år siden. Hun har ødelagt store deler av livet mitt. Ikke bare barndom og ungdom, men voksenlivet mitt også. 

Jeg ser frem til hun er helt borte. 

Anonymkode: 428cd...85c

[AnonymBruker]

Helt ok forhold i dag, men det er mye følelser og tanker som jeg eksplisitt ikke deler med dem, og visse situasjoner som jeg prøver å unngå, som for eksempel å være hjemme hos dem. 

Anonymkode: f4247...d14

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (18 timer siden):

Tusen takk ❤️🥰Ja jeg vil si at selv etter de 4 årene er jeg ikke helt der enda men siste året har det vell begynt å lande mer. Men for min del kommer det fortsatt ting opp i terapi jeg har fortrengt.  Første år hos denne terapeuten handlet mye om å finne sinne for jeg hadde tatt alt innover meg selv i stedet for utover der det hører hjemme, sinnet altså. Nå er all denne jobbinga egentlig mye lenger gått i ulike typer terapi siden 12 års alder med pauser innimellom hvor jeg har blitt helt vrak før jeg fikk hjelp igjen.  Jeg er 36 nå. Først hos denne psykolog spesialisten jeg fikk de mer riktige diagnosene også. Hoved diagnosen er kompleks PTSD, så er det også uspesifisert spiseforstyrrelse som oppsto rundt 5 års alder som overlevelse mekanisme og panikk angst. Som mer kom denne omgangen men som forklarer og mine kræsj opp igjenom. 

Jeg tenker at bare det at du forsøker å jobbe med det er mer enn godt nok ❤️og veldig bra og ett skritt i riktig retning av å sette deg selv først. Det er en veldig vanskelig men og viktig prosess. Heier på deg🥰

Og heier på alle andre som leser dette og som kjenner seg igjen ❤️

Jeg var i terapi i dag og en av de tingene som er viktig er å selv være den omsorgsfulle mamman mot seg selv som man aldri fikk. Gi seg selv nå i voksen livet den omsorgen man trengte da. Bare det i seg selv er vanskelig. For er man vant til å sette andre først hele livet, gå på eggeskall og være veldig tilpasset miljøet man levde i for å overleve så blir det en god del protester på innsiden når man forsøker jobbe med disse overlevevelse mekanismene som jo faktisk har gjort at man er i live den dag i dag. 

Jeg prøver vær dag å leve etter å faktisk begynne å leve ikke bare overleve. Men det er en lang prosess❤️

Hei igjen, og tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg. ❤️ 

Kjenner meg igjen i historien din. Gått lenge i terapi som jeg ikke føler hadde så veldig stor effekt, før der jeg er nå, og fått KPTSD-diagnose og opplever at ting faktisk har effekt, ikke bare plaster på såret. Min psykolog nå omtaler også selvskadingen min som sinne, og at selv om jeg trodde at jeg aldri var sint så var jeg det, bare at jeg vendte det innover. Jobber mye med et undertrykket hat og raseri for tiden. 

Takk for godt tips. Dette med å "reparent" seg selv, har jeg gjort litt før, men glemt litt av det. Men det er virkelig det jeg trenger. En voksen som heier på meg, som støtter meg, som gir meg det jeg trenger. Og den kan jeg være. Så dette skal jeg ta med meg inn i dagene, tok det allerede i bruk i dag da jeg stod i det jeg syntes var en vanskelig situasjon, skrev et lite brev til meg selv, som om jeg var forelderen min, og heiet på meg. Det hjalp overraskende mye. 

Takk for heiing, og det samme til deg! Det er en lang prosess, og jeg velger å tro at vi kommer ut på den andre siden med gode liv. ❤️ 💪

Anonymkode: e9e3b...37f

[AnonymBruker]

Min mor gjorde så godt hun kunne, og var ikke ondskapsfull, så henne har jeg godt forhold til. Hun var bare ikke en bedre mor en det hun var. Min far derimot har jeg kuttet helt. Har ønsket han død i hele mitt voksne liv. Ja, jeg er bitter, ikke rart i det hele tatt. Men jeg har klart å akseptere at det var slik han er, og ikke noe jeg kan gjøre med det, og det var ikke min feil. Han dør snart av alderdom og jeg kommer ikke til å gå i begravelsen, selv om han fremdeles er gift med min mor

Anonymkode: 40949...e80