Dere som har vokst opp med omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Ingen kontakt med far, kontakt med mor 2-3 ganger i året.

Anonymkode: 44b90...828

[AnonymBruker]

Fikk mye juling for den minste ting, og var mye psykisk mishandling også, spesielt fra pappa, men også mamma. Har ikke noe godt forhold til dem i dag. De tar heller aldri kontakt med meg, så jeg tror egentlig ikke at de noen gang har brydd seg om meg. Husker pappa kom med en sårende kommentar da jeg tok det opp med dem etter jeg ble voksen. Han sa at jeg fortjente juling og at det var riktig gjort, så han angrer ingenting. Det var vondt å høre

Anonymkode: c46c7...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Reservert, kjølig. Føler mer irritasjon enn kjærlighet. Stygt å si.
Da jeg endelig kunne flytte for meg selv var det en befrielse. 
Gjør litt under det som blir forventet av meg. Mine foreldre gav ikke meg beskyttelse og omsorg da jeg var ett forsvarsløst barn og krenket meg mye. Hvorfor skal jeg gjøre så mye tilbake?  Har overhodet ikke tenkt å ta noe helse og omsorgs arbeid for de. Føler ikke meg forpliktet til det.
Hjelper til med tunge ting, litt kjøring, besøk etc. Besøk ca 2 ganger i måneden. Bor 2 mil unna.
De skjønner ikke at det de gjorde var omsorgssvikt. Hadde de skjønt det og bedt om unnskyldning, hadde det kanskje vært anderledes. (Har ikke tatt det direkte opp med de, men de sier fremdeles at jeg var ett ulydig barn som trengte juling og at hadde jeg bare hørt etter, så hadde de ikke trengt det.)

Anonymkode: fbc36...526

Du hadde nok ikke hjulpet til uansett. Hjelper du noen andre du ikke bærer nag til? 

Anonymkode: 3f06d...889

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Begge foreldrene mine er døde. Og det er helt greit. 

Anonymkode: edea8...fe0

Samme her. Men husker det som en veldig motstridende sorg når de døde. Fremdeles litt bitter, men forsøker å ta ut det gode som kom ut av det. 

Anonymkode: e953c...2e0

[AnonymBruker]

Har alltid hatt god kontakt med mor, men far stakk da jeg var 3 år....

Anonymkode: 9a141...df6

[AnonymBruker]

Min mor er død, og det er helt greitt. Har ingen kontakt med min far, venter bare på at han skal dø - og så er jeg kvitt de begge to.

Anonymkode: 8f12e...fc5

[AnonymBruker]

Distansert og overfladisk. Har prøvd flere ganger å bedre forholdet og komme tettere, men det er 2 steg frem - 10 tilbake gang på gang. Så har gitt opp. 

 

Anonymkode: f6510...3e6

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hva slags forhold har dere til foreldrene deres i dag?

Anonymkode: d3f11...001

Godt til faren min, men moren min er det umulig å forholde seg til. Jeg har prøvd i sikkert 15 år, men det går ikke. Det var hun som i hovedsak drev med omsorgssvikt.

Jeg har kommet dithen at jeg ikke trenger å ha så godt forhold til henne.

Anonymkode: ea60b...1f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Emosjonell omsorgssvikt her og psykisk vold her. Ble kontrollert til langt inn i 20 årene før jeg tok til vettet. 

Spør du dem; Vi er nære.
Spør du meg; Overfladisk, kaldt og upersonlig forhold. Har de på to armlengders avstand. 

Jeg holder dem på avstand. Kan dele irrelevante og upersonlige detaljer fra hverdagen, for å unngå å dele personlige og private ting. De tror de vet alt om meg og livet mitt, og at de kjenner meg godt. Men det stemmer ikke. De kjenner meg minst av alle. Har forsøkt å være åpen og å dele om at jeg sliter psykisk og gitt de diagnosene etter 15 år i terapi. Mer enn det får de ikke og det var for min egen del, og ikke for å komme de nærmere for det er jeg ikke interessert i. Kommer aldri til å ringe mamma i en krise eller søke omsorg og støtte for å si det sånn. 

Jeg har emosjonelt og psykisk kuttet de ut. Til tross for at vi har daglig kontakt. Jeg har satt grenser og møter de ikke like ofte og har flyttet 2 timer unna for å få mer fysisk avstand. 

Anonymkode: 41e06...56a

Hvorfor ønsker du fortsatt daglig kontakt? 

Anonymkode: e59bb...c0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva slags forhold har dere til foreldrene deres i dag?

Anonymkode: d3f11...001

Null kontakt

Emosjonell ikke tilstede foreldre. Aldri vært.

Anonymkode: aab8d...3cb

[AnonymBruker]

Som yngst i søskenflokken sitter jeg med hovedansvaret for foreldrene, spesielt nå som de ikke fysisk klarer å gjøre hus- og hagearbeid på egenhånd. Mine andre søsken har flyttet ut og laget egen familie for lengst

Det føles rart. Jeg er glad i dem og vil hjelpe, men samtidig vil jeg flytte og kutte kontakt. Føler egentlig ikke at de er glad i meg, men heller tolererer at jeg er her, kanskje fordi de vet at de trenger hjelp i det daglige.

Tenker at jeg kan være snill og en god sønn uansett hvordan fortiden var. Kanskje de angrer, hvem vet. Vi snakker ikke om sånt, klemmer, ros, generell nærhet er ikke en greie hos oss.

Så jeg prøver å gjøre det jeg føler er rett for meg og min sjel. Vet ikke om jeg hadde klart å tilgi meg selv om jeg bare dro vekk og tvunget dem til å leve sine eldre dager uten hjelp og uten kontakt med familien sin.

Anonymkode: cf2b9...ac5

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (31 minutter siden):

Holder avstand men har kontakt, har lagt vekk morsrollen og omsorgs rollen jeg hadde for mor. Nå lar jeg det være litt opp til henne om vi skal ha kontakt har lagt av meg en god del av ansvaret. Gir morsdag gave, julegave, bursdag gave og drar dit en gang i året til jul. Jobbet veldig hardt i terapi for å sette rammer og ta vare på meg selv. Først siste 4 årene jeg har tatt inn over meg i terapi hvor ille og grovt det har vært. Først når jeg har klart og tillatt å kjenne på undertrykt sinne jeg har klart å sette mer grenser. 

Pappa er død fortsatt usikker på om det er bra eller dårlig for meg det får jeg aldri vite. Siden han er død er det bare slik det er. 

Synes det er imponerende bra jobba å kunne sette rammer og ta vare på deg selv. Jeg jobber mye med det samme i terapi, men jeg synes det er så utrolig vanskelig å finne en god måte å forholde meg til familien på. Jeg er veldig sint mye av tiden. Tok det lang tid etter du begynte å kjenne på det undertrykte sinnet før det begynte å gi slipp? 

Anonymkode: e9e3b...37f

[AnonymBruker]

Emosjonell og psykisk vold fra mor, far som stakk av fra oss og tok på seg en hjelpeløs offerrolle istedenfor å ta ansvar. Har hatt perioder uten kontakt, men prøver nå pga barna mine.
 

Er ganske ambivalent. Deres narrativ vil alltid være at det var de som hadde det værst og dessuten var vi så vanskelige barn. Jeg kan synes det er hyggelig med kontakt noen ganger og andre ganger er det veldig slitsomt. De har jo ikke vokst noe særlig som mennesker, så det føles noen ganger som at å henge med de bare er en reprise og en påminnelse av en dritt barndom. 

Anonymkode: 712dc...30d

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ambivalent. 

Tror ikke jeg har opplevd ting i den skala mange av dere andre har. Og jeg ser dessuten at mine foreldre har omgjort egne grusomme barndommer til en mindre grusom en for meg. Men å vokse opp med to foreldre som mest sannsynlig har fungert som har vært emosjonelt avstumpet og traumatisert av egen oppvekst gjør sin skade. Jeg veksler med å være bitter og hatefull fordi kroppen og psyken min har fått kjørt seg, og å synes synd på dem som aldri fikk mulighet til den hjelpen jeg selv har fått i voksen alder. 

For tiden kjenner jeg på mye raseri. Hvordan er det mulig å ikke greie bedre!? tenker jeg, før jeg kommer på at de selv fikk så mye verre. Har bare lyst til å bli kvitt dette raseriet siden det spiser meg opp innvendig. 

Anonymkode: e9e3b...37f

[-Missi-]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes det er imponerende bra jobba å kunne sette rammer og ta vare på deg selv. Jeg jobber mye med det samme i terapi, men jeg synes det er så utrolig vanskelig å finne en god måte å forholde meg til familien på. Jeg er veldig sint mye av tiden. Tok det lang tid etter du begynte å kjenne på det undertrykte sinnet før det begynte å gi slipp? 

Anonymkode: e9e3b...37f

Tusen takk ❤️🥰Ja jeg vil si at selv etter de 4 årene er jeg ikke helt der enda men siste året har det vell begynt å lande mer. Men for min del kommer det fortsatt ting opp i terapi jeg har fortrengt.  Første år hos denne terapeuten handlet mye om å finne sinne for jeg hadde tatt alt innover meg selv i stedet for utover der det hører hjemme, sinnet altså. Nå er all denne jobbinga egentlig mye lenger gått i ulike typer terapi siden 12 års alder med pauser innimellom hvor jeg har blitt helt vrak før jeg fikk hjelp igjen.  Jeg er 36 nå. Først hos denne psykolog spesialisten jeg fikk de mer riktige diagnosene også. Hoved diagnosen er kompleks PTSD, så er det også uspesifisert spiseforstyrrelse som oppsto rundt 5 års alder som overlevelse mekanisme og panikk angst. Som mer kom denne omgangen men som forklarer og mine kræsj opp igjenom. 

Jeg tenker at bare det at du forsøker å jobbe med det er mer enn godt nok ❤️og veldig bra og ett skritt i riktig retning av å sette deg selv først. Det er en veldig vanskelig men og viktig prosess. Heier på deg🥰

Og heier på alle andre som leser dette og som kjenner seg igjen ❤️

Jeg var i terapi i dag og en av de tingene som er viktig er å selv være den omsorgsfulle mamman mot seg selv som man aldri fikk. Gi seg selv nå i voksen livet den omsorgen man trengte da. Bare det i seg selv er vanskelig. For er man vant til å sette andre først hele livet, gå på eggeskall og være veldig tilpasset miljøet man levde i for å overleve så blir det en god del protester på innsiden når man forsøker jobbe med disse overlevevelse mekanismene som jo faktisk har gjort at man er i live den dag i dag. 

Jeg prøver vær dag å leve etter å faktisk begynne å leve ikke bare overleve. Men det er en lang prosess❤️

[AnonymBruker]

Jeg blokkerte dem nå i sommer. Er snart 40 år.

De er grunnen til at jeg kollapsa psykisk for nesten 16 år siden. Har siden kollapset periodisk. 

Min far forstår bare vold og er en sadistisk ond narssisist. Min mor mangler morsevner.

Prøvde tidligere i år å besøke dem og da var det bare å få en endeløs strøm med konstant nedpsyking og vold fra min far. Min mor var bare oppgitt jeg ville tilbringe tid med henne og så på meg som om jeg var det mest ubehagelige hun har sett og ville ha meg vekk.

Begge to er blokkerte nå og de kommer aldri til å innse hvorfor. De har rett og slett ikke selvinnsikten til å forstå at de er grunnen til at barna deres sliter. 

De er også dypt religiøse så jeg skal sørge for at den som dør sist blir kremert. Jeg håper det er min far og at han lever en gooood stund før han dør. Sånn at han får se hvor alene og forlatt han blir. Han har også behandlet sine søsken og andre i familien helt jævlig, og er ikke respektert av noen lenger. Han tilbringer sine ferier på fisketur alene og har egentling ingen nære relasjoner. Han brukte sin energi på å trykke ned sin nærmeste familie for å føle at han er noe. En patetisk mann er det han er.

Anonymkode: 32b17...f4d

[AnonymBruker]

Null kontakt med mor.  Hun er og cargo en selvopptatt dame som dreit i at hun ikke grep inn når far viste seg å være en voldelig narsissist. Er mer forbanna på henne enn faren min. Alltid vært det. Drittkjerring, ass. Er ikkeno godhet til henne igjen. Har hatet henne i perioder. Nå betyr hun ikke en dritt for meg.

Anonymkode: 7abbe...b96

[AnonymBruker]

Ingen kontakt. Det tok lang tid før jeg tok den avgjørelsen og angrer i dag veldig på at jeg ikke tok den før, men jeg var godt voksen før jeg tok tak i fortiden/oppveksten og oppsøkte hjelp. det var først når jeg fortalte behandler om oppveksten  at hun sa, men du har jo opplevd omsorgssvikt. Det var først da jeg lot det synke inn og faktisk brukte tid på å tenke tilbake til hvordan det var og hvor ille det egentlig var. Har akseptert det i dag, men det har alltid ligget ting i bunn mellom meg og min forelder som har gjort at det aldri har vært et bra forhold. Jeg innså fort etter jeg hadde fordøyd dette litt at jeg var best tjent med å ikke late som og heller bare leve mitt liv. Mangel på omsorg og antenner som vedkommende har, så har det ikke vært mange forsøk på kontakt i ettertid.

Anonymkode: 6f0bc...8dd

[AnonymBruker]

Fraværende.

Med pappa har det alltid vært fraværende/han har bare vært som en slags diffus skygge av et fjernt familiemedlem, mer enn en far, alltid. Og nå er det vel mer fraværende enn noen gang. Han vet ikke hvor jeg bor, eller om jeg har barn, liksom.

Med mamma er det også fraværende. Det har vært mye og veldig vanskelig alltid, men føler hun også, tross at hun var utrolig vanskelig/krevende/fæl å forholde seg til i utgangspunktet/fra før av/alltid, er blitt helt totalt umulig å forholde seg til. Så det blir avstand i lange perioder, en gang i blant forsøk på å prøve å ha litt relasjon, så avstand, forsøk, avstand. Burde bare holde avstand, men er ikke flink til å ivareta meg selv heller, og mangler vel gode alternative relasjoner, som er en medvirkende faktor til at jeg innimellom prøver. Men, det beste hadde helt klart vært å kutte henne ut for lenge siden for å skåne meg selv rett og slett. Men men. 

Anonymkode: 8bb8b...132

[AnonymBruker]

Helt fint forhold, men nå er mor død. Omsorgssvikt og omsorgssvikt fru blom; hun kunne ikke noe for det. Min mor ble schizofren/psykotisk og hørte og så ting som ikke egentlig var reellt. Jeg bodde hos henne i den verste perioden og husker at det var mye rart. Pluss noen innleggelser på sykehus for min del fordi jeg ikke fikk rett ernæring. Men nei, hun er for alltid tilgitt. Det gikk fint.

Anonymkode: fb784...297