Ser dere ned på store damer? Ca 100 kg?

[AnonymBruker]

Ja, jeg tenker umiddelbart når jeg ser overvektige at de må ta tak i helsa si. Det er skikkelig usunt å være overvektig og slettes ikke normalt. Har en god venn som spiste jeg smellfeit. Dårlig spiral sa han at det var grunnen. Ingen venner, kjedet seg osv. Så ba jeg han ta kontakt med en PT og sette gang. Nå, 3 år senere er han i knallform, blitt kjekk og flott og han er evig takknemlig for at jeg ba han sette gang med treninga. Han vil aldri tilbake. 

Anonymkode: e57f9...368

[Caissa]

On 3/3/2024 at 3:23 PM, AnonymBruker said:

Det er bevist gjennom forskning at mange gjør på alle plan, også via offentlige tjenester osv.

Det ironiske er for eksempel min mor som istedetfor å kommentere «traff på venninna di i byen - veldig hyggelig» bare MÅ legge til. «Ja, hun har tapt seg». (Fordi tjukk, det eskalerte etter antidepressiva ifbm dødfødsel). 
Henne ene datter har lenge vært stor, som følge av overspising i et svært voldelig forhold/seksuelle overgrep osv. Tipper 130-40 kg. Det kommenterer hun heldigvis ikke. 
 

 

 

Anonymkode: 9b7c3...ae4

Uffja, er mange som ofte bare MÅ slenge på en kommentar angående vekt når de snakker om noen. "Han har jammen lagt på seg i det siste." eller "Hun kunne trengt å gå ned noen kilo."

Selv får jeg ofte kommentarer hvis jeg går ned i vekt (noe jeg har gjort en del ganger, én færre enn antall ganger jeg har gått opp sånn cirka :-D).

Er SÅÅÅ lei av det, og vet når det kommer og fra hvem. Kan dessverre ikke unngås fordi det har med familiesammenkomster å gjøre.
(Det er gjerne den eldre garde som står for kommentarene. Vet ikke om de tror det er å vise "omtanke" eller hva som ligger bak...)

Den senere tid har jeg i tillegg begynt å få spørsmål om jeg har "gjort det selv", og forstått at det menes om man har gått ned i vekt enten ved hjelp av operasjon eller sprøyter (= ikke gjort det selv) eller om man har "gjort jobben selv" (="slanket seg" uten å måtte ty til "hjelpemidler").

Blir helt matt av slikt, og det har også blitt en grunn til IKKE å gå ned i vekt faktisk..... Da slipper jeg slike kommentarer ihvertfall.

[AnonymBruker]

Generelt: 
Ja, det er en del mennesker som ser ned på, særlig kraftig, overvektige. 

For egen del:
Ettersom du spør... Ja. Jeg gjør jo det.
Det er ikke noe jeg ønsker eller går inn for, men jeg klarer liksom ikke la være å se litt ned på mennesker som ikke engang klarer noe så enkelt og banalt som å styre matinntaket. Opp til en viss vekt kan det jo, iallefall i ganske stor grad, skyldes sykdom, medisiner, psykiske lidelser etc. (altså ja, det kan det jo uansett altså, men), men likevel... Når man passerer lubben/feit finnes det ingen unnskyldninger egentlig, syns jeg. En ting er at man kan slite med forskjellig, men når man passerer feit og er over i kraftig overvektig/feit/alvorlig fedme og slikt så kunne man jo søkt hjelp for lenge siden... 

Jeg begriper ikke... Liksom, man har da vel speil hjemme?!? Og merker at klærne "krymper"?! 
Hvorfor fortsetter man å trykke i seg tross at man bare eser ut, eser ut og atter eser ut... Stopp nå?! Legg om kostholdet... Spis mindre... Beveg deg mer... Spis sunnere ting... Altså, det går jo være grenser.

Om man lar seg selv forfalle så til de grader, og totalt mislykkes så fullstendig i å ivareta seg selv, spesielt fordi det også er allmennkunnskap og viden kjent akkurat hvor usunt det er, hvor farlig det er, hvor enormt mye det koster helsevesenet av både ressurser og økonomisk, hvor belastende det er for samfunnet og ikke minst er det jo ekkelt. Det ser virkelig ikke bra ut liksom, og for egen del får jeg følelser av avsky og føler meg frastøtt. Det er altså ikke noe jeg går inn for som sagt, men det er det jeg føler, jeg klarer ikke å kontrollere eller styre det. Det fører jo også til så sykt mye ekle konsekvenser videre også.

Det er jo virkelig heller ikke verre enn at når man ser at man begynner å legge på seg så gjør man endringer, begrenser seg og iallefall får stoppet utviklingen videre. Evt. ytterligere justerer hvis man trenger å gå ned igjen i vekt. Det er selvfølgelig mye enklere å snu det når man er 10 kg for mye enn når man er 100 kg for mye. Jeg syns det er helt ufattelig at det i det hele tatt er mulig å passere lubben/feit (jeg syns jo det burde være overkommelig å senest stoppe utviklingen/gjøre endringer når man er blitt lubben, som jeg til en viss grad kan forstå at man kan bli, men at de aller fleste har kunnskap nok til at man burde vite, kunne og burde stoppe negativ utvikling eller be om hjelp til å få gjort nødvendige endringer og at man nå til dags "vet bedre" enn som så. Om ikke for egen del, så for å unngå/begrense belastningen og konsekvensene det får for så mange andre at du som enkeltmenneske ikke klarer å styre deg,). 

Jeg skjønner vel egentlig ikke at et skal være mulig å ikke se ned på sånne.
Det ER jo både ekkelt, man er åpenbart elendig på å være menneske/fungere i livet, mislykkes med noe av det enkleste og mest banale i livet, det fører til så mye belastning på "systemet" (som allerede er så sprengt på alle områder), problemer for så mange flere enn deg selv og det gir ekle følelser, man kan få folk til å miste matlysten i lang tid, skremme folk og fremprovosere følelser av avsky i andre. Det finnes heller absolutt ingen grunner, ei heller unnskyldninger, som gjør det hverken forståelig, ok eller rimelig på noen som helst måte/i noen som helst grad.

Jeg syns faktisk samfunnet har et ansvar her også: Å gjøre det uattraktivt å være alvorlig overvektig. 
Noe annet er virkelig å gjøre folk en fæl bjørnetjeneste. Det bør absolutt og i høyeste grad være mer enn klart at det ikke er ok overfor noen å være betydelig overvektig. Det er så usunt, lite ønskelig og jeg mener du er samfunnets bunnslam om du er skikkelig feit. Vi gjør ingen noen tjenester ved å unnskylde eller i det hele tatt tillate det, for den del.

Anonymkode: 18e1f...dcf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Generelt: 
Ja, det er en del mennesker som ser ned på, særlig kraftig, overvektige. 

For egen del:
Ettersom du spør... Ja. Jeg gjør jo det.
Det er ikke noe jeg ønsker eller går inn for, men jeg klarer liksom ikke la være å se litt ned på mennesker som ikke engang klarer noe så enkelt og banalt som å styre matinntaket. Opp til en viss vekt kan det jo, iallefall i ganske stor grad, skyldes sykdom, medisiner, psykiske lidelser etc. (altså ja, det kan det jo uansett altså, men), men likevel... Når man passerer lubben/feit finnes det ingen unnskyldninger egentlig, syns jeg. En ting er at man kan slite med forskjellig, men når man passerer feit og er over i kraftig overvektig/feit/alvorlig fedme og slikt så kunne man jo søkt hjelp for lenge siden... 

Jeg begriper ikke... Liksom, man har da vel speil hjemme?!? Og merker at klærne "krymper"?! 
Hvorfor fortsetter man å trykke i seg tross at man bare eser ut, eser ut og atter eser ut... Stopp nå?! Legg om kostholdet... Spis mindre... Beveg deg mer... Spis sunnere ting... Altså, det går jo være grenser.

Om man lar seg selv forfalle så til de grader, og totalt mislykkes så fullstendig i å ivareta seg selv, spesielt fordi det også er allmennkunnskap og viden kjent akkurat hvor usunt det er, hvor farlig det er, hvor enormt mye det koster helsevesenet av både ressurser og økonomisk, hvor belastende det er for samfunnet og ikke minst er det jo ekkelt. Det ser virkelig ikke bra ut liksom, og for egen del får jeg følelser av avsky og føler meg frastøtt. Det er altså ikke noe jeg går inn for som sagt, men det er det jeg føler, jeg klarer ikke å kontrollere eller styre det. Det fører jo også til så sykt mye ekle konsekvenser videre også.

Det er jo virkelig heller ikke verre enn at når man ser at man begynner å legge på seg så gjør man endringer, begrenser seg og iallefall får stoppet utviklingen videre. Evt. ytterligere justerer hvis man trenger å gå ned igjen i vekt. Det er selvfølgelig mye enklere å snu det når man er 10 kg for mye enn når man er 100 kg for mye. Jeg syns det er helt ufattelig at det i det hele tatt er mulig å passere lubben/feit (jeg syns jo det burde være overkommelig å senest stoppe utviklingen/gjøre endringer når man er blitt lubben, som jeg til en viss grad kan forstå at man kan bli, men at de aller fleste har kunnskap nok til at man burde vite, kunne og burde stoppe negativ utvikling eller be om hjelp til å få gjort nødvendige endringer og at man nå til dags "vet bedre" enn som så. Om ikke for egen del, så for å unngå/begrense belastningen og konsekvensene det får for så mange andre at du som enkeltmenneske ikke klarer å styre deg,). 

Jeg skjønner vel egentlig ikke at et skal være mulig å ikke se ned på sånne.
Det ER jo både ekkelt, man er åpenbart elendig på å være menneske/fungere i livet, mislykkes med noe av det enkleste og mest banale i livet, det fører til så mye belastning på "systemet" (som allerede er så sprengt på alle områder), problemer for så mange flere enn deg selv og det gir ekle følelser, man kan få folk til å miste matlysten i lang tid, skremme folk og fremprovosere følelser av avsky i andre. Det finnes heller absolutt ingen grunner, ei heller unnskyldninger, som gjør det hverken forståelig, ok eller rimelig på noen som helst måte/i noen som helst grad.

Jeg syns faktisk samfunnet har et ansvar her også: Å gjøre det uattraktivt å være alvorlig overvektig. 
Noe annet er virkelig å gjøre folk en fæl bjørnetjeneste. Det bør absolutt og i høyeste grad være mer enn klart at det ikke er ok overfor noen å være betydelig overvektig. Det er så usunt, lite ønskelig og jeg mener du er samfunnets bunnslam om du er skikkelig feit. Vi gjør ingen noen tjenester ved å unnskylde eller i det hele tatt tillate det, for den del.

Anonymkode: 18e1f...dcf

Takk for ærligheten. Jeg har selv vært overvektig, og skal ikke belære deg eller skjelle deg ut for å være uempatisk. Det er mange grunner til at man blir overvektig. 

Men tenker ofte på en venninne som sa til meg (da vi begge var unge og slanke) at hun heller ville dødd enn å bli tjukk. Jeg syns det var en tullete ting å si da, men så ble jo jeg overvektig og hun er fremdeles like slank som hun var dengang. Så kanskje det er noe med å ha et sånn "det er så fullstendig uaktuelt, jeg aksepterer ikke å legge på meg" - fokus som gjør som du sier at enkelte klarer å snu det i tide mens andre ikke klarer det? Eller føler det ikke er så viktig?

Jeg er normalvektig nå, og funderer ofte på grunnen til at jeg ikke klarte å ta tak da jeg begynte å legge på meg. 

Anonymkode: 017ce...15e

[Caissa]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Generelt: 
Ja, det er en del mennesker som ser ned på, særlig kraftig, overvektige. 

For egen del:
Ettersom du spør... Ja. Jeg gjør jo det.
Det er ikke noe jeg ønsker eller går inn for, men jeg klarer liksom ikke la være å se litt ned på mennesker som ikke engang klarer noe så enkelt og banalt som å styre matinntaket. Opp til en viss vekt kan det jo, iallefall i ganske stor grad, skyldes sykdom, medisiner, psykiske lidelser etc. (altså ja, det kan det jo uansett altså, men), men likevel... Når man passerer lubben/feit finnes det ingen unnskyldninger egentlig, syns jeg. En ting er at man kan slite med forskjellig, men når man passerer feit og er over i kraftig overvektig/feit/alvorlig fedme og slikt så kunne man jo søkt hjelp for lenge siden... 

Jeg begriper ikke... Liksom, man har da vel speil hjemme?!? Og merker at klærne "krymper"?! 
Hvorfor fortsetter man å trykke i seg tross at man bare eser ut, eser ut og atter eser ut... Stopp nå?! Legg om kostholdet... Spis mindre... Beveg deg mer... Spis sunnere ting... Altså, det går jo være grenser.

Om man lar seg selv forfalle så til de grader, og totalt mislykkes så fullstendig i å ivareta seg selv, spesielt fordi det også er allmennkunnskap og viden kjent akkurat hvor usunt det er, hvor farlig det er, hvor enormt mye det koster helsevesenet av både ressurser og økonomisk, hvor belastende det er for samfunnet og ikke minst er det jo ekkelt. Det ser virkelig ikke bra ut liksom, og for egen del får jeg følelser av avsky og føler meg frastøtt. Det er altså ikke noe jeg går inn for som sagt, men det er det jeg føler, jeg klarer ikke å kontrollere eller styre det. Det fører jo også til så sykt mye ekle konsekvenser videre også.

Det er jo virkelig heller ikke verre enn at når man ser at man begynner å legge på seg så gjør man endringer, begrenser seg og iallefall får stoppet utviklingen videre. Evt. ytterligere justerer hvis man trenger å gå ned igjen i vekt. Det er selvfølgelig mye enklere å snu det når man er 10 kg for mye enn når man er 100 kg for mye. Jeg syns det er helt ufattelig at det i det hele tatt er mulig å passere lubben/feit (jeg syns jo det burde være overkommelig å senest stoppe utviklingen/gjøre endringer når man er blitt lubben, som jeg til en viss grad kan forstå at man kan bli, men at de aller fleste har kunnskap nok til at man burde vite, kunne og burde stoppe negativ utvikling eller be om hjelp til å få gjort nødvendige endringer og at man nå til dags "vet bedre" enn som så. Om ikke for egen del, så for å unngå/begrense belastningen og konsekvensene det får for så mange andre at du som enkeltmenneske ikke klarer å styre deg,). 

Jeg skjønner vel egentlig ikke at et skal være mulig å ikke se ned på sånne.
Det ER jo både ekkelt, man er åpenbart elendig på å være menneske/fungere i livet, mislykkes med noe av det enkleste og mest banale i livet, det fører til så mye belastning på "systemet" (som allerede er så sprengt på alle områder), problemer for så mange flere enn deg selv og det gir ekle følelser, man kan få folk til å miste matlysten i lang tid, skremme folk og fremprovosere følelser av avsky i andre. Det finnes heller absolutt ingen grunner, ei heller unnskyldninger, som gjør det hverken forståelig, ok eller rimelig på noen som helst måte/i noen som helst grad.

Jeg syns faktisk samfunnet har et ansvar her også: Å gjøre det uattraktivt å være alvorlig overvektig. 
Noe annet er virkelig å gjøre folk en fæl bjørnetjeneste. Det bør absolutt og i høyeste grad være mer enn klart at det ikke er ok overfor noen å være betydelig overvektig. Det er så usunt, lite ønskelig og jeg mener du er samfunnets bunnslam om du er skikkelig feit. Vi gjør ingen noen tjenester ved å unnskylde eller i det hele tatt tillate det, for den del.

Anonymkode: 18e1f...dcf

Forstår hva du sier, og at du reagerer som du gjør på fete mennesker. Forstår også at dette ikke er viljesstyrt fra din side. Jeg fordømmer det derfor ikke heller.

Når det gjelder mye av det som du skriver ellers så kan det virke logisk, men for mange overvektige er det allikevel ikke det.

Årsaken er at for mange så er det ikke overvekten eller fedmen som er selve problemet, dette er "bare" symptomer (som man bærer rundt på og "viser verden").

Det bakenforliggende problemet kan være så mangt. Hvis du får fete mennesker til å åpne seg om hva som ligger bak, så vil du antagelig få mange forskjellige svar. 

Derfor kan mange få hjelp gjennom samtaleterapi for eksempel, noe som igjen kan lede til at at symptomene (overvekten) forsvinner fordi trangen til å bruke mat som lindring blir borte.

Å fjerne det som lindrer, altså maten, uten at noe gjøres med årsaken til overspisingen er derfor i mange tilfeller fåfengt. Slanking/matrestriksjoner er derfor ofte dårlig medisin, så lenge de virkelig store problemene fortsatt er uløste.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2024 den 23.42):

Takk for ærligheten. Jeg har selv vært overvektig, og skal ikke belære deg eller skjelle deg ut for å være uempatisk. Det er mange grunner til at man blir overvektig. 

Men tenker ofte på en venninne som sa til meg (da vi begge var unge og slanke) at hun heller ville dødd enn å bli tjukk. Jeg syns det var en tullete ting å si da, men så ble jo jeg overvektig og hun er fremdeles like slank som hun var dengang. Så kanskje det er noe med å ha et sånn "det er så fullstendig uaktuelt, jeg aksepterer ikke å legge på meg" - fokus som gjør som du sier at enkelte klarer å snu det i tide mens andre ikke klarer det? Eller føler det ikke er så viktig?

Jeg er normalvektig nå, og funderer ofte på grunnen til at jeg ikke klarte å ta tak da jeg begynte å legge på meg. 

Anonymkode: 017ce...15e

Nå svarte jeg ærlig fordi du spurte, jeg ville selvsagt aldri sagt dette til noen/i noen annen kontekst, eller hvis noen som var overvektige/sår på det spurte, for den del. Uempatisk er jeg ikke, så det ville heller ikke gitt mening. Det sa jeg jo også. Men, det er nå likevel slik jeg sier, uansett grunn.  

Jeg er nok litt som venninnen din, og har helt sikkert sagt mange ganger at jeg heller ville dødd enn å bli feit.
Det har bare blitt forsterket etter min erfaring med å legge på meg også:
Jeg har en alvorlig sykdom, som jeg har holdt på å dø av flere ganger, og når man ikke får kontroll på andre måter er siste utvei å bruke en medisin man legger på seg av, om jeg har skjønt det riktig er det hovedsaklig vannvekt, for jeg var så syk at jeg spiste ikke da jeg tok den, men smalt likevel rett opp over 30 kg på 4 uker. 
Jeg har tenkt, og sagt, ved flere anledninger at jeg heller ville dødd enn å ta den medisinen igjen... Enda så nær jeg var ved å dø. Jeg forstår jo at det igjen blir gale andre veien, og det er jo ikke sunt å være slik heller, jeg skjønner jo rasjonelt sett at jeg egentlig burde være takknemlig for at medisinen reddet livet mitt (den har riktignok noen andre bivirkninger også, ikke kun at man legger på seg, men også vektoppgangen har jo gitt litt varige endringer for min del, i tillegg til/kombinasjon med noen andre, tross at jeg har gått ned igjen vekten for lenge siden altså. Det er ikke mye selvfølgelig, men bittelitt endringer). Jeg har kanskje nøytralisert meg noe, per i dag vet jeg ikke om jeg ville tatt medisinen om jeg ble dødssyk igjen, men jeg ville ihvertfall vegret meg enormt, gjort alt for å unngå det og jeg hadde synes det var ulidelig kjipt. 

Viktigheten av å være tynn/slank er helt sikkert av en viss betydning. Tipper også at når man passerer et visst punkt så er det jo selvfølgelig andre faktorer, som f. eks. depresjon, at man likevel føler seg så stygg, utenfor samfunnet, misfornøyd, nedfor eller alle mulige andre og lignende ting som det, som gjør seg gjeldende. Likevel vet vi jo liksom alle så godt at overvekt ikke løser noen problemer, at ikke det er lurt, at det koster samfunnet ressurser og penger, at folk syns det er ulekkert, at det er usunt osvosvosv... Det samme kan man jo si om avhengighet, men folk blir jo avhengige av ting likevel også. Fascinerende på et vis, egentlig. 

Noe jeg syns er greit å utfordre seg selv med, for folk som tenker som meg og lignende:
Mister et menneske verdi av å gå opp/ned i vekt? Hvorfor/hvorfor ikke?
Blir man mer/mindre glad i noen avhengig av vekt? 

Jeg håper jo alle svarer nei på de tingene, og det er jo viktig å være både bevisst på og klar over, tross at man kan se ned på overvektige for akkurat at de er overvektige. Det er strengt talt forskjell på å se ned på at de er overvektige, og å tenke at det er mindre verdt som menneske f. eks. Ergo, jeg syns ikke det er greit å mene at man er mindre verdt (men kan forstå/være enig i at man kan se ned på vedkommende for at hen ikke klarer å styre vekten sin i større grad, og at vedkommende i tillegg ikke søker hjelp for det. Selvfølgelig går det likevel an å ha forståelse for, empati med, være klar over og anerkjenne at det likevel er mange faktorer av betydning som spiller inn, så det er jo selvfølgelig ikke ensbetydende med at de tvers gjennom dårlige mennesker på alle områder eller noe som helst lignende).

Caissa skrev (På 15.3.2024 den 0.05):

Forstår hva du sier, og at du reagerer som du gjør på fete mennesker. Forstår også at dette ikke er viljesstyrt fra din side. Jeg fordømmer det derfor ikke heller.

Når det gjelder mye av det som du skriver ellers så kan det virke logisk, men for mange overvektige er det allikevel ikke det.

Årsaken er at for mange så er det ikke overvekten eller fedmen som er selve problemet, dette er "bare" symptomer (som man bærer rundt på og "viser verden").

Det bakenforliggende problemet kan være så mangt. Hvis du får fete mennesker til å åpne seg om hva som ligger bak, så vil du antagelig få mange forskjellige svar. 

Derfor kan mange få hjelp gjennom samtaleterapi for eksempel, noe som igjen kan lede til at at symptomene (overvekten) forsvinner fordi trangen til å bruke mat som lindring blir borte.

Å fjerne det som lindrer, altså maten, uten at noe gjøres med årsaken til overspisingen er derfor i mange tilfeller fåfengt. Slanking/matrestriksjoner er derfor ofte dårlig medisin, så lenge de virkelig store problemene fortsatt er uløste.

Takk.

Ja, eller, det er vel sikkert logisk for mange av de, men de er vel handlingslammet eller likevel ute av stand til å gjøre noe med det. Som så mange er med så mangt. Det kan jo på noen måter ligne litt på avhengigsproblematikk, som rammer omtrent samme antall som overvekt. 

Jeg tror den rimeligste måten å konkludere på er at folk flest kan ha svake og dårlige sider/egenskaper/kvaliteter, og at det forsåvidt er greit nok det også. Noe er jo rent genetisk, noe er miljø og resten avhenger av så mange forskjellige faktorer at vi selvfølgelig alltid bør være forsiktige med å dømme andre uansett, det er komplisert nok å være menneske. 

Anonymkode: 18e1f...dcf

[AnonymBruker]

Ganske stor forskjell på om jeg veier 100 og du veier det.

Anonymkode: 33bc5...c06

[AnonymBruker]

Sannsynligvis ser hun ned på meg. Nedover.

Anonymkode: 74eca...647