Den moderne familie

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så tabubelagt å innrømme at livet med mine, dine og våre barn er vanskelig? Hvorfor MÅ man elske bonusbarn som sine egne for å være en god nok bonusforelder? Jeg vil tro at det for mange vil være en umulig oppgave.

Anonymkode: 48b33...f60

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig og innrømmer det når jeg prater med mine nærmeste. Men prater ikke åpent om det av hensyn til barna. Jeg er glad i bonusbarna mine, men den kjærligheten jeg føler for egne barn overgår. Det tror jeg er naturlig. Men det viktigste (tror jeg) er at jeg viser interesse, omsorg og gir oppmerksomhet til alle. Og at de blir rettferdig behandlet. 

Anonymkode: 3f7f7...746

[AnonymBruker]

Er det tabubelagt da? Synes nesten ikke jeg hører annet enn hvor vanskelig det er.

Men mange vil jo ikke innrømme det, fordi det var jo så viktig å gå fra eksen for å bli lykkelig. Nederlag da å innrømme at man slett ikke er lykkelig.

Anonymkode: 4494f...52a

[AnonymBruker]

Jeg syns egentlig ikke synd på folk som er i moderne familier. Det er deres valg å få mine, dine og våres. Ekser her og ekser der.

Desverre har samfunnet vårt falt nedover til ett punkt hvor det er veldig lett å be om skilmisse for den minste ting. Folk kjemper ikke lengre for forholdet eller prøver å løse konflikter. Tror gresset er så grønnere på andre siden.
Hvis teoretisk min mann og jeg går fra hverandre så har vi bestemt på forhånd at det ikke blir ste-foreldre eller ste-søsken/halvsøsken. Den byrden ønsker ingen av oss at vårt barn skal gjennomgå.

Anonymkode: fa4d6...59e

[AnonymBruker]

Her inne leser man ikke om annet, og alle advarer mot det (med rette er mitt inntrykk), så jeg tror det er den enkelte som eventuelt føler det er tabubelagt og ikke vil innrømme det (for seg selv en gang kanskje?). Antageligvis av hensyn til nettopp familien. 

Hva godt ville kommet ut av om folk innrømmer det enda oftere at det er vanskelig? Tror du livet i den moderne familie blir lettere og bedre da? 

Anonymkode: 2ae1f...492

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke vert i en moderne familie, jeg har nok med mine. Skal aldri ha dine og våre. 

Anonymkode: b57d8...6c7

[AnonymBruker]

Hvis det er så forferdelig får dere heller bo alene, da. Barna er faktisk uskyldige i denne situasjonen. Det er de voksne som har skapt denne situasjonen og de får ta ansvar å holde det harmonisk hjemme. Tenk om du fikk en random "romkamerat" som skulle bestemme hvordan ting skulle være i ditt hjem. Sånn er det for mange barn.

Anonymkode: 67eab...d49

[AnonymBruker]

Jeg har ikke inntrykk av at det er så veldig tabu. Mange som snakker om at det er vanskelig. Men man må jo ta hensyn til barna i hvordan man omtaler dem, spesielt med store barn.

Jeg har to bonusbarn og synes imidlertid ikke det har vært spesielt vanskelig (utover vanskeligheter man må regne med som forelder uansett). Bonusbarna er stort sett greie, og mine barn og bonusbarna trives godt sammen.

Anonymkode: e0c4c...cfc

[AnonymBruker]

Og meg over: Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg elsker bonusbarna mine. Ikke like høyt som de jeg har født selv, men føler en sterk kjærlighet og omsorg for dem. Har vært stemor for dem i 12 år. Tror de er ganske glad i meg også, selv om de selvsagt er mer glad i moren sin. Man må ikke prøve å være noen konkurrent til forelderen! Gjør din egen greie, bli kjent med ungene før du tar noen oppdragerrolle.

Anonymkode: e0c4c...cfc

[Busstopp]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor er det så tabubelagt å innrømme at livet med mine, dine og våre barn er vanskelig? Hvorfor MÅ man elske bonusbarn som sine egne for å være en god nok bonusforelder? Jeg vil tro at det for mange vil være en umulig oppgave.

Anonymkode: 48b33...f60

Føler overhodet ikke det er tabu. Er jo overalt her inne spesielt. Jeg hatet det. Skal aldri gjøre det igjen!

[AnonymBruker]

Det som er tabu er å bo med barn man har dårlige følelser for. Barna har ikke noe valg, den voksne har det.

Anonymkode: a9797...e0e

[AnonymBruker]

Ok. Har tenkt at det er tabu fordi man blir hudflettet så fort man innrømmer at alt ikke går på skinner eller at man har vanskelige følelser overfor bonusbarn. 😊

Anonymkode: 48b33...f60

[AnonymBruker]

Det som oftest gjør det vanskelig er jo innblanding fra vanskelige ekser, altså bonusbarnets forelder.

Anonymkode: e1e82...c75

[AnonymBruker]

Fordi du burde unne andres barn en god barndom med trygge voksne som bryr seg om dem, slik at de også kan vokse opp til å bli sunne voksne med gode relasjoner? 

Empatiløse fjolls. 

Anonymkode: 91205...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Fordi du burde unne andres barn en god barndom med trygge voksne som bryr seg om dem, slik at de også kan vokse opp til å bli sunne voksne med gode relasjoner? 

Empatiløse fjolls. 

Anonymkode: 91205...532

Hæ? Hvor kom det fra? 😅

Anonymkode: 48b33...f60

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hvorfor er det så tabubelagt å innrømme at livet med mine, dine og våre barn er vanskelig? Hvorfor MÅ man elske bonusbarn som sine egne for å være en god nok bonusforelder? Jeg vil tro at det for mange vil være en umulig oppgave.

Anonymkode: 48b33...f60

Fordi for enkelte av oss er det ikke vanskelig. Mannen min og jeg har mine og dine. Vi behandler dem likt, og mannen er helt fortapt i mine yngste. Jeg har varme følelser overfor hans barn, og irriterer meg ikke over eventuell trass på dem mer enn på mine egne.

[AnonymBruker]

Rosalilje84 skrev (Akkurat nå):

Fordi for enkelte av oss er det ikke vanskelig. Mannen min og jeg har mine og dine. Vi behandler dem likt, og mannen er helt fortapt i mine yngste. Jeg har varme følelser overfor hans barn, og irriterer meg ikke over eventuell trass på dem mer enn på mine egne.

Nå snakker jeg ikke om dere som får det til å fungere uten problemer. Jeg snakker om alle de andre som ikke gjør det. For jeg tror det gjelder mange flere enn man skulle tro. Statistikken for samlivsbrudd er mye høyere i denne gruppen. Hadde det gjort livet enklere om man kunne snakke åpent om det som var vanskelig? 

Anonymkode: 48b33...f60

[Visla]

Jeg synes ikke det er vanskelig med mine og dine barn. Men vi skal ikke få våre, det tror jeg hadde komplisert ting mer. 
 

jeg ble bonusmor 100% til en 13 åring, som nå er 15. Jeg er kjempe glad i henne og behandler henne som mine. Sier ofte jeg er glad i henne. Men vil selvfølgelig ikke elske henne som mine egne barn. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde møtt henne når hun var lita? 

mine barn er 4-13 år. Samboeren min har fått ett helt annet forhold til de yngste enn 13 åringen.
 

13 og 15 åringen er blitt bestevenner og elsker at vi flyttet sammen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå snakker jeg ikke om dere som får det til å fungere uten problemer. Jeg snakker om alle de andre som ikke gjør det. For jeg tror det gjelder mange flere enn man skulle tro. Statistikken for samlivsbrudd er mye høyere i denne gruppen. Hadde det gjort livet enklere om man kunne snakke åpent om det som var vanskelig? 

Anonymkode: 48b33...f60

Ja, og jeg tror mange er midt i mellom. Det er ikke slik at det fungerer perfekt, og det har gjerne vært tøffere perioder. 

Så skal det sies at normale familier ikke bare heller glir gjennom livet. Det er vanskelige perioder. 

Jeg tror som du sier, at dette med åpenhet er viktig. At man annerkjenner at det å være stemor/stebarn/stefar er en rolle som ikke nødvendigvis er enkel, og kanskje man skal ha en større åpenhet i familien om dette. 

Anonymkode: 4c7b6...f5e

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nå snakker jeg ikke om dere som får det til å fungere uten problemer. Jeg snakker om alle de andre som ikke gjør det. For jeg tror det gjelder mange flere enn man skulle tro. Statistikken for samlivsbrudd er mye høyere i denne gruppen. Hadde det gjort livet enklere om man kunne snakke åpent om det som var vanskelig? 

Anonymkode: 48b33...f60

Selvfølgelig lønner det seg alltid å snakke åpent om alt.