Moren min er ikke glad i meg (voksen) og det plager meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Syns det var så utrolig rørende å lese historien din, og utrolig fint å lese videre om reisen din. Det er veldig gjenkjennelig for meg, da jeg også har vokst opp med forskjellsbehandling, mye kritikk og et vanskelig forhold til mine foreldre og søsken. Kjenner sånn igjen dette med å være «annerledes» og dette higet etter å bli sett og akseptert. 
 

Det er ikke rart at dette er vondt for deg, og det er ikke rart du nå har fått en reaksjon på hvordan ting har vært. Relasjonen vi har til mor er den aller viktigste vi har i løpet av livet, tror jeg. Hun er vår første kjærlighet. Derfor gjør det så stor skade når vi ikke får det vi trenger fra henne. Så utrolig flott og viktig at du nå går til psykolog og får sortert alt. Det hjelper til med å bryte mønstrene. 
 

Jeg har erfart at disse følelsene som blir virvlet opp trenger å komme ut. Jeg har derfor benyttet meg av denne podcasten når ting er overveldende og ekstra vondt. I tillegg til å ha gått i terapi selvsagt. 
 

Jeg håper du fortsetter å skrive om hvordan det går, det var så utrolig fint å lese, og jeg har lært og sortert masse av min egen historie bare av å lese din❤️

 

Varm klem❤️

Anonymkode: 743f2...c7b

❤️ ... Wow. 

Hørte nettopp den podkast-episoden, og det traff hardt. På spørsmålene om jeg var klar til å gi slipp sa jeg bare "nei, nei", jeg er ikke klar. Men den var skikkelig god balsam for sjelen. Vil lytte til flere av henne. Som en varm trygg stemme som ville meg vel. 😭

Tusen takk for at du skriver til meg. Det gjør så utrolig godt med gode ord, som forstår, som forteller meg at dette som jeg føler på som overveldende tungt er naturlig. Jeg har følt det er en stygg hemmelighet jeg alltid har hatt, og så delte jeg her, og har fått så mye godt tilbake, og det gjør skikkelig godt. Og jeg tenker innimellom at jeg greier ikke leve med dette, samtidig som jeg etter at jeg har tatt i det har følt at jeg har begynt å puste innimellom. Og jeg kjenner meg så tappet og tom. 

Det er skikkelig trist å høre at du også har opplevd dette, og strever med dette. Du skulle aldri hatt det sånn! Samtidig finner jeg mye trøst og fellesskap i det, og styrke i at tross at du har den opplevelsen så er du så varm og flott, og da tenker jeg at da betyr det at disse erfaringene ikke trenger å stoppe en fra noe. Det er enklere å se når andre beskriver det at det er da ingenting galt med dere andre, og da tenker jeg at det gjelder jo også meg. 

Da jeg hørte den podkasten var det jeg kjente mest på at jeg er så sliten ... jeg er så sliten av å hige etter å bli nok. Jeg er helt tom av det. 💔

Veldig glad for at det at jeg skriver kan også være til nytte for andre. Jeg føler bare at jeg sårt trenger en slags ventil, og så har det gjort så godt å bli møtt med så mye varme, mer enn jeg noen gang har hatt før. Og jeg setter stor pris på andre som deler om sin prosess, og gir tips til veien fremover. Stor varm klem til deg også! ❤️

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2024 den 16.51):

❤️ ... Wow. 

Hørte nettopp den podkast-episoden, og det traff hardt. På spørsmålene om jeg var klar til å gi slipp sa jeg bare "nei, nei", jeg er ikke klar. Men den var skikkelig god balsam for sjelen. Vil lytte til flere av henne. Som en varm trygg stemme som ville meg vel. 😭

Tusen takk for at du skriver til meg. Det gjør så utrolig godt med gode ord, som forstår, som forteller meg at dette som jeg føler på som overveldende tungt er naturlig. Jeg har følt det er en stygg hemmelighet jeg alltid har hatt, og så delte jeg her, og har fått så mye godt tilbake, og det gjør skikkelig godt. Og jeg tenker innimellom at jeg greier ikke leve med dette, samtidig som jeg etter at jeg har tatt i det har følt at jeg har begynt å puste innimellom. Og jeg kjenner meg så tappet og tom. 

Det er skikkelig trist å høre at du også har opplevd dette, og strever med dette. Du skulle aldri hatt det sånn! Samtidig finner jeg mye trøst og fellesskap i det, og styrke i at tross at du har den opplevelsen så er du så varm og flott, og da tenker jeg at da betyr det at disse erfaringene ikke trenger å stoppe en fra noe. Det er enklere å se når andre beskriver det at det er da ingenting galt med dere andre, og da tenker jeg at det gjelder jo også meg. 

Da jeg hørte den podkasten var det jeg kjente mest på at jeg er så sliten ... jeg er så sliten av å hige etter å bli nok. Jeg er helt tom av det. 💔

Veldig glad for at det at jeg skriver kan også være til nytte for andre. Jeg føler bare at jeg sårt trenger en slags ventil, og så har det gjort så godt å bli møtt med så mye varme, mer enn jeg noen gang har hatt før. Og jeg setter stor pris på andre som deler om sin prosess, og gir tips til veien fremover. Stor varm klem til deg også! ❤️

TS

Anonymkode: eac48...76e

Så glad du fikk noe ut av podcasten! Kanskje du etterhvert vil kjenne deg klar for å gi slipp også, det er veldig forløsende syns jeg. Som en enorm byrde som endelig letter. Jeg tenker at budskapet hennes er at disse vonde følelsene du bærer er ikke dine å bære, for det var moren din sitt ansvar å gi deg det du trengte. Men barn av følelsesmessig utilgjengelige og umodne foreldre har det med å internalisere avvisningen, slik du har tatt på deg skylden for moren din sin utilstrekkelighet overfor deg feks. Det er en overlevelsesstrategi. Men så er det moren din sitt alt sammen. Og det er det det handler om når man gir slipp. Det er ikke rart du er sliten! Du har båret hele ansvaret i relasjonen deres siden du var liten! 
 

Du er allerede godt på vei mot å bli din egen omsorgsperson! Du tar gode valg for deg selv, går til psykolog, og ikke minst anerkjenner overfor deg selv at det er helt feil slik moren din har møtt deg. Ikke godt nok, og du fortjener bedre. Jeg har så trua på at du vil få det bedre!❤️

 

Tusen takk for gode ord!❤️

Anonymkode: 743f2...c7b

[Ulf-Bjarne]

Det kan hende at du er familiens syndebukk

 

[liil]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2024 den 17.28):

Dette du skriver her, at livet ditt er ditt, det tenker jeg mye på. Føler jeg store deler av livet har ikke levd mitt liv som mitt, føler det er egoistisk å tenke på hva jeg vil, og å gjøre ting jeg liker. Jeg forstår jo at jeg kan ikke leve noen andres liv, samtidig så har jeg en slags motstand mot å prioritere meg selv. Tenker da at jeg er superegoist. Lenge har det handlet om å bli god nok, så jeg blir lagt merke til, som en slags underbevisst forsøk på å få det jeg har savnet. 

Tanken om at jeg kan løsrive meg og prioritere meg selv, gir meg et ekkelt sug i magen. Både angst, men og at "da blir jeg i alle fall helt alene". Kanskje irrasjonelle frykter. Jeg tenker at jeg er frekk hvis jeg spør meg selv hele tiden hva jeg vil og liker og hva jeg trenger. Helt enkelt å leve mitt liv basert på mine ønsker og interesser. Så basic, og så vanskelig. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

Hei igjen 🧡

Det er fint at dette gir mening og er noe du jobber videre med! Og litt spennende at det ser ut som det du fikk ut av det, ikke egentlig var det jeg mente - la meg forklare! Altså "livet mitt er mitt", tenker jeg har minst to betydninger og konsekvenser; 1- den (som jeg synes det ser ut som) du tolket: at det er mitt liv, mine preferanser, ønsker etc og jeg kan gjøre det jeg vil. Jeg kan leve MITT liv! 2- livet mitt er mitt ansvar (det var det jeg ville understreke i kommentaren min), altså IKKE at det hun/andre har gjort mot meg, eller livet har påført er mitt ansvar at har skjedd, men det er bare jeg som kan ta ansvar for å gjøre noe med det. Altså andre kan hjelpe til, den "skyldige" kan be om unnskyldning, prøve å ordne opp etc men om de IKKE gjør det, er det meg som må det (om noen søpler til stua mi og så stikker, er det opp til meg å fikse og ikke den forsøpleren det går ut over om jeg ikke gjør det, skjønner?).  Det er det som er vanskelig og "urettferdig" å forholde meg til; at selv om HUN har gjort disse tingene, blir det mitt ansvar å rydde opp i det - fordi det er mitt liv. Men jeg må det, og jeg vil det - for meg. 

Men selv om det ikke var helt det jeg mente å peke på da jeg skrev, er det jo like sant og viktig! Keep up the good work med å øve på dette i livet ditt, du fortjener å få leve ditt eget liv, endelig!! 💛

AnonymBruker skrev (På 12.4.2024 den 17.34):

TS her. 

Har hatt en samtale til med psykolog, og skal dit igjen neste uke. Det er godt der og da, å sette ord på ting, å forstå ting bedre. Vet ikke om det hjelper enda. Har følt meg dårligere siste tiden. Gråter mye. Legger merke til hvordan dette har preget forholdet til kjæresten min og venninner. Føler meg også mer nedstemt, bekymret, redd for at jeg ikke skal greie å komme over dette. Og så føler jeg meg skikkelig, skikkelig sliten. Greier ikke å følge opp aktiviteter utenom jobb og tok noe avspasering fordi jeg følte jeg ikke greide møte opp tilstrekkelig når jeg møtte på jobb. Som at luften har gått litt ut av en ballong. Hvis jeg ikke kan bli god nok for min mor, hva er poeng, på en måte. 

Prøver å møte meg med omsorg, å tenke at kanskje det er helt naturlig at jeg er så sliten nå, samtidig er jeg redd. 

Det har vært en lettelse å ikke ha noe kontakt med min mor siden påske. 

Anonymkode: eac48...76e

Dette kjenner jeg kjempegodt igjen! Bearbeiding, enten det er på egenhånd, med venner eller nære, eller i terapi er DRITSLITSOMT!! Skikkelig emosjonell og mental treningsøkt - og man blir skikkelig sliten. Det er bare å finne en balanse som er god for deg de dagene/ukene du er i samtaler eller jobber med ting - mellom terapien, hvile, jobb, egenpleie, trening/aktivitet etc. Ikke føl at du MÅ noe som helst, og snakk gjerne med fastlegen din om du trenger eller klarer å jobbe fullt (eller i det hele tatt)i disse periodene. Du skal leve og ikke bare overleve! Når det er sagt, er det for mange en god ting å opprettholde litt rutiner og normalitet sånn at full sykemelding kanskje er overkill, men det må jo du og legen finne ut av 😊Selv har jeg også rett og slett bare sovet masse i intense perioder som dette. 

Og så - om det ikke har vært nevnt her før (tråden har jo blitt noen uker gammel så jeg husker ikke helt), finn fram til GODE ting du kan unne deg, gjøre, kjøpe, andre kan få gjøre etc som er påfyll for deg! Du trenger det i terapiperiodene, men også som en generell øvelse på å være god mot deg selv også. Bare du vet hva som er bra for DEG, så jeg anbefaler å skrive en liste med gode forslag og bare kjøre på med påfyll! 

 

[JaVel]

AnonymBruker skrev (På 29.3.2024 den 22.55):

Hehe, takk for det! Mener du det? Hadde det vært noe interessant da? Jeg liker å skrive, men har aldri tenkt på å skrive noe om dette. It hits close to home. Samtidig så er det vel egne historier forfattere er inspirert av. 

Jeg vil diskutere med psykologen jeg har begynt med dette med å ta det opp. Jeg føler jeg må være mer forberedt. Føler oppriktig at jeg ikke ville vært i stand til å ta den praten, at jeg blir for redd. Samtidig ser jeg poenget ditt og er enig, da vet jeg. 

Takk for viktige ord. Jeg har lenge tenkt det skjønner du, at min mors manglende kjærlighet har sagt noe om meg og min verdi. ❤️ 

Aldri. Vi har ikke noe nært forhold. Aldri fått inntrykk av at de ser noe. Da vi var litt yngre sa min da voksne søster "stakkars mamma som fikk et barn som deg", så jeg har vel en del inntrykk av at det er synet de har på meg. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

Psykisk mishandling. 

[JaVel]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2024 den 13.02):

Jeg tenker mye på dette med å "skjerme meg". Jeg går og sjekker telefonen nå, for å se om de har svart og ønsket meg god påske tilbake. Og hver gang jeg ser og "nei, enda ikke noe svar" så synker humøret. Egentlig har jeg flere hyggelige ting jeg ville gjort for meg selv disse fridagene. Det er der jeg vil vende fokus. I stedet trekkes jeg stadig tilbake til "er det så vanskelig å svare kort og ønske meg god påske, det er jo normal folkeskikk", jeg er indignert. Jeg synes det er sprøtt at noe så enkelt kan de ikke greie. Det fremstår helt enkelt ufint. Kanskje jeg ikke hadde brydd meg om en venninne gjorde det, jeg vet ikke, men når det kommer fram dem så pirker det i såret. 

Og dette skjer jo egentlig stadig vekk. Selv om det ikke egentlig er så ofte blir slike "invaderinger med kaos" 2 ganger i måneden veldig slitsomt. Har ikke tenkt på det før. Nå når jeg ser det med åpne øyne innser jeg at dette koster meg mye følelser og energi. Jeg forsøker å bygge meg et liv, og får slikt i innboksen og ender med kaos-følelser i stedet. Og så vendes fokus mot det i flere dager. Jeg vil ikke ha det slik mer. Og samtidig kan jeg ikke endre dem. Å blokkere virker for drastisk. Samtidig hadde jeg virkelig unnet meg selv å slippe denne dansen flere ganger i måneden. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

Jeg fatter og begriper ikke hvorfor du ikke har blokket henne og dine søsken, for lenge siden. De driver jo med rene terrorveldet for å sette det litt på spissen. Men at de driver med psykisk mishandling er jeg ikke tvil om. Du er tydeligvis The black sheep, som ble jaget ut i ørkenen, slik at resten av stammen kunne føle seg fritatt for all skam. 

[AnonymBruker]

Herlighet, ikke det minste rart at dette er ekstremt vondt og setter dype spor! Hadde dette vært meg, ville jeg følt det akkurat likedan. Dette handler IKKE om deg, dette er IKKE din feil! Goooooooood klem!🥰🥰🥰🥰🥰🥰🥰

Anonymkode: 79043...ade

[JaVel]

Hvis TS kutter ut familien, hvem vil da bli the black sheep. Ser ut som de trenger en å legge hele sin misere på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Herlighet, ikke det minste rart at dette er ekstremt vondt og setter dype spor! Hadde dette vært meg, ville jeg følt det akkurat likedan. Dette handler IKKE om deg, dette er IKKE din feil! Goooooooood klem!🥰🥰🥰🥰🥰🥰🥰

Anonymkode: 79043...ade

Nå har jeg lest mer og kjenner jeg blir forbanna på dine vegne. Så mye skam det påfører, når du egentlig burde kjent på et sunt og berettiget sinne. Men sånn er det jo ikke når egne foreldre er slik, da brytes selvfølelsen ned og skammen tar tak, fremfor sunn selvhevdelse. Sender en klem til❤️

Anonymkode: 79043...ade

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2024 den 21.49):

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

Har det helt likt med min far. Ble veldig tydlig da min bestemor døde og han ringte til alle mine søsken og gav beskjed, men en søster måtte ringe til meg. Har ingen aning hva som har skjedd mellom oss, verken krangling eller noe. Det gjør kjempevondt! 
jeg har gitt litt opp, og prøver å ikke legge så mye i det. Hvis han ikke er interessert i å ha et forhold til meg så får det være opp til han. Det går ei grense hvor mye en part kan prøve. 
 

opplever det spesielt vanskelig nå når jeg har barn selv, og en morfar som ikke viser interesse for dem, men for de andre barnebarna sine. Det merkes også når vi er på besøk hvor kjølig det er. 
 

har ingen råd å komme med, men hadde absolutt prøvd å finne noen å snakke med. Og du er absolutt ikke alene om å ha det slik..

Anonymkode: d8ae0...dd5

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kommentert her inne før, men vil si at du skriver utrolig godt, TS! Sitter og nesten hulkgråter etter hvert innlegg du skriver, spesielt der du bruker ulike metaforer og uttrykk for å beskrive følelsene og refleksjonene dine. Du er dyktig i det! Støtter det en annen sa om at du kanskje kan spinne videre på talentet ditt. 

Ønsker deg lykke til videre på reisen din.

 

Anonymkode: 3c804...cf4