Å stå ved eit veiskille, føle at store valg må tas i livet

[AnonymBruker]

Er det noen som har stått i en situasjon der de opplever at man må gjøre store omveltninger i livet?

Jeg har den følelsen for tiden. Jeg har en rastløs uro som holder meg oppe om natten. Jeg greier ikke identifisere hva det er som er problemet. Men jeg tenker at jeg må flytte, bytte jobb, bevege meg fremover. Jeg har en følelse av at jeg har stagnert, og det er kommet brått på meg. Jeg har en stadig følelse av at jeg er fastlåst og fanget, og at jeg må komme meg ut koste hva det koste vil. Jeg får lyst til å brenne broer. Omvelte hvordan jeg møter opp i relasjonene mine. 

Det er for mye snakk om klaging og mas, og alltid "hvordan har det gått siden sist?" der alle deler livets opp- og nedturer, og særlig nedturer. Og jeg har bare en følelse av at snart en dag kommer jeg til å rope "Kan vi ikke for faen snakke om noe annet!?", jeg har et behov for å være et annet sted, men jeg vet ikke hvor det er. 

Jeg føler det litt som at det er en slags krise jeg har havnet inn i. Jeg trenger noe, men vet ikke helt hva. Og dette noe må jeg skaffe straks, for jeg opplever livet som mer og mer uutholdelig. 

Er det noen som har kjent noe på det samme, og hva handlet det om for dere? På forhånd tusen takk for alle erfaringer! 

Anonymkode: bccdb...62e

[Gjest Lykkedykker]

Ja, for litt over 10 år siden. Flyttet da 90mil unna til en ny by. Og fikk det mye bedre med meg selv. Angrer ikke et sekund. Er mer enn nok å besøke familie og venner i gamle byen en gang i året. 

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (48 minutter siden):

Ja, for litt over 10 år siden. Flyttet da 90mil unna til en ny by. Og fikk det mye bedre med meg selv. Angrer ikke et sekund. Er mer enn nok å besøke familie og venner i gamle byen en gang i året. 

Startet du helt på blanke ark? Null jobb, venner, osv. 

Anonymkode: bccdb...62e

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Startet du helt på blanke ark? Null jobb, venner, osv. 

Anonymkode: bccdb...62e

Ja. Og det var så deilig å kunne dra ut på forskjellige ærender uten å ha en "frykt" for å møte på bekjente. Følte meg rett og slett fri.  

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (2 timer siden):

Ja. Og det var så deilig å kunne dra ut på forskjellige ærender uten å ha en "frykt" for å møte på bekjente. Følte meg rett og slett fri.  

Wow. Høres både skremmende og deilig! Så glad på dine vegne, at det fungerte for deg, imponert 💪

Visste du at det var flytte du trengte å gjøre, eller bare prøvde du ut noe?

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (12 timer siden):

Ja. Og det var så deilig å kunne dra ut på forskjellige ærender uten å ha en "frykt" for å møte på bekjente. Følte meg rett og slett fri.  

Dette er en av mine drømmer😁Men tør samtidig ikke forlate nært og kjært😬Haha nesten «godt» å se at andre også har det sånn…Jeg bestiller en del på nett fordi jeg orker ikke intetsigende pjatt på butikker😭Eller nedverdigende kommentarer rundt meg som ufør.

Anonymkode: 1322d...f27

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Wow. Høres både skremmende og deilig! Så glad på dine vegne, at det fungerte for deg, imponert 💪

Visste du at det var flytte du trengte å gjøre, eller bare prøvde du ut noe?

TS

Anonymkode: bccdb...62e

Ja det var følelsen av å være stuck. Måtte bare hoppe i det. Fikk til og med flyttehjelp av nav. En liten økonomisk stønad hjalp da litt. 

[Nuttery]

Jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen. Jeg er liksom "etablert" uten at jeg egentlig er det. Har aldri gjort noe spennende annet enn å studere, jobbe etc. Føler jeg råtner på rot. Vurderer å si opp jobben og bare.. Gjøre et eller annet.

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (1 time siden):

Jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen. Jeg er liksom "etablert" uten at jeg egentlig er det. Har aldri gjort noe spennende annet enn å studere, jobbe etc. Føler jeg råtner på rot. Vurderer å si opp jobben og bare.. Gjøre et eller annet.

Kult! At vi er flere! 

Jeg har ofte følelsen av at det er nesten ikke nøye hva det er, bare det er NOE, noe annet, som at jeg lengter etter frihetsfølelsen. For meg handler det kanskje også om å innse at "jeg er faktisk voksen og fri!" ikke bare gjøre alt som forventes av meg hele tiden. 

Vet du noe mer om hva du trenger? 

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2024 den 16.39):

Er det noen som har stått i en situasjon der de opplever at man må gjøre store omveltninger i livet?

Jeg har den følelsen for tiden. Jeg har en rastløs uro som holder meg oppe om natten. Jeg greier ikke identifisere hva det er som er problemet. Men jeg tenker at jeg må flytte, bytte jobb, bevege meg fremover. Jeg har en følelse av at jeg har stagnert, og det er kommet brått på meg. Jeg har en stadig følelse av at jeg er fastlåst og fanget, og at jeg må komme meg ut koste hva det koste vil. Jeg får lyst til å brenne broer. Omvelte hvordan jeg møter opp i relasjonene mine. 

Det er for mye snakk om klaging og mas, og alltid "hvordan har det gått siden sist?" der alle deler livets opp- og nedturer, og særlig nedturer. Og jeg har bare en følelse av at snart en dag kommer jeg til å rope "Kan vi ikke for faen snakke om noe annet!?", jeg har et behov for å være et annet sted, men jeg vet ikke hvor det er. 

Jeg føler det litt som at det er en slags krise jeg har havnet inn i. Jeg trenger noe, men vet ikke helt hva. Og dette noe må jeg skaffe straks, for jeg opplever livet som mer og mer uutholdelig. 

Er det noen som har kjent noe på det samme, og hva handlet det om for dere? På forhånd tusen takk for alle erfaringer! 

Anonymkode: bccdb...62e

Jeg føler det sånn i perioder. Så venter jeg litt også går det over og jeg er strålende fornøyd med livet mitt. Så går det en tid også kommer det tilbake… 🤷🏻‍♀️ Har ADHD og har alltid regnet med at det kommer av det. Jeg har nok impulskontroll til å ikke agere på følelsen - men vet ikke om det er en god eller dårlig ting. Kanskje går jeg glipp av mye som ville gjort meg godt? Nå har jeg barn da, så det er vanskeligere å plutselig skulle flytte/gjøre andre store endringer.

Anonymkode: f4608...46b

[Nuttery]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kult! At vi er flere! 

Jeg har ofte følelsen av at det er nesten ikke nøye hva det er, bare det er NOE, noe annet, som at jeg lengter etter frihetsfølelsen. For meg handler det kanskje også om å innse at "jeg er faktisk voksen og fri!" ikke bare gjøre alt som forventes av meg hele tiden. 

Vet du noe mer om hva du trenger? 

TS

Anonymkode: bccdb...62e

Usikker. Tror mye har med at jeg har bodd i samme leilighet i snart 10 år. Studert, vært på samme arbeidsplass de siste 5. Lenge siden jeg har hatt ordentlig kjæreste, begynner å bli eldre.

Vanskelig å si. I første omgang skal jeg begynne å dra på flere ferier - også alene (de er kanskje mest viktige). Driver og planlegger hva jeg skal gjøre i sommerferien min - tilbringe tre uker i et AirBnb på Sardinia? Mange muligheter.

Hadde det ikke vært for at vi er i en omorganiseringsprosess på jobben, så hadde jeg nok «dratt i spaken» allerede nå. Men jeg vil vente til omorganiseringen er ferdig før jeg gjør noe «drastisk». 
 

I mellomtiden fokuserer jeg på å nyte livet i den grad jeg klarer, og spare opp litt penger til å ha i bakhånd hvis jeg ender opp med å ville gjøre noe dyrt. Vurderer å søke om noen måneder ulønnet permisjon til neste år feks!

Jeg er jo i utgangspunktet en sånn som alltid har gjort det som er «forventet» av meg, så mye av denne eksistensielle angsten har vel med det å gjøre.

Hva er dine tanker? Godt å høre man ikke er alene i denne kaotiske båten!  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler det sånn i perioder. Så venter jeg litt også går det over og jeg er strålende fornøyd med livet mitt. Så går det en tid også kommer det tilbake… 🤷🏻‍♀️ Har ADHD og har alltid regnet med at det kommer av det. Jeg har nok impulskontroll til å ikke agere på følelsen - men vet ikke om det er en god eller dårlig ting. Kanskje går jeg glipp av mye som ville gjort meg godt? Nå har jeg barn da, så det er vanskeligere å plutselig skulle flytte/gjøre andre store endringer.

Anonymkode: f4608...46b

🤷‍♀️ Ja, kanskje det kanskje, hvem vet! Det å ha barn gjør nok noe med det. For meg er det kanskje en del av greia, jeg har ikke barn, men ønsker det, og hvis det skal skje noen krumspring så er det vel gjerne nå føler jeg. I tillegg så kjenner jeg med tanke på andre relasjoner at "dette er ikke livet jeg vil ha!". 

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (3 minutter siden):

Usikker. Tror mye har med at jeg har bodd i samme leilighet i snart 10 år. Studert, vært på samme arbeidsplass de siste 5. Lenge siden jeg har hatt ordentlig kjæreste, begynner å bli eldre.

Vanskelig å si. I første omgang skal jeg begynne å dra på flere ferier - også alene (de er kanskje mest viktige). Driver og planlegger hva jeg skal gjøre i sommerferien min - tilbringe tre uker i et AirBnb på Sardinia? Mange muligheter.

Hadde det ikke vært for at vi er i en omorganiseringsprosess på jobben, så hadde jeg nok «dratt i spaken» allerede nå. Men jeg vil vente til omorganiseringen er ferdig før jeg gjør noe «drastisk». 
 

I mellomtiden fokuserer jeg på å nyte livet i den grad jeg klarer, og spare opp litt penger til å ha i bakhånd hvis jeg ender opp med å ville gjøre noe dyrt. Vurderer å søke om noen måneder ulønnet permisjon til neste år feks!

Jeg er jo i utgangspunktet en sånn som alltid har gjort det som er «forventet» av meg, så mye av denne eksistensielle angsten har vel med det å gjøre.

Hva er dine tanker? Godt å høre man ikke er alene i denne kaotiske båten!  

Takk som deler!

Haha, tre uker på Sardinia hørtes jo ikke så verst ut! Synes det var hørtes imponerende lenge med 10 år i samme bolig, min studietid var preget av elendige leiligheter, og her jeg har bodd nå nærmer jeg meg 3 år som er det lengste, men jeg er utilfreds likevel. 

Hvorfor påvirker omorganiseringen det valget? Lojalitet til arbeidsplassen eller noe sånt? 

Høres ut som du har gode planer for å "shake it up" litt. 

Mine tanker er vel litt på den samme om at jeg alltid har gjort det som var "forventet" og ikke bare forventet, men jeg har til dels gått rundt å levd for andre, for å bli "god nok" og dette innser jeg nå er så langt fra den jeg "egentlig er", og at jeg har bare et enormt behov for å fri meg fra det stempelet jeg og andre har hatt på meg. Jeg føler meg fanget i en slags identitet som jeg ikke aner om egentlig passer meg. Samtidig som jeg kjeder meg i hverdagen. Tror i første omgang en reise er på sin plass, bare få noen andre impulser, men samtidig føles det for fattig. Vurdere også å bleike håret (har mørk brunt), det er bare en sånn sterk følelse av at jeg vil ha et "annet liv" og jeg vet ikke hvordan.  

"Kaotisk båt", god beskrivelse på livet mitt for tiden, jeg adopterer den! 

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[Maud-1919]

Gjør det! Før det er for sendt. Plutselig skjer livet, og man er i en situasjon som gjør en slik endring umulig. 
 

Lev livet nå. Vi vet ikke hva morgendagen bringer. 

[Nuttery]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Takk som deler!

Haha, tre uker på Sardinia hørtes jo ikke så verst ut! Synes det var hørtes imponerende lenge med 10 år i samme bolig, min studietid var preget av elendige leiligheter, og her jeg har bodd nå nærmer jeg meg 3 år som er det lengste, men jeg er utilfreds likevel. 

Hvorfor påvirker omorganiseringen det valget? Lojalitet til arbeidsplassen eller noe sånt? 

Høres ut som du har gode planer for å "shake it up" litt. 

Mine tanker er vel litt på den samme om at jeg alltid har gjort det som var "forventet" og ikke bare forventet, men jeg har til dels gått rundt å levd for andre, for å bli "god nok" og dette innser jeg nå er så langt fra den jeg "egentlig er", og at jeg har bare et enormt behov for å fri meg fra det stempelet jeg og andre har hatt på meg. Jeg føler meg fanget i en slags identitet som jeg ikke aner om egentlig passer meg. Samtidig som jeg kjeder meg i hverdagen. Tror i første omgang en reise er på sin plass, bare få noen andre impulser, men samtidig føles det for fattig. Vurdere også å bleike håret (har mørk brunt), det er bare en sånn sterk følelse av at jeg vil ha et "annet liv" og jeg vet ikke hvordan.  

"Kaotisk båt", god beskrivelse på livet mitt for tiden, jeg adopterer den! 

TS

Anonymkode: bccdb...62e

Jeg kan kjenne meg igjen i hårvalget! Min lille «jeg må gjøre noe!!!!» reise begynte for sikkert 3-4 år siden når jeg stadig stripet håret blondere og blondere. Selv om jeg er tilbake til brunt nå, så føltes det ut som en befrielse bare det!

Omorganiseringen påvirker fordi jeg vet ikke helt hva jeg går til. Det er potensiale for at det blir bra, så jeg velger å bli inntil videre. Uansett har jeg ingenting annet jeg har spesielt lyst til, og jeg er student frem til sommeren. Så akkurat på denne fronten tror jeg det er lurt å sitte litt rolig i båten en stund til. 
 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å gjøre det som er forventet. Livet går jo i en viss tralt, og med en forventning om at man går de ulike trinnene. Dvs VGS, studier, jobb etc. Men plutselig så er det ingen neste «steg», og man står og stamper uten noe å strekke seg etter. Man har bare blitt samfunnets produkt… 

Dra på en tur i første omgang og se hvordan det føles! Veien blir til mens man går tror jeg 🙏🏻 Håper man finner en eller annen form for spenning i livet igjen som gjør at man føler man har litt retning og drive - på egne premisser.

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (1 time siden):

Jeg kan kjenne meg igjen i hårvalget! Min lille «jeg må gjøre noe!!!!» reise begynte for sikkert 3-4 år siden når jeg stadig stripet håret blondere og blondere. Selv om jeg er tilbake til brunt nå, så føltes det ut som en befrielse bare det!

Omorganiseringen påvirker fordi jeg vet ikke helt hva jeg går til. Det er potensiale for at det blir bra, så jeg velger å bli inntil videre. Uansett har jeg ingenting annet jeg har spesielt lyst til, og jeg er student frem til sommeren. Så akkurat på denne fronten tror jeg det er lurt å sitte litt rolig i båten en stund til. 
 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å gjøre det som er forventet. Livet går jo i en viss tralt, og med en forventning om at man går de ulike trinnene. Dvs VGS, studier, jobb etc. Men plutselig så er det ingen neste «steg», og man står og stamper uten noe å strekke seg etter. Man har bare blitt samfunnets produkt… 

Dra på en tur i første omgang og se hvordan det føles! Veien blir til mens man går tror jeg 🙏🏻 Håper man finner en eller annen form for spenning i livet igjen som gjør at man føler man har litt retning og drive - på egne premisser.

Hehe, så kanskje hårfarging ikke er det dummeste stedet å starte! 🙈

Aha, jeg skjønner. For min del så er det også litt sånn at det er ikke noe spesielt jeg vet jeg heller vil, men at hva som helst er bedre enn nå på en måte. At jeg greier bare ikke mer av dette, jeg må ha et slags skifte uansett. Så kanskje det er å bare gjøre noe, og så ha tillit til at veien blir til selv om jeg handler litt på impuls.  

"Samfunnets produkt", ja, eller "familiens produkt", jeg føler meg i alle fall litt som et produkt. I stedet for et menneske med egne ønsker og meninger. Jeg føler det er litt dumt å være i begynnelsen av 30-åra før man finner ut hvem man er og hva man egentlig vil, men kanskje bedre det enn 40-åra, eller 60-åra eller aldri. Bedre sent enn aldri. Bedre å snu, enn å fortsette en tralt man ikke liker. 

Jeg skal virkelig planlegge en tur, og kanskje en tur til frisøren, og håpe at veien blir til! 🙏

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[AnonymBruker]

Maud-1919 skrev (1 time siden):

Gjør det! Før det er for sendt. Plutselig skjer livet, og man er i en situasjon som gjør en slik endring umulig. 
 

Lev livet nå. Vi vet ikke hva morgendagen bringer. 

❤️ Det er sant! Så kanskje jeg bare skal gjøre "noe" selv om jeg ikke helt hva, fordi jeg blir kallet til å bare snu på noe! 🫢

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2024 den 16.39):

Er det noen som har stått i en situasjon der de opplever at man må gjøre store omveltninger i livet?

Jeg har den følelsen for tiden. Jeg har en rastløs uro som holder meg oppe om natten. Jeg greier ikke identifisere hva det er som er problemet. Men jeg tenker at jeg må flytte, bytte jobb, bevege meg fremover. Jeg har en følelse av at jeg har stagnert, og det er kommet brått på meg. Jeg har en stadig følelse av at jeg er fastlåst og fanget, og at jeg må komme meg ut koste hva det koste vil. Jeg får lyst til å brenne broer. Omvelte hvordan jeg møter opp i relasjonene mine. 

Det er for mye snakk om klaging og mas, og alltid "hvordan har det gått siden sist?" der alle deler livets opp- og nedturer, og særlig nedturer. Og jeg har bare en følelse av at snart en dag kommer jeg til å rope "Kan vi ikke for faen snakke om noe annet!?", jeg har et behov for å være et annet sted, men jeg vet ikke hvor det er. 

Jeg føler det litt som at det er en slags krise jeg har havnet inn i. Jeg trenger noe, men vet ikke helt hva. Og dette noe må jeg skaffe straks, for jeg opplever livet som mer og mer uutholdelig. 

Er det noen som har kjent noe på det samme, og hva handlet det om for dere? På forhånd tusen takk for alle erfaringer! 

Anonymkode: bccdb...62e

Luksusproblem.

Vær glad du er frisk, i arbeid og har mulighet til å flytte og foreta valg.

Det er ikke verre enn å flytte tilbake!

Kjenner ei som skadet seg hardt i kollisjon, barnet hennes ble drept og noen år etterpå døde kjæresten av kreft.

Anonymkode: 7fa0a...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Luksusproblem.

Vær glad du er frisk, i arbeid og har mulighet til å flytte og foreta valg.

Det er ikke verre enn å flytte tilbake!

Kjenner ei som skadet seg hardt i kollisjon, barnet hennes ble drept og noen år etterpå døde kjæresten av kreft.

Anonymkode: 7fa0a...35c

Ok, god bedring! 

(Du vet jo ingenting om hvorvidt jeg er frisk, er i arbeid, hvem rundt meg som har dødd i det siste osv.)

TS

Anonymkode: bccdb...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ok, god bedring! 

(Du vet jo ingenting om hvorvidt jeg er frisk, er i arbeid, hvem rundt meg som har dødd i det siste osv.)

TS

Anonymkode: bccdb...62e

Du skriver at du tenker på å bevege deg videre, bytte jobb, flytte osv, så da tenker jeg du ikke er så syk at du ikke fungerer.

Psykolog hadde vært lurt å oppsøke tenker jeg.

Anonymkode: 7fa0a...35c