Utbrent mann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen kommuner og bydeler, har rask psykisk helsehjelp, det er et lavterskel tilbud, har dere sjekket ut dette? Man trenger ingen henvisning og kan selv ta kontakt. Dersom de mener at tilfellet hans er for komplisert til at de kan hjelpe, kan de bistå fastlegen med supplerende informasjon til en henvisning til DPS. Virker som at mannen din trenger mer hjelp, utover høyere sykemeldings-grad. 

Anonymkode: bcea9...cf6

Ser nå at han allerede får hjelp på DPS 😊

Anonymkode: bcea9...cf6

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tro meg. Jeg vet veldig godt hvordan dette er.

Men det er INGEN som takker dere for den jobben dere gjør ekstra. Ingen. Økt inntekt gir og økt forbruk og økt skattetrekk. Så av den ene timen man jobbet ekstra så tar staten 50% (eller mer) og resten brukes på noe man ikke trenger.

Men jeg vet det sjeldent handler om penger, selv om det ofte kan virke sånn.

Selvverd, identitet og troen på seg selv er en større del av dette. Mer enn man tror. Mange har jobbet ekstra hele livet. Og om de ikke står på ekstra, hvem er de da? Eller så skal man bevise noe for noen. Joda jeg kan jobbe ekstra, stå på mer og oppnå mer. Jeg er ingen taper som mamma/pappa sa når jeg var liten. JEG ER VERDT NOE!

(og jeg er villig til å jobbe livet av meg for å bevise det!)

Så smeller det. Og hva skjer da? Min selvfølelse gikk langt under null. Jeg følte meg falsk, løgner, verdiløs og en ekte taper. Jeg vurderte å lage en TV serie som het "Taperen", med meg i hovedrollen. Jeg snakket meg så mye ned at det var helt utrolig. Og skremmende å tenke over i dag.

Men barna, vil de ha to friske tilstedeværende foreldre eller to døde foreldre som jobbet mye de kan skryte av til venner?

Anonymkode: 807a3...780

Ja det er så sant alt du skriver. 
Vondt å høre hvordan du har kjent på dette også. 😞 

Barna vil absolutt ha to friske tilstedeværende foreldre. 
♥️ de fortjener jo det ♥️ 

Og derfor må vi jobbe for å finne tilbake til normalen for mannen også 🥰

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ser nå at han allerede får hjelp på DPS 😊

Anonymkode: bcea9...cf6

Ja legen henviste raskt dit. 
Og selv om han nå er deprimert, så er søvnbehovet litt mindre enn det var. 
Og det er flere gode dager også. 
Men han blir jo deprimert av å føle på sakte bedring og har dårlig selvfølelse ♥️

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (4 minutter siden):

Ja det er så sant alt du skriver. 
Vondt å høre hvordan du har kjent på dette også. 😞 

Barna vil absolutt ha to friske tilstedeværende foreldre. 
♥️ de fortjener jo det ♥️ 

Og derfor må vi jobbe for å finne tilbake til normalen for mannen også 🥰

Men han vil ikke sykemeldes mer? Hvorfor?

Anonymkode: 807a3...780

[Traktor]

Skriverier8 skrev (3 timer siden):

Problemet er at legen har hele veien vært veldig forståelsesfull og gitt han sykemelding uten at han har bedt om det. Nå har han vært så lenge sykemeldt at sist følte han at legen forventet at han burde vært ennå bedre. Følte det sendte han litt mer i kjelleren. 

Han får bare være ærlig med legen og si at det var et feilsteg å ikke bli 100% sykmeldt, og be om nettopp det. Spesielt dersom han har en jobb der 50% sykmelding ikke nødvendigvis betyr 50% mindre oppgaver og ansvar, er dette helt dødfødt ved utbrenthet. 

Du burde nok også sykmeldes 100%, slik at du selv blir bedre og får overskudd til å avlaste mannen 100% også på hjemmebane om nødvendig. Ikke føl at du skylder jobben din noe verdens ting, tenk på din og mannens helse. Dagens situasjon går nok også utover ungene, selv om du sikkert gjør det du kan for å unngå det. 

Endret 2. mars 2024 av Traktor

[Skriverier8]

Bare så ikke noen tenker annet: vi er veldig tilstedeværende foreldre selv om min mann nå trenger en del hvile. 
Vi har masse kontakt med helsesykepleier i kommunen her. 
Vi får bare skryt angående barna. 
Og barna har jo alltid meg også. 
De har bestemor, flere tanter og onkler. Mange gode venner. 
Vi har et godt nettverk sånn sett. 
 

Vi deltar på aktiviteter for og med barna. (Mest jeg der nå) 
Vi koser oss med gåturer, baker og gjør helt vanlige ting. Jeg tror eneste største barna kan ha merket er at pappa sover litt mer enn mamma. ♥️ 

Han leverer i bhg hver dag og han sier han er så glad han klarer holde på den rutinen. 

Han er heller aldri sur eller noe på barna. Han får bare dårlig samvittighet av å være sliten. 
 

Endret 2. mars 2024 av Skriverier8

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men han vil ikke sykemeldes mer? Hvorfor?

Anonymkode: 807a3...780

Joda ♥️ Det har han ikke nektet å bli. 
Men han syns det var vanskelig å si han ville tilbake til mer sykemelding sist, for legen sa : «ja nå har det jo gått såpass lang tid at man bør tenke på å være mer tilbake» 

[AnonymBruker]

Selv om jeg ikke har oppdaget direkte noen tegn til utbrendthet, så har jeg brukt litt fornuft oppi det hele. Ser jo at mange av mine kollegaer blir sykemeldt ganske ofte i helsevesenet. Derfor har jeg sagt nei til 100% stilling og heller jobber 80%. Lurt. Nå er jeg av dem som tåler tøffe dager bedre. Blir alltid litt sånn "Hva sa jeg" til de som jobber 100%+ overtid som tror det skal gå bra i flere år. 

Bruk din medfødte sunne fornuft. Gå ned i stilling om du er usikker. Arbeidslivet blir ofte bare tøffere og tøffere, man ønsker å effektivisere og skvise mest mulig på minst mulig bemanning. 

Anonymkode: 020ed...76a

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Selv om jeg ikke har oppdaget direkte noen tegn til utbrendthet, så har jeg brukt litt fornuft oppi det hele. Ser jo at mange av mine kollegaer blir sykemeldt ganske ofte i helsevesenet. Derfor har jeg sagt nei til 100% stilling og heller jobber 80%. Lurt. Nå er jeg av dem som tåler tøffe dager bedre. Blir alltid litt sånn "Hva sa jeg" til de som jobber 100%+ overtid som tror det skal gå bra i flere år. 

Bruk din medfødte sunne fornuft. Gå ned i stilling om du er usikker. Arbeidslivet blir ofte bare tøffere og tøffere, man ønsker å effektivisere og skvise mest mulig på minst mulig bemanning. 

Anonymkode: 020ed...76a

Absolutt sant. 
Jeg har gått ned til 75 % selv nå. 

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (1 minutt siden):

Joda ♥️ Det har han ikke nektet å bli. 
Men han syns det var vanskelig å si han ville tilbake til mer sykemelding sist, for legen sa : «ja nå har det jo gått såpass lang tid at man bør tenke på å være mer tilbake» 

For det første må jeg bare si at jeg har stor sympati for det dere står i. Jeg vet hva det omfatter. Og det lille jeg leser her er bare en del av pakken du sitter med. Men det er og kun det jeg kan svare ut fra. Jeg mener ikke å være slem men jeg forstår at det jeg sier kan oppfattes sånt innimellom.

Men i HI skriver du at han sover "ekstremt" mye mer enn deg. Ikke bare litt mer. Han er "ødelagt" skriver du når han kommer hjem fra jobb. Det er du som må ta alt hjemme og du har endt opp med å sove maks 3 timer hver natt.

Nå er jeg tydelig her, og jeg lurer på hvor lenge har du/dere tenkt at dette skal fungere? Hvor lenge klarer du å ta alt hjemme (med unntak av å levere i barnehagen)? En måned til? To år? Neste uke? Realiteten er at det vet du ikke. Og hva om du blir syk neste uke? Eller et av barna får problemer? Det er da ting som må håndteres på TOPPEN av alt det andre.

Jeg kjenner godt til det der. "Bare litt til". "Snart i mål". "Han kommer seg nå".

Dette er faktisk ikke å prioritere dere selv eller barna. Dere ødelegger faktisk helsa deres. Og det vil til syvende og sist gå ut over barna. Og tror dere ikke barna merker at han er sliten? Selvfølgelig gjør de det.

Når det da kommer til sykemelding så er dette en historie for seg selv.

Fra NAV får man MAKS ett år med sykepenger. MAKS. Etter det året er det AAP som gjelder. Og da er man ikke lenger sikret jobb. Man står dårligere stilt og det økonomiske blir enda verre. I det året man får sykepenger teller en halv dag like mye som en dag. Når han nå da har gått lenge deltidssykemeldt og bare halveis klarer å fungere, hva gjør dere den dagen sykepengene tar slutt?

100% jobb? Er det realistisk mener du? Han må jobbe 6 måneder etterpå for å få rett til sykepenger igjen. Klarer han det?

Han ødelegger for seg selv med dette. For å komme seg av utbrenthet så er man faktisk nødt til å nullstille seg og kroppen. Man må få hvilt ut skikkelig og man må endre livet sitt. Det inkluderer å håndtere triggere og mønstre på en bedre måte en før. Det er ikke gjort på to uker. Eller to måneder. Det tar ÅR.

Og all den tid han utsetter å sykemelde seg 100% så utsetter han dette til han plutselig ikke lenger har noe valg. Og da kan han risikere å stå der uten jobb.

Er det å prioritere ungene?

Anonymkode: 807a3...780

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (På 17.2.2024 den 9.55):

Hei! 
Har noen erfaring med å være pårørende til utbrente? 
 

Jeg er gift med en flott, snill og hardtarbeidende mann. 
Vi har en baby og 2 barn i barnehage alder. Ganske tette alle de 3. 

Har også et barn i skolealder. 

Dessverre jobber han for familie og normalen på forventer antall arbeidstimer har vært på ca 220-250 t i mnd for å gjøre ferdig prosjekter. 
Han prøvde si ifra mange ganger, men til ingen nytte. 
I oktober ble han 100 % sykemeldt. 
Han fikk hodepine, verkende føtter, ekstremt søvnbehov, depresjon, motløs og så lite livsglede. 
Selvsagt ligger det i kortene at han bør bytte jobb- for er lite forståelse å få fra sjefen. Men han bør bli mer friskmeldt først, så han orker full jobb. 
Idag er han ennå sykemeldt 50 % og er ofte helt «ødelagt» etter jobb. 
Han gjør sitt beste med ungene. 
Leverer i bhg daglig.
Går i samtaler hos psykolog og fastlege annenhver uke. 

Han har kommet seg litt i forhold til at han har flere gode dager enn dårlige dager nå, ser mer livsglede, orker jobbe litt. Men fortsatt må han sove ekstremt mye og her møter vi på det største problemet. Nå for tiden våkner ene barnet kl 5 på morgen og da har jeg vært våken en del med babyen også.
Ifølge klokka mi sover jeg nå kun 3 timer ca hver natt. Prøver legge meg tidligere, men det er klesvask, rydding og klargjøring til neste dag også… det er jeg som står opp med barna, fordi han ER mer ødelagt enn meg.
Men klart det tærer. 

Det kjedelige er at også jeg er sykemeldt fra jobb som sykepleier. 
Har utviklet diabetes med svært vanskelig blodsukker å kontrollere. 
Lite søvn påvirker også dette utrolig negativt. Har startet på nye medisiner som gjør meg kvalm daglig. 
Snakket med sjefen min forrige uke og legen min. Da foreslo jeg helt selv å starte jobbe halvt, fordi jeg har dårlig samvittighet ovenfor jobb.
Men er nå usikker hva jeg klarer.
Ukontrollert diabetes, ekstremt lite søvn og utbrent mann. Jeg vet ikke om mannen orker være hjemme og ta babyen + hente i bhg osv heller.
 

Jeg er SÅ sliten.
Men gjør mitt aller beste. 
Han får dårlig samvittighet av alt jeg må avlaste han, men samtidig unner jeg han å bli frisk. 
 

Hva ville dere gjort i forhold til egen jobb? 
Og er det noen som har vært utbrente før? Varte det lenge?
Vet det er individuelt… takk for svar ♥️

Huff, det høres fryktelig tøft ut! 
Jeg har selv vært utbrent og klarte ikke begynne i full jobb før det hadde gått 3 år. Jobbet redusert i ett år før det, men måtte stadig ta noen steg tilbake fordi det ble for mye. Formen kan svinge voldsomt lenge og det er lett å starte opp for tidlig. Jeg syns det høres ut som mannen din jobber for mye sånn som du beskriver det. Om han er helt totalt utslitt etter jobb og han ikke er i stand til å bidra med ungene, er det for mye. Det er viktig at DU ikke blir utbrent i tillegg. Store omsorgsoppgaver over tid, i tillegg til egen sykdom, kan jo føre til det. Hva gjør dere da? 
Selv om man unner den andre å bli frisk, skal ikke det gå på bekostning av din helse heller. Dere sammen bør finne en balanse som funker for dere begge og jobb bør komme i andre eller tredje rekke akkurat nå. Helse og familie er viktigst! 
 

Anonymkode: d6152...b2e

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For det første må jeg bare si at jeg har stor sympati for det dere står i. Jeg vet hva det omfatter. Og det lille jeg leser her er bare en del av pakken du sitter med. Men det er og kun det jeg kan svare ut fra. Jeg mener ikke å være slem men jeg forstår at det jeg sier kan oppfattes sånt innimellom.

Men i HI skriver du at han sover "ekstremt" mye mer enn deg. Ikke bare litt mer. Han er "ødelagt" skriver du når han kommer hjem fra jobb. Det er du som må ta alt hjemme og du har endt opp med å sove maks 3 timer hver natt.

Nå er jeg tydelig her, og jeg lurer på hvor lenge har du/dere tenkt at dette skal fungere? Hvor lenge klarer du å ta alt hjemme (med unntak av å levere i barnehagen)? En måned til? To år? Neste uke? Realiteten er at det vet du ikke. Og hva om du blir syk neste uke? Eller et av barna får problemer? Det er da ting som må håndteres på TOPPEN av alt det andre.

Jeg kjenner godt til det der. "Bare litt til". "Snart i mål". "Han kommer seg nå".

Dette er faktisk ikke å prioritere dere selv eller barna. Dere ødelegger faktisk helsa deres. Og det vil til syvende og sist gå ut over barna. Og tror dere ikke barna merker at han er sliten? Selvfølgelig gjør de det.

Når det da kommer til sykemelding så er dette en historie for seg selv.

Fra NAV får man MAKS ett år med sykepenger. MAKS. Etter det året er det AAP som gjelder. Og da er man ikke lenger sikret jobb. Man står dårligere stilt og det økonomiske blir enda verre. I det året man får sykepenger teller en halv dag like mye som en dag. Når han nå da har gått lenge deltidssykemeldt og bare halveis klarer å fungere, hva gjør dere den dagen sykepengene tar slutt?

100% jobb? Er det realistisk mener du? Han må jobbe 6 måneder etterpå for å få rett til sykepenger igjen. Klarer han det?

Han ødelegger for seg selv med dette. For å komme seg av utbrenthet så er man faktisk nødt til å nullstille seg og kroppen. Man må få hvilt ut skikkelig og man må endre livet sitt. Det inkluderer å håndtere triggere og mønstre på en bedre måte en før. Det er ikke gjort på to uker. Eller to måneder. Det tar ÅR.

Og all den tid han utsetter å sykemelde seg 100% så utsetter han dette til han plutselig ikke lenger har noe valg. Og da kan han risikere å stå der uten jobb.

Er det å prioritere ungene?

Anonymkode: 807a3...780

Jeg skal være med han til legen. 
Han sa igår at han ser selv han må ta dette opp med legen på nytt. Og han må være ennå mer tydelig med legen.. 
 
Ikke uenig i noe du skriver. 
 

Han leter også etter andre jobber. Psykologen på dps sa at her vil miljøskifte være bra. 

[Skriverier8]

Jeg har forresten en annen lege og han vil fra mandag av trolig sykemelde meg 100 %. Har delt alt med min lege. 

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (3 minutter siden):

Jeg skal være med han til legen. 
Han sa igår at han ser selv han må ta dette opp med legen på nytt. Og han må være ennå mer tydelig med legen.. 
 
Ikke uenig i noe du skriver. 
 

Han leter også etter andre jobber. Psykologen på dps sa at her vil miljøskifte være bra. 

Jeg er enig i at bytte av jobb OFTE er bra, men det er ikke alltid nok.

Det heter seg at nissene flytter med på lasset. Har man en vane for å si ja til alt og en perfeksjonisme som gjør at man står på ekstra, så vil man ha AKKURAT det samme mønsteret i ny jobb og.

For å ta meg og mitt mønster så har jeg i alle år søkt etter bekreftelse hos andre, jeg har alltid vært redd for å skuffe noen, har aldri klart å sette grenser for meg selv og jeg vil overlevere på ALT jeg jobber med. Det var nærme på å ta livet av meg.

Det jeg har jobbet med er å finne bekreftelse i meg selv. JEG ER GOD NOK! Jeg har og jobbet med å godta å skuffe andre. Det er deres problem. Nei er et verktøy for å sette grenser for seg selv og prioritere det som er viktig for deg der og da. Nei jeg kan ikke jobbe i kveld jeg vil være hjemme med familien. Nei jeg kan ikke være med på hyttetur. Nei jeg vil ikke sitte i styret i sjakklubben. Nei jeg vil ikke ut på byen denne helgen og. Blir folk skuffet så får de jobbe med seg selv. Og godt nok er godt nok! Alt må ikke være perfekt. Man må levere og.

Jeg klarer i dag å sette grenser på jobb. Jeg går hjem når arbeidsdagen er over. Jeg har ikke med meg jobb hjem. Og jeg sier nei til oppgaver jeg ikke har tid til på jobb. I tillegg har jeg blitt flinkere på å avklare forventninger med sjefen så jeg ikke bruker tid på noe som blir overflødig. Og er ikke sjefen fornøyd for sjefen kommunisere bedre hva forventningene var. Eller jeg gjør en bedre jobb neste gang. Det er ikke verdens undergang.

Hadde jeg byttet jobb så hadde jeg dratt dette med meg. Kanskje en ny jobb hadde vært enklere å håndtere alt dette i. Kanskje hadde det blitt verre.. Eller likt som før. Det vet en ikke.

Husk og at det er vanskelig å bytte jobb når en er sykemeldt eller arbeidsledig. Spesielt når man står midt oppi et sykdomsforløp som og kan gå ut over den nye jobben. Hva skjer om man jobber tre uker i ny jobb og går på en enda tøffere smell?

Men for mange kan det virke. Men man må nesten gjør det FØR man er utbrent, eller når man er frisk nok til å fungere i ny jobb. Er min mening.

Anonymkode: 807a3...780