Utbrent mann

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring som pårørende, men har/er utbrent selv.

Ble sykemeldt jan-23 og har akkurat nå så smått begynt å jobbe igjen, dog i små mengder og regulerer selv hvor mye jeg orker. Ettersom det nå er over ett år siden jeg ble sykemeldt så er jeg nå på AAP.

Jobben jeg var i har jeg ikke lenger, jeg har nå startet i en ny retning. Kort fortalt, mer fysisk krevende jobb og mindre psykisk. Mer kropp, mindre hjerne.

I det jeg ble sykemeldt var jeg helt kjørt i hodet, noe som igjen førte til at jeg også var utslitt i "kroppen" og hadde ingen energi til overs. Når jeg først ble sykemeldt så var jeg allerede for sent ute, jeg hadde bygget på dette i flere år uten å forstå eller innse det selv. Sliten ja, men det må vel gå over av seg selv bare jeg kommer igjennom denne hektiske perioden? Nei det gjorde ikke det, og veldig ofte så går de hektiske periodene så slag i slag at det til slutt blir normalen. Jeg har også lært av min veileder på psykisk helse at det er helt typisk og i menneskets natur å ta på seg mer og mer oppgaver og jobb i det man er på full fart inn i utbrenthet. Følger man denne veien så smeller det til slutt, og det smeller hardt. 

Jeg var hos min fastlege allerede aug-22. Hen anbefalte da sykemelding, hvilket jeg ikke tok imot. Hadde ganske ny jobb og hadde ikke samvittighet eller lyst til å gjøre det. Begynte derfor med jevnlig konsultasjon hos psykisk helse(heretter forkortet til PH) i min kommune. Dette var nok til hjelp, men ikke tilstrekkelig da jeg hadde holdt det gående for lenge og det var ingen mulighet for en "quick fix". Januar-23 sa det derfor bom stopp, og jeg besøkte igjen min fastlege. Da var det ingen alternativer, jeg måtte sykemelde meg og få en pause. Jeg tok imot denne og tenkte for meg selv at en mnd. "fri" skal bli godt og etter den perioden er jeg sikkert helt restituert igjen, jeg begynte også på medisiner. Så feil kan man ta. Når jeg pratet med min veileder i PH om dette så anså hen det som helt usannsynlig at jeg skulle være tilbake etter en mnd. og mente jeg måtte forberede meg på å endre den tidslinjen. PH forklarte allerede på første møte etter sykemeldingen om mine rettigheter om sykemeldinger, aap etc. og la en tidshorisont som var fra en helt annen verden enn den jeg selv hadde. Fasit viser seg nå, dette tar tid, og bruker man ikke det så er faren for å falle tilbake stor.

Ok, jeg så blir jeg  sykemeldt i en. mnd og begynner på medisiner og tenker at nå går det oppover. Feil. Det var nå det virkelig ble vanskelig. Hjernen sporet helt av, kvernet rundt på alle mulige negative tanker. Bekymringer og katastrofer rundt det minste lille problem surret rundt og rundt i en evig dans. Tanker om ting fra 20-25 år tilbake begynte å ta overhånd og kjøre meg ned. Panikkanfall og helt ukontrollerte sammenbrytninger kom slag i slag. Daglig gråt og kjente på en følelse av at livet var over. Bare jeg så barna mine så knakk jeg sammen fordi jeg satt med en følelse av jeg ikke skulle se de vokse opp. Denne perioden var helt forferdelig grusom og på skala fra 1-10 var jeg på over 9. Jeg husker en fredag det toppet seg. Jeg hadde time hos fastlegen min. Skal først si at en av mine beste dårlige evner er at jeg er flink til skjule hvordan jeg har det, og kan spille at jeg har det bra. Setter opp en fasade som ingen ser igjennom, men denne gangen så legen min rett igjennom meg. Hen så det allerede når jeg satt på venteværelse og tok meg derfor inn på et ledig kontor hvor jeg kunne vente alene uten andre folk rundt meg. Når jeg så kom inn så tok det ikke lange tiden før hen henviste meg til DPS. Det var fredag og at jeg skulle gå helgen i møte i den tilstanden mente legen ikke var aktuelt. Jeg fikk litt beroligende og to timer senere var jeg hos DPS. Her møtte jeg to sykepleiere som pratet med meg og kartlagte situasjonen, jeg hadde med meg min søster. Konklusjonen etter møte var at jeg var laaaangt utenfor mitt "tolleransevindu" og første bud var å få meg nærmere og på innsiden av dette vinduets ramme. De ringte meg tilbake som avtalt over helgen og fikk time videre med psykiater på DPS.

Jeg var tre turer hos psykiater, og hen forklarte meg at jeg satt med utbrenthet og alvorlig depresjon. Ved andre besøket ville hen legge meg inn og de hadde ledig plass der og da. Jeg ville ikke det, måtte ta det innover meg først og få tenkt på det. Kjøreturen hjem tok en time, og jeg gråt hele veien. Psykiatere er litt "tøffere" en fastleger når det gjelder dosering av medisiner. Hen økte derfor dosen min betraktelig ved første besøk, samt at hen også gav meg en annen medisin i tillegg. Når jeg så var tilbake  tredje tur så hadde ting så vidt snudd, medisiner hadde begynt å virke og samtaler (selv om jeg i utgangspunktet ikke tror på at slikt hjelper) hadde gitt effekt. Jeg var langt i fra frisk, men bunn var nådd! Psykiater var enig og så en forbedring så ved tredje besøk var vi på bølgelengde om at innleggelse ikke var nødvendig på dette tidspunkt. Dette var i mars og når påsken kom litt senere så var jeg blitt såpass bra at jeg kunne gå på butikken, være litt ute blant folk og sosialisere selv om jeg fortsatt likte meg best hjemme. Jeg følte på en skam og dårlig samvittighet for ikke å jobbe, hvilket er helt idiotisk, men det var slik jeg tenkte selv om psykiater fortalte meg at det ikke engang var trygt å ha meg i jobb. Hjernen var syk og fungerte ikke, da er man ikke i tilstand til å jobbe og gjøre riktige valg, hvilket kan være direkte farlig.

Fra den tid og til nå har jeg jevnlig gått til ph og fastlege. Gradvis blir jeg bedre, men det er en to skritt frem ett tilbake prosess. Noen ganger er det like mange tilbake som frem, men totalen er allikevel at det går fremover. Jeg har nå som sagt gått over et år, og har først nå begynt å komme i arbeid. Det føles fantastisk godt, men det er fortsatt slik at jeg vil mer en jeg orker og må ta hensyn til det. Har også fått klar beskjed fra ph og fastlege om å skynde meg langsomt og ikke jage tilbake. Dette må tas i riktig tempo og er helt avgjørende for at man ikke skal havne tilbake. Dog er det ikke noen fasit på riktig tempo, dette er helt individuelt.

Nå ble det det voldsomt mye mer tekst enn jeg hadde tenkt, men jeg vil få frem min opplevelse på best mulig måte og håper virkelig at min erfaring kan hindre at andre havner i samme situasjon. Dette er situasjoner som må tas alvorlig, og benytt all den hjelp som finnes.

Jeg er heldig. Fastlegen min er fantastisk og ph det samme. DPS var også en meget positiv opplevelse. I tillegg har jeg familie nært og spesielt min ene søster og kone har stått med meg i dette. Det har tæret på, spesielt for kone, men uten dette støtteapparatet vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. Min kone har i tillegg sin egen utfordring (adhd). Jeg ser at hun slapper litt mer av nå med tanke på min situasjon, men har nå mulighet til å kjenne hvor sliten hun er og jeg ser at det har tæret på. Jeg prøver derfor å hjelpe henne tilbake nå, men dette er også noe å ta med seg, det ene kan ta med seg det andre.

Tiden jobber for dere og det vil bli bedre, men min erfaring er at dette tar tid. Gjerne mye mer tid en man selv forestiller seg.

Jeg heier på dere og ønsker dere god bedring. Det jeg har skrevet her er min beskrivelse av situasjonen slik jeg har opplevd den og er på ingen måte noen fasit for hvordan andre føler det. Jeg vil bare dele min erfaring i håp om at det kan hjelpe andre i lignende situasjon.

M46 

Kone 36

To barn på 8 og 10.

❤️

Anonymkode: 840b5...5bd

[AnonymBruker]

Han har drevet rovdrift på seg selv i sikkert årevis. Det er ikke meningen man skal jobbe 250 timer i måneden, PLUSS kone og 3 barn. Det kan virke som en mann som legger sin verdi i å jobbe, og å være en arbeidshest. 

For meg har det hjulpet å finne andre ting som gir meg verdi. Jeg er en snill kjæreste. Jeg er en morsom venninne. Jeg er glad i meg selv. Hva jeg presterte hadde aldri noe med verdien min å gjøre. Jeg ville spurt mannen din om han tenker at alle de som har vært utbrent i 2 og 3 år om de også er unyttige? Han tenker nok ikke sånn om det hadde vært omvendt, eller gjelder andre. Glad han får hjelp hos en psykolog. 

Synes det er trist å høre at legen presser ham til å komme ut igjen i arbeid. Det er helt åpenbart at han trenger 100% sykmelding. Og arbeidsgiver skal han bare drite i. Det er en familiebedrift? Slik jeg forstod? Har han fått betalt også for nesten 200% arbeid? Det høres ut som han har blitt utnyttet av familien, og dette er også sånt som han gjerne trenger å bearbeide hos en psykolog, og kanskje til og med bryte kontakt med disse familiemedlemmene som gir en lang beng i hans helsetilstand, for en periode i alle fall. 

Han er viktig og verdifull. 

Stor varm klem til deg som kone, forstår at det er vanskelig for deg også ❤️ 

Anonymkode: dd30a...40a

[AnonymBruker]

Han bør ikke jobbe 50% når han er så dårlig. Man har bare ett år å være sykemeldt på og noen prosenter teller like mye som 100prosent. Så han bør være 100 % sykemeldt og vurdere hva han skal gjøre når det året er over. Den jobben må han bare droppe. Med en syk partner og tre små barn er det dødfødt å tro at man kan jobbe så mye.

Anonymkode: a15b4...d70

[Gjest Bombasi]

Å jobbe 50-60%, og da kontinuerlig forsøke å pushe mer med jobb for å komme tidligst mulig tilbake i full jobb, er ikke løsningen hans. 

Han er utbrent og har en totalbelastning som er for høy for han, og han har hatt det hele veien. Med andre ord har han gått sykemeldt et halvt år med resultat at han har opprettholdt sykegraden, og kanskje blitt verre.

Han burde vært 100% sykemeldt fra "første dag" der jobb ikke ble aktuelt før han var klar for det, for deretter bruke tiden godt på å balansere livet sitt innenfor hva han tåler. Og så få tilpasning og hjelp på veien. Samt vurdert markedet for ny jobb. 

Han må også finne årsaken til utbrentheten. Mulig det er komplekst, men hvis jobb er en stor årsak til utbrentheten, så nytter det ikke å pushe seg tilbake dit. Det sier seg selv at det går ikke. Han må komme seg bort og ut derifra. Først da har han mulighet til å bli bedre. Det er godt mulig at han selv tror at jobb ikke er årsaken, at jobben liksom er det positive i livet hans, men fakta er at jobbens høye belastning og press, dårlige arbeidsmiljø, dårlig lederskap osv kan henge over han ubevisst. Sånn ut ifra løse lufta så antar jeg at jobben i 90% av utbrenthetstilfellene er den o'store utbrenthetsfaktoren, enten bevisst eller ubevisst, og at løsningen på utbrentheten ligger i å finne seg noe annet å jobbe med.

En lege kan heller ikke forvente framgang sånn uten videre. Framgangen er ikke noe en lege kan bestemme over. Enkelte ganger bruker utbrente noen måneder å komme tilbake, andre ganger år. Samt noen blir kronisk syke av det. Og det er gjerne de som "krampholder" på jobben underveis som bruker lengst tid.

Han skulle tatt seg selv seriøst for 6 måneder siden. Legen også. Nå er det definitivt på tide å gjøre det.

Endret 2. mars 2024 av Bombasi

[NiceOrNothing]

Skriverier8 skrev (3 timer siden):

Nå merker jeg at han er skikkelig deprimert også. Han har noen dager han fungerer veldig bra. Men igår gråt han og sa han var lei av søvnbehovet sitt. At han alltid føler seg utslitt. 
Han var også ærlig og sa at han håper dette ikke tar livet hans. Han føler seg ikke nyttig for noen, men mer i veien. 
Jeg sier vi er glad i han, trenger han og at han må akseptere at kroppen trenger hvile.. Han fortalte han ikke tenker mye på å direkte ta livet sitt, men at han føler veldig på dette med å ikke bli bedre. 
NÅ er det tøft å være kone altså. 
Han føler legen og arbeidsgiver nå forventer at han må være bedre. 
Sykemeldt siden September. 
Nå 40 % sykemeldt. 
Jeg er så redd denne depresjonen han har fått tar helt knekken på han. 
Kanskje jeg bør være med han til legen neste gang? 
Han har blitt verre igjen etter han gikk ned fra 60 til 40 % sykemeldt 😔

Nå føler jeg at dette er tungt for meg og. Jeg tar nesten alt med barna og det gjør jeg med glede da, men klart at det tærer jo ekstra… 

Hvis dere ikke tar en fot i bakken nå, ender dere opp som 2 utbrente foreldre . Min erfaring med familiebedrifter er at hensynet til bedrift / business / penger går foran hensyn til helse / de hjemme. Han er jo tydeligvis ikke på bedringens vei, å burde kanskje sykemeldes helt . Også for å kunne avlaste deg litt , så ikke du møter veggen . Hadde tatt en tlf eller bestilt en time med fastlegen hans , og forklart hvordan det er å stå på siden til en mann i en tydeligvis mørk spiral . Kanskje mannen din hører på fastlegen sin , hvis denne sier at han må ta seg mer tid til å bli frisk ❤️. ( å du bør jo IKKE under noen omstendighet , vurdere å gå ut i jobb enda ) . Dere må begge legge dårlig samvittighet på hylla , å prioritere hverandre og barna en periode . Ingen av arbeidsgiverne kommer med medalje dersom dere begge ender opp som utbrente . Bare nevner det. 

[AnonymBruker]

Legg livs lista på et minimum. Da tenker jeg på alt i hjemmet status osv. 

Vasker du hver dag. Så kutt ned på det. Finn smarte løsninger som får ned total aktivitet. 

Fokuser på dere og barnas ve og vel. Legg planer for hvem som skal ta hva når.

Ungene er jo svært aktive i bh, så man må ikke ut med de hver dag feks. Unger trengee også å roe litt ned , tenker jeg så de ikke er utbrent til tenårene. 

Fikk helseutfordinger med dårlig energi selv når ungene var små. Kasser og færre ting, var en god løsing her. Å sortere leker er jo håpløst. De tømmer jo ut alt uansett, så jeg bare sopet det opp og tømte det i kassene. Eneste lego jeg holdt separat.  Og det fikk de ikke lov å ta frem før det andre  var borte. 

Så kartlegg hverdagen  ned på et ark. Alt fra du legger deg, hvor mye søvn du får, han får.  Skriv på hva som er utfordrende pr oppgave. Sett av en kolonne på løsning. 

Det hjalp meg mye. Jeg strøk jo sengetøy. Men sett opp mot tiden jeg brukte på det kontra hvor mye det egentlig krevde av meg, så var ikke det en oppgave som var verdt det.

Andre rutiner altså endringer på rutiner kan også  hjelpe mye. Feks å ha tom oppvaskmaskin på morgenen. Slik at hver enkelt fyller opp selv, frigjør mye tid. 

Kartlegg også når energien er best. Hvil når barna er på skole og bh. 

Jeg ryddet osv mens de var på skolen. Men da ble det aktivt i for mange timer. Samt utslitt når ungene kom hjem. Jeg valgte heller å multitaske litt når barna var hjemne, slik at jeg kunne sove og hvile når ungene var borte. Da ble jeg raskt litt bedre form.  Far må da ta baby på dagen når du sover.  Og du bør ikke dra på jobb ennå. Du er ikke klar, og kan bli sykere, ikke verdt det

Anonymkode: e6822...5bb

[AnonymBruker]

Mannen bør tilbake til 100 % sykemelding en periode. Ja, bli med han til legen! Men hvorfor må dere begge i utgangspunktet jobbe så mye? Jeg regner med at han har hatt høy lønn. En av dere bør på sikt gå ned i stilling for å prioritere familien. Hva er det med unge folk i dag som tror de kan rekke alt mens barna er små? Senk forbruket og tempoet drastisk, så overlever dere på mindre inntekt. I overgangen nå er det vel mulig for dere å få litt hjelp av familie, venner, betale for vask e.l.

Anonymkode: cde1f...b9c

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har drevet rovdrift på seg selv i sikkert årevis. Det er ikke meningen man skal jobbe 250 timer i måneden, PLUSS kone og 3 barn. Det kan virke som en mann som legger sin verdi i å jobbe, og å være en arbeidshest. 

For meg har det hjulpet å finne andre ting som gir meg verdi. Jeg er en snill kjæreste. Jeg er en morsom venninne. Jeg er glad i meg selv. Hva jeg presterte hadde aldri noe med verdien min å gjøre. Jeg ville spurt mannen din om han tenker at alle de som har vært utbrent i 2 og 3 år om de også er unyttige? Han tenker nok ikke sånn om det hadde vært omvendt, eller gjelder andre. Glad han får hjelp hos en psykolog. 

Synes det er trist å høre at legen presser ham til å komme ut igjen i arbeid. Det er helt åpenbart at han trenger 100% sykmelding. Og arbeidsgiver skal han bare drite i. Det er en familiebedrift? Slik jeg forstod? Har han fått betalt også for nesten 200% arbeid? Det høres ut som han har blitt utnyttet av familien, og dette er også sånt som han gjerne trenger å bearbeide hos en psykolog, og kanskje til og med bryte kontakt med disse familiemedlemmene som gir en lang beng i hans helsetilstand, for en periode i alle fall. 

Han er viktig og verdifull. 

Stor varm klem til deg som kone, forstår at det er vanskelig for deg også ❤️ 

Anonymkode: dd30a...40a

Takk for at du tar deg tiden til å svare meg ❤️

stemmer at han «alltid» har vært en arbeidshest…. Og det har nok andre utnyttet seg av. 
Sjefen (broren) sier han ikke har pålagt han overtid, men han har jo forventet at masse skal være ferdig innen gitte tidsfrister og det har vært mye mer jobb enn for et menneske. Han har ALDRI fått betalt overtid 😞 Kun vanlige timer… og det også vet jeg tærer godt i han. 
Da vi tok opp dette svarte broren at han ikke har råd til å betale overtid. Men drive rovdrift på egen bror er innafor….. 

 

Han er absolutt viktig og forteller han det hele tiden. ❤️ 

 

Tusen takk for råd 🥰

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Mannen bør tilbake til 100 % sykemelding en periode. Ja, bli med han til legen! Men hvorfor må dere begge i utgangspunktet jobbe så mye? Jeg regner med at han har hatt høy lønn. En av dere bør på sikt gå ned i stilling for å prioritere familien. Hva er det med unge folk i dag som tror de kan rekke alt mens barna er små? Senk forbruket og tempoet drastisk, så overlever dere på mindre inntekt. I overgangen nå er det vel mulig for dere å få litt hjelp av familie, venner, betale for vask e.l.

Anonymkode: cde1f...b9c

Han har jobbet mange timer ja, men får aldri betalt overtid. Skuffelsen over dette er nok også en del av hans utbrenthet. Er jo hans egen familie som nekter betale mer.. og likevel forventer og forventer. 
Vi bor i et renovert hus, men ikke dyrt og fancy. Har et veldig sunt og nøkternt forbruk. 
Jeg har gått ned i stilling til 75 % nå. 
 

 

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (5 minutter siden):

Takk for at du tar deg tiden til å svare meg ❤️

stemmer at han «alltid» har vært en arbeidshest…. Og det har nok andre utnyttet seg av. 
Sjefen (broren) sier han ikke har pålagt han overtid, men han har jo forventet at masse skal være ferdig innen gitte tidsfrister og det har vært mye mer jobb enn for et menneske. Han har ALDRI fått betalt overtid 😞 Kun vanlige timer… og det også vet jeg tærer godt i han. 
Da vi tok opp dette svarte broren at han ikke har råd til å betale overtid. Men drive rovdrift på egen bror er innafor….. 

 

Han er absolutt viktig og forteller han det hele tiden. ❤️ 

 

Tusen takk for råd 🥰

Den dynamikken der, at han blir tatt for gitt av broren, jobber så mye overtid og aldri får betalt, det tærer på psyken og selvverdet. Ingen burde jobbe seg til grava, og man burde særlig ikke gjøre det når man ikke blir verdsatt for det, verken i penger eller gode ord. 

Sender styrke til dere begge! ❤️ 

Anonymkode: dd30a...40a

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den dynamikken der, at han blir tatt for gitt av broren, jobber så mye overtid og aldri får betalt, det tærer på psyken og selvverdet. Ingen burde jobbe seg til grava, og man burde særlig ikke gjøre det når man ikke blir verdsatt for det, verken i penger eller gode ord. 

Sender styrke til dere begge! ❤️ 

Anonymkode: dd30a...40a

Ikke sant. 
Og derfor er nok dette med å bli frisk for han en lang prosess. Nettopp fordi det handler om penger, familie og føle på lite selvverd. Det er ikke «bare» at kroppen er kjørt hardt. 😥 

Tusen takk ♥️

[Anonym90059005]

Dere må ta ansvar for egne liv og helse. Å jobbe så mye som han gjør, uten å få betalt for mye av det engang, samt å anskaffe 4 tette barn i en sånn situasjon er jo oppskriften på å gå på trynet. 

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (2 minutter siden):

Ikke sant. 
Og derfor er nok dette med å bli frisk for han en lang prosess. Nettopp fordi det handler om penger, familie og føle på lite selvverd. Det er ikke «bare» at kroppen er kjørt hardt. 😥 

Tusen takk ♥️

Nå skal jeg ikke skrive for mye om min egen prosess med utbrenthet, men jeg kan si så mye at selv om jeg ikke jobbet i en familiebedrift så handlet følelse av at jeg ikke var god nok, og måtte prestere og jobbe hardt mye om at jeg ikke ble verdsatt av familien gjennom oppveksten. At de bare så meg om jeg jobbet hardt, og ikke egentlig da en gang. Slike mønster skapes gjennom lang tid og av dysfunksjonelle familiemønster. Det har tatt lang tid å skille dette fra hverandre, og å finne min verdi i andre ting. Men det har vært så viktig for meg. Og det å omgi meg med en kjæreste som så meg og verdsatte meg for langt mer enn hva jeg gjorde for ham var så viktig. Ikke undervurder viktigheten av din kjærlighet. ❤️ 

Han er heldig som har en kone som ser ham for den han er, og ønsker å støtte og elske ham gjennom dette! Heia dere begge 💪

Anonymkode: dd30a...40a

[AnonymBruker]

Å bli utbrent handler sjeldent om en ting som ødelegger alt. Det handler om mangel på balanse. Men det ofte jobben som blir den store synderen selv om det ofte er flere ting i hverdagen som sliter en ut.

Jeg har vært utbrent. Jeg er nå tilbake på jobb igjen (i 100%, etter tredje sykemeldingsperiode). Og på toppen av det er samboeren min nå akkurat blitt utbrent. Så jeg har erfaring fra begge sider.

En ting jeg vil påpeke først og fremst. Veldig få blir overbevist av andre om at de er utbrent. Jeg nektet. Samboeren min nekter. Og det er ingen enkel test man tar som kommer tilbake som negativ eller positiv.

Ofte handler det om at man går til lege med flere ulike symptomer og så prøver legen å utelukke noe og diagnosere noe. Men gjennomgående er det at legene sjeldent finner noe konkret og bestemt. Ofte forhøyet CRP, sykdomsfølelser, smerter i ulike deler av kroppen, kvalme, hodepine, trøtthet og totalt fravær av energi. Legen tar så blodprøver og sjekker vitaminer og mye annet, de sjekker de ulike symptomene og prøver å danne seg et bilde. Men når man er utbrent klarer de veldig sjeldent å finne noe konkret. De ser at det er noe, men det er ikke typiske tilfeller av noe de pleier å se til vanlig.

For å gjøre det vanskeligere så er immunforsvaret dårlig etter å ha vært utslitt over lang tid. Det gjør at man og blir syk av konkrete ting som legen kanskje finner, og behandler, og så er det tilbake i jobb uten at det egentlige problemet er løst. Så er det ny runde etter noen uker/måneder. Flere symptomer, mer smerte, enda mer mystisk.

Men som med veldig mye annet - om ikke pasienten selv innser problemet så er det ingenting man kan gjøre. Man MÅ nå bunnen.

Og når har man nådd den? Det varierer.

For meg var det når jeg måtte ligge alene i et mørkt rom i noen uker og tygge på smertestillende uten at legen egentlig fant noe konkret som var galt med meg. Jeg hadde forhøyet CRP, men ikke skummelt høy. Han såg jeg var syk, men ikke hvorfor. Heldigvis har jeg en lege som er godt kjent med utbrenthet og lang erfaring med det, og han sykemeldte meg tvert. Selv om han ikke fant noe i prøvene hadde han en veldig klar mistanke om hva det var som var problemet. Jeg var ikke enig. I starten. Det tok noen uker alene i det mørke rommet før jeg begynte å forstå.

Som partner som ser at dette skjer så må du være knalltøff. Og direkte. Og ærlig.

Si det som det er. Nå må han ta tak i dette problemet og se at alle valgene han tar går ut over deg og barna deres. Du ødelegges og i prosessen. Og barna blir påvirket av det. Fortsetter han så er det ikke bare han som går på en smell men også du (som det høres ut som om du har gjort allerede). Og hvem er igjen for å ta seg av barna da?

Hva har barna gjort dere som gjør at dere som de nærmeste omsorgspersonene deres prioriterer de så lite?

Anonymkode: 807a3...780

[Skriverier8]

Anonym90059005 skrev (10 minutter siden):

Dere må ta ansvar for egne liv og helse. Å jobbe så mye som han gjør, uten å få betalt for mye av det engang, samt å anskaffe 4 tette barn i en sånn situasjon er jo oppskriften på å gå på trynet. 

Det er selvsagt lett å sette ned foten for sent. Jobbing har det alltid vært mye av, men det siste året før sykemeldingen ble det ekstremt. Sjefen dro på ferier og lot han stå igjen med alt. 
Spørr om råd her inne nettopp fordi vi ønsker ta ansvar og her har mange gode råd♥️ 

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å bli utbrent handler sjeldent om en ting som ødelegger alt. Det handler om mangel på balanse. Men det ofte jobben som blir den store synderen selv om det ofte er flere ting i hverdagen som sliter en ut.

Jeg har vært utbrent. Jeg er nå tilbake på jobb igjen (i 100%, etter tredje sykemeldingsperiode). Og på toppen av det er samboeren min nå akkurat blitt utbrent. Så jeg har erfaring fra begge sider.

En ting jeg vil påpeke først og fremst. Veldig få blir overbevist av andre om at de er utbrent. Jeg nektet. Samboeren min nekter. Og det er ingen enkel test man tar som kommer tilbake som negativ eller positiv.

Ofte handler det om at man går til lege med flere ulike symptomer og så prøver legen å utelukke noe og diagnosere noe. Men gjennomgående er det at legene sjeldent finner noe konkret og bestemt. Ofte forhøyet CRP, sykdomsfølelser, smerter i ulike deler av kroppen, kvalme, hodepine, trøtthet og totalt fravær av energi. Legen tar så blodprøver og sjekker vitaminer og mye annet, de sjekker de ulike symptomene og prøver å danne seg et bilde. Men når man er utbrent klarer de veldig sjeldent å finne noe konkret. De ser at det er noe, men det er ikke typiske tilfeller av noe de pleier å se til vanlig.

For å gjøre det vanskeligere så er immunforsvaret dårlig etter å ha vært utslitt over lang tid. Det gjør at man og blir syk av konkrete ting som legen kanskje finner, og behandler, og så er det tilbake i jobb uten at det egentlige problemet er løst. Så er det ny runde etter noen uker/måneder. Flere symptomer, mer smerte, enda mer mystisk.

Men som med veldig mye annet - om ikke pasienten selv innser problemet så er det ingenting man kan gjøre. Man MÅ nå bunnen.

Og når har man nådd den? Det varierer.

For meg var det når jeg måtte ligge alene i et mørkt rom i noen uker og tygge på smertestillende uten at legen egentlig fant noe konkret som var galt med meg. Jeg hadde forhøyet CRP, men ikke skummelt høy. Han såg jeg var syk, men ikke hvorfor. Heldigvis har jeg en lege som er godt kjent med utbrenthet og lang erfaring med det, og han sykemeldte meg tvert. Selv om han ikke fant noe i prøvene hadde han en veldig klar mistanke om hva det var som var problemet. Jeg var ikke enig. I starten. Det tok noen uker alene i det mørke rommet før jeg begynte å forstå.

Som partner som ser at dette skjer så må du være knalltøff. Og direkte. Og ærlig.

Si det som det er. Nå må han ta tak i dette problemet og se at alle valgene han tar går ut over deg og barna deres. Du ødelegges og i prosessen. Og barna blir påvirket av det. Fortsetter han så er det ikke bare han som går på en smell men også du (som det høres ut som om du har gjort allerede). Og hvem er igjen for å ta seg av barna da?

Hva har barna gjort dere som gjør at dere som de nærmeste omsorgspersonene deres prioriterer de så lite?

Anonymkode: 807a3...780

Heldigvis erkjenner han at han er utbrent og han kan aldri jobbe sånn igjen. Han går til psykolog på dps OG lege hver 14 dag.. men han bør nok sykemeldes mer. 
 

Vi prioriterer jo barna utrolig høyt. 
De er jo første prioritet. 
Mannen elsker barna sine, så derfor føler han jo at han ikke strekker til.
Han vil klare mer for de. 

Barna har alltid hatt meg når han har trengt hvile. Vi må finne ut av åssen han best kan komme seg igjen. Og legge en bedre plan for hverdagen. 

[AnonymBruker]

Skriverier8 skrev (1 minutt siden):

Det er selvsagt lett å sette ned foten for sent. Jobbing har det alltid vært mye av, men det siste året før sykemeldingen ble det ekstremt. Sjefen dro på ferier og lot han stå igjen med alt. 
Spørr om råd her inne nettopp fordi vi ønsker ta ansvar og her har mange gode råd♥️ 

Tro meg. Jeg vet veldig godt hvordan dette er.

Men det er INGEN som takker dere for den jobben dere gjør ekstra. Ingen. Økt inntekt gir og økt forbruk og økt skattetrekk. Så av den ene timen man jobbet ekstra så tar staten 50% (eller mer) og resten brukes på noe man ikke trenger.

Men jeg vet det sjeldent handler om penger, selv om det ofte kan virke sånn.

Selvverd, identitet og troen på seg selv er en større del av dette. Mer enn man tror. Mange har jobbet ekstra hele livet. Og om de ikke står på ekstra, hvem er de da? Eller så skal man bevise noe for noen. Joda jeg kan jobbe ekstra, stå på mer og oppnå mer. Jeg er ingen taper som mamma/pappa sa når jeg var liten. JEG ER VERDT NOE!

(og jeg er villig til å jobbe livet av meg for å bevise det!)

Så smeller det. Og hva skjer da? Min selvfølelse gikk langt under null. Jeg følte meg falsk, løgner, verdiløs og en ekte taper. Jeg vurderte å lage en TV serie som het "Taperen", med meg i hovedrollen. Jeg snakket meg så mye ned at det var helt utrolig. Og skremmende å tenke over i dag.

Men barna, vil de ha to friske tilstedeværende foreldre eller to døde foreldre som jobbet mye de kan skryte av til venner?

Anonymkode: 807a3...780

[AnonymBruker]

Han er en voksen mann og må skjerpe seg. Hva slags ryggradsløs taper jobber 250 timer i måneden og holder på å stryke med av det!? På jobb kl 8 og hjem kl 16. Så får den dritten bare ligge til imorra.

Vi har bare ett liv og må ta ansvar for det.

Anonymkode: d1f21...7b2

[Skriverier8]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nå skal jeg ikke skrive for mye om min egen prosess med utbrenthet, men jeg kan si så mye at selv om jeg ikke jobbet i en familiebedrift så handlet følelse av at jeg ikke var god nok, og måtte prestere og jobbe hardt mye om at jeg ikke ble verdsatt av familien gjennom oppveksten. At de bare så meg om jeg jobbet hardt, og ikke egentlig da en gang. Slike mønster skapes gjennom lang tid og av dysfunksjonelle familiemønster. Det har tatt lang tid å skille dette fra hverandre, og å finne min verdi i andre ting. Men det har vært så viktig for meg. Og det å omgi meg med en kjæreste som så meg og verdsatte meg for langt mer enn hva jeg gjorde for ham var så viktig. Ikke undervurder viktigheten av din kjærlighet. ❤️ 

Han er heldig som har en kone som ser ham for den han er, og ønsker å støtte og elske ham gjennom dette! Heia dere begge 💪

Anonymkode: dd30a...40a

Ikke sant. Jeg tror det er viktig for han å forstå at hans verdi ligger i helt andre ting ♥️

Tusen tusen takk 🥹♥️rørt av dine fine ord. Idag har han klart å henge opp hyller hjemme (fordi han ville) og skal ut å gå med barna etterpå. Så det er en god dag for han. 

Han sa også han setter stor pris på alt jeg gjør. Det betyr mye å høre han si det. 
 

[AnonymBruker]

Noen kommuner og bydeler, har rask psykisk helsehjelp, det er et lavterskel tilbud, har dere sjekket ut dette? Man trenger ingen henvisning og kan selv ta kontakt. Dersom de mener at tilfellet hans er for komplisert til at de kan hjelpe, kan de bistå fastlegen med supplerende informasjon til en henvisning til DPS. Virker som at mannen din trenger mer hjelp, utover høyere sykemeldings-grad. 

Anonymkode: bcea9...cf6