Det er noe perverst over dette. Slankemedisin…

[Pringle]

Gregarious skrev (1 time siden):

Selvsagt er det noen som bare "rammer" en. 
Om du blir overvektig er basert på resultatet av dine geners påvirkning av miljøet. 
Det er biokjemi i prefrontal cortex som avgjør om du velger å spise den ekstra porsjonen med mat eller ikke.

Skjønner ikke hva "vanlige folk" får ut av å støtte/hylle overvekt og overspising.

"Du blir tjukk hvis du spiser for mye" er sant uansett hvor pompøst det uttrykkes.

Prefrontal cortex er sjefen i hjernen, det er området for selvregulering og dømmekraft, det som gjør oss i stand til å planlegge, det er der viljestyrken ligger. Du får det til å høres ut som den er et løv i vinden.

[PepsiMinus]

Honey Dew skrev (2 timer siden):

En kan ikke bli krenket av sannheten. Vil en gå ned i vekt, spiser en mindre enn det en forbruker.

Problemet er jo at det er vanskelig.

«Friske» folk kan sikkert fint kutte ned på middagsstørrelsen og ha det like fint som før, men når man i flere år har slitt med overspising, er det ikke bare-bare å gjøre noe med det. Selvfølgelig er man klar over at man må spise mindre for å gå ned i vekt, men mange får ikke den hjelpen de trenger.

Å få høre at alt som skal til er å spise mindre (og eventuelt bevege seg mer) fra alle kanter, hjelper lite når man ikke vet hva som er normalt.

Liker ikke å bruke meg selv som eksempel, men jeg sliter med overspisingslidelse. Jeg har perioder hvor jeg spiser lunsj og middag, og infallsvis episoder hvor jeg spiser ALT jeg kommer over. Jeg kjenner meg ikke mett før jeg føler jeg må kaste opp. Har jeg stoppet opp før jeg hiver meg ut på neste ting for å spise? Ja, men det eneste stopp signalet kroppen min kjenner til er kvalme. Og ironisk nok, det som skal til for å stoppe kvalmen, er å spise mer. Bare litt, men mer.

Om man klarer å stoppe overspisingen før den utvikler seg slik det for eksempel har gjort hos meg, supert, da kan man begynne å spise mindre. Men når det har gått så langt at man ikke vet hva som er normalt, altså når stopper en «frisk» person for å ta mer, så er det utrolig vanskelig.

I eget tilfelle startet dette når jeg fikk mitt første barn. Amming tok mye energi, og man føler man må fylle på energilageret hele tiden. Raste ned i vekt og slukte flere kilo godteri og snacks, i tillegg til vanlig sunn mat. Konstant trøtt og sliten, og i hodet mitt var det mat = energi.

Når man oppsøker hjelp for overspising, MÅ man bli tatt på alvor og få ordentlig hjelp. Ikke bare «spis mindre». Når man må prøve seg frem på egenhånd med å ta valg om å spise mindre, kan kroppen føle at den sulter og ta overhånd fordi den går inn i overlevelsesmodus. Man må ha klare linjer. Vite hva man skal gjøre når man kjenner sultfølelsen.

[Anonymus Notarius]

Thyra skrev (1 time siden):

Du tror folk med lav lønn ikke kjenner til sammenhengen mellom kosthold og vekt? Og du tror overvektige nødvendigvis bruker mer penger på mat enn det slanke mennesker gjør?

Jo, men jeg tror det (som på mange andre områder i livet) ofte er langt mellom teori og praksis. Alle (?) som røyker, veit at det er veldig dårlig for helsa, men de gjør det likevel. Jo lenger unna i tid effekten er, jo vanskeligere er det å gjøre endringen. 

Jeg tror ikke overvektige alltid bruker mer penger på mat enn normalvektige - det finnes jo normalvektige med god økonomi som bruker (unødvendig) mye penger på mat, spesielt om de går mye ut og spiser. Så det handler jo også om slike prioriteringer. Men det er jo et faktum at mat koster mer jo mer man kjøper av det, så spiser man mye, så koster det mer enn å spise moderat innenfor samme prisklasse.

[Pringle]

PepsiMinus skrev (3 minutter siden):

Problemet er jo at det er vanskelig.

Vanskelig, ikke umulig.

Sitat

«Friske» folk kan sikkert fint kutte ned på middagsstørrelsen og ha det like fint som før, men når man i flere år har slitt med overspising, er det ikke bare-bare å gjøre noe med det. Selvfølgelig er man klar over at man må spise mindre for å gå ned i vekt, men mange får ikke den hjelpen de trenger.

Bare, jo. Ikke bare-bare, nei. Men det virker som om veldig mange tjukke folk benekter dette. 

Hva slags hjelp skal man ha til noe man må gjøre selv, og kun kan gjøre selv? 

Sitat

Å få høre at alt som skal til er å spise mindre (og eventuelt bevege seg mer) fra alle kanter, hjelper lite når man ikke vet hva som er normalt.

For meg var dette ("spis mindre, beveg deg mer") selve nøkkelen. Fra jeg var helt ung, hadde jeg blitt tutet ørene fulle med "grovt, grønt og magert", "sultmodus", "fettforbrenningsmodus", alle mulige slags gimmicker med tynt grunnlag. Jeg har i ti år nå vært bitter fordi jeg har trodd at om jeg bare hadde hatt mer selvtillit, ville jeg utfordret disse selvmotsigende ideene. Og innsett at det bare var noe feil med metodene jeg brukte. Men jeg innser nå at jeg har vært heldig - mindreverdighetskomplekset jeg led under, fikk meg til å alltid se om det var JEG som gjorde noe feil. Jeg hadde uforvarende blitt en overspiser. Hvis jeg hadde hatt selvtilliten jeg har nå, FØR jeg fikk korrekt informasjon, ville jeg, som så mange andre,  også ha veid 150 kilo. 

Sitat

Liker ikke å bruke meg selv som eksempel, men jeg sliter med overspisingslidelse. Jeg har perioder hvor jeg spiser lunsj og middag, og infallsvis episoder hvor jeg spiser ALT jeg kommer over. Jeg kjenner meg ikke mett før jeg føler jeg må kaste opp. Har jeg stoppet opp før jeg hiver meg ut på neste ting for å spise? Ja, men det eneste stopp signalet kroppen min kjenner til er kvalme. Og ironisk nok, det som skal til for å stoppe kvalmen, er å spise mer. Bare litt, men mer.

Jeg har litt av dette. Men ikke noen overspisingslidelse så vidt jeg vet.

Sitat

Om man klarer å stoppe overspisingen før den utvikler seg slik det for eksempel har gjort hos meg, supert, da kan man begynne å spise mindre. Men når det har gått så langt at man ikke vet hva som er normalt, altså når stopper en «frisk» person for å ta mer, så er det utrolig vanskelig.

Jeg var også veldig forvirret mht normale porsjoner. Men jeg hadde slanket meg før og telt kalorier, så hvorfor kan man ikke gjøre det også for å holde vekten stabil? Jeg brukte Myfitnesspal til å lage dagsmenyer, for vektnedgang og vedlikehold. Dette lærte meg hvordan normale mengder mat ser ut.

Sitat

Når man oppsøker hjelp for overspising, MÅ man bli tatt på alvor og få ordentlig hjelp. Ikke bare «spis mindre». Når man må prøve seg frem på egenhånd med å ta valg om å spise mindre, kan kroppen føle at den sulter og ta overhånd fordi den går inn i overlevelsesmodus. Man må ha klare linjer. Vite hva man skal gjøre når man kjenner sultfølelsen.

Jeg brukte "metthetsskalaen" - der  1 er "utsultet" og 6 er "stappmett". I ettertid har jeg innsett at "slank uten å sulte" er et livsfarlig motto - det skaper en forestilling om at "sult" er noe man må regne med som overvektig, noe som er absurd.

[Bacteria]

Ser enkelte i tråden mener at folk er overvektige pga lite kunnskap om ernæring og dårlige matlagingskunnskaper. 
Dette tror jeg er en forenkling. 
Vet om sterkt overvektige mennesker som har inngående kjennskap til begge tema. Har faktisk et inntrykk av at det er de som sliter med vekt som ofte har mest kunnskap om sunn mat. 
 

En jeg kjenner godt lager norsk tradisjonsmat til middag nesten daglig. Ekstremt dyktig kokk.
Hjelper lite når porsjonsstørrelsene er type stor, og man i tillegg koser seg med snacks og godteri. 
Vet ikke om hun i artikkelen er der, men ville bare nyansere litt siden mange hevder dette. 

[Bacteria]

Gurka skrev (4 timer siden):

Om din BMI er 30 på 170 cm, veier du 87 kilo. Går du ned 30 kilo vil du ligge på rett under en BMI på 20. 57 kilo på 170 cm er ikke "rimelig skrapa", det er normalvekt. Altså innenfor den BMI'en som er sunnest å ligge på. 

Tja, en slik vekt og høyde plasserer deg jo i det lavere skikt innafor BMI. Blir modellslank da, men ikke sikkert alle skal ligge der. 
Personen som du siterer kan gå ned si 20 kg og fortsatt være slank og innafor normal BMI.

Kanskje penere også, særlig hvis det er snakk om en person som er middelaldrende. 

[Bacteria]

Pringle skrev (11 minutter siden):

Vanskelig, ikke umulig.

Bare, jo. Ikke bare-bare, nei. Men det virker som om veldig mange tjukke folk benekter dette. 

Hva slags hjelp skal man ha til noe man må gjøre selv, og kun kan gjøre selv? 

For meg var dette ("spis mindre, beveg deg mer") selve nøkkelen. Fra jeg var helt ung, hadde jeg blitt tutet ørene fulle med "grovt, grønt og magert", "sultmodus", "fettforbrenningsmodus", alle mulige slags gimmicker med tynt grunnlag. Jeg har i ti år nå vært bitter fordi jeg har trodd at om jeg bare hadde hatt mer selvtillit, ville jeg utfordret disse selvmotsigende ideene. Og innsett at det bare var noe feil med metodene jeg brukte. Men jeg innser nå at jeg har vært heldig - mindreverdighetskomplekset jeg led under, fikk meg til å alltid se om det var JEG som gjorde noe feil. Jeg hadde uforvarende blitt en overspiser. Hvis jeg hadde hatt selvtilliten jeg har nå, FØR jeg fikk korrekt informasjon, ville jeg, som så mange andre,  også ha veid 150 kilo. 

Jeg har litt av dette. Men ikke noen overspisingslidelse så vidt jeg vet.

Jeg var også veldig forvirret mht normale porsjoner. Men jeg hadde slanket meg før og telt kalorier, så hvorfor kan man ikke gjøre det også for å holde vekten stabil? Jeg brukte Myfitnesspal til å lage dagsmenyer, for vektnedgang og vedlikehold. Dette lærte meg hvordan normale mengder mat ser ut.

Jeg brukte "metthetsskalaen" - der  1 er "utsultet" og 6 er "stappmett". I ettertid har jeg innsett at "slank uten å sulte" er et livsfarlig motto - det skaper en forestilling om at "sult" er noe man må regne med som overvektig, noe som er absurd.

Er enig med deg, men forsto ikke helt siste setninga di. 
Mener du at man ikke må kjenne på sult for å gå ned i vekt/holde seg slank?

Det er ikke min erfaring…

[Marihønepøne]

Petra200 skrev (1 time siden):

Nei, de fleste kommer nok over den kneika når de har en normal vekt og spiser normal mat i normale porsjoner, da er man ikke konstant sulten.

Nei, mangler man metthetshormoner kommer man ikke over den kneika uten medisiner. Så enkelt er det. 

[Pringle]

Bacteria skrev (16 minutter siden):

Er enig med deg, men forsto ikke helt siste setninga di. 
Mener du at man ikke må kjenne på sult for å gå ned i vekt/holde seg slank?

Det er ikke min erfaring…

Veldig viktig spørsmål!

"Sultfølelse" er ikke det samme som "sult". Sult er en tilstand der man over tid har fått i seg for lite næring, og organismen begynner å klappe sammen. Sultfølelse er den følelsen man har når det har gått en stund siden man har spist. Det er den gode følelsen som forteller en at man er klar for et nytt måltid. 

Når man går ned i vekt, tærer man på opplagret energi, i form av fett. Dette er blitt lagret på kroppen i "gode tider" nettopp i påvente av "dårlige tider". Kroppen bruker så av dette fettet, automatisk og sømløst, det er det samme som skjer når vi "faster", feks om natten, bare i større målestokk. For å holde oss slanke/normalvektige, er kalorier inn over tid bare lik kalorier ut. 

Man kan dog være feilernært selv om man får i seg tilstrekkelig antall kalorier. Jeg har erfaring med dette selv - jeg vekslet mellom to moduser, som jeg kaller "passiv restriksjon" og "aktiv restriksjon" - passiv der jeg levde på potetgull og kake, holdt igjen alt jeg kunne, men det ble altfor mange kalorier; aktiv der jeg spiste "grovt, grønt og magert" og passe mange kalorier for å gå ned i vekt. Ingen av modusene var komplett ernæring - den første manglet vitaminer og mineraler, den andre manglet essensielle fettsyrer og salt. Følelsen av, og frykten for, sult ble dog forsterket av den konstante påminnelsen om at dette er normalt.

Det hanglet og gikk. Men for ti år siden gikk et lys opp for meg - kanskje er "normalt" ikke det samme som "halvhjertet" - jeg kunne jo finne en mellomting! Så etter litt prøving og feiling, landet jeg på et kosthold som er variert og balansert. Jeg spiser alt jeg liker og tåler, men ikke alt på en gang, og ikke hele tiden. Ved hjelp av metthetsskalen, etter hvert måltid, oppdaget jeg etterhvert at det er nyanser, det finnes noe der, mellom 1 og 6! Jeg får aldri noen frykt for at jeg kommer til å besvime, eller irritasjon fordi jeg er "småsulten". Jeg føler derimot et utrolig velvære, en følelse av å "være ernært ut i alle cellene" - også når jeg blir sulten; da har jeg bare lyst på mat. Og jeg har holdt normal vekt i snart ti år nå. En setning jeg ikke kunne trodd at jeg noengang ville komme til å skrive, for tjue år siden.

[Gregarious]

Pringle skrev (1 time siden):

Skjønner ikke hva "vanlige folk" får ut av å støtte/hylle overvekt og overspising.

"Du blir tjukk hvis du spiser for mye" er sant uansett hvor pompøst det uttrykkes.

Prefrontal cortex er sjefen i hjernen, det er området for selvregulering og dømmekraft, det som gjør oss i stand til å planlegge, det er der viljestyrken ligger. Du får det til å høres ut som den er et løv i vinden.

Det er selvsagt ikke hylling av overvektige å påpeke fakta.

Ja du blir tjukk hvis du spise for mye, du får også betydelig aterosklerose i årene om du genetisk disponert for det, det har uansett ingenting å gjøre med om hvilken rolle "en selv" spiller i det.
Hva tror du viljestyrken din er? Den er en fysiske manifestasjon i prefrontal cortex som har sin eksakte struktur ut i fra påvirkningen mellom genene dine og miljø som du er blitt eksponert for. 
Om denne funksjonen ikke fungerer optimalt i henhold til eksempelvis sult-regulering så vil du ikke lykkes med vektnedgang uten intervensjon.  

På samme måte som det ikke har noe for seg å klage på et barn som har utviklet diabetes at det bare er å "skjerpe" seg. 

Dette er vist gjennom utallige eksperimenter og medisinske tilfeller, et vanlig eksempel er atferdsendring som følge av endring i hjernestrukturer etter ekspansive prosesser, traumatisk hjerneskade eller blødninger der pasienter endre totalt atferd på ulike områder. Det samme ses ved enkelte hormon sykdommer som har enorm påvirkning på hvordan et menneske reagerer i en spesifikk situasjoner. 

Iden om at en er frakoblet sitt fysiske fengsel og de er opp til sin egen "viljestyrke" er først og fremst pushet av selvhjelp-guruer og religiøse individer. Ettersom kunnskapen øker så frikjenner en individer for skyld, på samme måte som det ikke er veldig lenge siden psykisk sykdommer kom av individets moralske forfall eller autisme var en funksjon av dysfunksjonelle foreldre. 

[Majer]

Nå er de fleste nordmenn overvektige. Det er selvfølgelig mye genetikk i dette, men nordmenn var mye slankere på starten av 1900 tallet og da hadde vi ikke sånne medisiner til hvem som helst. La nå diabetikere få ha de i fred

Jeg tror mange overvektige ikke forstår at pengene som brukes på dem kunne reddet mange andre menneskeliv. Når man ser barn beltelegges fordi vi ikke har ressurser til å hjelpe de så frister det ikke å spise på seg et hjerteinfarkt som koster staten langt mer. I hvertfall ikke om man eier samvittighet 

Endret 13. februar av Majer

[Pringle]

Gregarious skrev (6 minutter siden):

Det er selvsagt ikke hylling av overvektige å påpeke fakta.

Ja du blir tjukk hvis du spise for mye, du får også betydelig aterosklerose i årene om du genetisk disponert for det, det har uansett ingenting å gjøre med om hvilken rolle "en selv" spiller i det.
Hva tror du viljestyrken din er? Den er en fysiske manifestasjon i prefrontal cortex som har sin eksakte struktur ut i fra påvirkningen mellom genene dine og miljø som du er blitt eksponert for. 
Om denne funksjonen ikke fungerer optimalt i henhold til eksempelvis sult-regulering så vil du ikke lykkes med vektnedgang uten intervensjon.  

På samme måte som det ikke har noe for seg å klage på et barn som har utviklet diabetes at det bare er å "skjerpe" seg. 

Dette er vist gjennom utallige eksperimenter og medisinske tilfeller, et vanlig eksempel er atferdsendring som følge av endring i hjernestrukturer etter ekspansive prosesser, traumatisk hjerneskade eller blødninger der pasienter endre totalt atferd på ulike områder. Det samme ses ved enkelte hormon sykdommer som har enorm påvirkning på hvordan et menneske reagerer i en spesifikk situasjoner. 

Iden om at en er frakoblet sitt fysiske fengsel og de er opp til sin egen "viljestyrke" er først og fremst pushet av selvhjelp-guruer og religiøse individer. Ettersom kunnskapen øker så frikjenner en individer for skyld, på samme måte som det ikke er veldig lenge siden psykisk sykdommer kom av individets moralske forfall eller autisme var en funksjon av dysfunksjonelle foreldre. 

SÅ mange overvektige kan da ikke være hjerneskadet. (Men mange med spiseforstyrrelser oppfører seg faktisk som om de har en personlighetsforstyrrelse.)

Jeg kan selv berette om hvordan jeg endret spiseatferd i møtet med bedre og mer nyansert informasjon. Noen vil kanskje kalle det å "skjerpe seg". Jeg kaller det å "knekke koden". Avstanden mellom "ønsker" og "behov" ble brått mye mindre. 

Ansvar og skyld er ikke det samme. Man er kanskje ikke skyld i vektproblemene, men man har et ansvar for å ta tak i dem.  

Jeg har som nevnt vært heldig siden jeg var lav på selvtillit men høy på ansvarsfølelse. Det var relativt enkelt å gi meg mer selvtillit. Det motsatte tror jeg nesten er umulig.

[Bacteria]

Pringle skrev (47 minutter siden):

Veldig viktig spørsmål!

"Sultfølelse" er ikke det samme som "sult". Sult er en tilstand der man over tid har fått i seg for lite næring, og organismen begynner å klappe sammen. Sultfølelse er den følelsen man har når det har gått en stund siden man har spist. Det er den gode følelsen som forteller en at man er klar for et nytt måltid. 

Når man går ned i vekt, tærer man på opplagret energi, i form av fett. Dette er blitt lagret på kroppen i "gode tider" nettopp i påvente av "dårlige tider". Kroppen bruker så av dette fettet, automatisk og sømløst, det er det samme som skjer når vi "faster", feks om natten, bare i større målestokk. For å holde oss slanke/normalvektige, er kalorier inn over tid bare lik kalorier ut. 

Man kan dog være feilernært selv om man får i seg tilstrekkelig antall kalorier. Jeg har erfaring med dette selv - jeg vekslet mellom to moduser, som jeg kaller "passiv restriksjon" og "aktiv restriksjon" - passiv der jeg levde på potetgull og kake, holdt igjen alt jeg kunne, men det ble altfor mange kalorier; aktiv der jeg spiste "grovt, grønt og magert" og passe mange kalorier for å gå ned i vekt. Ingen av modusene var komplett ernæring - den første manglet vitaminer og mineraler, den andre manglet essensielle fettsyrer og salt. Følelsen av, og frykten for, sult ble dog forsterket av den konstante påminnelsen om at dette er normalt.

Det hanglet og gikk. Men for ti år siden gikk et lys opp for meg - kanskje er "normalt" ikke det samme som "halvhjertet" - jeg kunne jo finne en mellomting! Så etter litt prøving og feiling, landet jeg på et kosthold som er variert og balansert. Jeg spiser alt jeg liker og tåler, men ikke alt på en gang, og ikke hele tiden. Ved hjelp av metthetsskalen, etter hvert måltid, oppdaget jeg etterhvert at det er nyanser, det finnes noe der, mellom 1 og 6! Jeg får aldri noen frykt for at jeg kommer til å besvime, eller irritasjon fordi jeg er "småsulten". Jeg føler derimot et utrolig velvære, en følelse av å "være ernært ut i alle cellene" - også når jeg blir sulten; da har jeg bare lyst på mat. Og jeg har holdt normal vekt i snart ti år nå. En setning jeg ikke kunne trodd at jeg noengang ville komme til å skrive, for tjue år siden.

Nå forstår jeg, og jeg er enig. Det har vært et narrativ om at vi må spise masser måltider om dagen for «å holde blodsukkeret stabilt» og forbrenninga i gang. 

Lages jo tom mat spesielt for å spise mellom måltidene. 

Det har vært lite fokus på hva slags miljø mennesker ble utviklet i (det er bare de siste par hundreårene vi i vesten har hatt mulighet til å spise så mye vi vil og hver gang vi kjenner sult). 
Det er ikke farlig å hoppe over et måltid. Sulten går over. 

Vi er laget for å ha lite å spise i perioder.

Det er dog vanskelig å motivere og disiplinere seg til fex faste og mer fysisk aktivitet når man opplever psykisk stress, som det jo er å ha dårlig økonomi. Det har jeg opplevd selv, så skjønner damen i artikkelen godt sånn sett. 
Meningen min med innlegget var ikke å fatshame, men å reflektere litt. Og dere har kommet med masse fine perspektiv. 
Fra et fattig samfunn der folk flest slet med å få i seg nok kalorier er vi kommet hit liksom…

[Ævv]

Gurka skrev (12 timer siden):

Utfordringen med disse slankesprøytene er at når man slutter på dem, legger man på seg igjen. For å holde vekta nede etter vektnedgang må man ha vedlikeholdsdoser. Så det er ikke snakk om "bare" 36 000 over ett år, men 36 000 hvert år i år etter år etter år. I hvor mange år skulle man eventuelt fått støtte til bruk av Wegovy? 1 år? 10 år? Ut livet?

Nå koster ikke en vedlikeholdsdose nødvendigvis 36k i året heller da, er du på lavere dose så er der snakk om ca 21k i året.

 

Har du disse spørsmålene til folk med andre kroniske sykdommer? Ingen vits i å begynne på hjertemedisin fordi du uansett kommer til å dø hvis du slutter på dem? Fedme er klassifisert som en kronisk sykdom som i tillegg gir risiko for enda flere alvorlige kroniske sykdommer. Om vi får bukt med fedmeepedemien vil vi spare samfunnet for enormt mange belastninger både økonomisk og i helsevesenet. 

 

Fedme kostet samfunnet 238 milliarder kr i fjor. Milliarder.

 

Når du stiller de spørsmålene du gjør så beviser du egentlig bare at du ikke er i nærheten til å forstå omfanget av hva du snakker om.

[PepsiMinus]

Pringle skrev (2 timer siden):

Hva slags hjelp skal man ha til noe man må gjøre selv, og kun kan gjøre selv? 

Man må gjøre det meste selv her i livet, men veiledning er likevel en fin ting å få fra profesjonelle fagfolk. Man kan søke seg full på google som roper det ene og det andre, så å få et ordentlig svar fra en som kjenner deg og livssituasjonen din, kan være det som avgjør om du lykkes eller ikke.

Her kan det være alt fra tiltak kommunen har, som for eksempel kurs i ernæring, til skreddersydd matplan.

Kanskje overspisingen kommer av psykiske problemer? Da må man kanskje koble inn rett innsats der i tillegg, for det er ikke sikkert man ser det selv at det er følelsene man «spiser».

Poenget er at ja, man må gjøre det selv, men å søke hjelp og få veiledning når man ikke klarer å finne rett vei selv, burde være innafor og ikke noe å bli sett ned på for.

Pringle skrev (2 timer siden):

Jeg brukte "metthetsskalaen" - der  1 er "utsultet" og 6 er "stappmett".

Denne synes jeg var veldig fin, og igjen, også noe man kan trenge hjelp til å finne ut av. Og ufarligjøre sultfølelse - og hva man skal gjøre når man kjenner på den, spesielt om man faktisk har spist et ordentlig sammensatt måltid.

[Gregarious]

Pringle skrev (56 minutter siden):

SÅ mange overvektige kan da ikke være hjerneskadet. (Men mange med spiseforstyrrelser oppfører seg faktisk som om de har en personlighetsforstyrrelse.)

Jeg kan selv berette om hvordan jeg endret spiseatferd i møtet med bedre og mer nyansert informasjon. Noen vil kanskje kalle det å "skjerpe seg". Jeg kaller det å "knekke koden". Avstanden mellom "ønsker" og "behov" ble brått mye mindre. 

Ansvar og skyld er ikke det samme. Man er kanskje ikke skyld i vektproblemene, men man har et ansvar for å ta tak i dem.  

Jeg har som nevnt vært heldig siden jeg var lav på selvtillit men høy på ansvarsfølelse. Det var relativt enkelt å gi meg mer selvtillit. Det motsatte tror jeg nesten er umulig.

Å kalle det hjerneskade er vel like presist og konstruktiv som å kalle negative holdninger overfor overvektige for en hjerneskade.

Din fremstilling er dessverre et typisk eksempel på en tendens der individer tar egne erfaringer som en absolutt sannhet om hvordan verden fungerer. Denne mangelen på evnen til å se utover eget perspektiv er et gjentakende problem i mange diskusjoner.

De fleste kjenner noen som kategorisk avviser et bestemt bilmerke som ubrukelig, basert på en enkelt negativ erfaring, eller noen som tror de forstår smerten til alle med migrene fordi de selv har opplevd det. Disse holdningene illustrerer en begrenset forståelse av andres erfaringer og perspektiver.

Videre blander du to distinkte problemstillinger, spørsmålet om overvektiges ansvar for sin egen tilstand, og den mest effektive måten å håndtere overvekt på. Dette skille er kritisk, ettersom forskning må identifisere de mest effektive kommunikasjonsstrategiene om overvekt. Noen ganger kan en streng tilnærming være nødvendig, selv om overvekt ikke er selvforskyldt. 
 

Endret 13. februar av Gregarious

[Vinterjenta]

Sinanna skrev (5 timer siden):

Jeg begynner virkelig å lure på om overvektige folk tror at slanke/normalvektige folk spiser mere enn hva vi egentlig gjør? Havna selv i en vane hvor jeg tenkte at man må spise stor frokost/lunsj/middag/kvelds og supervariert etc, men innså fort at jeg: A) la på meg. B) måtte kaste mat som ble liggende i kjøleskapet fordi jeg kjøpte for mye "variert" mat jeg trodde jeg ble å spise. Mett hele tiden. For vi skal jo ha 5 om dagen av ditten og 3 om dagen av datten etc. Kan bli litt mye, spesielt for en som ikke er superaktiv 😅

Nå spiser jeg 2-4 brødskiver med pålegg jeg liker og en normal porsjons middag om dagen. Av og til gidder jeg ikke stor middag og steker meg bare et par egg feks. Hvis jeg har lyst på noe mellommåltid så tar jeg en vanlig yoghurt eller feks en banan. That's it liksom. Ellers drikker jeg mye vann, juice og kaffe/te, og det hjelper også på matsuget. Mer enn nok til å fint komme seg gjennom en dag.

Litt sultfølelse inn i mellom kan faktisk også være positivt. Får mer energi, blir kvikkere i hodet og kroppen. Med en gang jeg inntar et stort måltid så krasjer jeg og blir trøtt og energiløs.

Du spiser iallefall mye mer enn meg. Hadde rulla om jeg hadde tøtta i meg så mye på en dag.

[Fru Solsikke]

Overvekt og fedme er blitt et globalt problem. 

Om man leser seg opp på emnet finner man ut at det startet for alvor i USA på 70 tallet. Folk har est ut over hele verden siden det. Kvinner kom seg ut i jobb, og ferdigmat ble mer og mer populært.

Ultraprossesert mat har fått skylden. Det tuller til med hormoner. Og noens kropper er mer følsomme for det enn andre. Det har altså mindre med viljestyrke å gjøre, og mer hvilket kosthold man spiser.

Man trenger ikke viljestyrke om man ikke kjenner på "cravings" eller sult 🤷‍♀️ 

Kroppen reagerer svært forskjellig hormonelt på feks 100 kcal brokkoli og 100 kcal melkesjokolade. Eller feks et eple vs 1 dl eplejuice. 

Når man hele livet blir fortalt at det kun handler om viljestyrke, kalorier inn og kalorier ut (som er en grov fordummende forenkling), så skjønner jeg at man ikke får det bra med seg selv når man blir sett på som "svakere" enn de som egentlig aldri har kjent på noe særlig til sult eller cravings. Da er det jo ikke akkurat vanskelig å holde seg slank. Så at de vil bruke disse sprøytene skjønner jeg godt. 

Men tror det hadde hjulpet mye med kurs om hvorfor og hvordan kroppen reagerer på mat slik den gjør, og også om søvn og stress (da dette setter igang hormonprosesser som sier at kroppen skal lagre fett.)

 

[Nostradamus]

aksase skrev (15 timer siden):

Overvekt er en sykdom på linje med diabetes.

 

En sykdom som nesten ikke eksisterte i Norge på 70-tallet. Her er det vi som samfunn som har feilet grovt. Ikke enkeltindivider, som kun tar de løsningene som tilbys dem. I god tro.

Endret 14. februar av Nostradamus

[Petra200]

Marihønepøne skrev (6 timer siden):

Nei, mangler man metthetshormoner kommer man ikke over den kneika uten medisiner. Så enkelt er det. 

Men dette gjelder jo ikke for flertallet. Det er jo ikke sånn at det primært er en hornonell årsak til at FLERTALLET av den voksne befolkningen er blitt for tjukke