Livet etter barn ble mer meningsløst

[AnonymBruker]

Noen som kjenner seg igjen? Ingenting av det som ga glede før gir meg noe glede nå. Jeg er stressa, sliten og lei meg hele tiden. Dette har vart i fem år og jeg begynner virkelig å bli tynnslitt. 

Pleide å være glad i å lese, nå har jeg ikke overskudd og om jeg skulle ha det så gir det meg ikke noe lenger. Elsket å være ute i naturen, nå blir jeg bare stressa av å være ute. For å nevne noe. Pleide å sette pris på små ting i hverdagen, men alt føles meningsløst nå. Er ensom og sliten, trodde ikke livet skulle bli sånn da jeg ble 40. 

Jeg har ADHD som sikkert gjør meg nok overveldet, og har gått til psykolog de siste tre årene. Har også prøvd medisiner uten hjelp, jeg har fortsatt vært nedfor uten å se noen mening med livet de siste fem årene. Er jeg bare dømt til å føle at livet er meningsløst? Jeg har jo et barn som gir litt mening, men ikke nok til at livet føles bra. Jeg føler liksom jeg trenger noe mer? Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: 566b2...922

[AnonymBruker]

Du er sliten. Reduser arbeidstida, gå ned i stilling eller bli deltidssykmeldt så du får henta deg inn på dagtid. 

Anonymkode: f9b42...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du er sliten. Reduser arbeidstida, gå ned i stilling eller bli deltidssykmeldt så du får henta deg inn på dagtid. 

Anonymkode: f9b42...57d

Jeg har prøvd å være delvis sykmeldt, men det hjalp ingenting. Stresset sitter sånn i kroppen at jeg sikkert skulle ha sovet i tre år for å hente meg inn 😕 

-TS

Anonymkode: 566b2...922

[Sofakona]

Får du hjelp av mannen din? Er det noe dere kan kutte ut i hverdagen 

[Grüner]

Høres ut som du er deprimert. Be om en sykemelding fra legen for å hente deg inn og oppsøk psykolog for negative tanker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen som kjenner seg igjen? Ingenting av det som ga glede før gir meg noe glede nå. Jeg er stressa, sliten og lei meg hele tiden. Dette har vart i fem år og jeg begynner virkelig å bli tynnslitt. 

Pleide å være glad i å lese, nå har jeg ikke overskudd og om jeg skulle ha det så gir det meg ikke noe lenger. Elsket å være ute i naturen, nå blir jeg bare stressa av å være ute. For å nevne noe. Pleide å sette pris på små ting i hverdagen, men alt føles meningsløst nå. Er ensom og sliten, trodde ikke livet skulle bli sånn da jeg ble 40. 

Jeg har ADHD som sikkert gjør meg nok overveldet, og har gått til psykolog de siste tre årene. Har også prøvd medisiner uten hjelp, jeg har fortsatt vært nedfor uten å se noen mening med livet de siste fem årene. Er jeg bare dømt til å føle at livet er meningsløst? Jeg har jo et barn som gir litt mening, men ikke nok til at livet føles bra. Jeg føler liksom jeg trenger noe mer? Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: 566b2...922

Men si meg. Når du er med barna dine hva føler du da? Når du er med dem første gang de går på kino, eller første gang på teater eller i Dyreparken. Hva føler du da? Hva følte du da de tok sitt første skritt? Eller første ordet de sa? Eller på julaften med alle de spennende pakkene. Hva føler du da?

Anonymkode: a1ed0...7dd

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (55 minutter siden):

Får du hjelp av mannen din? Er det noe dere kan kutte ut i hverdagen 

Har ikke noen mann, pappaen har samvær annenhver helg. 

-TS

Anonymkode: 566b2...922

[AnonymBruker]

Grüner skrev (55 minutter siden):

Høres ut som du er deprimert. Be om en sykemelding fra legen for å hente deg inn og oppsøk psykolog for negative tanker. 

Har prøvd sykmelding, og har gått til psykolog i noen år allerede 😕 

-TS

Anonymkode: 566b2...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men si meg. Når du er med barna dine hva føler du da? Når du er med dem første gang de går på kino, eller første gang på teater eller i Dyreparken. Hva føler du da? Hva følte du da de tok sitt første skritt? Eller første ordet de sa? Eller på julaften med alle de spennende pakkene. Hva føler du da?

Anonymkode: a1ed0...7dd

Jeg blir jo glad, men de følelsene der og da gir meg ikke nok til å holde meg gående generelt i livet, om du skjønner? Jeg trenger at andre ting også gir meg glede, men mulig jeg er kravstor? 

-TS

Anonymkode: 566b2...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Men si meg. Når du er med barna dine hva føler du da? Når du er med dem første gang de går på kino, eller første gang på teater eller i Dyreparken. Hva føler du da? Hva følte du da de tok sitt første skritt? Eller første ordet de sa? Eller på julaften med alle de spennende pakkene. Hva føler du da?

Anonymkode: a1ed0...7dd

Ikke TS, men kjenner det nok likt. Jeg stresser med alt annet jeg gjerne skulle gjort, drømmer om å få bidra med aktiviteter og ting som gir meg overskudd. Når jeg er med barn må jeg ha øyne i nakken og det gir mer ikke like mye som alternativet. 

Anonymkode: 98daa...485

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen som kjenner seg igjen? Ingenting av det som ga glede før gir meg noe glede nå. Jeg er stressa, sliten og lei meg hele tiden. Dette har vart i fem år og jeg begynner virkelig å bli tynnslitt. 

Pleide å være glad i å lese, nå har jeg ikke overskudd og om jeg skulle ha det så gir det meg ikke noe lenger. Elsket å være ute i naturen, nå blir jeg bare stressa av å være ute. For å nevne noe. Pleide å sette pris på små ting i hverdagen, men alt føles meningsløst nå. Er ensom og sliten, trodde ikke livet skulle bli sånn da jeg ble 40. 

Jeg har ADHD som sikkert gjør meg nok overveldet, og har gått til psykolog de siste tre årene. Har også prøvd medisiner uten hjelp, jeg har fortsatt vært nedfor uten å se noen mening med livet de siste fem årene. Er jeg bare dømt til å føle at livet er meningsløst? Jeg har jo et barn som gir litt mening, men ikke nok til at livet føles bra. Jeg føler liksom jeg trenger noe mer? Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: 566b2...922

Kjenner meg så igjen,  som om jeg skulle ha skrevet dette selv. Er veldig glad i barna mine men jeg ser ingen mening eller glede med livet. Hobbier og fritidsaktiviteter jeg holdt på med før barn kan jeg ikke holde på med da tiden ikke strekker til.   Det meste med barna er stress. Å være ute med dem er slitsomt,  tusenfryd  og alt av parker er et helvete. Sykemelding hjelper bare der og da,  etterpå er galskapen tilbake. Savner tiden da jeg var enslig og  barnløs,  da var jeg faktisk lykkelig.

Anonymkode: 1a5b1...165

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Kan det ha en sammenheng med å bli aleine med barn? Jeg er også en aleinemor, selv om det sikkert ikke kalles det når jeg har delt omsorg med far, men er nå hvertfall aleine når jeg har henne. Jeg vet ikke om jeg angrer. Men jeg ville i utgangspunktet aldri ha barn. Jeg føler også på det å ikke strekke til. Jeg bekymrer meg hele tiden. Og alt koster når man har barn. Absolutt alt. 

Anonymkode: ff265...66c

[AnonymBruker]

Grüner skrev (20 timer siden):

Høres ut som du er deprimert. Be om en sykemelding fra legen for å hente deg inn og oppsøk psykolog for negative tanker. 

Leste du hovedinnlegget? For der nevner TS både behandling og medisiner. 

Anonymkode: 98daa...485

[AnonymBruker]

Man bruker vel kanskje mange år på å fortelle seg selv at barn er meningen med livet, da er det ikke så rart man sliter når de flytter ut. 

Anonymkode: 5fe51...2dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man bruker vel kanskje mange år på å fortelle seg selv at barn er meningen med livet, da er det ikke så rart man sliter når de flytter ut. 

Anonymkode: 5fe51...2dc

Som kanskje er den største livsløgnen vi forteller oss spør du meg. Og kanskje skuffelsen blir ekstra stor når det ikke er slik for veldig mange, at en må erkjenne at den rosa boblen ikke stemmer med virkeligheten 

Anonymkode: 06151...876

[Purple_Pixiedust]

Jeg kan kjenne meg igjen. Vet ikke om det er pga mine psykiske lidelser. Jeg har de bare annenhver helg fordi jeg er syk, men det var fryktelig tungt før jeg ble så dårlig også. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg delvis igjen. Gud, som jeg har sittet og hatet meg selv, livet, verden og alt, time etter time i sandkassa, ved badekaret, på bussen hjem fra jobb, på sengekanten...... 

Min blir straks 5 og først nå føler jeg at livet er godt nok. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg har gjort for å få det til, men jeg mistenker at dette her er noe av årsaken:

- jeg har senket forventningene og sluttet å se for meg at noe skal foregå på en bestemt måte, for det har alltid ført til skuffelse, sinne og mørke tanker. Noen vil kanskje si at jeg har begynt å gjøre ting mer på barnets premisser. 

- når ting blir dritt og jeg er alene med barnet, setter jeg på musikk og så danser vi. Da er det ingen hemninger. Slår oss løs, har dansekonkurranse, synger høyt, finner på triks og blir slitne. Det gjør så utrolig godt for meg, og barnet digger det og plukker ikke opp at mamma er sur og lei. 

- send barnet til barnevakt for en natt og omorganiser i skuffer og skap. Få ut all unødvendig dritt du har i huset. Du blir sliten, svett og fornøyd. Og du har det i hodet som du har det rundt deg, altså mye bedre når du er ferdig. Så kan du drikke kald øl og spise potetgull og se på søppel-tv med høy lyd når du er ferdig. 

- jeg har også alltid elsket skogen. Og selv om det var pes i starten har jeg fortsatt å dra oss ut på tur. Rutinen kommer og etterhvert blir det fint. Du trenger frisk luft og livet med småbarn er faktisk best ute (for meg iallefall). 

 

Jeg har også gått til psykolog. Det hjalp litt "så der". 

For ordens skyld: jeg er gift med barnefar, og han gjør sin del av alt livet innebærer, så jeg har jo et fortrinn der som du ikke har. Men likevel håper jeg du kan gi noen av punktene over en sjanse. Det du har prøvd til nå har ikke funket. Da er det på tide å prøve noe helt annet. Det er ikke sikkert det er så mye som skal til før du ser at ting bedres og gir deg motivasjon og styrke til å fortsette. 

Lykke til! ❤️

Anonymkode: 5f7bf...9c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2024 den 22.12):

Kjenner meg så igjen,  som om jeg skulle ha skrevet dette selv. Er veldig glad i barna mine men jeg ser ingen mening eller glede med livet. Hobbier og fritidsaktiviteter jeg holdt på med før barn kan jeg ikke holde på med da tiden ikke strekker til.   Det meste med barna er stress. Å være ute med dem er slitsomt,  tusenfryd  og alt av parker er et helvete. Sykemelding hjelper bare der og da,  etterpå er galskapen tilbake. Savner tiden da jeg var enslig og  barnløs,  da var jeg faktisk lykkelig.

Anonymkode: 1a5b1...165

 

AnonymBruker skrev (På 10.2.2024 den 22.43):

Kjenner meg igjen. Kan det ha en sammenheng med å bli aleine med barn? Jeg er også en aleinemor, selv om det sikkert ikke kalles det når jeg har delt omsorg med far, men er nå hvertfall aleine når jeg har henne. Jeg vet ikke om jeg angrer. Men jeg ville i utgangspunktet aldri ha barn. Jeg føler også på det å ikke strekke til. Jeg bekymrer meg hele tiden. Og alt koster når man har barn. Absolutt alt. 

Anonymkode: ff265...66c

Så trist å høre at andre også har det sånn, håper dere finner ut av det. For det er ikke noe godt å gå rundt sånn. Og tusen takk for at dere deler ❤️

-TS

Anonymkode: 566b2...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Man bruker vel kanskje mange år på å fortelle seg selv at barn er meningen med livet, da er det ikke så rart man sliter når de flytter ut. 

Anonymkode: 5fe51...2dc

Jeg føler ikke at barn er meningen med livet, og jeg har heller ingen annen mening med livet. Som er grunnen til at jeg sliter så mye, vil jeg tro. 

-TS

Anonymkode: 566b2...922

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (20 timer siden):

Jeg kan kjenne meg igjen. Vet ikke om det er pga mine psykiske lidelser. Jeg har de bare annenhver helg fordi jeg er syk, men det var fryktelig tungt før jeg ble så dårlig også. 

Så trasig, håper virkelig du får det bedre med livet etter hvert. Men så fint at du klarer annenhver helg, håper du tenker litt på hva du faktisk får til også ❤️ 

-TS

Anonymkode: 566b2...922