Er det normalt å ikke klare å se på bilder/høre musikk som minner deg om den du har mistet?

[AnonymBruker]

Jeg mistet min samboer til kreft for 3,5 måneder siden, og det har enda ikke gått opp for meg at han er borte for alltid og død.

Jeg prøver å holde hodet opptatt med et eller annet hele tiden, og har aldri sett så mye hjernedødt reality tv som de siste månedene eller hørt konstant på podkaster.

Det er absurd å se på bilder av han og ikke takler jeg det heller.

Begynner ikke å gråte, men det er så uhyggelig og skremmende på en måte.

Han var musiker og veldig interessert i musikk og jeg klarer heller ikke å høre noe musikk, for det er så mye som minner om han og gir meg en creepy følelse.

Hvis jeg gråter over han er det over på et minutt.

Han var syk i 2,5 år og i bra form, men plutselig snudde det om og det ble fort alvor og traumatisk.

I månedene etterpå bare fortsatte stresset da det ble vannskade i leiligheten, og mye av hans ting ble ødelagt pga vann og det måtte hives.

Jeg sitter nå med masse papirarbeid som tilhører dødsfallet til min mann, og ser på gravsteiner samtidig som jeg ikke forstår at han døde.

Er dette normal reaksjon?

Når kommer smellet lurer jeg på?

Anonymkode: bfa34...082

[Carrot]

Jeg mistet min aller beste venn til kreft, det er 5 år siden nå, men fortsatt er det for eksempel sanger som minner så innmari om henne at jeg kjenner gråten stå i øynene når de kommer på radioen for eksempel, eller når minner fra FB, Snap osv dukker opp.. Det blir mindre "ekstremt vondt" med tiden men som sagt, fem år etter er det fortsatt vondt. Vi snakket sammen hver dag, vi var venner i over 30 år - så ja, jeg savner henne hver dag selv om det ikke lengre er en lammende følelse er det slik at jeg tenker "ååh det skulle jeg gjerne delt med....." i hverdagen når noe dukker opp som vi vanligvis ville snakket om.
Når jeg føler slik for henne vil jeg tro det er ennå mer normalt å føle slik for en partner! ❤️ 

[AnonymBruker]

Du har hatt ventesorg en god stund,og når døden inntraff,så skjedde uforutsette ting inn..som vannskaden i tillegg til alt annet. 

Det forstyrret mye. 

Ta en dag . Det er nok. Jeg er musiker og har mistet flere veldig nært . Også familie. Så musikk er veldig triggende. Nærmest som beskjeder,og man lurer på eget vanvidd ❤ 

Det tar tid 🌹 Få mest mulig praktisk hjelp.

Anonymkode: f4717...a3f

[AnonymBruker]

Det er fremdeles veldig kort tid siden du mistet ham, TS. Vi reagerer så forskjellig på sorg, og på det stadiet du er nå vil jeg påstå at nesten hva som helst er normalt. Og på toppen av sorgen har du fått andre ting å bekymre deg om også.  

Angående det med musikk, er det nå over 5 år siden jeg mistet mannen min. Til vanlig går det bra med meg, og jeg har til og med begynt å date. Likevel kan jeg fremdeles begynne å tute om "feil" sang kommer på radioen, eller om en tekstlinje i en tilfeldig, ukjent sang treffer noe i meg. Det tror jeg ikke kommer til å forsvinne med det første. 

Anonymkode: bc5b7...335

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2024 den 12.57):

Jeg mistet min samboer til kreft for 3,5 måneder siden, og det har enda ikke gått opp for meg at han er borte for alltid og død.

Jeg prøver å holde hodet opptatt med et eller annet hele tiden, og har aldri sett så mye hjernedødt reality tv som de siste månedene eller hørt konstant på podkaster.

Det er absurd å se på bilder av han og ikke takler jeg det heller.

Begynner ikke å gråte, men det er så uhyggelig og skremmende på en måte.

Han var musiker og veldig interessert i musikk og jeg klarer heller ikke å høre noe musikk, for det er så mye som minner om han og gir meg en creepy følelse.

Hvis jeg gråter over han er det over på et minutt.

Han var syk i 2,5 år og i bra form, men plutselig snudde det om og det ble fort alvor og traumatisk.

I månedene etterpå bare fortsatte stresset da det ble vannskade i leiligheten, og mye av hans ting ble ødelagt pga vann og det måtte hives.

Jeg sitter nå med masse papirarbeid som tilhører dødsfallet til min mann, og ser på gravsteiner samtidig som jeg ikke forstår at han døde.

Er dette normal reaksjon?

Når kommer smellet lurer jeg på?

Anonymkode: bfa34...082

Normalt. Dette er «smellet», det vil si at dette er deg som forsøker å overleve. Jeg har også mistet nære familie som satte meg i en livskrise. Jeg leste da noe slikt: 

« 

As for grief, you’ll find it comes in waves. When the ship is first wrecked, you’re drowning, with wreckage all around you. Everything floating around you reminds you of the beauty and the magnificence of the ship that was, and is no more. And all you can do is float. You find some piece of the wreckage and you hang on for a while. Maybe it’s some physical thing. Maybe it’s a happy memory or a photograph. Maybe it’s a person who is also floating. For a while, all you can do is float. Stay alive.

 

In the beginning, the waves are 100 feet tall and crash over you without mercy. They come 10 seconds apart and don’t even give you time to catch your breath. All you can do is hang on and float. After a while, maybe weeks, maybe months, you’ll find the waves are still 100 feet tall, but they come further apart. When they come, they still crash all over you and wipe you out. But in between, you can breathe, you can function. You never know what’s going to trigger the grief. It might be a song, a picture, a street intersection, the smell of a cup of coffee. It can be just about anything…and the wave comes crashing. But in between waves, there is life.

 

Somewhere down the line, and it’s different for everybody, you find that the waves are only 80 feet tall. Or 50 feet tall. And while they still come, they come further apart. You can see them coming. An anniversary, a birthday, or Christmas, or landing at O’Hare. You can see it coming, for the most part, and prepare yourself. And when it washes over you, you know that somehow you will, again, come out the other side. Soaking wet, sputtering, still hanging on to some tiny piece of the wreckage, but you’ll come out». 

Anonymkode: 9d95c...79f