Lyve til fastlegen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet du om foreldrene dine forsikret deg som barn? Tenker at siden du fikk diagnose før du fekk en reell mulighet for å forsikre deg., så kanskje det er noe å hente der. Leit når man får diagnose før man selv er myndig og får reservasjoner mot forsikring.

Anonymkode: 16c88...210

Dessverre, det gjorde de ikke. Ja, det er fryktelig kjedelig! Har jo hatt den forsikringen i snart 20 år, så var ikke sånn at jeg somlet til langt ut i voksen alder med å skaffe den heller.

Men sånn er det. 

Eneste håpet er evt kollektiv forsikring på jobb da, skulle ikke forundre meg om de har noe sånt, skal få sjekket det!  

ts

Anonymkode: c8b5c...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du sier jo noe der. Jeg sliter nok litt med å se min egen verdi i familien. Tenker det viktigste er å betale for tak over hodet og mat på bordet. Min mann har sagt at vi løser det uansett hvordan det blir og at jeg ikke må stresse.

Er vel heller jeg som har litt vanskelig for å ta han på ordet og føler meg som en belastning uansett.

3 år er lenge! Hvor lang tid tok det fra du innså at du måtte slappe av? Beholdt du jobben eller måtte du finne ny? Er du tilbake i 100% jobb?

 

Det er jo det jeg gjør, er akkurat det denne tråden handler om - at jeg er skuffet for at det ikke fungerer å jobbe selv noen få timer i uken  

ts

Anonymkode: c8b5c...d10

Tre år er ikke uvanlig for de som går på en hard smell og ikke lytter når kroppen sier stopp. Jo mer hensyn man tar til kroppen, og jo mer man klarer slappe av og endre tankemønster, jo raskere kan man komme seg tilbake i jobb. Det viktigste jeg måtte lære  var å begynne lytte til kroppen, og lære meg når jeg skulle si nei.

Jeg brukte vel ett halvt års tid på å akseptere at jeg ikke kunne jobbe igjen innen kort tid. Jeg valgte selv si opp jobben etter to år, slik at de kunne ansette noen som håndterte jobben. Begynte i full jobb etter tre år, og har nå høyere lønn, flere goder, og helt fantastiske kolleger, samt en jobb som tar psykisk helse på alvor, og som er veldig opptatt av at man alltid skal ha tid til latter og en kopp kaffe på jobb, uansett hvor travelt det er og hvor mye som går galt.

Anonymkode: 498cb...ab8

[AnonymBruker]

On 1/29/2024 at 8:31 PM, AnonymBruker said:

Så trist å se at så mange har gått på nye smeller! Jeg har ikke jobbet uten legens viten altså, hen skrev motvillig en noe lavere sykemeldingsgrad fordi jeg ønsket å prøve.

Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor dette skal være så vanskelig? Trodde det skulle gå supert, er bare så skuffet. Vil ikke være syk, synes det er unødvendig.

Skjønner jo på en side at vilje og trass ikke er nok til å bli frisk, på den annen side trodde jeg legen og andre overdrev hvor dårlig jeg er.

Føler også at alle undervurderer hvor krise det evt er å havne på AAP. Vi har noe oppsparte midler, men kjenner at jeg stresser så mye med den skrekken at følte jeg kanskje kom til å bli bedre av å ta ett skritt i riktig retning, men nei. 

Vet jeg trenger lang tid på å jobbe meg litt og litt oppover i prosent, er derfor jeg ville starte nå. Kan ikke være 100% sykemeldt i mange måneder til for så å hoppe rett inn i full jobb når AAP er det eneste alternativet 😱

Hen er klinkende klar på at sykemelding er best, hen forespeiler også at jeg ikke kommer til å være frisk før jeg er tom for sykepengerettigheter.

Arbeidsgiver er enig med legen.

De skal ha møte, men jeg føler alt går over hodet på hva jeg VIL. 

Får håpe vi finner gode løsninger, men føler trass og vilje er det eneste jeg kan gjøre.

ts

Anonymkode: c8b5c...d10

Hva du VIL og hva du KLARER er ikke nødvendigvis det samme. Hva skal du gjøre hvis du går tilbake i jobb da? Lempe alt knyttet til barna over på mannen på ubestemt tid?? Det er urettferdig for alle parter at du absolutt skal presse gjennom viljen din bare fordi du VIL. Hva VIL mannen og ungene da? Vil de ha en oppegående partner og mor eller ikke? 

Anonymkode: 998f7...199

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det har du to valg: 

1) Du kan ta deg selv på alvor, utnytte tiden maksimalt der du virkelig gjør alt du kan for å hvile, fjerne stress og få profesjonell hjelp med utbrentheten. Kanskje du kommer tilbake til jobb før AAP, kanskje ikke. Men dette er største sjansen til å få bedre helse på sikt slik at du kan jobbe noensinne. Ikke minst delta i livet til barnet ditt, og ha et godt liv. 

2) Du kan presse deg selv, nekte å lytte til kroppens signal, til den blir så lei av at du ikke endrer noe at den gjør deg sengeliggende, så du verken kan gå på jobb, gå ut, snakke med barnet ditt eller noe. Kroppen tar affære. 

Anonymkode: 0b048...1ce