Til deg som er introvert

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er introvert og innadvendt. Trodde alltid det var noe galt med meg som barn, ungdom og ung voksen. Tenkte alltid at jeg var så mye rarere og dummere enn andre som ikke likte meg så godt i et høyt sosialt tempo. Måtte bli voksen før jeg hørte om det og forsto at det faktisk bare sånn personligheten min er. Men selv nå som en kvinne i 40 årene så får jeg fortsatt høre at jeg må være mer frempå, mer sosial osv. Alle skal visstnok være utadvendte, ekstroverte og prateglade. 

Anonymkode: 9e1cc...f9a

Det er der, i den konflikten mellom samfunnets forventninger og personlige behov at jeg tror mye skade skjer. Og jeg frykter at jeg har lidd av det samme. Det jeg husker fra den boken jeg skal låne på mandag er at hun beskrev veldig hvordan samfunnet er tilpasset ekstroversjon, og forventer ekstroversjon av de fleste, selv om introversjon også har mange gode kvaliteter å tilby. Og at man kan utfylle hverandre. 

Det er skikkelig dumt at du, slik du er, skal få høre at du må være annerledes, få signal om at man ikke er "god nok". 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ble ikke nødvendigvis utbrent, men jeg ble vanskelig å ha med å gjøre. Mye sint. Helt klart et nytt liv når man lærer å ta hensyn til eget behov. Men jeg brukte lang tid på finne en balanse, for jeg gikk liksom fra å være til JA menneske til NEI menneske. 

Anonymkode: 58ab8...f8e

Aha, jeg skjønner. Jeg tror jeg en periode før jeg ble utbrent var mer vanskelig å ha mer å gjøre, jeg var irritabel. Men så bare isolerte jeg meg helt, og var ikke noe sint bare utmattet. 

Hehe, jeg føler jeg er i samme rute nå, var skikkelig ja-menneske, og nå er det nei til alt, og det er da jeg lurer på om det har gått for langt. Hvordan fant du den balansen da? Jeg ser for meg at det vil ta flere år. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Aha, jeg skjønner. Jeg tror jeg en periode før jeg ble utbrent var mer vanskelig å ha mer å gjøre, jeg var irritabel. Men så bare isolerte jeg meg helt, og var ikke noe sint bare utmattet. 

Hehe, jeg føler jeg er i samme rute nå, var skikkelig ja-menneske, og nå er det nei til alt, og det er da jeg lurer på om det har gått for langt. Hvordan fant du den balansen da? Jeg ser for meg at det vil ta flere år. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

Når du får kommet deg til hektene og har mer overskudd, så passe på å ikke bli sittende fast i hvile-modus. Nå er jeg en utadvendt introvert, og jeg liker sosial omgang så lenge det er tilpasset hva jeg orker. 

En ting som var viktig for meg, var å bli bevisst på hvilke mennesker og situasjoner som ga meg energi, og motsatt. Det er ikke sånn at vi kan unngå settinger som er slitsomme til en hver tid, men bruke mindre tid og energi på det. Jeg er veldig var for mennesker, og jeg holder meg mest til dem som gir meg positiv løft. Må jeg omgås mennesker som er energityver, så må jeg passe på at jeg har overskudd til det, også holde det til et minimum. 

 I tillegg så er det greit å tvinge seg litt ut av komfortsonen også. Jeg er avhengig av ekstroverte mennesker i livet mitt, for det er de som drar meg med på ting når jeg egentlig bare har lyst til å være hjemme. Og det kan bare være snakk om å dra på cafè en kveld, det trenger ikke være all verdens. Så det å ikke lukke seg helt og bruke "introvert" som unnskyldning for å slippe, er viktig. 

 

Anonymkode: 58ab8...f8e

[AnonymBruker]

Når jeg ser tilbake på meg i livet, ser jeg jo ei som tidlig holdt seg litt/mye for seg selv. Husker godt at da jeg var med på tur med familien min, hang jeg alltid fem meter bak foreldre og søsken. Gikk i mine egne tanker og trengte alenetid. Hadde venninner, men trivdes best med én om gangen. 

Som voksen har folk reagert med mistro når jeg har nevnt at jeg er introvert (veldig merkelig måte å reagere på forøvrig). Til og med psykologen min gjennom et år har påstått hardnakket at jeg ikke er introvert, men at jeg er ekstrovert med sosial angst. Dvs at jeg unngår sosiale sammenhenger selvom jeg helst vil være sosial. Men det forklarer jo ikke hvorfor jeg trenger alenetid i hverdagen, hvor jeg kun har mann og barn rundt meg. Har jo ikke sosial angst overfor dem, så når jeg velger meg alenetid, er det for å hente energi. Og det er det som gjør at jeg mener jeg er introvert: jeg trenger å være alene for å lade opp.

Et annet faktum er at begge mine foreldre er introvert, begge brødrene mine, mannen min og begge barna mine. Jeg synes det hadde vært rart at jeg liksom skulle vært ekstrovert når genene mine tydeligvis er "introvertgener". At så mange andre mener jeg er ekstrovert, tenker jeg er feil. De kjenner ikke meg og mitt alenebehov.

Jeg synes forøvrig det kan være gøy med en fest i ny og nå, men orker f eks ikke hyttetur med venner. Når det er sosialt mer enn én kveld, trekker jeg meg tilbake og blir stille. Verste som finnes er å stå opp om mlrgenen på en hyttetur og få venner/kolleger midt i fleisen.

Anonymkode: b48f6...a68

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Når jeg ser tilbake på meg i livet, ser jeg jo ei som tidlig holdt seg litt/mye for seg selv. Husker godt at da jeg var med på tur med familien min, hang jeg alltid fem meter bak foreldre og søsken. Gikk i mine egne tanker og trengte alenetid. Hadde venninner, men trivdes best med én om gangen. 

Som voksen har folk reagert med mistro når jeg har nevnt at jeg er introvert (veldig merkelig måte å reagere på forøvrig). Til og med psykologen min gjennom et år har påstått hardnakket at jeg ikke er introvert, men at jeg er ekstrovert med sosial angst. Dvs at jeg unngår sosiale sammenhenger selvom jeg helst vil være sosial. Men det forklarer jo ikke hvorfor jeg trenger alenetid i hverdagen, hvor jeg kun har mann og barn rundt meg. Har jo ikke sosial angst overfor dem, så når jeg velger meg alenetid, er det for å hente energi. Og det er det som gjør at jeg mener jeg er introvert: jeg trenger å være alene for å lade opp.

Et annet faktum er at begge mine foreldre er introvert, begge brødrene mine, mannen min og begge barna mine. Jeg synes det hadde vært rart at jeg liksom skulle vært ekstrovert når genene mine tydeligvis er "introvertgener". At så mange andre mener jeg er ekstrovert, tenker jeg er feil. De kjenner ikke meg og mitt alenebehov.

Jeg synes forøvrig det kan være gøy med en fest i ny og nå, men orker f eks ikke hyttetur med venner. Når det er sosialt mer enn én kveld, trekker jeg meg tilbake og blir stille. Verste som finnes er å stå opp om mlrgenen på en hyttetur og få venner/kolleger midt i fleisen.

Anonymkode: b48f6...a68

Enig. Jeg vil være alene om morgenen, og noe av det verste jeg vet er overnattingsgjester. Derfor har jeg det ikke

 

Anonymkode: 58ab8...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Når du får kommet deg til hektene og har mer overskudd, så passe på å ikke bli sittende fast i hvile-modus. Nå er jeg en utadvendt introvert, og jeg liker sosial omgang så lenge det er tilpasset hva jeg orker. 

En ting som var viktig for meg, var å bli bevisst på hvilke mennesker og situasjoner som ga meg energi, og motsatt. Det er ikke sånn at vi kan unngå settinger som er slitsomme til en hver tid, men bruke mindre tid og energi på det. Jeg er veldig var for mennesker, og jeg holder meg mest til dem som gir meg positiv løft. Må jeg omgås mennesker som er energityver, så må jeg passe på at jeg har overskudd til det, også holde det til et minimum. 

 I tillegg så er det greit å tvinge seg litt ut av komfortsonen også. Jeg er avhengig av ekstroverte mennesker i livet mitt, for det er de som drar meg med på ting når jeg egentlig bare har lyst til å være hjemme. Og det kan bare være snakk om å dra på cafè en kveld, det trenger ikke være all verdens. Så det å ikke lukke seg helt og bruke "introvert" som unnskyldning for å slippe, er viktig. 

 

Anonymkode: 58ab8...f8e

Tusen takk for gode tips, de er gull verdt! Dette med energityver var noe jeg aldri tenkte over før, jeg bare kjørte på og lyttet overhodet ikke til hvilken energi ulike mennesker ga meg, så det skal jeg forsøke å bite meg merke i fremover. Det jeg har lagt merke til i det siste er f.eks ulike samtaleemner, noen (og jeg selv var nok sånn før) har en tendens til å ha et veldig problemfokusert fokus i samtaler, og pessimistisk, det kjenner jeg at tapper meg raskt. 

En erfaring jeg har lært av andre med utbrenthet er at de nettopp blir fast i den hvile-modusen, fordi man begynner å frykte fatigue-smeller, og tilbakefall. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Og det er der jeg er litt nå, jeg er fremdeles ganske dårlig, men tror det er lurt for meg å forsøke noen sosiale ting igjen for å se om jeg kan tåle dem eller ikke. Nå er det litt sånn at jeg blir "sliten i forkant", kanskje fordi jeg nettopp frykter å få en fatigue-smell. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Når jeg ser tilbake på meg i livet, ser jeg jo ei som tidlig holdt seg litt/mye for seg selv. Husker godt at da jeg var med på tur med familien min, hang jeg alltid fem meter bak foreldre og søsken. Gikk i mine egne tanker og trengte alenetid. Hadde venninner, men trivdes best med én om gangen. 

Som voksen har folk reagert med mistro når jeg har nevnt at jeg er introvert (veldig merkelig måte å reagere på forøvrig). Til og med psykologen min gjennom et år har påstått hardnakket at jeg ikke er introvert, men at jeg er ekstrovert med sosial angst. Dvs at jeg unngår sosiale sammenhenger selvom jeg helst vil være sosial. Men det forklarer jo ikke hvorfor jeg trenger alenetid i hverdagen, hvor jeg kun har mann og barn rundt meg. Har jo ikke sosial angst overfor dem, så når jeg velger meg alenetid, er det for å hente energi. Og det er det som gjør at jeg mener jeg er introvert: jeg trenger å være alene for å lade opp.

Et annet faktum er at begge mine foreldre er introvert, begge brødrene mine, mannen min og begge barna mine. Jeg synes det hadde vært rart at jeg liksom skulle vært ekstrovert når genene mine tydeligvis er "introvertgener". At så mange andre mener jeg er ekstrovert, tenker jeg er feil. De kjenner ikke meg og mitt alenebehov.

Jeg synes forøvrig det kan være gøy med en fest i ny og nå, men orker f eks ikke hyttetur med venner. Når det er sosialt mer enn én kveld, trekker jeg meg tilbake og blir stille. Verste som finnes er å stå opp om mlrgenen på en hyttetur og få venner/kolleger midt i fleisen.

Anonymkode: b48f6...a68

Det uthevede fikk meg til å tenke, du mener at det er et godt signal på at man er introvert, for ellers ville man gjerne bare kunne vært uendelig rundt disse menneskene? For jeg har også mennesker i mitt liv som jeg ikke har noen angst rundt, men jeg har kanskje en slags ansvarsfølelse, man må likevel holde litt en maske, så jeg også trenger tid alene fra dem, selv om de ikke nødvendigvis tapper meg like mye som ellers. Har ikke tenkt at det nødvendigvis betød at det måtte være introversjon, har tenkt det kunne handle om ansvarsfølelse, vansker med å komme i kontakt med meg selv, peoplepleasing den type ting. Men du har gitt meg noe å tenke på. 

Interessant dette med familien, har ikke tenkt over hva de er heller, så det skal jeg også tenke over. 

Kan kjenne meg igjen i at å våkne til sosiale forventninger er ganske pyton, spent hvordan det hadde blitt med barn. 😅

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

Har visst så lenge jeg kan huske at jeg blir "mettet" på sosial kontakt, og at jeg søker mitt eget selskap når jeg trenger å lade opp eller slappe av. Har visst det siden lenge før jeg kjente til begreper som "introvert" og "ekstrovert".

Har aldri vært noe problem eller noen utfordring for meg. Er sosialt kompetent og interessert i andre mennesker, så det er ikke sånn at jeg ikke kan kose meg glugg ihjel i sosiale settinger med de rette folkene heller. Får bare nok, lengter etter å tuttle rundt med greier alene, men så blir jeg klar igjen. 

Ærlig talt syns jeg folk ofte gjør et alt for stort nummer ut av dette med introversjon og ekstroversjon, nesten som om det skulle være en diagnose man må "bli kjent med". Tror kanskje folk ofte blander det med å være sosialt tilpasset eller tilpasset (som er noe helt annet). For meg har det alltid vært et privilegium at jeg ikke kjeder meg i mitt eget selskap. 

 

Anonymkode: edc50...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har visst så lenge jeg kan huske at jeg blir "mettet" på sosial kontakt, og at jeg søker mitt eget selskap når jeg trenger å lade opp eller slappe av. Har visst det siden lenge før jeg kjente til begreper som "introvert" og "ekstrovert".

Har aldri vært noe problem eller noen utfordring for meg. Er sosialt kompetent og interessert i andre mennesker, så det er ikke sånn at jeg ikke kan kose meg glugg ihjel i sosiale settinger med de rette folkene heller. Får bare nok, lengter etter å tuttle rundt med greier alene, men så blir jeg klar igjen. 

Ærlig talt syns jeg folk ofte gjør et alt for stort nummer ut av dette med introversjon og ekstroversjon, nesten som om det skulle være en diagnose man må "bli kjent med". Tror kanskje folk ofte blander det med å være sosialt tilpasset eller tilpasset (som er noe helt annet). For meg har det alltid vært et privilegium at jeg ikke kjeder meg i mitt eget selskap. 

Anonymkode: edc50...88f

Tenker du det samme om andre personlighetstrekk? Jeg tenker litt at siden du har visst det så lenge, så har jo du nettopp kjent deg selv, og da er det naturlig at du ikke trenger å bli kjent med det. Du har tatt hensyn til det hele veien. For folk, som meg, som ikke har tatt hensyn til egne behov, og ikke kjent seg selv eller dem særlig godt så er det vel naturlig at man med dette personlighetstrekket, som andre, har et behov for å bli kjent med, slik du også ble, bare at du ble det helt fra begynnelsen av. Det er jo en viktig forutsetning å kjenne seg selv, for å kunne finne den balansen du beskriver med å få nok, tutle med egne greier, og så bli klar igjen.

Hva tenker du? 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for gode tips, de er gull verdt! Dette med energityver var noe jeg aldri tenkte over før, jeg bare kjørte på og lyttet overhodet ikke til hvilken energi ulike mennesker ga meg, så det skal jeg forsøke å bite meg merke i fremover. Det jeg har lagt merke til i det siste er f.eks ulike samtaleemner, noen (og jeg selv var nok sånn før) har en tendens til å ha et veldig problemfokusert fokus i samtaler, og pessimistisk, det kjenner jeg at tapper meg raskt. 

En erfaring jeg har lært av andre med utbrenthet er at de nettopp blir fast i den hvile-modusen, fordi man begynner å frykte fatigue-smeller, og tilbakefall. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Og det er der jeg er litt nå, jeg er fremdeles ganske dårlig, men tror det er lurt for meg å forsøke noen sosiale ting igjen for å se om jeg kan tåle dem eller ikke. Nå er det litt sånn at jeg blir "sliten i forkant", kanskje fordi jeg nettopp frykter å få en fatigue-smell. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

Helt enig. Jeg takler dårlig mennesker som er fastlåst i negativitet og klaging, jeg blir helt utmattet av det. Kjenner faktisk nervesystemet går i "lås". Samme med folk som maser og ikke forstår/respekterer grenser. Her har jeg måttet jobbe mye med meg selv, å lære meg hva som er grensene mine, og formidle grensene. 

Jeg tror grunnene til at vi blir slitne kan være mer sammensatt enn bare andre mennesker. Vi kan være lave i energi fordi vi trenger mer d vitamin, magnesium, b vitaminer, for sånne ting påvirker også toleransenivået vårt. Det påvirker også evnen til sanseprosessering. 

Anonymkode: 58ab8...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Problemet med en personlighetstest, som jeg har tatt flere ganger, er at mange av de tingene man måles på også handler om nettopp usikkerhet og angst. Så når jeg da har jobbet bort mange av de tingene som tidligere tydelig viste at jeg var introvert, selv når jeg følte ikke det stemte og tenkte det var på grunn av sosial angst, så viser den ekstrovert, som jeg ikke føler stemmer, selv om jeg kan like å ta ledelse i grupper, være midtpunktet og dra på en god fest. Jeg vil nok si jeg er utadvendt og god til å snakke med nye mennesker, men jeg lurer altså på om jeg bare er mye mer introvert enn jeg tror, og det at jeg stritter mot dette jeg mistenker at kanskje det er en av tingene som gjør at jeg strever i hverdagen min. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

Blander du litt innadvendt/utadvendt og introvert/ekstrovert?

Jeg er utadvendt introvert. Det vil si at omgivelsene vil si at jeg er utadvendt, sprudlende og sosial, men jeg lades hjemme. Jeg får energi av å være hjemme, og bruker energi når jeg er ute og sosial, selv om jeg kan like det. Jeg får ikke påfyll utenfor hjemmet. Innadvendt/utadvendt handler om hvordan du er i sosiale sammenhenger, introvert/ekstrovert handler om du lader alene/av andre.

Anonymkode: 0a6a9...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det uthevede fikk meg til å tenke, du mener at det er et godt signal på at man er introvert, for ellers ville man gjerne bare kunne vært uendelig rundt disse menneskene? For jeg har også mennesker i mitt liv som jeg ikke har noen angst rundt, men jeg har kanskje en slags ansvarsfølelse, man må likevel holde litt en maske, så jeg også trenger tid alene fra dem, selv om de ikke nødvendigvis tapper meg like mye som ellers. Har ikke tenkt at det nødvendigvis betød at det måtte være introversjon, har tenkt det kunne handle om ansvarsfølelse, vansker med å komme i kontakt med meg selv, peoplepleasing den type ting. Men du har gitt meg noe å tenke på. 

Interessant dette med familien, har ikke tenkt over hva de er heller, så det skal jeg også tenke over. 

Kan kjenne meg igjen i at å våkne til sosiale forventninger er ganske pyton, spent hvordan det hadde blitt med barn. 😅

TS

Anonymkode: 3b73a...259

Hmmmm, nå måtte jeg tenke hardt her. Slapper jo mer av med mann og barn enn med andre mennesker, men må likevel ha alenetid. Stikker gjerne på hytta alene, tar en lang gåtur alene, setter meg inn på et rom alene - for å lade batteriene. Har ingenting med at jeg ikke elsker dem, for det gjør jeg fullt og helt - likevel trenger jeg "space". Og det er vel dét som "beviser" at jeg er introvert, og ikke ekstrovert med sosial angst?

Min svigermor er motsatt av meg, hun MÅ ha mann, barn, barnebarn, søsken, venner rundt seg til enhver tid. Ikke snakk om at hun kan ta en tur på hytta alene eller være hjemme alene. Hun suger til seg mennesker slik jeg suger til meg alenetid, så jeg tenker at jeg er det stikk motsatte av henne. Og hun er ekstrovert deluxe.

Anonymkode: b48f6...a68

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hmmmm, nå måtte jeg tenke hardt her. Slapper jo mer av med mann og barn enn med andre mennesker, men må likevel ha alenetid. Stikker gjerne på hytta alene, tar en lang gåtur alene, setter meg inn på et rom alene - for å lade batteriene. Har ingenting med at jeg ikke elsker dem, for det gjør jeg fullt og helt - likevel trenger jeg "space". Og det er vel dét som "beviser" at jeg er introvert, og ikke ekstrovert med sosial angst?

Min svigermor er motsatt av meg, hun MÅ ha mann, barn, barnebarn, søsken, venner rundt seg til enhver tid. Ikke snakk om at hun kan ta en tur på hytta alene eller være hjemme alene. Hun suger til seg mennesker slik jeg suger til meg alenetid, så jeg tenker at jeg er det stikk motsatte av henne. Og hun er ekstrovert deluxe.

Anonymkode: b48f6...a68

Jeg får stadig høre at "DU kan vel ikke være introvert, du er jo så livlig og utadvendt". Fikk også en bemerkning på sosial angst. Men jeg har ikke sosial angst, jeg bare bryr meg lite om det sosiale. Jeg er ikke redd for å være sammen med mennesker, jeg blir bare sliten av det. Jeg har livlig personlighet og er utadvendt, men jeg er likevel introvert. 

Jeg reiser på ferie alene. Jeg går på lange turer i fjellet alene. Jeg gjør mye alene, og det er fordi jeg faktisk foretrekker det. 

Anonymkode: 58ab8...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Blander du litt innadvendt/utadvendt og introvert/ekstrovert?

Jeg er utadvendt introvert. Det vil si at omgivelsene vil si at jeg er utadvendt, sprudlende og sosial, men jeg lades hjemme. Jeg får energi av å være hjemme, og bruker energi når jeg er ute og sosial, selv om jeg kan like det. Jeg får ikke påfyll utenfor hjemmet. Innadvendt/utadvendt handler om hvordan du er i sosiale sammenhenger, introvert/ekstrovert handler om du lader alene/av andre.

Anonymkode: 0a6a9...037

Nei, tror ikke det? Jeg mente å bruke det slik du selv brukte det. At jeg er utadvendt, men også kan være introvert fordi jeg har et større behov for egentid og blir tappet av sosialt samvær (og så er det denne delen jeg er usikker på med tanke på angst, utbrenthet og alt det der 😛)

Jeg viste til testen som sier at dersom man liker å dra på fest, være midtpunkt og ta lederansvar så er man ekstrovert, mens jeg tenker at det kan handle om andre ting, og at flere av tingene som gjør at jeg scorer på testen på ekstroversjon er ting som jeg mener handler om at jeg er utadvendt. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

Jeg kjenner godt at jeg er introvert, selv om jeg også både er litt sjenert og liker folk. F.eks. så hadde jeg helt klart valgt en kveld alene hjemme, uten noen avtaler og uten å prate med noen over et selskap med 40 andre mennesker. Jeg liker godt å gå på kafé med 1-2 venner, men syns det er slitsomt å gå på kafé med 7 venner, samme hvor trivelige de er. Kvelder og helger liker jeg å ha mye tid med bare kjernefamilien, og jeg vil veldig gjerne ha litt tid helt alene (jeg har små barn, så det er ikke alltid så lett å få til).

Jeg liker å treffe andre mennesker, men jeg blir sliten av det og henter meg inn igjen etterpå. Når jeg er sliten, vil jeg helst være hjemme, eller gå tur i skogen med bare hunden. Sjenansen spiller inn når det gjelder å møte nye mennesker. Da blir jeg ekstra sliten, og litt stresset, samtidig som jeg også liker å bli kjent med folk (jeg er alltid litt for redd for hva de tenker om meg, og blir litt hemmet av det). Men etter ei langhelg med besøk av folk jeg kjenner godt og som er av typen som vil finne på ting sammen hele tiden, er jeg også skikkelig sliten, og da spiller ikke sjenansen inn på samme måte. 

Anonymkode: ad10b...a41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hmmmm, nå måtte jeg tenke hardt her. Slapper jo mer av med mann og barn enn med andre mennesker, men må likevel ha alenetid. Stikker gjerne på hytta alene, tar en lang gåtur alene, setter meg inn på et rom alene - for å lade batteriene. Har ingenting med at jeg ikke elsker dem, for det gjør jeg fullt og helt - likevel trenger jeg "space". Og det er vel dét som "beviser" at jeg er introvert, og ikke ekstrovert med sosial angst?

Min svigermor er motsatt av meg, hun MÅ ha mann, barn, barnebarn, søsken, venner rundt seg til enhver tid. Ikke snakk om at hun kan ta en tur på hytta alene eller være hjemme alene. Hun suger til seg mennesker slik jeg suger til meg alenetid, så jeg tenker at jeg er det stikk motsatte av henne. Og hun er ekstrovert deluxe.

Anonymkode: b48f6...a68

Når jeg leser det du skriver så lener jeg mer og mer mot at jeg er introvert. 🙈

Jeg husker ikke hvor den ideen om at jeg var ekstrovert kom fra første gang. Men f.eks med nære og at jeg likevel trenger pause fra dem, så har jeg ikke tenkt at det var på grunn av sosial angst, men problem med å sette grenser, overdreven ansvarstaking og andre dumme vaner som følge av litt svake grenser og lignende. Så jeg har på et vis hele veien forsøkt å komme over disse tingene, inkludert sosial angst, og levd som om jeg var ekstrovert, fordi jeg har tenkt at den eneste grunnen til at det var så slitsomt var "alt det andre". Men så er det jo kanskje bare at jeg er sånn og har motarbeidet meg selv i årevis. 😅

En annen grunn er jo at jeg ikke har falt til ro når jeg er alene, men det kan jo likeså godt også være på grunn av denne "forventningen" om at jeg burde være sosial, mens jeg har tolket den som "jeg trenger mer sosialt stimuli". 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, tror ikke det? Jeg mente å bruke det slik du selv brukte det. At jeg er utadvendt, men også kan være introvert fordi jeg har et større behov for egentid og blir tappet av sosialt samvær (og så er det denne delen jeg er usikker på med tanke på angst, utbrenthet og alt det der 😛)

Jeg viste til testen som sier at dersom man liker å dra på fest, være midtpunkt og ta lederansvar så er man ekstrovert, mens jeg tenker at det kan handle om andre ting, og at flere av tingene som gjør at jeg scorer på testen på ekstroversjon er ting som jeg mener handler om at jeg er utadvendt. 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

Ah, skjønner!
De testene kan være så mangt, og begrepene blandes veldig. Prøv å tenk at det ikke er så viktig med begrep og tester. I følge testen på mitt forrige jobbintervju er jeg ambivert. Du vet selv at hva du liker, og hvordan du lader. 

Jeg er selv utbrent, og forveksler stadig små ting i hverdagen min. Angst er jo egentlig en stressreaksjon, og det å bruke seg for mye opp når man er utladet vil jo da gi en angstfølelse. En motstand mot å dra ut og være sosial, selv om man egentlig liker det. Det handler jo ikke om motstanden mot selve aktiviteten, men mot å i det hele tatt forbruke energi, fordi man får aldri ladet seg opp nok. Om det kommer ut som angst eller ikke er litt hipp som happ. Prøv å ikke rot deg alt for mye inn i begreper og definisjoner, men gi deg selv tid til å komme deg til hektene igjen, for deretter å føle litt på hva du har lyst til å gjøre og ikke. Analysering og grubling gjør fort boksen rundt deg veldig trang, og den er vel trang nok fra før nå som du er utbrent.

 

Anonymkode: 0a6a9...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ah, skjønner!
De testene kan være så mangt, og begrepene blandes veldig. Prøv å tenk at det ikke er så viktig med begrep og tester. I følge testen på mitt forrige jobbintervju er jeg ambivert. Du vet selv at hva du liker, og hvordan du lader. 

Jeg er selv utbrent, og forveksler stadig små ting i hverdagen min. Angst er jo egentlig en stressreaksjon, og det å bruke seg for mye opp når man er utladet vil jo da gi en angstfølelse. En motstand mot å dra ut og være sosial, selv om man egentlig liker det. Det handler jo ikke om motstanden mot selve aktiviteten, men mot å i det hele tatt forbruke energi, fordi man får aldri ladet seg opp nok. Om det kommer ut som angst eller ikke er litt hipp som happ. Prøv å ikke rot deg alt for mye inn i begreper og definisjoner, men gi deg selv tid til å komme deg til hektene igjen, for deretter å føle litt på hva du har lyst til å gjøre og ikke. Analysering og grubling gjør fort boksen rundt deg veldig trang, og den er vel trang nok fra før nå som du er utbrent.

 

Anonymkode: 0a6a9...037

Greia er nettopp at jeg ikke helt vet hva jeg liker! Derfor jeg digger å høre fra andre og hvordan ting er for dem. Og så litt etter litt blir litt bedre kjent med meg selv i stedet for å leve som "maskemenneske" resten av livet, jeg har en idé om at det er del av hva som gjør meg utbrent. 

En ting jeg vet jeg liker er slik som dette, å diskutere med andre. Så for meg oppleves ikke dette som stress, bare spennende. Jeg har ikke noe hast på å finne ut av det, men mer engasjement og genuin interesse. 

Tror også at den strategien med å gi seg tid og prøve og feil og teste ut ting er bra, i praksis, ikke bare i tankene. Og det er målet fremover. Jeg har det slik at det er litt som at et lys litt har gått opp for meg, og derfor er jeg så engasjert i dette, men du kan være trygg på at dette ikke er et angstprosjekt.  

Den beskrivelsen din av at man får angst ikke fordi det er sosialt, men fordi man presser seg, er det som er lyspæra som har gått opp for meg. At det jeg har tolket som sosial angst, kanskje mer har vært et symptom i mange år på at jeg hele veien har gått på sparebluss. Og at ideen min om meg selv har vært helt bakvendt. En slik oppdagelse er naturligvis ganske interessant, så derfor jeg deltar slik i tråden. Forstår at det kan tolkes som at jeg grubler fælt! 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Greia er nettopp at jeg ikke helt vet hva jeg liker! Derfor jeg digger å høre fra andre og hvordan ting er for dem. Og så litt etter litt blir litt bedre kjent med meg selv i stedet for å leve som "maskemenneske" resten av livet, jeg har en idé om at det er del av hva som gjør meg utbrent. 

En ting jeg vet jeg liker er slik som dette, å diskutere med andre. Så for meg oppleves ikke dette som stress, bare spennende. Jeg har ikke noe hast på å finne ut av det, men mer engasjement og genuin interesse. 

Tror også at den strategien med å gi seg tid og prøve og feil og teste ut ting er bra, i praksis, ikke bare i tankene. Og det er målet fremover. Jeg har det slik at det er litt som at et lys litt har gått opp for meg, og derfor er jeg så engasjert i dette, men du kan være trygg på at dette ikke er et angstprosjekt.  

Den beskrivelsen din av at man får angst ikke fordi det er sosialt, men fordi man presser seg, er det som er lyspæra som har gått opp for meg. At det jeg har tolket som sosial angst, kanskje mer har vært et symptom i mange år på at jeg hele veien har gått på sparebluss. Og at ideen min om meg selv har vært helt bakvendt. En slik oppdagelse er naturligvis ganske interessant, så derfor jeg deltar slik i tråden. Forstår at det kan tolkes som at jeg grubler fælt! 

TS

Anonymkode: 3b73a...259

Jeg forstår.  

Bare husk at du trenger å lade opp. Å det å være alene, men å tenke at man "burde" vært sosial, ikke er å lade. Det blir gass og brems på samme tid, du kommer ingen vei. Ikke har du ladet, ikke har du vært sosial. Håper du finner ut av dette, så du kan være sosial når du ønsker det, og bruke egentiden (så mye du trenger av den) på å faktisk lade opp og hente energi. Du trenger ikke passe fullstendig inn i noen begreper heller selv om det er interessant å utforske, de fleste er ikke fullt av det ene eller det andre. Og i utbrent tilstand er man heller ikke helt der hvor egen personlighet egentlig er, det er unntakstilstand, som bare kompliserer det å finne definisjonen. En plass på veien har det blitt en ubalanse for deg, og i påvente av normalbalanse igjen så er du litt sjakk matt, akkurat nå. 

 

Anonymkode: 0a6a9...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår.  

Bare husk at du trenger å lade opp. Å det å være alene, men å tenke at man "burde" vært sosial, ikke er å lade. Det blir gass og brems på samme tid, du kommer ingen vei. Ikke har du ladet, ikke har du vært sosial. Håper du finner ut av dette, så du kan være sosial når du ønsker det, og bruke egentiden (så mye du trenger av den) på å faktisk lade opp og hente energi. Du trenger ikke passe fullstendig inn i noen begreper heller selv om det er interessant å utforske, de fleste er ikke fullt av det ene eller det andre. Og i utbrent tilstand er man heller ikke helt der hvor egen personlighet egentlig er, det er unntakstilstand, som bare kompliserer det å finne definisjonen. En plass på veien har det blitt en ubalanse for deg, og i påvente av normalbalanse igjen så er du litt sjakk matt, akkurat nå. 

Anonymkode: 0a6a9...037

🙏👏

Jeg ser det, har sett det i årevis, men en del av meg vil virkelig ikke gi slipp på "burdinga".  Er mye bedre nå da. Og det var en tanke jeg hadde for noen uker siden, der jeg startet på den grublinga der, så kom det til meg "men altså, tenk om det er dette du liker", og jeg føler noe har løsnet litt i meg siden da. Det er en del av grunnen til at jeg er så fascinert av dette med introversjon og "tenk om jeg bare har vært introvert hele veien!". Det er jo åpenbart ikke hele svaret på hvorfor jeg er utmattet, men noen faller på plass i meg. Jeg er en person som har vokst opp med veldig mye forventninger fra omgivelsene, om å gjøre, prestere, være x, y og z, så mange av utbrente folk er jo flinke piker som bare vil tilfredsstille alle. Så for meg er det å liksom finne ut "hvem er jeg" og hva jeg liker et godt prosjekt i denne fasen. Det gir meg faktisk energi innså jeg nå når jeg skriver! Jeg blir så entusiastisk. 

Tror definitivt jeg trenger å gi slipp på "burdinga" mi for å lade skikkelig og nå normalbalanse, så om det å prøve på tanken om at jeg er introvert hjelper meg å gi slipp på den så hallelujah. 

Takk for gode tanker, og råd! 

TS

Anonymkode: 3b73a...259