Føler ikke at vennene mine unner meg vektnedgang/glow-up

[AnonymBruker]

Fordi ingen bryr seg særlig om at du har slanket deg. Om du forventer heder og ære bare fordi du spiste litt mindre enn før, så er det utrolig slitsomt for alle andre

Anonymkode: fe710...8a9

[AnonymBruker]

Synlig vektnedgang blir jo lagt merke til. Da syns jeg det er litt rart å ikke snakke om det. I de aller fleste tilfeller er vektnedgangen gjort bevisst. Sannsynligvis grunnet ønske om bedre utseende, lettere kropp, helseplager pga vekt, redusere risiko for livsstilssykdommer. Og det er jo bra. Litt merkelig om ikke noe nevnes da og temaet konsekvent unngås. Man har jo faktisk gått inn for vektnedgangen og gjort mange valg underveis. Det er ikke alltid enkelt. 

Likevel kan det være vanskelig å snakke om. Ingen vil spre eller si noe som kan misforstås. F.eks vil "så fin du er blitt nå" = du var ikke så fin før. Men å kommentere "jeg ser du har blitt sprek" (hvis vektnedgang er grunnet aktivitet/ man ser vedkommende er betydelig mer aktiv enn før) eller "du har stått på" eller "jeg tror jeg trenger noen tips fra deg", er litt annerledes. Man snakker jo ellers om hva man gjorde i ferien, aktiviteter/hobbyer man har startet med, oppussingsprosjekt osv. Hvorfor skal man da ikke kunne snakke om endringer i livet sitt som har vært en betydelig del for noen over tid? Det koster heller ikke å "be om tips" eller gi et kompliment. Det kan være med å støtte personen også. Det koster ikke mye å støtte selv om man egentlig ikke bryr seg så mye. 

Men så må jeg også si det er litt rart med de som ikke deler litt selv om vektnedgang. For det er jo synlig. Og et valg man har tatt i livet og som opptar en over tid. Jeg gikk ned 15kg en gang. Prøvde flere ganger før uten å lyktes. Forskjellen når jeg lykkes var at jeg var åpen om forsøket på vektnedgang. Jeg sa ikke noe første 5kg, ville ikke skuffe meg selv, men da begynte jeg å kommentere litt. Sa feks til venninner at jeg var glad for å ha kommet i gang med trening og spise sunnere og at jeg hadde gått ned 5kg på 2mnd. Var også lettere for meg å foreslå sunnere middager ved venninnekvelder og de forstod hvorfor. Svigerfamilien forstod når jeg begynte å takke nei til flere porsjoner middag, kake og fløte i kaffen. Måtte være litt streng i starten da det var mye mas om å spise mer. Med søsken og foreldre var jeg åpen fra start. Fortalte om vektnedgangen underveis. Følte også på et litt større press for å få det til. Jeg ville bevise at jeg skulle klare det (selv om ingen sa eller forventet noe). Men utfordringen blir mer ekte når den er delt. 

Anonymkode: 03c08...326

[AnonymBruker]

Men har du blitt selvgod og overlegen? Selv om du kanskje ikke merker det selv så kanskje de oppfatter deg som selvgod? 

Anonymkode: a9f3e...b24

[Hoia]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men har du blitt selvgod og overlegen? Selv om du kanskje ikke merker det selv så kanskje de oppfatter deg som selvgod? 

Anonymkode: a9f3e...b24

Eller kanskje de er mer permanente enn deg, et vinmonopol. 

[AnonymBruker]

Hoia skrev (3 minutter siden):

Eller kanskje de er mer permanente enn deg, et vinmonopol. 

Denne skjønte jeg ikke? 

Anonymkode: a9f3e...b24

[Hoia]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Denne skjønte jeg ikke? 

Anonymkode: a9f3e...b24

Ja, det er ikke sånn at de er permanente fordi foreldrene deres drakk masse vin under svangerskapet 🍷, det er ikke det jeg mener med vinmonopol. Det er jo autisme (selvsentrert her, overfølsomhet for andre), asperger etc, det kan jeg ikke noe om, det hadde vel vært litt rart om tjue slike er samlet?. Men kanskje det er en setting der det er mer vanlig med antisosiale reaksjoner enn rent vanlige reaksjoner? Det vanlige er jo å bare si: "Oj, har du gått ned i vekt, så utrolig bra du ser ut!"! Og så finne på noe artig! Sykdomstegn er er jo å være paranoid, smålig, ikke si noe.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 19.03):

Hei! 
Jeg har brukt tid på å gå ned i vekt.. plutselig så løsna det veldig for meg, og jeg har gått ned de 10 siste kiloene og nådd målvekt. 
 

Er utrolig stolt over meg selv! Og føler meg veldig bra! Har alltid vært større enn venninner og kolleger. 
 

En trist ting, er at jeg føler ikke at disse unner meg dette. Føler de unngår/utestenger meg litt. Har heldigvis en venninne som virkelig roser meg og bygger meg opp, men føler venninner jeg har hatt god kontakt med ikke vil være med meg lenger. 
 

Dette gjør vondt. Tar bort mye av gleden… Noen som har opplevd det samme?? Kunne trengt noen å drodle litt om dette med.. kan du dele med meg om du kjenner deg igjen i det samme?

 

Anonymkode: e27ca...de8

Jeg var diger, 137 kilo på det verste. Mange gode venninner. Så gikk jeg ned til 72 kilo helt på egen hånd og fikk masse oppmerksomhet fra menn ute på byen og ellers. Plutselig ble jeg gjenstand for baksnakking, at jeg trodde jeg var noe og at jeg gikk i feil klær osv. Ble kjempelei meg og ofte utelatt fra sosiale  sammenkomster. Hadde de samme klærne som før og oppførte meg ikke annerledes, men det ble misunnelse blant jentene. Det er så trist.

Jeg har nå fått nye venner som er der for meg, om jeg er slank eller ei!

Anonymkode: 6cb22...807

[Hoia]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var diger, 137 kilo på det verste. Mange gode venninner. Så gikk jeg ned til 72 kilo helt på egen hånd og fikk masse oppmerksomhet fra menn ute på byen og ellers. Plutselig ble jeg gjenstand for baksnakking, at jeg trodde jeg var noe og at jeg gikk i feil klær osv. Ble kjempelei meg og ofte utelatt fra sosiale  sammenkomster. Hadde de samme klærne som før og oppførte meg ikke annerledes, men det ble misunnelse blant jentene. Det er så trist.

Jeg har nå fått nye venner som er der for meg, om jeg er slank eller ei!

Anonymkode: 6cb22...807

Det er akkurat det! Det er flere byer i Belgia, en trenger ikke å være sammen med de en alltid har vært sammen med, bare finne nye venner på eget initiativ. No stress! 

[AnonymBruker]

Så rart - er du virkelig i midten av 30-årene? Og disse såkalte «vennskapene» går ut på å være på vors og «henge»? Utrolig. Vel. På tide å få seg noen virkelige venner og virkelige interesser. Bli voksen, rett og slett.

Anonymkode: cb79e...a45

[Hoia]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så rart - er du virkelig i midten av 30-årene? Og disse såkalte «vennskapene» går ut på å være på vors og «henge»? Utrolig. Vel. På tide å få seg noen virkelige venner og virkelige interesser. Bli voksen, rett og slett.

Anonymkode: cb79e...a45

Jeg tenker det er problemstillinger en hadde på ungdomsskolen. Jeg vet om noen som hadde en slags rar forsinket paranoid, og også sjalu-trekk i tidlig tjueårene, men det gikk seg fort til. Det er derfor jeg stusser litt. Litt sånne forsinkede greier.

[AnonymBruker]

Jeg økte i størrelse pga sykdom, alle mente det var fett selv om jeg sa det ikke var det. De ønsket at det var fett og likte at jeg ikke var tynn lenger. Det ble foreslått at mine plager kom av at jeg hadde lagt på meg.

 Nå er feilen i kroppen funnet og regulert. Og jeg raser med i vekt.

De liker det ikke.

Anonymkode: 183e0...968

[Odine]

Tror det handler mye om at du er stolt og ønsker en klapp på skulder. Men prøv å bare lev livet ditt videre og ikke fokuser så mye på nedgangen.. 

Endret 28. januar 2024 av Odine

[AnonymBruker]

Fra noen som har gått ned 60kg, både jeg og andre jeg kjenner har vært veldig egosentriske i nedgangsfasen. Man blir veldig opptatt av seg selv fordi man må. Jeg tipper du sier at du ikke har blitt det, men om du spør venninnene dine så har de et annet svar. Gode vennskap tåler at du gjør det en periode, og dårlig svinner henne. Men gode vennskap skal ikke tåle at du hver gang dere samhandler måler deres respons på deg eller at de er på en eller annen usagt "prøve" fordi du er usikker på relasjonene dine i en livsendring.

Bare vær ei solid venninne så går det bra.

Anonymkode: 53318...c39

[Dorma]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2024 den 19.03):

Hei! 
Jeg har brukt tid på å gå ned i vekt.. plutselig så løsna det veldig for meg, og jeg har gått ned de 10 siste kiloene og nådd målvekt. 
 

Er utrolig stolt over meg selv! Og føler meg veldig bra! Har alltid vært større enn venninner og kolleger. 
 

En trist ting, er at jeg føler ikke at disse unner meg dette. Føler de unngår/utestenger meg litt. Har heldigvis en venninne som virkelig roser meg og bygger meg opp, men føler venninner jeg har hatt god kontakt med ikke vil være med meg lenger. 
 

Dette gjør vondt. Tar bort mye av gleden… Noen som har opplevd det samme?? Kunne trengt noen å drodle litt om dette med.. kan du dele med meg om du kjenner deg igjen i det samme?

 

Anonymkode: e27ca...de8

Mange som driver og går ned i vekt blir ekstremt opptatt av det og ønsker bekreftelse hele tiden på hvor flinke de er. Mange ganger så lurer jeg på om de går ned i vekt for sin egen del eller for omgivelsene sine. 
 

Sier ikke det gjelder deg, men kan vær lurt og reflektere litt over hvor mye du snakker om vektnedgang, kosthold og lignende. At det er viktig for deg kan oppleves som mas for dine venner. Er også ufattelig slitsom og skal måtte gi andre mennesker bekreftelser hele tiden 

[Hoia]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synlig vektnedgang blir jo lagt merke til. Da syns jeg det er litt rart å ikke snakke om det. I de aller fleste tilfeller er vektnedgangen gjort bevisst. Sannsynligvis grunnet ønske om bedre utseende, lettere kropp, helseplager pga vekt, redusere risiko for livsstilssykdommer. Og det er jo bra. Litt merkelig om ikke noe nevnes da og temaet konsekvent unngås. Man har jo faktisk gått inn for vektnedgangen og gjort mange valg underveis. Det er ikke alltid enkelt. 

Likevel kan det være vanskelig å snakke om. Ingen vil spre eller si noe som kan misforstås. F.eks vil "så fin du er blitt nå" = du var ikke så fin før. Men å kommentere "jeg ser du har blitt sprek" (hvis vektnedgang er grunnet aktivitet/ man ser vedkommende er betydelig mer aktiv enn før) eller "du har stått på" eller "jeg tror jeg trenger noen tips fra deg", er litt annerledes. Man snakker jo ellers om hva man gjorde i ferien, aktiviteter/hobbyer man har startet med, oppussingsprosjekt osv. Hvorfor skal man da ikke kunne snakke om endringer i livet sitt som har vært en betydelig del for noen over tid? Det koster heller ikke å "be om tips" eller gi et kompliment. Det kan være med å støtte personen også. Det koster ikke mye å støtte selv om man egentlig ikke bryr seg så mye. 

Men så må jeg også si det er litt rart med de som ikke deler litt selv om vektnedgang. For det er jo synlig. Og et valg man har tatt i livet og som opptar en over tid. Jeg gikk ned 15kg en gang. Prøvde flere ganger før uten å lyktes. Forskjellen når jeg lykkes var at jeg var åpen om forsøket på vektnedgang. Jeg sa ikke noe første 5kg, ville ikke skuffe meg selv, men da begynte jeg å kommentere litt. Sa feks til venninner at jeg var glad for å ha kommet i gang med trening og spise sunnere og at jeg hadde gått ned 5kg på 2mnd. Var også lettere for meg å foreslå sunnere middager ved venninnekvelder og de forstod hvorfor. Svigerfamilien forstod når jeg begynte å takke nei til flere porsjoner middag, kake og fløte i kaffen. Måtte være litt streng i starten da det var mye mas om å spise mer. Med søsken og foreldre var jeg åpen fra start. Fortalte om vektnedgangen underveis. Følte også på et litt større press for å få det til. Jeg ville bevise at jeg skulle klare det (selv om ingen sa eller forventet noe). Men utfordringen blir mer ekte når den er delt. 

Anonymkode: 03c08...326

Det å gå ned i vekt er jo bare det det er. Noen trives som store, noen trives som små. Men hvis en person som TS her ønsker å gå ned i vekt, og er glad for det, så reagerer de fleste sosiale mennesker med å si" Jeg ser du har gått ned masse i vekt, du ser fornøyd ut, og da ser du jo bra ut". Utrolig mange issues her inne! Ikke vanlig!

[AnonymBruker]

Hoia skrev (1 time siden):

Det å gå ned i vekt er jo bare det det er. Noen trives som store, noen trives som små. Men hvis en person som TS her ønsker å gå ned i vekt, og er glad for det, så reagerer de fleste sosiale mennesker med å si" Jeg ser du har gått ned masse i vekt, du ser fornøyd ut, og da ser du jo bra ut". Utrolig mange issues her inne! Ikke vanlig!

Det forutsetter at TS sier fra at hun har ønsket å gå ned i vekt. Jeg er enig i at dersom TS sier til venninnene at hun aktivt har forsøkt å gå ned i vekt og endelig har klart å gå ned 30 kg vil «sosiale mennesker» gi skryt og komplimenter. 

Problemet er at kropp og mat er vanskelig for veldig mange. TS nevnte selv at hun nå er «veldig slank», og hvis hennes venninner er redd hun lider av en spiseforstyrrelse og har blitt veldig tynn er det ikke bra å skryte av at hun ser bra ut. Det kan hende de synes det er vanskelig å forholde seg til, og derfor har tatt avstand. 
 

Jeg går ikke utifra at all vektnedgang kommer av at vedkommende har tatt et aktivt (og sunt) valg om en livsstilsendring. Som jeg har nevnt tidligere i tråden ville jeg antatt at drastisk vektnedgang kom av sykdom (psykisk eller fysisk) eller en livskrise av noe slag. Det skal sies at jeg ikke har noen i min omgangskrets hvor det er «åpenbart» at de burde gå ned i vekt. Uavhengig av det synes jeg det er risikabelt å gi noen komplimenter på kropp, og jeg gjør det derfor ikke. 
 

Mitt inntrykk er at det er stor forskjell på ulike generasjoner. De eneste som har kommentert min kropp og sagt ting som at jeg er «tynn og fin» er gjerne litt eldre folk. 
 

Ser flere nevner dette med å gå ned masse også få mye oppmerksomhet av menn. De eksemplene hvor jeg har sett folk gå ned masse er det gjerne overflødig hud, strekkmerker og man ser at personen tidligere har vært stor. Hvis man skal se helt kynisk på det klarer jeg ikke helt å skjønne at man blir en «bombshell» som plutselig får masse oppmerksomhet etter å ha gått ned 30 kg (eller 60 som noen andre her nevner) i midten av 30-årene. Jeg er derfor veldig skeptisk til at det er på grunn av sjalusi. 

Anonymkode: 2bdeb...b45

[Hoia]

Det er ikke slik at det syke skal få bestemme i dette samfunnet. Det vanlige er å kommentere når folk forandrer seg. 

[Hoia]

De aller fleste vektnedganger er ikke s pis e forstyrrelser.

[Hoia]

Men det er klart, sitter du på Gaustad i kantinen med tjue spiseforstyrrelse jenter, så er det naturlig at det ikke er et tema. Men de fleste miljøer er ikke slik. En er ordinær sosial mot alle, og de fleste har innsikt i egen historie, til å kunne være sosiale uten å blande inn i det.

[Hoia]

Hoia skrev (Akkurat nå):

Men det er klart, sitter du på Gaustad i kantinen med tjue spiseforstyrrelse jenter, så er det naturlig at det ikke er et tema. Men de fleste miljøer er ikke slik. En er ordinær sosial mot alle, og de fleste har innsikt i egen historie, til å kunne være sosiale uten å blande inn i det.

Uten å blande seg selv inn i det.