Ufør partner

[Mezzosoprena]

At han er syk, betyr da virkelig ikke at du ikke kan stille krav til ham og få ham med på en løsning som passer dere begge to bedre.

[Pringle]

Nå trodde jeg reglene for å jobbe som uføretrygdet var blitt oppmyket sånn at man kan tjene opp til et visst beløp før man blir trukket i trygda. Men man må kanskje ha vært uføretrygdet en stund først?

Hvis det virkelig er sånn at jobben ikke bringer penger inn til husholdningen, er den jobben, uansett hvor viktig den føles for ham, mer å regne som en hobby. Og en hobby kan ikke gå på bekostning av jobb. Hans jobb nå er å bidra hjemme med det han kan. Det er den jobben som faktisk er viktig, for dere alle.

Synes dere burde ta en prat, ja.

[Melus]

Han bør absolutt prioritere familien før jobb! Kjipt, men sånn er situasjonen blitt. Du må snakke med ham. 

[AnonymBruker]

Pringle skrev (4 minutter siden):

Nå trodde jeg reglene for å jobbe som uføretrygdet var blitt oppmyket sånn at man kan tjene opp til et visst beløp før man blir trukket i trygda. Men man må kanskje ha vært uføretrygdet en stund først?

Hvis det virkelig er sånn at jobben ikke bringer penger inn til husholdningen, er den jobben, uansett hvor viktig den føles for ham, mer å regne som en hobby. Og en hobby kan ikke gå på bekostning av jobb. Hans jobb nå er å bidra hjemme med det han kan. Det er den jobben som faktisk er viktig, for dere alle.

Synes dere burde ta en prat, ja.

Man kan tjene mellom 30 og 60 tusen før de begynner å trekke deg i uføretrygden. Så ikke veldig mye. 

Anonymkode: 48bc1...8a3

[Gjest Anonvm]

Dette er virkelig et dilemma. 

For å bli ufør er beinhardt, særlig for en mann. Jeg er redd alt blir enda jævligere om han slutter å jobbe. 

Hva om dere får henvisning til sosionom? Så kan denne se på hvordan dere organiserer hverdagen best mulig. Denne kan også fortelle din mann på en skånsom måte at det er på tide å slippe taket. 

[hvalstad45]

I lengden må du i hvert fall si noe, om du bare går med dette inni deg, vil frustrasjonen øke og til slutt vil du ha mistet så mye følelser for ham. Ta det opp nå som dere fortsatt kan jobbe for en felles løsning. Jeg angrer selv på at jeg har brukt altfor lang tid til å si ting til partner. Plutselig er det for sent å egentlig få snudd skuta.

[AnonymBruker]

Mannen min er ufør, formen hans går litt i bølger. Men i de bedre periodene gjør han mer hjemme, han jobber ikke. Prioriteringen er jo først familien, og så eventuelt jobb etterpå. I de dårlige periodene hans faller alt på meg da han blir sengeliggende, og hvis han hadde prioritert jobb over å bidra med barn og hjem i de gode periodene hadde jeg blitt skikkelig sint. Det er ikke noe du skal måtte holde munn om fordi du er frisk, han har ikke rett til å dumpe alt på deg for selvrealisering selv om han er syk. Han må minst trappe kraftig ned, en gang i uka eller noe, eller kutte helt ut til barna er større. Du ble ikke plutselig tjeneren hans når han ble syk, restarbeidsevne skal brukes på oppgaver i hjemmet først. 

Anonymkode: 84c6a...d6b

[AnonymBruker]

Litt mer opplagt og mulig å være en passiv deltaker når man blir eldre og barna har vokst opp. =mye færre oppgaver og ingen jobb. 

Anonymkode: 9e36b...35a

[Gjest Kalsberg92]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Trenger å lufte litt tanker her, siden dette ikke er noe jeg kan si høyt uten å fremstå som verdens verste menneske. 

Mannen min er syk og har blitt ufør. Jeg kjenner en stor sorg over dette. 
Jeg ser at han har mye vondt og det er fryktelig å tenke på at dette skal han måtte leve med resten av livet.
Men jeg sørger like mye over hvordan dette påvirker meg og barna. 

Han er helt ufør, men jobber likevel noen timer hver dag. Han trenger det for sin psykiske helse sier han. Og jeg forstår det, og nikker og smiler og sier det er greit. Mens inni meg vil jeg bare hyle og skrike. Hvorfor ikke heller bruke de kreftene hjemme! Jeg trenger det. Ungene trenger det! 
Men det kan jeg ikke si. Han er jo tross alt syk. Jeg er frisk så jeg kan ikke klage. 

Av det han tjener på å jobbe, blir bortimot tilsvarende trekt av trygda, så han tjener ikke mye på å jobbe. Så jeg jobber en del overtid for å kompensere for det husholdningen har mistet etter at han ble ufør. 

Han er helt pumpa etter å ha bruk sine krefter på jobb, så jeg må ta meg av handling, matlaging, vasking, kjøring, lekser, plenklipping, måking. Jeg er jo frisk! Men akk så sliten. 
 

Overgangen til denne hverdagen har vært gradvis, ettersom sykdommen har utviklet seg seint. Men nå er vi der at han ligger timevis å ser på Netflix mens jeg springer som en jojo. Vet ikke hvor lenge jeg kan klare dette kjøret. 

Er det andre som har erfaringer med ufør partner? Hvordan ordner dere logistikken? 

Anonymkode: a94d0...c39

Hadde jeg vært han så Hadde jeg tatt til takke med å være husfar og fikset hjemme. Skaffet meg en liten hobby jeg kunne tuslet med noen timer på lørdag. 

[AnonymBruker]

Jeg er den uføre i vår familie, og må si at mannen din høres ekstremt egoistisk ut. Jeg hadde KLIKKET om mannen lå og så på Netflix mens jeg løp beina av meg, og det ville ikke falt meg inn i måneskinn å gjøre det mens han jobbet og stresset 😮

En ting er at han trenger å jobbe litt for hodet sin skyld, og om han trenger å trene, eller sove, så bør det respekteres. Men å ligge å deige seg foran TV-skjermen mens du ordner med unger, lager mat, rydder og vasker og ordner alt, er så respektløst at jeg blir helt målløs.

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kommer du til å springe mindre som en jojo om du blir alene med ungene? Han kommer jo ikke til å ha evne til 50%samvær? 

Anonymkode: cb836...8a8

Det er mye mindre provoserende å løpe rundt med alt alene uten å måtte snuble over en lat faen som ligger og klør seg på ballene mens han ser på Netflix.

Anonymkode: abef8...7f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kommer du til å springe mindre som en jojo om du blir alene med ungene? Han kommer jo ikke til å ha evne til 50%samvær? 

Anonymkode: cb836...8a8

Det er noe helt annet å være alene med barn, enn å ha en "partner" som bare er der, ikke bidrar og som genererer mer rot. Er man alene lager man sine egne rutiner, man slipper å ta hensyn til at en annen voksen er der som har sine greier/vaner/rutiner/rot, man har en mindre å rydde etter - vaske klær til - lage mat til osv, man får bare en helt annen ro i hverdagen. Samt at man slipper å irritere seg grønn over at det er en latsekk der som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv.

Det er så utrolig mye bedre å være alene-alene, enn å være alene i et forhold. 

Anonymkode: 65470...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Trenger å lufte litt tanker her, siden dette ikke er noe jeg kan si høyt uten å fremstå som verdens verste menneske. 

Mannen min er syk og har blitt ufør. Jeg kjenner en stor sorg over dette. 
Jeg ser at han har mye vondt og det er fryktelig å tenke på at dette skal han måtte leve med resten av livet.
Men jeg sørger like mye over hvordan dette påvirker meg og barna. 

Han er helt ufør, men jobber likevel noen timer hver dag. Han trenger det for sin psykiske helse sier han. Og jeg forstår det, og nikker og smiler og sier det er greit. Mens inni meg vil jeg bare hyle og skrike. Hvorfor ikke heller bruke de kreftene hjemme! Jeg trenger det. Ungene trenger det! 
Men det kan jeg ikke si. Han er jo tross alt syk. Jeg er frisk så jeg kan ikke klage. 

Av det han tjener på å jobbe, blir bortimot tilsvarende trekt av trygda, så han tjener ikke mye på å jobbe. Så jeg jobber en del overtid for å kompensere for det husholdningen har mistet etter at han ble ufør. 

Han er helt pumpa etter å ha bruk sine krefter på jobb, så jeg må ta meg av handling, matlaging, vasking, kjøring, lekser, plenklipping, måking. Jeg er jo frisk! Men akk så sliten. 
 

Overgangen til denne hverdagen har vært gradvis, ettersom sykdommen har utviklet seg seint. Men nå er vi der at han ligger timevis å ser på Netflix mens jeg springer som en jojo. Vet ikke hvor lenge jeg kan klare dette kjøret. 

Er det andre som har erfaringer med ufør partner? Hvordan ordner dere logistikken? 

Anonymkode: a94d0...c39

Jeg er ufør med mange utfordringer men hadde aldri partneren min løpt rundt og gjort alt. Her jobber ,måker,bytter dekk og bærer ting. Jeg gjør mest hjemme med hus,mat og barn.

Jeg sparer all energi på å være tilstede for barna mine. Klarer ikke jobb ved siden av, og det er ikke riktig at alt skal falle på deg for at han skal jobbe litt for å fungere. Bra for han om det hjelper. Men kan ikke gå utover hele familien. Han har ett ansvar ovenfor dere og!

 

Anonymkode: ecac8...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg er den uføre i vår familie, og må si at mannen din høres ekstremt egoistisk ut. Jeg hadde KLIKKET om mannen lå og så på Netflix mens jeg løp beina av meg, og det ville ikke falt meg inn i måneskinn å gjøre det mens han jobbet og stresset 😮

En ting er at han trenger å jobbe litt for hodet sin skyld, og om han trenger å trene, eller sove, så bør det respekteres. Men å ligge å deige seg foran TV-skjermen mens du ordner med unger, lager mat, rydder og vasker og ordner alt, er så respektløst at jeg blir helt målløs.

Det er mye mindre provoserende å løpe rundt med alt alene uten å måtte snuble over en lat faen som ligger og klør seg på ballene mens han ser på Netflix.

Anonymkode: abef8...7f0

Enig!

Anonymkode: ecac8...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Den som er ufør må ta ansvaret for alt av planlegging, innkjøp, organisering, tredje skift. Han må lage ukeplan for måltider, og skrive handleliste og bestille varer fra Oda. Han må bestille gaver til barnebursdager. Må bestille nye klær til ungene. Osv. Den som ikke kan bidra fysisk må bidra med slikt! 

Anonymkode: a6529...72b

Må og må. Det er ikke alle uføre som er i stand til det. Noen sliter med det som kalles "eksekutiv funksjon" altså å planlegge.

TS:

Pass på at du selv får pauser. Med for høyt press over tid blir du fort utbrent.

Min jobber også litt og er opptatt av å holde seg i arbeidslivet. Bidrar hjemme det han får til, med unger og husarbeid. Han har behov for å hvile mer enn andre. Jeg har foreslått å jobbe for eksempel 09-13 så dra hjem og sove en time eller to, så har krefter til ettermiddag og kveld. Kanskje din mann kunne testet ut mer hvilken dagsrytme som fungerer best for ham? Hjelper det på smertene å hvile?

Anonymkode: 158df...c0d

[lillevill]

Hva om du stresser på deg en sykdom da, ts? 

Kansje lurt å ta en prat og si at du trenger at han Kansje i det minste deler 50/50 på energien han har til jobb, mellom hjemmet og dere. 

Men egentlig høres det ut som han tar deg for gitt. 

Om han bodde alene måtte han jo allikevel vaske, rydde og lage mat?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Trenger å lufte litt tanker her, siden dette ikke er noe jeg kan si høyt uten å fremstå som verdens verste menneske. 

Mannen min er syk og har blitt ufør. Jeg kjenner en stor sorg over dette. 
Jeg ser at han har mye vondt og det er fryktelig å tenke på at dette skal han måtte leve med resten av livet.
Men jeg sørger like mye over hvordan dette påvirker meg og barna. 

Han er helt ufør, men jobber likevel noen timer hver dag. Han trenger det for sin psykiske helse sier han. Og jeg forstår det, og nikker og smiler og sier det er greit. Mens inni meg vil jeg bare hyle og skrike. Hvorfor ikke heller bruke de kreftene hjemme! Jeg trenger det. Ungene trenger det! 
Men det kan jeg ikke si. Han er jo tross alt syk. Jeg er frisk så jeg kan ikke klage. 

Av det han tjener på å jobbe, blir bortimot tilsvarende trekt av trygda, så han tjener ikke mye på å jobbe. Så jeg jobber en del overtid for å kompensere for det husholdningen har mistet etter at han ble ufør. 

Han er helt pumpa etter å ha bruk sine krefter på jobb, så jeg må ta meg av handling, matlaging, vasking, kjøring, lekser, plenklipping, måking. Jeg er jo frisk! Men akk så sliten. 
 

Overgangen til denne hverdagen har vært gradvis, ettersom sykdommen har utviklet seg seint. Men nå er vi der at han ligger timevis å ser på Netflix mens jeg springer som en jojo. Vet ikke hvor lenge jeg kan klare dette kjøret. 

Er det andre som har erfaringer med ufør partner? Hvordan ordner dere logistikken? 

Anonymkode: a94d0...c39

Vis mannen din denne posten så setter dere av tid til å snakke om det.

Anonymkode: 25027...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Kommer du til å springe mindre som en jojo om du blir alene med ungene? Han kommer jo ikke til å ha evne til 50%samvær? 

Anonymkode: cb836...8a8

Er jo ikke sikkert hun blir singel resten av livet….

Anonymkode: f6fdd...035

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Alle uføre ønsker å jobbe, men man har først ansvar for hjem og familien. Dette sa min behandler til meg da jeg holdt på med min behandling og på vei mot ufør. Jeg skulle ikke tvinge meg i jobb, også ikke ha noe overskudd til hus og familien. Det er ingen som takker deg for at du bruker deg opp på jobben, spesielt om det går utover de som er hjemme. 

Jeg syns mannen til ts er egoistisk som kun tenker på seg selv, i den grad at ts sliter seg helt ut med alt ansvar for hjemmet, samt at hun må jobbe ekstra for å tjene inn nok til at husholdningen skal gå rundt.

Anonymkode: 65470...a30

Imponerende generalisering; «ALLE uføre ønsker å jobbe», faktisk. 

Anonymkode: e53f9...602

[AnonymBruker]

Å være syk/ufør er ikke en blancofullmakt til å gjøre akkurat som man vil og tenke at partner skal ta seg av resten. her bør du ta en samtale med mannen og si at du ikke kan ha det sånn lenger, da kommer du til å bli syk av stresset. At han vil jobbe for å opprettholde nettverk og føle seg til nytte er helt forståelig, men da må han begrense det til 1-2 dager i uka, ikke hver dag. Og han må selvfølgelig prioritere å bidra hjemme først, ellers må han kutte ut jobbingen. Det er alt for mange pårørende som sliter seg ut fordi de ikke tø å si mot den som er syk, det er bare tull, og den eneste det går utover er deg. 

Anonymkode: bb996...6bf

[AnonymBruker]

Kan han halvere tiden han jobber og bruke den andre halvparten hjemme? Selv om han har vært en arbeidsmann kan det hende han etter hvert ser verdien i å jobbe i hjemmet også. Tenk på det som å jobbe for barna. Snakk om det på en positiv måte.

Her er jeg selv ufør og vil ut i jobb etter hvert, men vi har en avtale om at jeg ikke skal gå så hardt ut at jeg ikke fungerer i hjemmet. Jeg er 100% ufør slik at jeg skal klare daglige gjøremål, ikke fordi jeg ligger i senga/ sofaen hele dagen. 

Anonymkode: cfc40...55d