Mannen vil gi sperm til et lesbisk vennepar

[LadeJarl]

Hannah80 skrev (7 timer siden):

Hadde vært totalt uaktuelt for min del, at min mann skulle ha donert sæd til et lesbisk par. Høres veldig komplisert ut, ikke minst for barnet som skal vokse opp i dette sammensuriumet. 

Men nå har jeg ingen mann. Er selv lesbisk. Og jeg og min ekskone fikk barn via donor ved Rikshospitalet. Veldig ukomplisert, for alle parter. Skjønner veldig godt at du er skeptisk til dette, ts:)

Enig med deg.. som vanlig.

Det følelsesmessige med å være nært nok sitt eget barn til å få med seg alt som skjer i oppveksten men samtidig tvunget til å være en passiv tilskuer..? Dårlig ide..veldig dårlig tror jeg.

[AnonymBruker]

Det hadde vært fullstendig uaktuelt.

Dessuten går svært mange homofile par med barn fra hverandre, hyppigere enn heterofile, så jeg ville vært varsom av den grunn også. Mange stygge brudd der, etter min erfaring.

Anonymkode: 9edce...c45

[AnonymBruker]

Jeg forstår dere begge; og jeg føler det er ingen rett eller galt, bare et valg. Du har rett til å føle dette er ubehagelig og en sorg av tanken. Han har rett til å ville bidra og hjelpe, og ha et ønske om å sette et barn til verden for dem. For meg hadde det vært uaktuelt av flere grunner:

• Vi hadde ikke hatt en delt opplevelse av å få et etterlengtet barn sammen. Det er vi som har valgt å leve sammen, med alt det innebærer. Både med og uten barn; med våre egne barn og uten felles barn.
• Han skal være der for dem og barnet. Jeg er ikke interessert i at han skal ha en annen familie enn den vi har skapt sammen. Det er en belastning for familien i seg selv. For barna som finnes allerede også. 
• Jeg hadde aldri klart å se på han den samme igjen, hvis det var slik at han sterkt ønsket dette. Da ville jeg opplevd det som at han ønsker det barnet, og hjelpe dem, mer enn han elsker og setter pris på meg. 
• Om det skulle skjedd, hadde jeg ikke ønsket hans involvering i barnet. Det måtte være en klinisk handling. Samtidig som jeg er uenig med meg selv her, for et barn har rett på å vite. Så det gjør at det blir enda mer uaktuelt. 
• Jeg hadde ikke orket den psykiske påkjenningen av å forklare dette igjen og igjen for barna mine, familien min, venner og bekjente

Det hadde vært noe annet for meg om det dukket opp et ukjent barn på døra vi skulle lage rom til i livene våre. Jeg hadde tatt det imot med åpne armer. At det er en planlagt og villet handling, er det som gjør det nærmest umulig for meg å skulle levd med.

Til syvende og sist, tenker jeg at det er hans valg, men det er også ditt valg om du vil leve med det eller ikke. Du skal ikke måtte leve i noe du er særdeles ukomfortabel med, og det bør du si til han også hvis du føler slik. 

Anonymkode: c7a24...2c7

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg forstår dere begge; og jeg føler det er ingen rett eller galt, bare et valg. Du har rett til å føle dette er ubehagelig og en sorg av tanken. Han har rett til å ville bidra og hjelpe, og ha et ønske om å sette et barn til verden for dem. For meg hadde det vært uaktuelt av flere grunner:

• Vi hadde ikke hatt en delt opplevelse av å få et etterlengtet barn sammen. Det er vi som har valgt å leve sammen, med alt det innebærer. Både med og uten barn; med våre egne barn og uten felles barn.
• Han skal være der for dem og barnet. Jeg er ikke interessert i at han skal ha en annen familie enn den vi har skapt sammen. Det er en belastning for familien i seg selv. For barna som finnes allerede også. 
• Jeg hadde aldri klart å se på han den samme igjen, hvis det var slik at han sterkt ønsket dette. Da ville jeg opplevd det som at han ønsker det barnet, og hjelpe dem, mer enn han elsker og setter pris på meg. 
• Om det skulle skjedd, hadde jeg ikke ønsket hans involvering i barnet. Det måtte være en klinisk handling. Samtidig som jeg er uenig med meg selv her, for et barn har rett på å vite. Så det gjør at det blir enda mer uaktuelt. 
• Jeg hadde ikke orket den psykiske påkjenningen av å forklare dette igjen og igjen for barna mine, familien min, venner og bekjente

Det hadde vært noe annet for meg om det dukket opp et ukjent barn på døra vi skulle lage rom til i livene våre. Jeg hadde tatt det imot med åpne armer. At det er en planlagt og villet handling, er det som gjør det nærmest umulig for meg å skulle levd med.

Til syvende og sist, tenker jeg at det er hans valg, men det er også ditt valg om du vil leve med det eller ikke. Du skal ikke måtte leve i noe du er særdeles ukomfortabel med, og det bør du si til han også hvis du føler slik. 

Anonymkode: c7a24...2c7

Jeg glemte å legge til: 

• Alt det potensielle dramaet. Det blir rosenrødt når man snakker om det her og nå. Men det er vanskelig nok å ha et barn når man elsker hverandre og er i et forhold. Å være tredje hjul på vogna, å måtte ta stilling til alt som skal skje hvis att om. Nei.

Anonymkode: c7a24...2c7

[AnonymBruker]

Flintis skrev (2 timer siden):

 

Må en vite hvem faren er da?  

Hun må altså svare vet ikke.

Norsk lov krever det. 

Anonymkode: 50d0c...3bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke lest alle kommentarer, til info

Jeg har blitt til på denne måten. Mamma og pappa kunne ikke få biologiske barn sammen, så en kompis hjalp de. 
 

Jeg hadde ikke kontakt med han før jeg kom i 20-årene, men nå har vi noe kontakt og jeg treffer han og familien hans en gang i blant. Jeg har biologiske søsken via han, vi har det veldig koselig. 
 

Vi opplever det veldig hyggelig, og jeg vet at foreldrene mine er evig takknemlig for at de(han og kona) gjorde det for dem☺️

Anonymkode: 2bd5a...bb6

Så veldig bra at det gikk fint 😊 det fungerer bra i heterofile forhold fordi mannen automatisk blir regnet som far. Det er ikke sånn i likekjønnede par.

Anonymkode: 50d0c...3bf

[AnonymBruker]

Det hadde vært nei for min del. 

Vi er gift og har et felles barn (planlegger flere), og han har to særkullsbarn fra før. Da vi giftet oss og dermed bestemte å holde sammen livet ut, så innebærer også det at i den grad vi vil videreføre genene våre videre, er det med hverandre, ikke andre.

Jeg tillater meg å være såpass kynisk at jeg ikke anser din manns ønske som noe spesielt godhjertet eller hederlig i det hele tatt. Jeg tror det bare er et ønske om å videreføre sine gener enda en gang - et ønske som ligger biologisk i oss mennesker, og spesielt hos menn, som gjør det til en minimal kostnad. Dere har jo også diskutert dette mellom dere, og har ikke hatt muligheten til å få flere sammen.Han vil få enda et avkom, uten å bære ansvaret for det.

Når et lesbisk vennepar planlegger barn, har han mulighet til å foreslå dette under dekke av å "hjelpe til". Det kunne kanskje vært sant dersom lesbiske ikke kunne få barn med sæddonor, men det kan de jo. Det er den normale måten, og absolutt den beste. Dere slipper belastningen det er for deres ekteskap, hans biologiske barn, samt at det ufødte barnet slipper å forholde seg til en biologisk far som er en slags onkel eller kompis av deres foreldre. Det er mye uavklart i en slik situasjon, både juridisk og emosjonelt. Ved bruk av tradisjonell donor har vi noen rammebetingelser satt i system.

Jeg hadde sagt hva jeg mente om dette, uten å føle at jeg måtte legge noe imellom.

Anonymkode: 92295...70c

[AnonymBruker]

jabx skrev (2 timer siden):

Det fødes ikke nok barn i Norge til å opprettholde befolkningen. Det må fødes flere barn.

Og så tviler jeg egentlig på at du ikke er heterofil.

Nå snakker jo du politisk og kun om Norge. På verdensbasis fødes det mer enn nok barn.

At du tviler på at jeg er lesbisk fordi jeg ikke har samme mening som deg , blir for dumt. Du er klar over at skeive ikke er en gruppe med akkurat samme meninger eller? Vi er like forskjellige som heterofile.

Anonymkode: 165ec...a41

[AnonymBruker]

Hva i alle dager? Hvorfor kan de ikke betale for sæddonor som alle andre? Merkelig opplegg. Hadde ALDRI gått med på det der.

Anonymkode: 68b84...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hva i alle dager? Hvorfor kan de ikke betale for sæddonor som alle andre? Merkelig opplegg. Hadde ALDRI gått med på det der.

Anonymkode: 68b84...f6a

Man kan få gratis i det offentlige og.

Anonymkode: 50d0c...3bf

[AnonymBruker]

Duff skrev (10 timer siden):

Hvis barnet blir adopter kan ingen av mødrene kreve bidrag eller noe annet av han men dersom de blir skilt og det blir nye bråk, en sitter med dårlig råd og...vil han få dårlig samvittighet og tre inn? Hva slags posisjon skal han ha i fht til barnet iom ham er venn med mødrene. Hvis ikke barnet skal vite at han er den biologiske faren så bør han heller ikke være onkel Ole.

Det hadde blitt ett nei fra meg.

Det lar seg ikke gjøre å adoptere fullt ut med privat donor. Å stille som privat donor har så store økonomiske konsekvenser at jeg mener det kan anses som økonomisk utroskap. Hvis han vil spre genene sine kan han stille som vanlig donor, da det er mangel på disse, og barna ikke kan bli hans problem før de er voksne og ferdig forsørget. 

Anonymkode: 18fcc...824

[AnonymBruker]

Det er jo bare gener. Personlig ville jeg ikke gjort noen big deal ut av dette.

Anonymkode: 0a4b8...562

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Min samboer har et lesbisk vennepar som er skjønne og greie, og som ønsker seg barn. Han har ymtet frempå at han kunne tenke seg å donere sperm til de, slik at de kan få barnet/barna de ønsker seg.

 

Jeg ønsker jo alt godt for disse to damene, men kjenner at jeg ikke klarer å bli komfortabel med tanken på dette. Jeg blir lei meg, og kjenner på et ubehag, men får samtidig dårlig samvittighet fordi jeg ser at ønsket hans om å bidra kommer fra et godt sted. Disse to skjønne damene kommer nok også til å bli verdens beste foreldre, dersom de får barnet de drømmer om. Jeg kan vel ikke nekte han å gjennomføre dette hvis han bestemmer seg for det, eller hva? 

 

Både han og jeg har barn fra før, men ingen fellesbarn. Jeg mistet muligheten til å bære frem flere barn før vi ble sammen, og vi snakket helt i starten om å forsøke surrogati eller lignende for å få et «kjærlighetsbarn» sammen, men tiden løper fra oss og vi har heller ikke råd til slikt. Så travelt som vi har det i hverdagen, ville det kanskje blitt for krevende også.

 

Det er på en måte allerede litt «vondt» at barna vi har ikke er fellesbarn, selv om vi behandler de som det, for jeg skulle så gjerne ha delt opplevelsene med svangerskap og fødsel og babylykke med han. Og så ligger jo tanken på at ting ikke ligger til rette for at vi kan få et fellesbarn der og ulmer litt innimellom. Skal virkelig samboeren min få enda et barn, uten meg?

 

Selv om han ikke ønsker å ha foreldreansvaret for barnet, så er det jo fortsatt hans biologiske barn. Han vil jo møte barnet innimellom, og jeg kjenner meg rimelig sikker på at han vil følge nøye med fra sidelinjen og være nysgjerrig på om barnet ligner på han, og på hvordan det går med barnet i hverdagen.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje det hjelper å høre deres tanker om situasjonen. Hva ville dere gjort i en tilsvarende situasjon?

Anonymkode: 83874...caf

Tror ikke de bare kan velge donor selv på den måten uansett

[AnonymBruker]

Hadde sagt tvert nei her. Blir så mye hurlumhei, de vil vite etterpå, denne/ de ungen(e) og, så det godtas ikke her i gården. 

Anonymkode: d64a6...5ab

[AnonymBruker]

Hvorfor i helvete skal du godta noe sånt? Folk får ordne opp i sine egne familieliv. 

Anonymkode: 3f6ee...2ea

[AnonymBruker]

Flintis skrev (5 timer siden):

 

Må en vite hvem faren er da?  

Hun må altså svare vet ikke.

Men da kan hun nårsomhelst ombestemme seg og oppgi far, og han vil bli kalt inn for dna og økonomiske forpliktelser. 

Anonymkode: 18fcc...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I utgangspunktet en empatisk idé, men tviler på at det lesbiske venneparet ønsker dette. De vil jo sikkert ha et barn som er bare sitt og uten komplikasjoner. Hva skal de liksom si til barnet når det blir eldre? Mannen din har et stort hjerte, men dette må han overlate til disse damene. 

Anonymkode: 17f7e...fb8

Det er ikke empatisk, det er egoistisk. 

Anonymkode: 3f6ee...2ea

[AnonymBruker]

Det har jo vært flere saker de siste årene hvor foreldre har samtykket til adopsjon til steforelder, barnet selv har ønsket det (både umyndige og godt voksne barn der steforelder har vært forelderen hele eller nesten hele oppveksten) +++. Søknadene har blitt avslått. Det skal veeeeeldig mye til for å få godkjent en adopsjon i slike saker som dette. Det hjelper heller ikke med skriftlige avtaler etc. på forhånd før prosessen er startet. Det er naivt å tro at det bare er å avtale, frasi seg rettigheter og samtykke til adopsjon. Staten er ikke enig, punktum. 

Anonymkode: f7632...a22

[AnonymBruker]

Jeg er ei som er ufrivillig barnløs. Om min mann skulle gi sperm til noen andre så hadde det såret meg veldig og jeg ville ha gått. Vi hadde muligheten, men han fant aldri tid.

Anonymkode: 46af0...2f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det har jo vært flere saker de siste årene hvor foreldre har samtykket til adopsjon til steforelder, barnet selv har ønsket det (både umyndige og godt voksne barn der steforelder har vært forelderen hele eller nesten hele oppveksten) +++. Søknadene har blitt avslått. Det skal veeeeeldig mye til for å få godkjent en adopsjon i slike saker som dette. Det hjelper heller ikke med skriftlige avtaler etc. på forhånd før prosessen er startet. Det er naivt å tro at det bare er å avtale, frasi seg rettigheter og samtykke til adopsjon. Staten er ikke enig, punktum. 

Anonymkode: f7632...a22

Det var nok enklere før. Min far er stebarnsadoptert men det var i 1946-1950 (vi vet ikke årstallet) og det viktigste var at barnet hadde en forsørger. Nå er det mye mere fokus på barnets rettigheter til samvær og til å vite sitt opphav.

Anonymkode: 170f7...4cd