De elendige foreldrene

[Trolltunge]

Brunello skrev (3 timer siden):

Født på 70-tallet og kjenner meg absolutt ikke igjen i det du skriver. Der jeg bodde hadd ca 10% skilte foreldre.

De fleste hadde det veldig bra.

Samme her. Kun en i min vide omgangskrets hadde skilte foreldre. Foreldrene våre holder også fremdeles sammen. Det vil si, to er blitt enker, men de holdt sammen til døden skilte. 

Vi hadde mye mer frihet under eget ansvar enn neste generasjon. Vi var yngre da vi ble nøkkel- barn, vi dro til sjøen og teltet, og tok vare på oss selv og hverandre, fra mye yngre alder enn det som nå er vanlig. Det var ikke mobiltelefoner, så vi forsvant gjerne ut tidlig på dagen, og våre foreldre hadde liten kontroll på hvor vi var og hva vi gjorde den tiden vi ikke var hjemme, og de måtte stole på at vi tok vare på oss selv og hverandre. Noe vi også gjorde. 

Mange av oss hadde besteforeldre som var betydelig mer tilstedeværende enn dagens besteforeldre. Selv hadde jeg to bestemødre som nærmest alltid var tilgjengelig. De passet oss mye når foreldrene våre hadde behov for det (jobb/turer/fest), og hadde jeg lyst til å dra til bestemor en helg var jeg alltid velkommen. Ene kunne jeg gå til, andre måtte jeg ta buss til, men ingen av delene var en utfordring. Jeg ble tidlig ansett som stor nok til å gå alene 20 minutter til ene, eller ta bussen 1 1/2 time til den andre. 

De fleste foreldre var opptatt av at vi var aktive og ikke satt hjemme, og de dro oss med på fjellet både sommer og vinter, og vi barna var også ofte med når de gjorde ting med egne venner. Også om det var fest og alkohol på kvelden. Jeg har ingen skumle og dårlige minner fra slikt. Det var liv og moro, og vi barna fant på mye moro selv. Om noen drakk seg veldig fulle var det noe vi fniste av. Som regel var det bare god stemning, dans, latter og ikke noe som var verken skummelt eller ekkelt. Ferier vi hadde var ofte i tråd med at man skulle være aktive, og de fleste foreldre gjorde både ting som var kjekt for oss barna og kjekt for dem, i en grei balanse. Kan kun huske at en venninne synes ferier med foreldre var kjedelige, for de vektla museer veldig, og det ble visst litt for mye av slikt. Vi campet mye, og jeg var overalt på egenhånd, fant venner og fant på aktiviteter selv, i tillegg til det mine foreldre la opp til. På vinteren var vi mye på en foreningshytte, hvor de voksne var venner og vi barna ble godt kjent. Foreldrene var også med på mye moro, som aking, skihopp- konkurranser, stafetter og lignende. 

Jeg vil si at det kanskje var en noe bedre balanse mellom at foreldre hadde både oss barna og hva de selv synes var kjekt i tankene enn det er nå. Det var ikke så sterkt skille mellom det ene og det andre også, og vi var som nevnt ofte tilstede der det var alkohol og hygge for de voksne. Det var normalt å sovne til latter og moro de voksne hadde, i hytta eller utenfor teltet. Det føltes hyggelig, ikke skummelt, for ivaretatt ble vi jo. Dog hadde vi altså betydelig større frihet til å vandre avgårde og finne på ting selv, og foreldre hadde tillit til at vi ikke gjorde noe for dumt. Som regel gjorde vi heller ikke det. Bare av og til. 🤣

[AnonymBruker]

Dere er den generasjonen som er oppvokst med internett og har hengt på sosiale medier i hele oppveksten. Det er ikke vi som har lært enkelte at barna deres ikke tåler noe og må pakkes inn i bomull og for all del - aldri, aldri være nødt til å takle nederlag. 

Mine voksne barn har av en eller annen grunn endt opp som veldig fornuftige foreldre, men jeg ser jo i forbindelse med jobben  at foreldre har forandret seg veldig mye de siste 5 årene. Det er mye mer krav om individuell tilrettelegging for seg selv og barnet, på områder som er helt hinsides: « Dere må flytte karnevalet, for vi skal reise bort og Matheo Chrisander, blir så lei seg om han ikke får være med»  , samt at dagens foreldre gjerne legger skyld på barnehageforeldre, for at de selv ikke fikk med seg beskjed fra barnehagen som ble sendt på mail, på barnehageapp, samt påminnelse på sms = Kunne dere ikke ha sendt påminnelse om dette! / Vi visste ikke at det var påmelding/ vi visste ikke at det var i dag det skulle skje ( neida, det står bare skrevet i kalenderen, sendt ut sms og nevnt i månedsbrev) - Ikke bare fra en, men fra flere foreldre og gjentatte ganger. 
 

 

Anonymkode: 21cbf...bae

[AnonymBruker]

« barnehageansatte»

 

Anonymkode: 21cbf...bae

[AnonymBruker]

Er vokst opp på 80-90 talls av to foreldre som selv valgte å jobbe enormt mye. Det medførte masse stress og krangling i hverdagen. En mor som var forferdelig sint hele tiden. 

Dessverre er jeg ikke en super mor selv om jeg virkelig skulle ønske det. Jeg blir enormt sliten av barna mine og orker ikke grining og sutring. Barna har heldigvis en elstremt snill og tolmodig far

Anonymkode: fee38...b15

[Qwert123]

Det ser ut til at dagens foreldre har gjennomgått kulturelle endringer i ekteskapet sammenlignet med foreldregenerasjonen. Skilsmisser har økt, og dagens foreldre, som selv ble oppdratt av flere voksne, strever med å balansere tiden med barna og faktisk oppdragelse. Som lærer ser jeg at barna noen ganger overlates til oss, men når vi forsøker å gi dem veiledning som kreves av jobb og staten, virker det som om foreldrene heller ønsker å være barnas beste venn.

[AnonymBruker]

Født på 90-tallet og hadde en stort sett ganske god oppvekst!🥰

Men det var absolutt begynt å bli vanlig å sende veldig små barn i barnehagen, og jeg husker vi dro alene hjem fra skolen/sfo fordi foreldrene våre jobbet. Det var litt som nå i dag egentlig, bare at nå har det skjedd så mye mtp. spedbarns- og småbarnspsykologi sammenlignet med for 20-30 år siden. Det er bare bra vi lærer mer om hvordan små barns hjerner fungerer og påvirkes av måten vi møter dem på!

Samtidig føler jeg at man som forelder i dag (og sikkert tidligere også!) ikke har tid til å virkelig oppdra og være der så mye som barna egentlig har behov for. Vi vet nå at barna trenger å bli møtt med forståelse og omsorg, i kombinasjon med at de stadig har en oppmerksom voksen ved seg til å veilede og korrigere dem der det trengs.

Det blir vanskelig å etterstrebe denne «ideelle oppdragermetoden», med tanke på at de fleste foreldre må ut i jobb rundt ettårsalderen (noen enda tidligere), og barnehager og skoler er som oftest altfor underbemannet til å virkelig se og ta tak i det enkelte barn på tilstrekkelig måte. Når arbeidsdagen er omme sitte man igjen med noen få (ofte utslitte) timer på ettermiddagen til å virkelig være der for sitt eget barn. Det blir en dårlig kombinasjon, som jeg tror skaper skjøre, usikre barn (og senere voksne) med diverse psykiske utfordringer.

Det er problematisk, men det er likevel ikke dagens forelders feil at det har blitt sånn, når samfunnet ikke er lagt opp til at vi skal få tid til å faktisk oppdra og være tilstrekkelig med våre egne barn. Det er heller ikke våre foreldres skyld, som oppdro oss med den kunnskapen og de ressursene de selv hadde tilgjengelig på daværende tidspunkt.

Anonymkode: c35ef...ccb

[AnonymBruker]

Du har helt rett ts! Oppvokst på 90-tallet selv. Jeg har hatt PPD og masse psykisk problemer etter jeg fikk barn.

Gått lenge hos sped- og småbarn på bup og det er akkurat det som snakkes om. Jeg våker over barnet mitt som en hauk, livredd for å gå glipp av det minste behov og ikke kunne dekke det. Psykolog sier dette handler om det jeg manglet selv som liten. At jeg vil gi barnet mitt all den omsorgen jeg savnet selv. Kjenner meg igjen i det.

Min største frykt er at mitt barn skal føle på den ensomheten og avvisningen jeg gjorde. Kalde skuldre, det beste du kunne gjøre var å smile og være stille.

Anonymkode: 8808b...9a0

[AnonymBruker]

Født på 90-tallet. Min mor gjorde aldri noe sammen med oss barna. Timeout å sendt på rommet ble hyppig brukt. Barna skulle sees, men ikke høres. Der jeg vokste opp var mange mødre hjemme imens mannen arbeidet, og mange hadde det veldig likt. Mine foreldres behov å ønsker kom først, så kom vi i andre rekke.

Anonymkode: bdc14...322

[AnonymBruker]

ennivk skrev (5 timer siden):

Det er en helt naturlig utvikling. Våre foreldre tålte ikke våre følelser og strategien den gang var å overse våre følelsesutbrudd ved skrikekurer og å bli sendt på rommet alene når vi hadde det vondt. Vi er opplært til at andres behov er vikitgere enn våre egne. Vi har ikke lært oss å regulere og håndtere egne følelser. Når vi nå har fått egne barn så fortsetter vi å gjøre det vi er lært opp til. Vi setter barnas behov foran våre egne. Siden vi ikke er god på å regulere og håndtere egne følelser, tåler vi dårlig at våre barn opplever vanskelige følelser. Vi prøver da å forhindre at barna opplever noe vondt. 

Dette. Mannen min er et ypperlig eksempel på akkurat denne sirkelen. Han kan ikke engang ta seg en dusj når han har sønnen sin på besøk, for «barna kommer først». Noen foreldre er så selvutslettende at de ikke innser at de skaper uselvstendige og utrygge barn som holdes dypt nede i trygghetssirkelen fordi foreldrene ikke tåler barnas egen utforsking og prøving og feiling i verden.

Anonymkode: 9b85b...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Født på 90-tallet og hadde en stort sett ganske god oppvekst!🥰

Men det var absolutt begynt å bli vanlig å sende veldig små barn i barnehagen, og jeg husker vi dro alene hjem fra skolen/sfo fordi foreldrene våre jobbet. Det var litt som nå i dag egentlig, bare at nå har det skjedd så mye mtp. spedbarns- og småbarnspsykologi sammenlignet med for 20-30 år siden. Det er bare bra vi lærer mer om hvordan små barns hjerner fungerer og påvirkes av måten vi møter dem på!

Samtidig føler jeg at man som forelder i dag (og sikkert tidligere også!) ikke har tid til å virkelig oppdra og være der så mye som barna egentlig har behov for. Vi vet nå at barna trenger å bli møtt med forståelse og omsorg, i kombinasjon med at de stadig har en oppmerksom voksen ved seg til å veilede og korrigere dem der det trengs.

Det blir vanskelig å etterstrebe denne «ideelle oppdragermetoden», med tanke på at de fleste foreldre må ut i jobb rundt ettårsalderen (noen enda tidligere), og barnehager og skoler er som oftest altfor underbemannet til å virkelig se og ta tak i det enkelte barn på tilstrekkelig måte. Når arbeidsdagen er omme sitte man igjen med noen få (ofte utslitte) timer på ettermiddagen til å virkelig være der for sitt eget barn. Det blir en dårlig kombinasjon, som jeg tror skaper skjøre, usikre barn (og senere voksne) med diverse psykiske utfordringer.

Det er problematisk, men det er likevel ikke dagens forelders feil at det har blitt sånn, når samfunnet ikke er lagt opp til at vi skal få tid til å faktisk oppdra og være tilstrekkelig med våre egne barn. Det er heller ikke våre foreldres skyld, som oppdro oss med den kunnskapen og de ressursene de selv hadde tilgjengelig på daværende tidspunkt.

Anonymkode: c35ef...ccb

Enig i dette også. Det er svært vanskelig å være en god forelder når man er helt på felgen selv. 

Anonymkode: e2b03...980

[AnonymBruker]

Jeg var usikker på om jeg skulle inkludere 70-tallsbarna i min grove generalisering. Kanskje hadde ikke skillsmissene begynt i så stor grad da. 

Selvfølgelig er det mange som hadde helt fin barndom også på åttitallet og nittitallet, akkurat som at ikke alle barn i dag er skjøre som snøflak, full i angst, og uten respekt for autoriteter.

Om barn i dag er så ødelagte som disse dagers debatt beskriver, så er det jo interessant å skjønne hvor denne kollektive endringen kommer fra. Er det foreldrenes manglende evne til å oppdra barn? Hvor kommer isåfall det fra? Er det alle synserne og informasjonsstrømmen som hele tiden peprer oss full i dommedagsprofetier om hva som kan skje barna våre om vi gjør noe feil?

Jeg vet ikke, men i meg selv så ser jeg en mor som ikke ønsker at mine barn skal kjenne på den sorgen og ensomheten jeg selv kjente på som barn. 

Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 18e5b...a4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var usikker på om jeg skulle inkludere 70-tallsbarna i min grove generalisering. Kanskje hadde ikke skillsmissene begynt i så stor grad da. 

Selvfølgelig er det mange som hadde helt fin barndom også på åttitallet og nittitallet, akkurat som at ikke alle barn i dag er skjøre som snøflak, full i angst, og uten respekt for autoriteter.

Om barn i dag er så ødelagte som disse dagers debatt beskriver, så er det jo interessant å skjønne hvor denne kollektive endringen kommer fra. Er det foreldrenes manglende evne til å oppdra barn? Hvor kommer isåfall det fra? Er det alle synserne og informasjonsstrømmen som hele tiden peprer oss full i dommedagsprofetier om hva som kan skje barna våre om vi gjør noe feil?

Jeg vet ikke, men i meg selv så ser jeg en mor som ikke ønsker at mine barn skal kjenne på den sorgen og ensomheten jeg selv kjente på som barn. 

Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 18e5b...a4b

Jeg tenker også at problemet er at nå jobber foreldre veldig mye, og vi har veldig få timer sammen med barna i hverdagen. På den tiden er foreldrene allerede veldig slitne etter jobb og man har dårlig samvittighet for barna. Istedet for å finne gode løsninger så tar man kanskje litt snarveier og gjør ting litt for behagelig for barna. Jeg vet iallefall selv at jeg er mer tilbøylig for å gi etter når jeg vet barna har hatt en lang dag, jeg er sliten og alt er feil. Jeg tror rett og slett det er en kombinasjon at det du nevner, og mangel på tid.

Anonymkode: 4723b...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg var usikker på om jeg skulle inkludere 70-tallsbarna i min grove generalisering. Kanskje hadde ikke skillsmissene begynt i så stor grad da. 

Selvfølgelig er det mange som hadde helt fin barndom også på åttitallet og nittitallet, akkurat som at ikke alle barn i dag er skjøre som snøflak, full i angst, og uten respekt for autoriteter.

Om barn i dag er så ødelagte som disse dagers debatt beskriver, så er det jo interessant å skjønne hvor denne kollektive endringen kommer fra. Er det foreldrenes manglende evne til å oppdra barn? Hvor kommer isåfall det fra? Er det alle synserne og informasjonsstrømmen som hele tiden peprer oss full i dommedagsprofetier om hva som kan skje barna våre om vi gjør noe feil?

Jeg vet ikke, men i meg selv så ser jeg en mor som ikke ønsker at mine barn skal kjenne på den sorgen og ensomheten jeg selv kjente på som barn. 

Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 18e5b...a4b

Jeg tror også hovedproblemet er at i dag MÅ (på grunn av høyere bo- og levekostnader nå enn tidligere) de fleste foreldre begge jobbe fullt, i tillegg til at det er en forventning om at begge to skal bygge karriere (hvor det tidligere gjerne kun var en forventning blant menn). Jobblivet tar mye tid, ikke bare de timene man er på jobb, men også hvor slitne mange blir av forventningspresset på jobb- og hjemmebane. Tiden og kapasiteten strekker ikke til på alle fronter. Barn blir jo også kjempeslitne av opptil 9 timer i barnehagen om dagen, ofte i underbemannet barnehager!

Samtidig medfører økt tilgang på informasjon og oppdatert forskning på barneoppdragelse- og psykologi mange «fallgruver», og mange blir kanskje ekstra redde for å gjøre feil i fare for å psykisk skade barna sine. Jeg tror likevel hovedproblemet er manglet på tid og kapasitet i dagens samfunn, noe som er et sammensatt samfunnsproblem - ikke den enkeltes feil. 

Anonymkode: c35ef...ccb

[AnonymBruker]

Jeg er født på slutten av 60-tallet, og ingen jeg kjente hadde skilte foreldre. Foreldrene våre var dårlige til å vise følelser og jeg husker ikke at min foreldre noen gang sa at de var glad i meg.

Når ungene bråkte ble de sendt på rommet, og maten som ble servert måtte spises uansett. Begge mine foreldre jobbet, så jeg var "nøkkelbarn" fra jeg var 6 år. Kom hjem til tomt hus etter skolen. Var jeg syk så var jeg stort sett alene hjemme da også.

Har et utrolig dårlig forhold til min søster i dag, da foreldrene våre behandlet oss veldig forskjellig. Jeg som var eldst ble selvstendig, men hun fikk litt puter sydd under armene, og måtte hjelpes gjennom livet (helt frem til foreldrene våre døde for noen år siden). 

Selv er jeg en forelder som alltid har fortalt barna at jeg er glad i dem. Jeg har nok også kanskje vært litt streng innimellom, men dette setter de pris på i dag nå som de er voksne. Ikke sånn at de ble sendt på rommet hver gang det ble litt ugreit, da snakket vi om det som hadde skjedd når ting roet seg litt. Her i huset har det også alltid vært lov å "ikke like" enkelte mattyper. Vi har inkludert barn i alle våre aktiviteter, og føler vi er en godt sammensveiset familie.

Mine foreldre er født rundt krigen, og var sikkert litt preget av det. De hadde dårlig råd, og når de var små skulle ikke barn sees og høres. De lærte å jobbe i huset og ta seg av søsken fra ganske ung alder. 

Samtidig syns jeg innimellom det har gått litt langt i dag. Det skal liksom aldri settes grenser og "alt" er lov. Så her har vi også et ansvar å sørge for at det ikke går for langt andre veien. Alle barn har godt av grenser og det å vite hva som er greit å gjøre og ikke. Hvis ikke får vi et samfunn med mange individualister som bare tenker på seg selv og ikke har medfølelse for andre.

Anonymkode: 96582...275

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det skrives og ytres mye for tiden om alle barna som blir oppdratt av helikopterforeldre som ikke lar barna kjenne på motstand og mestring. Vi ødelegger vist en hel generasjon med vår oppdragelse. 

Men, hvem er vi? Hvem oppdro oss? 

Halvparten av dagens foreldre er selv skilsmissebarn og oppdratt på 70/80/90 tallet. Vi er den første generasjonen hvor begge foreldrene jobbet fulltid. Vi fikk skrikekur og ble sendt på rommet om vi gjorde noe galt. Vi ble stort sett aldri hensyntatt, og de av oss som hadde skilte foreldre med dine/mine/våre barn opplevde ofte brudd i relasjoner. Vi er en tilsidesatt generasjon - det var aldri noen som tok hensyn til våre behov. 

Er det slik nå at vi ønsker å gi våre barn det vi selv manglet i barndommen? 

 

Merk: teksten er skrevet slik at innholdet er satt litt på spissen. 

Anonymkode: 18e5b...a4b

Jeg tror det er mye i det du skriver.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

 

Samtidig syns jeg innimellom det har gått litt langt i dag. Det skal liksom aldri settes grenser og "alt" er lov. Så her har vi også et ansvar å sørge for at det ikke går for langt andre veien. Alle barn har godt av grenser og det å vite hva som er greit å gjøre og ikke. Hvis ikke får vi et samfunn med mange individualister som bare tenker på seg selv og ikke har medfølelse for andre.

Anonymkode: 96582...275

Jeg hører dette bli sagt, og jeg har ikke annen empiri enn min egen omgangskrets, mine barns venner og barna jeg trener som går i andre klasse, men jeg ser stadig foreldre som setter grenser, og som skjønner at barna er en del av et kollektiv når de er på skole og på trening, og ingen som ber om spesialtilpasning. Det betyr selvsagt ikke at det ikke skjer, men det virker som det er veldig "populært" å si for tiden. Men er det faktisk slik at de fleste barn i dag har en grenseløs oppdragelse? 

 

Anonymkode: 18e5b...a4b

[AnonymBruker]

Jeg er født på 70-tallet og kjenner meg ikke igjen i det som beskrives. Foreldrene mine tok meg med på ting og viste hensyn på hver sin måte. Og ja, jeg var ofte sint og frustrert på dem og når jeg fikk egne barn så var det mange ting jeg ville gjøre annerledes.

Når jeg ser på min familie så føler jeg noen ganger at jeg har feilet. Ungene er halvstore og de er emosjonelt ute av kontroll. Det er roping og skriking og drama fra morgen til kveld. Det de vil ha ut av livet sitt er 18 timer skjermtid i døgnet. De møter ikke venner utenfor skoletiden. De vil ikke på skolen. De vil ikke finne på noe med familien. De er så ufine at jeg kan bli helt kvalm innvendig. Og ingen reaksjoner fører fram de ser bare olmt på meg og får understreket nok en gang at far er en dritt, og at det er ingenting jeg kan ta fra dem som endrer det.

Anonymkode: 69ef7...0aa

[Tough cookie]

Hva kjennetegner helikopterforeldre? Har aldri hørt det uttrykket før

[AnonymBruker]

Født på 70-tallet. Jeg manglet ingenting, men når jeg tenker tilbake så var foreldrene mine veldig lite opptatt av hva jeg drev med. Sjelden spørsmål om hvordan det gikk på skolen eller hvordan jeg hadde det. Når jeg fikk kjeft så var det husarrest på rommet, ingen samtaler om det kanskje var en årsak bak konflikten. 
Som noen nevner over her så var de voksne veldig opptatt med seg og sitt. 
 

 

Anonymkode: 32828...d41

[AnonymBruker]

Tough cookie skrev (3 minutter siden):

Hva kjennetegner helikopterforeldre? Har aldri hørt det uttrykket før

De som kommer flaksende inn over sandkassen og løfter barnet ut av alt som er vanskelig?

Anonymkode: 69ef7...0aa