Gud hvis du ennå ser - en dagbok om hverdagen

[Invierno]

Jeg prøver noe nytt. Det er vanskelig å sette ord på tankene, og i hvert fall å dele det, men alt som er anonymt føles jo litt tryggere ut.

Sliter mye om dagen med ensomhet, isolasjon og manglende motivasjon for å bevege meg fremover. Jeg startet i dag opp igjen på antidepressiva i håp om å klare og gjennomføre semesteret. Evig student, evig depressiv. 

Møtte opp i dag for første gang siden torsdag. Ingen sa noe, heller ikke jeg. Munnen min er lukket, jeg får ikke til å prate, får ikke til å være, ikke der hvor jeg føler meg så annerledes. Redd for å være dårlig. Redd for å skille meg ut. Redd for å være plagsom. Føler blikkene på meg. Men samtidig ingen. Ønsker å bli sett, men så redd, så redd. Redd for å ikke være god nok, redd for å ikke bli likt. 

Jeg har ingen, og det er min skyld. Jeg skyver alle fra i meg med min egen væremåte, min egen redsel, min manglende selvtillit.

Men samtidig er jeg. Jeg som ikke trodde jeg skulle bli 20, er nå blitt 25. Livet er ikke perfekt, preget av mørke som slutter seg rundt meg. Men noe lys er det likevel. Jeg er, tross alt. Med et ønske om at morgendagen blir bedre.

[Hoppetaujenta]

Hvordan går det med deg og livet, @Invierno? 
Jeg håper at det går så bra at du glemmer denne tråden din her.