Partner med borderline

[AnonymBruker]

Jeg sitter nå å vurderer veldig over min fremtid.

Jeg har mine sår etter en vond skilsmisse som sakte men sikkert skal bli bedre, det tar tid men jeg merker at ting blir bedre. Min nye partner har blitt diagnosert med borderline personlighetsforstyrrelse.

Det er så mye jobb for å ha fred i huset, å det er vel egentlig aldri fred heller. Alle mine handlinger og ord må nøye overveies hele tiden for at det ikke skal starte en eksplosjon av følelser. Partner er en person som går rundt med mentaliteten at ingen er glad i dem og vil før eller senere forlate siden dem er vanskelige. Å i de laveste periodene har ikke lyst til å leve lengre.

Jeg veit ikke hvor jeg skal stå på mitt og hvor jeg skal ofre for å hjelpe denne personen. Jeg veit at et forhold med en slik person aldri vil være helt A4, men jeg vil samtidig være en god partner uten å ofre alt av min egne prinsipper og personlighet. Jeg er så utrolig glad i denne personen, som godtar meg for meg. Vi passer så ufattelig bra sammen på alle måter jeg føler teller.

Men jeg er et brent barn, som ikke ønsker å måtte gjøre alt for å bare kunne ha en dag hvor det ikke må trøstes, forklares og tilpasse meg denne personens syn på hvordan verden fungerer. Det skal nevnes at dem nå er tilbake hos psykolog for å få videre hjelp, så hvem veit hva som kan skje de neste månedene med forbedring. 

Jeg er bare redd for at det hele ender med at jeg føler forakt og sinne, fordi jeg mister tålmodighet til å måte håndtere svingene følelser. Eller at jeg nok en gang investerer tid og følelser i et dødsdømt forhold.

Noen som har råd her, på hvor man faktisk må sette grenser, hvor må man kanskje slippe litt osv?

Anonymkode: 6fba6...a59

[AnonymBruker]

Du kan ikke ha det sånn du har det nå. Du bryter deg selv ned, og kan selv ende opp med å bli syk.

Du kan ikke ha det sånn. Uansett hvilken sykdom han har. Du blir like ødelagt om han gjør ting med vilje, eller om han har en sykdom/personlighetsforstyrrelse som forklarer det han gjør.

Anonymkode: 187da...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

. Vi passer så ufattelig bra sammen på alle måter jeg føler teller.

Hvilke er det? For å være ærlig så tror jeg helheten her går utpå det du beskriver, at det aldri er fred, det vil alltid være en uro over hva slags svingninger som kommer nest osv... 

Anonymkode: 95ede...bc2

[AnonymBruker]

Det kommer neppe til å bli bedre. Løp mens du kan. 

Anonymkode: 6847b...811

[AnonymBruker]

Ja dette er dødsdømt. Ikke tro at terapi hjelper på noen måneder. Snakk om år, så kanskje! 

Har du barn så må du beskytte dem fra dette livet.

Anonymkode: 8a4b3...275

[AnonymBruker]

To skadeskutt i et forhold lover ikke bra..... Bo hver for dere, i forhold. Begynn ihvertfall i parterapi. Hvir gamle er dere?

Anonymkode: ae654...2f4

[AnonymBruker]

Jeg ble feildiagnostisert i sin tid med borderline, før ny og mer omfattende utredning viste adhd og bipolar lidelse. 

Det vil si at jeg oppførte likt som din mann. Nå var jeg en pen kvinne når jeg var ung og menn likte å være med på sirkuset jeg laget. Utrolig nok. Helt til jeg gjorde det slutt fordi jeg ikke maktet den sjelelige smerten. 

Mine menn har vært avslappa typer. Fryktelig rolige karer som levde i nuet. De tålte meg fordi de overså meg og kanskje ikke brydde seg så mye egentlig. Men de var unge. 

Du er voksen og sier du blir sliten. Og slik jeg kjenner den type oppførsel din mann har hadde jeg brutt opp. For du kan jo være venn med han og være glad i han selv om du gir opp kjærlighetsforholdet. For fortsetter du med han kan du pådra deg sykdom selv. Både psykisk og fysisk. 

Ikke prøv å redd han. Sykdommen hans mildner ikke før han er godt over 50 år, og kanskje enda eldre. 

Anonymkode: 867fa...30d

[AnonymBruker]

Enig med de fleste her, tenk på deg selv og kom deg ut av forholdet. Dette vil bare tære på deg i lang tid. 

Anonymkode: 937de...71c

[AnonymBruker]

Avslutt og kom deg ut. Dette ødelegger helsa di over tid og du mister gradvis deg selv. Har erfaring og det har kostet enormt for meg (og ungene). 

Anbefaler for øvrig denne boka : 

https://www.adlibris.com/no/bok/stop-walking-on-eggshells-9781684036899?gclid=EAIaIQobChMIzrKn69HtgQMVgDsGAB3mEAdNEAQYAyABEgJikvD_BwE

Anonymkode: e6be5...68d

[AnonymBruker]

Det ender med at du blir mentalt utbrent og deprimert.

Jeg er pårørende til en mann som har Bipolar lidelse type 1 og det siste året har vært et helsike. 
Vi har tre barn sammen som jeg mesteparten av tiden har vært nødt å være alene om å oppdra da han var vært for syk. 
Han har ikke alltid vært så syk som han er nå, men vi går ukentlig til psykolog begge to + parterapi i håp om at det fins en framtid for oss. 

Parterapeuten vår sa at hun ofte ser tilfeller der en person blir sammen med noen som har depresjon, og tenker at man ved å ta vare på dem og er en stabil og positiv innflytelse på hverdagen deres kan holde depresjonen deres i sjakk eller gjøre dem friske. Men det skjer ALLTID det motsatte. Den pårørende blir syk i tillegg.

Mannen min er en snill mann og vi er veldig kompatible. Når han har gode perioder har vi det kjempefint.

Men etter å ha erfart det siste året hvor mye som faller på meg og gjør hverdagen slitsom når man er pårørende har jeg iblant tenkt tanken på at jeg skulle ha valgt noe annet for meg selv om jeg kunne spole tilbake i tid. 
 

Det er snakk om julefeiringer og bursdagsfeiringer der han plutselig får angstanfall, om å nærmest tvinge dem opp om morgenen for at de ikke skal komme for sent til jobb. Lage mat til dem for du vet at om du ikke lager noe vil de ikke spise. Om raseriutbrudd og manglende evne til å sette seg inn i at andre har det tungt for de har det jo alltid tyngre. 

Det er blytungt. Og du bør tenke deg virkelig godt om for å avgjøre om det er verdt det. 

Anonymkode: 68722...567

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det ender med at du blir mentalt utbrent og deprimert.

Jeg er pårørende til en mann som har Bipolar lidelse type 1 og det siste året har vært et helsike. 
Vi har tre barn sammen som jeg mesteparten av tiden har vært nødt å være alene om å oppdra da han var vært for syk. 
Han har ikke alltid vært så syk som han er nå, men vi går ukentlig til psykolog begge to + parterapi i håp om at det fins en framtid for oss. 

Parterapeuten vår sa at hun ofte ser tilfeller der en person blir sammen med noen som har depresjon, og tenker at man ved å ta vare på dem og er en stabil og positiv innflytelse på hverdagen deres kan holde depresjonen deres i sjakk eller gjøre dem friske. Men det skjer ALLTID det motsatte. Den pårørende blir syk i tillegg.

Mannen min er en snill mann og vi er veldig kompatible. Når han har gode perioder har vi det kjempefint.

Men etter å ha erfart det siste året hvor mye som faller på meg og gjør hverdagen slitsom når man er pårørende har jeg iblant tenkt tanken på at jeg skulle ha valgt noe annet for meg selv om jeg kunne spole tilbake i tid. 
 

Det er snakk om julefeiringer og bursdagsfeiringer der han plutselig får angstanfall, om å nærmest tvinge dem opp om morgenen for at de ikke skal komme for sent til jobb. Lage mat til dem for du vet at om du ikke lager noe vil de ikke spise. Om raseriutbrudd og manglende evne til å sette seg inn i at andre har det tungt for de har det jo alltid tyngre. 

Det er blytungt. Og du bør tenke deg virkelig godt om for å avgjøre om det er verdt det. 

Anonymkode: 68722...567

Bipolar og Borderline er totalt ulikt!

Bipolar er myyye verre da det er ikke mulig bli frisk,bare holde i sjakk med medisiner etc. Borderline er "mønster" i personligheten som kan forsvinne helt med rett terapi. Etter 2års terapi er 70% uten diagnosen. Dette er ingen diagnose det finnes medisiner mot,og også en diagnose man kan bli helt frisk av. Med rett hjelp!!

Anonymkode: 862ee...495

[AnonymBruker]

Det er ikke opp til oss å si om du skal bli eller gå fra dette forholdet. Det er det kun du selv som kan vurdere og bestemme. Men tenk deg nøye om hva slags hverdag du ønsker og hva du trenger. Om du har barn må du sette deres behov aller først. 

 

Du sier det er lite fred å få i huset. Du sier du må overveie dine ord og handlinger. Du sier du ikke ønsker å ofre dine prinsipper og personlighet. Dette er punkt som bør veie tungt når du vurderer veien videre for deres forhold. For selv om din partner har begynt i behandling - det er helt supert, og en nødvendighet med en slik personlighetsforstyrrelse - så kommer ikke forandringen over natten. Det tar lang tid og hardt arbeid, og vedkommende må være motivert for forandring for at det skal fungere. Har du overskudd til å være med på den reisen? Er du mentalt sterk nok til å støtte vedkommende uten at det går på bekostning av deg og din helse? Det er snakk om år, ikke måneder med behandling før man kan forvente varig forandring hos vedkommende. 

Du spør om råd til hvor man bør sette grenser og hvor man kan slippe litt opp. Helt ærlig er det kun du som kan svare på det. Hva er absolutt ikke ok for deg? Hva slags oppførsel går utover deg og din helse? Hva klarer du å stå i? Dette er spørsmål du må reflektere rundt og tydeliggjøre for deg selv og for partneren din dersom du tenker du ønsker å bli værende i forholdet. Bør dere begynne i terapi sammen, i tillegg til hans behandling, for å bedre kunne forstå hverandre? 

Og har du noe støtteapparat rundt deg? Å være pårørende til en med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er beintøft og du vil behøve støtte. 

 

Mennesker med denne diagnosen har ofte opplevd mye vondt, men deres smerte skal ikke gå på bekostning av andre. De behøver kjærlighet, stabilitet og omsorg, men du kan kun gi dette til partneren din dersom du står stødig i deg selv, tydeliggjør forventninger og grenser, og ikke er redd for å si ifra på en grei måte når du opplever at dine grenser og verdier ikke blir overholdt. 

Det virker for meg som om du har endel tenking og reflektering å gjøre. 

Anonymkode: 9797b...3dd

[Andro]

Run Forrest! Med din fortid ender dette med selvoppofrelse, PTSD og nye traumer, uten at du hjelper partneren din en millimeter videre.
Selv om årsaken til adferden er noe ulik, og formålet med adferden kan være ulik, så er det et faktum at folk med det som tidligere het borderline og de med narsissistisk personlighetsforstyrrelse har mer til felles enn det som skiller dem. Du er i fare. Du blir manipulert, og blir presset til å forsvare deg, komme med forsikringer, får aldri slappe av, være deg selv og senke skuldrene.  Å ofre helsa di på dette er rett og slett bare tull.
Jeg vil at du går inn her: @the_bat_wolf på TikTok https://vm.tiktok.com/ZGJ3qDpG1/

[AnonymBruker]

Det er jævlig vanskelig å behandle Borderline.

Det er også jævlig vanskelig å være i forhold med noen som har en Borderline personlighet. I de værste tilfellene har de psykose-lignende symptomer.

Anonymkode: 4c21b...0a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er jævlig vanskelig å behandle Borderline.

Det er også jævlig vanskelig å være i forhold med noen som har en Borderline personlighet. I de værste tilfellene har de psykose-lignende symptomer.

Anonymkode: 4c21b...0a9

Ja kan nok karakteriseres med det ja noen ganger.

ts

Anonymkode: 6fba6...a59

[AnonymBruker]

Jeg har trekk fra borderline i min personlighetsforstyrrelse. Sånn som du beskriver hverdagen er det en relativt alvorlig variant av diagnosen. Det kan være utrolig tungt å leve med og kan føre til at du blir syk selv.

Du bør i første omgang utforske om det er noen du kan prate med. Her i området har vi et eget pårørende senter hvor en kan få samtaler.

Så skal du vite at en kan bli frisk av en borderline. Men det kan ta lang tid. Veldig mange med personlighetsforstyrrelse blir friske i løpet av en tiårsperiode. Borderline er kanskje den personlighetsforstyrrelsen som det er forsket mest på så en vet mye om hvordan man skal behandle den.

Du må selv komme frem til om du kan leve som nå i flere år fremover.

Jeg måtte forlate mannen min som var veldig psykisk syk. Det er en av de viktigste og riktigste avgjørelsene jeg har tatt. På tross av at han var en veldig fin person.

Anonymkode: 2f923...54a

[Carrot]

Å dele livet med en psykisk syk er et tungt valg å ta, det betyr forsakelser, tilpasning og etter min erfaring tilbakevennende greier som sliter på deg. Er du en person som IKKE lar det bryte deg ned og som kan legge hver episode bak deg fullstendig og fokusere fremover er dette stort sett et enkelt valg å ta om man er glad i noen osv osv men for de aller fleste vil det over tid bli en så stor greie at man selv blir syk av det. 
Jeg valgte gå, tross all verdens omsorg for min eks måtte jeg velge meg selv for å kunne være en god forelder og person og selv så tungt det var vet jeg at det var riktig for meg - spørsmålet du bør stille deg TS er om du vil leve i denne relasjonen slik den er for resten av livet. For man kan ikke uten videre endre noen som er syk. 

[AnonymBruker]

Hvorfor gå inn i ett nytt forhold før du var ferdig med å slikke sårene fra det forrige? Det er jo ikke spesielt smart samme hvilken bagasje en ny partner kommer med.

Anonymkode: 4f72f...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor gå inn i ett nytt forhold før du var ferdig med å slikke sårene fra det forrige? Det er jo ikke spesielt smart samme hvilken bagasje en ny partner kommer med.

Anonymkode: 4f72f...a14

Fordi hode ikke var på plass etter skilsmissen. At jeg trodde jeg hadde blitt bra, men mye traume kom frem senere når jeg begynte å få ro. Fordi man ikke tenker logisk alltid etter et brudd osv. Jeg har mange grunner, det endrer ikke noe annet en at jeg prøver å ta ansvar over min egen psyke og det er en lang utråkket sti.

TS.

Anonymkode: 6fba6...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fordi hode ikke var på plass etter skilsmissen. At jeg trodde jeg hadde blitt bra, men mye traume kom frem senere når jeg begynte å få ro. Fordi man ikke tenker logisk alltid etter et brudd osv. Jeg har mange grunner, det endrer ikke noe annet en at jeg prøver å ta ansvar over min egen psyke og det er en lang utråkket sti.

TS.

Anonymkode: 6fba6...a59

Er det ikke så enkelt da? At han har ansvar for sin helse og psyke og du for din helse og psyke? Og hvis begge har så store utfordringer at man har nok med seg selv, er det gjerne best å gå hver til sitt?

Anonymkode: 4f72f...a14