Familiekrise

[Gjest Gjest]

Vi var begge 21 år da vi fikk førstemann, og det gikk helt fint. Nå var vi i et fast forhold, og er det fortsatt etter åtte år, da. Foreldrene hans var ca midt i førtiårene, og vi kom ikke på at vi tråkket dem på tærne ved å gjøre de til unge besteforeldre Så vi var nok umodne ja*ironisk*

Vi har klart jobben med barna våre helt fint, iallefall har vi fått fine, greie barn, så vi må ha gjort noe rett, selv om vi var unge. Jeg hadde forresten tatt det som en fornærmelse om moren hans, eller min, hadde hatt så negative tanker om min og barnefarens evner til å være foreldre Ikke men som om at du nødvendigvis har fortalt sønnen din om alle "dommedags-profetiene", men tenk litt over hvordan du ville likt å bli møtt i hans situasjon. En gutt på 20 år, bør være voksen nok, hvis han vil!!!

[Gjest Gjest]

Har 2 vennepar der mannen ble far som 19 åring og det ble folk av dem også. Livet er ikke over. De har klart å få seg en utdannelse og jobb og klarer seg utmerket. Han er jo godt voksen da. Tror jeg hadde vært mer bekymra om han var 17 jeg.

[Hermula]

Gratulerer!!!!

Tenk så heldig du er! Det er mange som ikke får oppleve gleden med å bli bestemor. Noen påstår at det er større enn å bli mor!

Lykke til!

Klem

[Gjest Gjest]

Med den holdniga du har her så tror jeg den jenta skal være glad for å slippe deg som svigermor... "stakkars gutt på TYVE år som trenger mamma enda i en slik situasjon..."

Dette har du igrunnen ingenting med.

[Gjest Gjesta]

Selv om man får barn når man er så ung, så ødelegger ikke det livet. Langt i fra. Han må bare forandre litt på sine fremtidsplaner hvis han vil være en del av livet til barnet sitt. Eventuelt studere i hjembyen sin i stedet for å reise bort for å studere o.l.

Jobbe ved siden av å studere f eks, støtte og være der for den vordende mor, hjelpe til med barnet når det melder sin ankomst osv.

Han har et ansvar nå.

Det du kan gjøre er å være der for han, men la han også finne ut av tingene på egen hånd.

Jeg ble selv gravid som 21 åring, men verden gikk ikke under for det. Barnefaren var i militæret akkurat da. Men tingene de løste seg og alt gikk helt tipp topp.

Man må bare forandre litt på planene sine.

Det er forståelig at du er "sjokkert" og lettere bekymret, men jeg tror dette kommer til å gå helt fint.

Ting løser seg og veldig ofte så går det bedre enn

forventet

←

Jeg likte så godt innlegget ditt, helt til jeg så at du hadde skrevet "hvis han vil være del av livet til barnet sitt". Vil bare kommentere at han har et akkurat like stort ansvar for dette barnet som moren har, uansett om han vil eller ei!

[Blackjack]

Når jeg hører ordet krise tenker jeg på noe helt annet enn en graviditet...

[Gjest Gjesta]

Når jeg hører ordet krise tenker jeg på noe helt annet enn en graviditet...

←

For enkelte kan det faktisk være krise stor nok, det.

[Blackjack]

For enkelte kan det faktisk være krise stor nok, det.

←

Men da er det vel kanskje helt andre ting som ligger til grunn enn "å være for ung til å bli bestemor"???

[Kittykat]

Jeg likte så godt innlegget ditt, helt til jeg så at du hadde skrevet "hvis han vil være del av livet til barnet sitt". Vil bare kommentere at han har et akkurat like stort ansvar for dette barnet som moren har, uansett om han vil eller ei!

←

Ja, han har jo selvfølgelig et like stort ansvar, men så har du de mannfolkene som stikker av med "halen mellom beina" og overlater alt til mor.

Og dermed gir f i alt som heter ansvar.

[Gjest Gjesta]

Ja, han har jo selvfølgelig et like stort ansvar, men så har du de mannfolkene som stikker av med "halen mellom beina" og overlater alt til mor.

Og dermed gir f i alt som heter ansvar.

←

Javisst finnes de og. *holder hardt for munnen*

[Elle Melle]

Kanskje det egentlig er en veldig bra ting at denne damen er noen år eldre enn din sønn?

Hun vet forhåpentligvis mer om hva hun vil her i livet enn en på 16 ville gjort, og har sikkert rukket å få litt livserfaring.

Det er få ting som er tristere enn når to veldig unge og veldig forelskede mennesker får barn sammen og skal "leve lykkelige alle sine dager", og så går det enormt skeis i første sving med påfølgende bitterhet og maktkamp med barnet i midten.

Hvis sønnen din har et godt og respektfullt vennskapsforhold med denne damen er det sikkert et utmerket utgangspunkt for samarbeid om barnet! Da er man mindre i risikosonen for dramatiske brudd forhåpentligvis.

Masse lykke til til dere alle!

[Gjest porselen]

Unnskyld meg, men hva feiler det folk??

Nei, det er ikke min sak når mine barn velger å få barn. Men man må da få lov til å føle at det er tidelig, og si at den situasjonen som nå har oppstått ikke er den mest ideelle. Og her har han da ikke selv valgt å få barn, men ja han har hatt sex og prevansjonen har sviktet. Hadde jeg vært sur og bitter burde jeg vel anklaget barnemoren og da, som valger å bære frem barnet. Men det er jeg da virkelig ikke.

Skal bli spennede å se hvordan dere reagere, den dagen deres litt store "tenåringsbarn" som fortsatt får støtte hjemmenifra, kommer å sier at de skal ha ansvaret for et barn, når dere vet at de kanpt klarer å re opp sengen selv... (og please, ikke les dette bokstavlig, men som en illustrasjon på hvordan mange 20årige gutter er) Sånn som min sønn....

Og siden så mange av dere reagerer sånn på at jeg sa at jeg er ikke 50 engang og ikke gammel nok til å bli bestemor... Bare vent til dere blir eldre dere, å bli bestemor høres urgammelt ut... Det var jo ikke ment som om jeg ikke kom til å stille opp som bestemor, for det vet jeg 110% sikkert at jeg gjør. Men jeg hadde sett for meg å bli bestemor noe senere ja, og hatt noen år der ingen var avhenigi av meg!! For jeg tror nok når man er ung gutt og alene, da trenger man mammane sin ekstra mye når noe slikt skjer.

←

Jo, da jeg er fullstendig klar over at jeg selv kanskje kan komme til å sitte i samme situasjon en gang. Jeg kan ikke styre når mine barn blir gravide og må derfor forholde meg til det. Jeg skjønner at panikken kan ta deg i slike situasjoner men synes allikevel det er litt drøyt å si at livet til sønnen din blir ødelagt av den grunn.

Heldigvis har jeg selv sett at det ikke er en tragedie å få barn i ung alder, både fordi min bror akkurat hadde fylt 18 da han ble far og ved å se hvor godt det går nabojenta selv om hun fikk barn som 16-åring. Jeg sier ikke at det er ønskelig at de skal få barn så tidlig, men jeg har et referansegrunnlag som sier at livet ikke blir ødelagt fordi om noen får barn tidlig.

Min andre bror var litt eldre da han fikk barn (22) men han og barnemoren skilte lag da ungen var en baby. Men han trengte ikke min mors støtte for å klare å ta seg av barnet sitt, han hadde barnet i flere uker i strekk og til slutt overtok han hele foreldreansvaret.

Så jeg synes du undervurderer sønnen din når du føler at dette er noe som vil ha negativ innflytelse på hans liv. Det går sannsynligvis mye bedre enn du tror, len deg bakover og slapp av og la de to vordende foreldre ordne opp i dette selv.

[Gjest 2324]

Det er få ting som er tristere enn når to veldig unge og veldig forelskede mennesker får barn sammen og skal "leve lykkelige alle sine dager", og så går det enormt skeis i første sving med påfølgende bitterhet og maktkamp med barnet i midten.

←

Ja, det er så mye bedre når det er to godt voksne mennesker, som er veldig forelsket når de får barn, så går alt skeis - og drakampen begynner..

[Carrot]

Uff, jeg får mest lyst til å

For det første - hvis "bestemor" får deg til å føle deg gammel - og det er det egentlige problemet - kan du jo hete "mor", farmor eller "nanna" - mulighetene for å unngå akkurat "bestemor" er mange.

for det andre - en på 20 burde klare ta vare på seg selv dersom foreldrene hadde ghort jobben sin i oppdragelsesfasen - men dersom han fortsatt er "lille gutten min" i dine øyne og du gir han muligheten til å være uansvarlig, upålitelig og uten initiativ og tiltak for å ta ansvar for seg selv høster du som du sår...

Kanskje akkurat det å bli far vil påvirke han positivt? Kanskje han vil ta mer ansvar for sin egen situasjon og sitt liv hvis du tar et par steg tilbake og lar han??

Det virker på meg som om du nok er en "hønemor" ikke at det er noe galt i det, men dersom det fører til at du på sikt får en sønn på 35 som fortsatt bor hjemme og får ukepenger av mor - veel.... da har du jammen ødelagt mer for sønnen din enn det å bli far som 20 åring vil gjøre tror jeg... Og på meg virker det som om du ser den på 20 litt for likt den på 14... Og la meg si - jeg var 19 selv da jeg ble mor, min svigermor var 16... Hun og svigerfar hadde en på 9 år da hennes sønn og jeg fikk barn - faren var 23... Tror du hun var "klar" for å bli farmor når vi slapp nyheten? Tviler på det... Men hun sa ikke noe som kunne tolkes negativt - tvert imot har hun alltid stilt opp og vært en ressurs for oss alle, nettopp fordi hun visste det ville bli tøft i perioder. Vår første var et kollikkbarn, han skrek opp til 15 av døgnets timer i te lange månder.. Når det var over viste det seg at han etter en virusinfeksjon hvor vi holdt på å miste han hadde astma - alvårlige greier når man er 19 og aldri har tatt i et barn før. Hadde det ikke vært fordi våre foreldre - da spesielt svigermor, sto på å hjalp til ville vi nok slitt mer enn vi gjorde - jeg er klar over det... Og om min sønn skulle komme hjem om noen år 20 år gammel og si hn skl bli far ville nok også jeg tenkt at "hjelpe meg, han vet ikke hva han går til" - men poenget er nettopp at ingen gjør det første gang!!

For det tredje - nå har jo "gutten" sansynligvis over et halvår da på å skaffe seg både fremtidsplaner som inkluderer barnet OG sørge for å bli voksen nok til å bli en god far... Så sant du lar ham....

så tre et par steg bakover, hold bekymringene for deg selv og la "gutten" jobbe seg til en mann - noe han forøvrig alt burde være spør du meg...

Min sønn går i grunnskolen ennå - altså ikke fylt 17 - han kan både ta seg av sine søsken, passe dyrene, lage middag, vakse sine klær OG ta ansvar for seg selv (til en hvis grad selvsagt, foreldrene vil jo alltid være de han kan søke støtte hos..) Så når du beskriver 20 åringer som de som bor hjemme hvor mor rer sengen kjenner jeg ikke det bildet i det hele tatt... Man får de ungene man oppdrar i stor grad...

Gi slipp på "gutten" din og start prosessen med å være mor til en mann og bli den støtten både han og hans valg for sitt liv kan trenge..

Lykke til "besta"

[Gjest mor til tjueåring]

Kjempebra innlegg, Carrot. Fullstendig enig i at en 20-åring bør kunne betydelig mer enn å re sengen.

Og her har han da ikke selv valgt å få barn, men ja han har hatt sex og prevansjonen har sviktet. Hadde jeg vært sur og bitter burde jeg vel anklaget barnemoren og da, som valger å bære frem barnet. Men det er jeg da virkelig ikke.

Unnskyld, men selv en nittenåring bør vite at om man har sex så er det en sjanse for graviditet. Jeg tviler faktisk på at "prevensjonen har sviktet", her er det sikkert din sønn som taler sin mor etter munnen. Men uansett - han er ikke helt "uten skyld" som du forsøker å si.

Har man sagt A, så må man si B, og så videre....

Den som er med på leken, må tåle steken...

Innse at gutten din er voksen, og la han for guds skyld være det. Gi slipp!

[Carrot]

Kjempebra innlegg, Carrot. Fullstendig enig i at en 20-åring bør kunne betydelig mer enn å re sengen.

..................................................

Innse at gutten din er voksen, og la han for guds skyld være det. Gi slipp!

←

Takker og bukker og det er ikke så dumt det du skriver selv heller

[Gjest Gjest]

Min bror er nå blitt far i en alder av 19 år (moren er 18), og jeg kan ikke se at dette på noen måter skal hindre dem i å få realisert verken det ene eller det andre. Dessuten tror jeg de er mye mer kapable til å ta seg av barnet enn mange av de jeg kjenner som er mye eldre og som nettopp har fått barn. Alderen har ikke mye å si, men viss foreldrene på forhånd har bestemt at det å få et barn kommer til å ødelegge alle planene dems, så burde de nå heller tatt bort det barnet.

[Elle Melle]

Ja, det er så mye bedre når det er to godt voksne mennesker, som er veldig forelsket når de får barn, så går alt skeis - og drakampen begynner.. 

←

Selvsagt ikke! Det er alltid forkastelig å la egne konflikter gå ut over barna. Men det er da stor sjanse for at man lærer seg litt saker og ting i de ti årene mellom tenåring og godt voksen, ting som ofte hjelper når man skal ta alvorlige livsavgjørelser?

Mener du at alle 18-åringer er like voksne og modne som det de kommer til å være når de er 30?

Sjansen er etter mine erfaringer litt større for "fjortisoppførsel", og det er nok av jenter med rosa skyer i hodet som skal leke lykkelig familie. Nå snakker jeg ikke om de som faktisk ER modne og vet hva de gjør, men jeg kjenner en god del av den andre sorten. Det finnes mange barn som nok hadde vunnet på at moren var litt eldre og mer virkelighetsorientert.

Jeg mener ikke å nedvurdere noen, men jeg vet at jeg selv har en helt annen tilnærmingsmåte til forhold nå enn for ti år siden. Da var alt så sort/hvitt og mye mer dramatisk. Jeg har blitt litt mer diplomatisk og klar for kompromisser og slikt siden jeg var helt ung.

Anyway, hele poenget mitt var i grunnen at det kanskje ikke var så galt at denne barnemoren var litt eldre enn hun fort kunne vært, og at det forhåpentligvis er med på å stabilisere det hele. Beklager hvis det var dumt av meg å prøve og se noe positivt i akkurat den situasjonen.

[Gjest Gjest]

Herregud... ta deg sammen.... dette er ikke verdens undergang...

Det er ingen alder for når det er riktig og bli bestemor.. virker nesten som du er mest bekymret for at du skal få en tittel som du føler tillhører en gammel dame...

Nei .. nå er det jo sånn at denne babyen som du sikkert kommer til og forgude er på vei ut til denne verden enten du vil eller ei så er det din oppgave som mor og støtte sønnen din i den oppgaven han nå har forann seg. Dette kommer til og gå så mye bedre enn du tror det erj jeg helt sikker på....