Familiekrise

[Gjest Porselen]

Det var jeg som var sur gjest i forrige innlegg - bare for å sette navn på det.

[Gjest Farmor]

Selv har jeg vært i noenlunde samme situasjon som deg. Bortsett fra at min sønn og barnets mor har vært kjærester siden de begynte på ungdomsskolen. Jeg kjenner altså jenta godt og har blitt svært glad i henne. Hun ble gravid i fjor da var sønnen min nettopp ferdig med militæret og hadde hverken utdannelse eller jobb. Barnets mor var nettopp ferdig med vidregående skole, de var begge to så vidt 20 år.

Alt har ordnet seg på beste måte for dem. min sønn har fått en fin arbeidsplass og skal snart ta fag brev. De er begge to flinke og ansvarsfulle og har vokst mye med oppgaven og jeg er veldig stolt av dem. I august ble barnebarnet mitt født ei lita jente og det var stort, en av de flotteste tingene som har hendt meg i livet !

Selv er jeg 41 år, utdannet sykepleier, etter at jeg hadde fått to barn, og driver nå på med vidreutdannelse. Har ingen problemer med å være farmor, det er tvert i mot en stor gave. Hva som skjer med de unge senere det kan jeg ikke bekymre meg om nå . det viktigste er å opprettholde et godt forhold til dem nå samt å nyte det å være farmor.

[Gjest Gjest]

Hei.

Har akkuratt hatt en opprivende samtale med min sønn. Han skal bli far om 41/2 mnd... 20 år gammel. Han er akkuratt ferdig i militæret og har ikke begynt på utdannelsen sin enda, han er så ung og kan jo ikke bli far enda. Føler at dette kommer til å ødelegge hele livet hans.

Jenta han skal ha barn med er 6 år eldre, de har ikke hatt fast følge, men hatt jevnlig sex en stund. (De har ikke hatt det på et par mnd da) Hun er 100% sikker på at det er han som er faren, og i følge min sønn er hun ikke en som flyr rundt.

Men jeg føler jo akkuratt nå at dette bare er trist, og at han ødelegger livet sitt. Men hva kan han gjøre?? Og jeg er jo ikke klar til å bli bestemor, er jo ikke 50 engang.

andre som har vært i samme situasjon?? Noen gode råd til hvordan jeg skal takle det??

←

Min sønn er snart 18 jeg selv er 34, han er akuratt blitt seksuelt aktiv,her snakkes det om kondom osv og jeg er absolutt ikke klar for å bli bestemor.

Men så vet jeg jo også hva det vil si å få barn tidlig og er livende redd for at han skal sette seg i den situasjonen.

Men hva kan du gjøre?

Nå er det jo forsent å tenke i andre baner anngående graviditet osv.

Når alenemødre klarer å gå på skole og studere så må vel 2 foreldre,selv om de er unge klare å ta seg av et lite nurk.

det er beinhardt,men nå må det jo bare gå.

Skal se at kanskje dette lille barnet styrker dere forhold til å satse mer på hverandre.

Hvem vet,uansett,nå blir du bestemor enten du vil eller ikke

Sier gratulerer jeg,et barn er ikke verdens undergang,det blir bare litt mer planlegging som må til.

Hvis alle foreldrene stiller opp,så vil begge 2 skaffe seg den nødvendige utdannelsen.

[Sun Mei]

Gratulerer

Still opp for dem som bare bestemødre kan og du vil se at dette ikke blir en byrde, men en glede

[Ulrikke]

Han var sikkert i utgangspunktet ikke klar for å bli far han heller - men i alle tilfeller er det da ingen som spør deg om du er klar til å bli bestemor før de setter i gang?!?!

Kjeft og surmuling hjelper ingen... Nei, det var ikke det du helst ville, og ja, det hadde kanskje vært lurest å vente litt - men barnet kommer nå, uansett om du skulle ønske det eller ikke...

Hva tror du er lurest for forholdet til barnebarnet ditt og sønnen din, og mamma'n til barnebarnet? At du går rundt og er sur og grinete, eller at du biter i deg alt det, tenker at det som har skjedd har skjedd, og går inn for å støtte dem alle best mulig?

[Gjest Bestemor??]

Her ble det mye kjeft etterhvert gitt...

La meg påpeke at jeg ikke under noen omstendigheter har vært forbanna eller sagt at jeg ikke skal støtte sønnen min, og mitt kommende barnebarn.

Men det må være lov å bli overrasket og å reagere, fikk tross alt vite dette i går kveld, og det var en stor overraskelse. Jeg vet at ting sikkert kommer til å gå seg til, og selfølgelig at livet hans ikke er ødelagt. Men det må alikevel være lov til å reaggere.

Uttalelsen om at jeg var for ung til å bli bestemor var jo ikke så bokstavelig, men det må være lov å ha en spontanreakksjon. Men dere KG brukere er kanskje like balansert og korrekte i alle situasjoner??

Takk til dere som har påpekt en viktig ting, nemlig forholdet mellom foreldrene... Nå tror jeg det er liten sjanse for at det oppstår noen romatiske følelser mellom min sønn og denne jenta. Men de er visstnok gode venner, og har pratet om en del ting så... Det værste er vel om en av dem får seg kjæreste i denne perioden frem til fødselen og sånn..

[Gjest Gjest]

Her ble det mye kjeft etterhvert gitt...

La meg påpeke at jeg ikke under noen omstendigheter har vært forbanna eller sagt at jeg ikke skal støtte sønnen min, og mitt kommende barnebarn.

Men det må være lov å bli overrasket og å reagere, fikk tross alt vite dette i går kveld, og det var en stor overraskelse. Jeg vet at ting sikkert kommer til å gå seg til, og selfølgelig at livet hans ikke er ødelagt. Men det må alikevel være lov til å reaggere.

Uttalelsen om at jeg var for ung til å bli bestemor var jo ikke så bokstavelig, men det må være lov å ha en spontanreakksjon. Men dere KG brukere er kanskje like balansert og korrekte i alle situasjoner??

Takk til dere som har påpekt en viktig ting, nemlig forholdet mellom foreldrene... Nå tror jeg det er liten sjanse for at det oppstår noen romatiske følelser mellom min sønn og denne jenta. Men de er visstnok gode venner, og har pratet om en del ting så... Det værste er vel om en av dem får seg kjæreste i denne perioden frem til fødselen og sånn..

←

Selvsagt er det lov til å reagere og stille spørsmålgtegn! Det er helt normalt det

Vi er overhodet ikke så avbalanserte og rolige i alle situasjoner, ihvertfall er ikke jeg det, og jeg snakker nok for flere av oss

Men så er det ikke vi som er midt oppe i situasjonen slik du er, og da blir det mer avbalanserte svar fra oss.

Synes det er fint at du tenker på dette og sånn jeg, du blir nok en super bestemor

[Sun Mei]

Det er klart du har lov til å reagere. Det er menneskelig og det skal være sånn. Jeg tror ikke du ikke vil gjøre det som er det beste for din sønn, hans ufødte barn og mor til dette barnet.

Det er som du sier - viktig at det blir et veldig godt forhold mellom din sønn og denne jenta, slik at de kan samarbeide om oppgaven

[Gjest marthepia]

Hei.

Har akkuratt hatt en opprivende samtale med min sønn. Han skal bli far om 41/2 mnd... 20 år gammel. Han er akkuratt ferdig i militæret og har ikke begynt på utdannelsen sin enda, han er så ung og kan jo ikke bli far enda. Føler at dette kommer til å ødelegge hele livet hans.

Jenta han skal ha barn med er 6 år eldre, de har ikke hatt fast følge, men hatt jevnlig sex en stund. (De har ikke hatt det på et par mnd da) Hun er 100% sikker på at det er han som er faren, og i følge min sønn er hun ikke en som flyr rundt.

Men jeg føler jo akkuratt nå at dette bare er trist, og at han ødelegger livet sitt. Men hva kan han gjøre?? Og jeg er jo ikke klar til å bli bestemor, er jo ikke 50 engang.

andre som har vært i samme situasjon?? Noen gode råd til hvordan jeg skal takle det??

←

Jeg er selv bare 19 år og samboeren min 23. Vi er begge i utdannelse og har ei jente på nå snart 6 mnd. Vi har det kjempebra! Ingen problem Men det er kanskje en litt annerledes situasjon da.. Det går nok bra skal du se Du kommer helt sikkert til å føle stor glede når du får se barnebarnet ditt

Støtt sønnen din det beste du kan!!

[la Flaca]

Nå handler ikke dette om deg, og at det ikke passer deg å bli bestemor før fylte 50! Det handler om at gutten din skal bli pappa, og at han trenger en mamma som stiller opp og støtter ham 100%.

Mannen min ble pappa første gang som 21 åring ved et uhell. Men han gjennomførte studiene og har i dag en godt betalt jobb som han trives i. Han har hele tiden blitt oppfordret til å ta sin del av ansvaret overfor datteren sin, og besteforeldrene har gjort sitt ytterste for at han og barnet skal få hyppig og god kontakt. (Mor er bosatt veldig langt unna).

Nei, det er ikke en ideell situasjon. Og jeg kan forstå at det kan oppleves som en sorg for deg som mor å bli bestemor på denne måten. Men nå er dette realiteten, og du bør nok jobbe med å sette deg selv til side og sønnen din og ungen i sentrum!

[Gjest Revenka]

Ble også noe provosert. Det er ikke du som skal være klar for å bli bestemor før din sønn kan få barn! Makan til utsagn.

[Gjest Bestemor??]

Unnskyld meg, men hva feiler det folk??

Nei, det er ikke min sak når mine barn velger å få barn. Men man må da få lov til å føle at det er tidelig, og si at den situasjonen som nå har oppstått ikke er den mest ideelle. Og her har han da ikke selv valgt å få barn, men ja han har hatt sex og prevansjonen har sviktet. Hadde jeg vært sur og bitter burde jeg vel anklaget barnemoren og da, som valger å bære frem barnet. Men det er jeg da virkelig ikke.

Skal bli spennede å se hvordan dere reagere, den dagen deres litt store "tenåringsbarn" som fortsatt får støtte hjemmenifra, kommer å sier at de skal ha ansvaret for et barn, når dere vet at de kanpt klarer å re opp sengen selv... (og please, ikke les dette bokstavlig, men som en illustrasjon på hvordan mange 20årige gutter er) Sånn som min sønn....

Og siden så mange av dere reagerer sånn på at jeg sa at jeg er ikke 50 engang og ikke gammel nok til å bli bestemor... Bare vent til dere blir eldre dere, å bli bestemor høres urgammelt ut... Det var jo ikke ment som om jeg ikke kom til å stille opp som bestemor, for det vet jeg 110% sikkert at jeg gjør. Men jeg hadde sett for meg å bli bestemor noe senere ja, og hatt noen år der ingen var avhenigi av meg!! For jeg tror nok når man er ung gutt og alene, da trenger man mammane sin ekstra mye når noe slikt skjer.

[la Flaca]

Leste bare det første innlegget før jeg svarte, så jeg må beklage. Klart jeg i utgangspunktet ville fått hetta selv dersom det var min sønn det dreide seg om. Jeg bare innbiller meg at det hadde handlet mer om bekymring for hans liv og ikke mitt. Utsagnet om "bestemor før 50årsdagen" osv. trigget vel noe hos flere her.

[Gjest Gjest_Tiril_*]

"Gud kan ikke være overalt, derfor skapte han bestemødre"

[Gjest Gjest_Imprezza_*]

Jeg vil som noen andre her råde deg til å være forsiktig med å sy puter under armene på sønnen din nå.

Selvfølgelig skal man stille opp, og hjelpe til, men jeg vet om mange "menn" i 30 årene som har sluppet å ta ansvar etter feks et samlivsbrudd. Mødrene deres synes så synd i dem at de overtar hele ansvaret.

Hjelp, og støtt sønnen din, men la han klare hovedansvaret selv, så får du din tid der ingen er avhengig av deg!

[Gjest vsn]

Skal bli spennede å se hvordan dere reagere, den dagen deres litt store "tenåringsbarn" som fortsatt får støtte hjemmenifra, kommer å sier at de skal ha ansvaret for et barn, når dere vet at de kanpt klarer å re opp sengen selv... (og please, ikke les dette bokstavlig, men som en illustrasjon på hvordan mange 20årige gutter er) Sånn som min sønn....

For jeg tror nok når man er ung gutt og alene, da trenger man mammane sin ekstra mye når noe slikt skjer.

Det er derfor foreldrerollen går ut på å gjøre ungene selvstendige. Det er utrolig hva "ungene" (man er ingen unge når man er 20 år) får til hvis de må. Kanskje du skal tuppa han i r*** ut av redet, så han lærer å klare seg selv?

Jeg har bare sønner selv, og skal ikke la dem få bo hjemme og skjemme dem bort når de blir voksne. Man gjør dem bare en bjørnetjeneste.

[Gjest cecilia]

Nå handler ikke dette om deg, og at det ikke passer deg å bli bestemor før fylte 50! Det handler om at gutten din skal bli pappa, og at han trenger en mamma som stiller opp og støtter ham 100%.

←

M-m, signerer den jeg

Er man gammel nok til å dra i millitæret, for så kanskje å dra ut i krig, er man jammen meg gammel nok til å bli far.

Forstår denne fremtidige bestemoren på en måte, men synes man bør være veldig forsiktig med å uttrykke seg feil og ikke vise glede på deres vegne. Det er godt mulig sønnen gleder seg, og kan bli veldig såret av din manglende støtte. Jeg er også 20 år selv, og venter mitt første barn med min jevnaldrende kjæreste. Spesielt jeg opplevde lite støtte fra enkelte i slekta, og det var veldig,veldig sårende.

Barnet kommer ut før eller siden uansett, så det er fint lite man kan gjøre med dette nå. Tror din sønn klarer dette veldig fint, jeg Er man 20 år, er man voksen

[Gjest Gjesten]

Uffa, dette er ikkje ein ønskesituasjon, og sjølv om eg ikkje har barn, så skjønne eg veldig godt reaksjonen din. Har ein lillebror på 21, og om han kom og sa at han og kjæresten skulle ha småfolk hadde eg blitt seriøst bekymra. Og eg skjønne at du stiller nokre spørsmål. Men det du opplever her er det same som mange andre opplever på KG, det er ein del her som sjelden eller aldri gjer feil, og som dermed ikkje heilt klarar å skjønne at andre i ein oppheta situasjon skriv litt lite veloverveide setningar. Ikkje ta deg nær av det, det er ikkje vondt meint. Du blir nok ei super farmor, og han blir nok ein flott pappa.

[:-) anna]

Jeg skjønner deg godt jeg.

Og jeg synes du får vel mye pepper. Som du selv sier har du ikke sagt at du ikke vil støtte sønnen din på alle måter og være glad i det vesle barnet.

Men at du føler som du gjør er faktisk en ærlig sak. Og jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg ikke ville følt det likedan.

Jeg har som sagt en mann som var like gammel som din sønn da han ble pappa. Og selv om det har gått helt fint så er det ikke bare en dans på roser å bli pappa så tidlig. Man må forsake mye. Det å få et barn legger føringer for hele resten av livet. Man er dessuten "i utakt" med vennene sine, slik at forsakelsene nok oppleves sterkere enn senere i livet.

Og 20-åringer flest er i en utdanningssituasjon og får faktisk fremdeles økonomisk støtte hjemmefra.

At du som mamma til din 20-åring bekymrer deg skjønner jeg veldig godt. Det hadde vært rart om du ikke gjorde det.

Men det kommer til å gå bra!! På alle måter :-)

[Kittykat]

Selv om man får barn når man er så ung, så ødelegger ikke det livet. Langt i fra. Han må bare forandre litt på sine fremtidsplaner hvis han vil være en del av livet til barnet sitt. Eventuelt studere i hjembyen sin i stedet for å reise bort for å studere o.l.

Jobbe ved siden av å studere f eks, støtte og være der for den vordende mor, hjelpe til med barnet når det melder sin ankomst osv.

Han har et ansvar nå.

Det du kan gjøre er å være der for han, men la han også finne ut av tingene på egen hånd.

Jeg ble selv gravid som 21 åring, men verden gikk ikke under for det. Barnefaren var i militæret akkurat da. Men tingene de løste seg og alt gikk helt tipp topp.

Man må bare forandre litt på planene sine.

Det er forståelig at du er "sjokkert" og lettere bekymret, men jeg tror dette kommer til å gå helt fint.

Ting løser seg og veldig ofte så går det bedre enn

forventet

Endret 26. januar 2006 av Kittykat